Verdens poesidag

Diktere burde vært fritatt for livet

Er det ikke nok at de må ligge foran hele tiden; skrive

om kjærlighet før de har opplevet noe som helst

Skrive om den forsvunne hatten sin før den forsvant

Skrive om døden for de har opplevd den

Diktere burde slippe å ha kropp, sykkelhjelm

Diktere burde slippe å ha flytevest, sende pakker, gå

på trening, pante flasker, gå ned med søppel

Diktere burde slippe å finne navn på babyer, rydde

gangen, hente post

Hva skal dikteren med eget liv?

Men alt som ligger fremme på diktermuseene stjeler jeg

Er spesielt stolt av puten med løkmønster som jeg

stjal fra George Sand

En fugl som trekker et tog stjal jeg fra deg

-- Cecilie Løveid

Musikalsk utfordring #2: En høytidssang du liker spesielt godt

Så egentlig så har jeg hjemmeeksamen nå, men aldri har jeg jobba så strukturert med noe noen gang, trur jeg, og siden jeg for lenge siden har fylt dagskvota mi med antall ord per dag, så tillater jeg meg å gripe fatt i post nummer to i den musikalske utfordringa jeg posta for litt siden. Og hvis du syns hele denne setninga var helt elendig formulert, så har du nok helt rett, for litt tulleruskete i hodet blir man jo tross alt når man skal skrive en særdeles akademisk tekst på 3200 ord i løpet av ei uke.

Og hva angår norske høytider, så veit jo alle at det egentlig bare er jula som gjelder, og det fins liksom ingen ikke-salmete påskesanger eller seriøse Halloween-sanger eller ikke-altfor-patriotiske 17. mai-sanger eller noe som helst. Og siden jeg uansett hvert eneste år roper til absolutt alle at Low har lagd den eneste juleplata som er verdt å høre på, og jeg er usikker på hvor mange som egentlig tar det til etterretning, går jeg grundigere til verks denne gangen.

For altså. Det er feil å høre på julesanger i vårens spede begynnelse, men det er aldri feil å høre på Low.  Jeg har egentlig aldri likt "The Little Drummer Boy" spesielt godt, men Low sitt seige og underdrevne sound kler den så helt usannsynlig godt, og nå har den - i deres versjon, vel å merke - blitt den ene sangen det ikke kan bli jul foruten. Jeg klarer aldri å bestemme meg for om jeg syns den er mest melankolsk eller mest fredfull, og det betyr kanskje at den er litt av begge. Og musikk som klarer å være genuint melankolsk og genuint fredfull, er som regel veldig, veldig vakker. Og dette er ikke noe unntak. Hvis du vil spare den til neste desember, er det fullt forståelig, men her er den like fullt, en av de fineste julesangene som fins (kanskje bortsett fra "Deilig er jorden", som jeg uansett forbinder nesten like mye med begravelser):

Kvartlivskrise

Stort sett går det bra, for som oftest tenker jeg ikke over det, men innimellom blir jeg urolig til langt inn i sjela når jeg kommer på denne sannheten, som noen ganger virker viktigere enn alt annet: jeg veit ikke hva som virker mest frastøtende, å jobbe eller å studere. Og noe av det må jeg definitivt drive med mens jeg håper på å en vakker dag kunne leve av å skrive. Problemet er at det er ingenting jeg vil. Ikke en eneste karrieremulighet som virker forlokkende, men jeg vil heller ikke ha en så kjedelig jobb som den siste jeg hadde (for de som ikke veit: jeg satt i en kjeller og putta penger på en boks i opptil tolv timer om dagen). Jeg kjeder meg og blir sliten av omtrent alt som fins av dagsysler, og når jeg kommer hjem, om det så er fra jobb eller studier, orker jeg ingenting. Og hvis dette skal være hele livet fram til jeg blir pensjonist, er det så begredelig og forferdelig at jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre for å klare det. Jeg mener, åssen gjør folk det? Jeg syns det er utrolig nok når folk i klassen min har jobb ved siden av studiene, for jeg syns bare én ting å tenke på av gangen er altfor mye. Hva er normale mennesker lagd av som jeg ikke er? Og liksom, når man snakker med rådgivere og sånn, og de spør "jammen hva vil du gjøre?", så tenker jeg at jeg vil skrive, og det er det eneste, alt annet virker helt fryktelig, men ikke engang dét får jeg til om dagen.

Ja, ja. På den positive sida har vi endelig fått henta oss en Playstation, og det har jo gått som det måtte gå:

Tre anbefalinger på J

Jorge Marín - Sist jeg var i Budapest, var vi innom det som er deres svar på Nasjonalgalleriet. Blant utstillingene var noen av skulpturene til Jorge Marín fra Mexico. Jeg kan overhodet ingenting om kunst og har ingenting mer utfyllende å si om det enn at jeg likte det, syntes det var underlig vakkert og blei grepet av det. Mitt stakkarslige ordforråd på akkurat dette feltet gjorde ikke opplevelsen noe mindre intens, så kanskje jeg bare skal etterlate tolkninga til dere som ser. Men med dét sagt, så trur jeg det faktisk er enda bedre å se det i virkeligheten, hvor man kan studere tredimensjonaliteten og detaljene enda nærmere. Y'know, hold fingrene kryssa, kanskje kommer utstillinga til et sted nær deg?

Jill Bolte Taylor - Dere har hørt om TEDtalks? Hvis ikke, kan jeg informere om at det er en slags konferanse der folk med en viss legitimitet innenfor sitt felt kan komme og snakke om en hvilken som helst god idé - derav slagordet "ideas worth spreading." Det er et utall av engasjerte og dyktige talere der, såpass at jeg vurderer å lage en blogginnleggserie dedikert til noen av dem jeg liker best. Og en av dem jeg liker best, er Jill Bolte Taylor. Jeg har riktignok bare sett én av hennes taler, men den syns jeg til gjengjeld er knakende god. Jill Bolte Taylor er en hjerneforsker, som i videoen under forteller om da hun fikk en unik mulighet til å studere sin egen hjerne innenfra - til tross for at årsaken til det, er noe de aller fleste av oss håper på å unngå i løpet av livet. Sjølve talen er nesten tjue minutter lang, men vær så snill, hvis altnerativet er å se en like lang episode av, jeg veit ikke, Hotell Cæsar, så se denne isteden. Du kan til og med ha på tekst, både på norsk og på engelsk. Utenom å være utrolig godt formidla, så er det hun har å si så vakkert og rørende og inspirerende at jeg bare har lyst til at alle i hele verden skal se det. Og du er en av alle i hele verden.




Jónsi & Alex (Recipe Show) - Her må det en parantes til, for uansett hvor fantastisk matprogrammet til Jónsi og Alex er, går det ikke an å nevne dem uten å nevne musikken deres. De har bare lagd ett album sammen, men det er så drømmende og atmosfærisk atte huttemegtu jeg veit knapt hvor jeg skal begynne. Jeg tør komme med den drøye påstanden om at det er noe av det vakreste som er lagd noen gang. Albummet, Riceboy Sleeps, ligger ute på Spotify, men hvis du bare har tid til å høre et par sanger, så la det være Boy 1904 eller Daníell In the Sea. Og som om ikke dette var fantastisk nok i seg sjøl, så har de i tillegg lagd fire episoder av det mest sjarmerende matprogrammet noensinne. De lager vegansk rawfood i en herlig bakgård der de blant annet i to episoder får besøk av en kanin, og er så fnisete og keitete og nydelige at jeg dør litt inni meg, men på en god måte. Du kan se alle episodene her, eller bare se denne her, hvor de lærer deg å lage raw lasagne:

Kvinnedagen

Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å bli veterinær. Da jeg fant ut at en del av jobben innebærer å avlive friske dyr, slo jeg ideen fra meg. Seinere lot jeg være å gå inn i militæret, blant annet fordi jeg er pasifist.

Det burde ikke være så helsikes mye vanskeligere for fastleger.

Håper mange går i tog og bruker stemmen sin til å bli hørt i morra, eller teknisk sett seinere i dag. Sjøl har jeg ei god unnskyldning for mitt fravær; jeg skal på Nordisk samtidspoesifestival.

Og gratulerer med dagen til alle fantastiske jenter og kvinner der ute!