Fra skisseboka: rar greie med tog og sigarer?

Jeg snubla tilfeldigvis over denne lille, rare teksten på dataen min her forleden. Jeg aner ikke hva den er tenkt som, annet enn den visstnok er skrevet 29. september 2010, hvilket gjør at det er nærliggende å anta at den er et resultat av en eller annen skriveoppgave i Bø. Jeg må uansett innrømme at jeg savner litt den tida da jeg hadde masse random småtteri liggende overalt, som jeg ikke nødvendigvis skulle bruke til noe, men bare fordi det nødvendigvis blei sånn i og med at jeg skreiv nesten hele tida...

Det var den der roa, da. Og så gikk det ikke an å se hvor havet starta og landet slutta. Alt var liksom bare svart. Jo, altså, det var jo stjerner, men de telte liksom ikke.

   Martin tente en sigar. Gloa farga det solbrente ansiktet idet han satte den for munnen.

   ”Hu skjønner liksom bare ikke at jeg har behov jeg òg, da”, sa han, ”det er liksom bare hu, hu, hu, og så blir a dritsur hvis jeg hinter til at jeg syns hu kan ta litt hensyn til meg òg.”

   Voggeaktige bevegelser i svingene og den jevne rytmen av skinnene. Det var ikke rart jeg hadde gjort det til en vanesak å sovne og våkne igjen på feil stasjon.

   ”Men du må jo bare prøve, da”, sa jeg til ham, ”å snakke med a om det, mener jeg. Det er jo bare dødfødt som forhold hvis dere ikke har likevekt i det eller hva jeg skal si.”

   Øya mine søkte ut mot det svarte igjen. Tok sikte på havet. Så for meg bitte små bølger mot stranda, og maneter og småfisk som sov mot de finmalte steinene i vannkanten.

   ”Jammen jeg har jo prøvd nå helt siden vi blei sammen”, sa Martin og tok et nytt drag av sigaren. Så la han til: ”Asså, hu var jo ikke sånn i det hele tatt før vi blei det, liksom.”

   ”Men hvis det er så ille som du sier, da, så skjønner liksom ikke hvorfor dere er sammen”, sa jeg.

   ”Jammen jeg er jo forelska i jenta òg. Det er det som er problemet”, sa Martin, og så blei han òg sittende og se ut av vinduet. Jeg iakttok de åpne øya hans. Minna meg om øya til en i R.E.M.-søvn. Han drømmer, tenkte jeg. Våker og drømmer og kjører tog og er en del av noe mer, kanskje. Jeg pressa fingrene mot armlenene i setet.

   ”Kvinnfolk, ass”, sa jeg til slutt, ”øl med gutta når vi kommer fram?”

   ”Ja, ass”, sa Martin.

Inspirasjon: Teselskap

Det er overhodet ikke den tida på året, men er det så nøye, jeg har aldri vært så veldig flink til å matche verken humør, klær, mat eller blogginnlegg til vær og temperatur utafor døra uansett. Grillmat i desember, jæddæ! Så hvis du har bursdag på sommeren og vurderer et teselskap i dokkehus/gammalengelsk stil, så inviter meg. Det er ikke så farlig om vi venner eller ikke, jeg kommer nok uansett. For blonder! Hvite møbler med snirklete utskjæringer! Hatter! Kjoler! Pastellfarger! Kake! Og masse, masse te!

Som før: klikk på bildet for bildekilden.

For videre inspirasjon, anbefaler jeg spillelista vi lagde da Linda og jeg arrangerte haveselskap.

Kristines digitale diktsamling: Sandefjord-dikt

Det tok litt tid før jeg skjønte hva ei "diktsamling" egentlig var for noe. Det var vel strengt tatt Cappelen Damm som gjorde meg oppmerksom på det etter at jeg sendte dem alle mine beste slagere fra opp gjennom - at det materialet jeg sendte inn, var sprikende og hadde ingen tematisk sammenheng, og så ut til å handle om helt forskjellige ting. Og det gjorde de jo òg, jeg visste bare ikke at det var et problem. Jeg skjønner det for så vidt fortsatt ikke, for når jeg skriver dikt, er det noe som kommer over meg der og da, veldig spontant, som om jeg faktisk får en slags øyeblikksånd over meg. Jeg setter meg aldri ned og komponerer, og jeg skriver væffal ikke flere dikt om gangen - med unntak av én eneste gang, hvor jeg skreiv to korte dikt istedenfor et passe langt et, fordi jeg ikke fikk dem til å henge sammen. I Tromsø har jeg derimot lært at jeg skriver faktisk om de samme temaene igjen og igjen, bare at verken jeg eller Cappelen Damm ser det. Eller, jeg ser det faktisk nå, etter at jeg har blitt gjort oppmerksom på det. Og jeg skriver kanskje ikke mange nok dikt om samme tema til at det er verdt å gi det ut, og noen av dikta mine er veldig gamle og forskjellige fra åssen jeg skriver nå, både reint språkmessig og bare... alt annet-messig. Strykninger bør gjøres, klisjeer bør byttes ut og så videre, men på bloggen min er det ingen sperrer, og jeg liker litt at de gamle dikta er som de er, for det var jo sånn jeg skreiv på den tida. Uansett, jeg tenkte å presentere dere for mine Sandefjord-dikt. Jeg fikk et litt pinlig romantisk forhold til Sandefjord etter å ha gått på folkehøyskole der i et år, men for all del, disse dikta kan godt leses som om de handla om en hvilken som helst annen by. Egentlig er dette bare et forsøk på å sortere og kategorisere all den teksten jeg faktisk har liggende etter motiv- og temakriterier. Vær så god:



Lys fades ut

De passerende togene
i bakgrunnen av kvelden
holder byen våken

og vi tenker

at togene er oss
og at hvert åndedrett her
puster litt videre
i båtene ved kaia
og i vindene over torget

selv etter at
toglyktene har 

slukket

(8. oktober 2009)



Sommerbyen i dvale

for nå har isen
kvalt badevannet
og båtene ligger lengtende

med frosne tårer på kinnene

(30. januar 2010)

Savn I

Det er ikke lenger noe tog

som kan synge voggesangen min

og utenfor vinduet

er det veldig langt til brygga

(7. juli 2010)

Savn II

Voggesangen min var

skinner mot metall mot

lengselsfulle ul

– nå er det

stille

(7. juli 2010)

Gulehuset skal rives

Mekaniske sjiraffer

spiser gråtende vegger til frokost

og

sjel blir til

støv blir til

ingenting

(5. september 2010)

På besøk

Se her, sier de alle. Se her, nå skal vi gi dere den samme maten som dere alltid pleide å få. Se her, her er jo døra inn til rommet ditt. Se her, her er jo jeg, og husker du åssen vi pleide å sitte akkurat her, i akkurat denne sofaen, og lyset falt inn på maleriene på veggen framfor oss som det gjorde den gangen. Se, veien ned til Shell er den samme. Den går fortsatt langs jernbanen, det store treet står ennå midt på plenen, se, ingen hus er revet. Alt er som det skal. Se, og kan jeg få en klem, det er jo så lenge siden sist. Nå syns jeg vi skal ta en spasertur rundt for gamledagers skyld.

(Dette er en kokong fylt med møllkuler. Dette er ikke mitt hjem lenger. Dette er ikke mitt hjem lenger. Dette er ikke mitt hjem lenger.)

(23. januar 2011)

Pixie dust

Okei, jeg gidder ikke vente lenger på å få se bildene fra fotografene, jeg nøyer meg med det som fins av amatørstøff der ute på verdensveven. Saken er at jeg mandag, tirsdag og onsdag i forrige uke var modell for Redken Norge under et hårshow og -kurs på L'Oréal-akademiet!

Før vi begynte, så jeg sånn ut:

(Foto: Vibeke)

Mandag var det casting:

(Foto: Ronny Eide)

og tirsdag var det grovklipp og farge:

(Foto: Ronny Eide)

(Foto: meg, duh)

Jeg veit seriøst ikke hva det er med bloggen min som gjør sånn, men den har alltid vært sånn at farger blir dusere når de postes her enn hva de er i originalfila på harddisken min.

På onsdag var sjølve showet, der jeg blant annet blei klipt ytterligere:

(Foto: Maison frisør)

(Foto: vigdisarnadottir via Instagram)

(Foto: Vision frisører AS)

(Foto: verafantastic via Instagram)

(Foto: ... ja, nå kan du lure)

Så. Grunnfargen består vel av flere ting, men den tydeligste er lys, lys lavendellilla, sjøl om det ikke syns så godt her. Det blå kommer vel nesten til og med fram på bildene.

Takk for en ny og ekstremt fresh sveis, fantastiske Ann-Christin Nilsen og Leah Freeman!

Etsy-favoritter, del fem

Egentlig skulle jeg aller helst ha blogga om da jeg var modell for Redken i går, men jeg venter fortsatt i spenning på bilder som er sånn noenlunde gode. Men vi kan jo holde oss i moteland likevel. Jeg presenterer herved mine nyeste Etsy-funn!

(Amordress)

(AugustMoonJp)

(MedusaCouture)

(valkyriecorsets)

(OrlyZeelon)

(elvyess)

(shimrita)

(RetroFolie)

(SnarkFactory)

(ChainCandy)

(vfever)

(imyourpresent)

(Zoozim)

(TitelleCouture)

(Fanplusfriend)

(demiflux)

Poesipoesiååååpoesi

Eit godt dikt skal lukta av te
eller av rå mold og nykløyvd ved.
(...)

-- Olav H. Hauge




Når vi endelig
skulde faa Frimærker, hvorfor
behøvede vi da at gjøre dem saa hæslige, saa
stygge, saa uanstændige,
at ethvert nogenlunde kultiveret Menneske
maa blive rød i Hovedet,
naar han kaster Øjet paa dem,
og spør sig selv, hvad
vil dog Verden sige.

-- Jan Erik Vold




Poenget med takstein er at den øvre takstein alltid overlapper
steinen som er under, slik at regn og hagl og snø fritt kan
strømme ned fra hustakene.

-- Jan Erik Vold




(Disse to av Jan Erik Vold er såkalte ready-mades, som er faktisk tekst funnet i for eksempel aviser, men som får en ny kontekst idet de settes inn i ei diktsamling, eventuelt med linjeskift. Det første diktet er sampla fra en leder i Aftenbladet, Christiania 19.01.1855.)




To fjernsyn som snør
mot hverandre
i en nattestille stue
kunne vi være,

og det skulle snø
utenfor også, ned over huset,
et svimlende snøfall
som kosmisk støy,

og endelig skulle vi
ikke forstå hverandre

-- Tor Ulven




(Og apropos Tor Ulven så har vi nå, som noen kanskje skjønte, hatt om poesi på forfatterstudiet og jeg har levert masse greier, og foreleseren vår mente at det minte om noe en alternativ Tor Ulven som kom fra Mummidalen kunne ha skrevet. Dette er forøvrig tredje gang jeg blir sammenligna med Tor Ulven, og det kan jeg jo ikke ta som annet enn et kompliment.)

Tre anbefalinger på Q

QI - Q er en litt rar bokstav, sånn, siden vi ikke bruker den så mye på norsk, mener jeg. Den brukes ikke så forferdelig mye på engelsk heller, væffal ikke i begynnelsen av ord. Og dermed ender jeg opp med å anbefale QI, som er et for så vidt dritmorsomt TV-program, men som veldig mange andre har et mye dypere forhold til enn meg. Det norske tilsvarende, Brille, kommer ikke i nærheten engang. Jeg mener, briter er og blir briter. Og hallo, Harald Eia rekker ikke Stephen Fry til ankelen engang i kulhet. Uansett, jeg har for det meste sett på QI på BBC Entertainment når jeg har vært hos foreldra til Jørgen på Nææz, og as far as underholdningsprogrammer av typen Nytt på nytt og Løvebakken går, er QI definitivt blant det gøyeste. Man kan tilsynelatende se hele episoder på YouTube, så jeg kan egentlig bare overlate det til dere å underholde dere sjøl.

Quorn - Som vegetarianer i hele elleve år, savner jeg med handa på hjertet ikke kjøtt i det hele tatt. Seriøst, jeg gjør ikke det. Folk trur alltid at jeg bare ikke tør å innrømme det, men jeg innrømmer all mulig pinlig og ukul drit hele tida, så tru meg når jeg sier at jeg ville ha innrømt det hvis det var sant. Det jeg derimot faktisk savner, er hvor enkelt det er å ikke være vegetarianer. Å bare kunne stikke innom en hvilken som helst bensinstasjon hvor som helst i landet for å kjøpe seg mat. Man skulle tru det ikke var så innmari vanskelig å for eksempel finne en baguett med ost og salat (altså uten skinke), men det er faktisk nesten bare i Oslo jeg får tak i vegetarisk kjappmat på kiosker og lignende. Quorn løser ikke dette problemet, men det er en sabla god kjøtterstatning. Jeg trenger ikke kjøtterstatning fordi jeg savner kjøtt, men fordi jeg savner lettvintheten med det. I wok, da, for eksempel, eller i halvfabrikat-gryteretter, opplever man som vegetarianer ofte at det blir vanskelig å fylle på med proteiner og/eller få til den rette konsistensen. Men det er da quorn kommer inn i bildet! Selvfølglig fins det mye annet greier som tofu og sånn, men tofu er ikke like vidunderlig enkelt og godt som quorn. Fordi det smaker faktisk skikkelig digg og saftig òg, og uten at man trenger å for eksempel marinere det først, hvilken man må/bør med tofu. Vegetarianere som leser bloggen min, bruker nesten garantert masse quorn fra før fordi det er så genialt, så for dere er det sikkert unødvendig å anbefale det, men til dere kjøttetere der ute som vil prøve dere på kjøttfri mandag eller bare vil redusere klimagassutslippa deres: prøv det i en hvilken som helst rett du ville brukt små kjøttbiter i. Det er så godt at du ikke vil ha lyst til å bruke kjøtt i det igjen. Kan forøvrig nevne at quorn passer aller best som kyllingerstatning, i og med at smaken ligner litt.

Quentin Tarantino - Som sagt, q'en tvinger meg til å anbefale ting (og folk) dere allerede veit at er kjempebra. Quentin Tarantino trenger egentling ingen introduksjon eller forklaring. Men se for all del Django Unchained, som er min favoritt-Tarantino-film. Ja, jeg syns faktisk den er bedre enn Pulp Fiction. Og Christoph Waltz er så kul atte bare herregud. Men det visste vi jo allerede fra Inglourious Basterds.