Throwback Thursday #3: Over skyene

Da jeg var liten, hadde vi kaniner. Mange. Som etter hvert døde. Det var like trist hver gang. Så jeg skreiv om de døde kaninene våre, om hvor sykt fett de hadde det i himmelen, i en trilogi ved navn Over skyene. Jeg finner ikke ener'n på dataen min, sannsynligvis fordi den blei skrevet for så lenge siden at dataen den lå lagra på, for lengst er historie, men tenkte å poste første kapittel av toer'n. Dette blei skrevet høsten 2003, altså da jeg var tretten år, og fullstendig uten avsnitt. For leservennlighetens skyld, har jeg lagt inn noen. Kos dere med himmelsk kaninaction.



”Å, gudskjelov, han er i live!” Celine, Gabriel og antydning til Snart Middag stod bøyd over han. Doktor Englesen stod borte ved døra og tok notater. 
   ”Hvor er Victoria? Jeg skulle redde henne!” sa han. 
   Celine klappet ham på skulderen og sa: ”Victoria er død.” 
   ”Men engler kan ikke dø!” ropte han fortvilet. 
   ”Bruse. Det er mer i himmelen enn vi noen gang kan forklare deg. Engler kan dø. Men det er svært sjelden, og… Ja…” Gabriel tiet da han så at han gråt. 
   ”Victoria kan ikke dø,” hvisket han. ”Hun bare kan ikke!” 
   ”Bruse, jeg er redd hun kan det.” Celine smilte tappert. 
   ”Nei!” ropte han. 
   ”Bruse, Victoria falt ned fra himmelen. Hvilke sjanser har hun? Det er over 1000 meter ned, ingen kan overleve det fallet.” 
   ”Victoria kan. Men si meg en ting, hvorfor redder dere henne ikke?” spurte han. 
   ”Doktor Englesen, er det sjanser?” spurte Gabriel. 
   ”Veeeeel…” Det irriterte han at Doktor Englesen snakket så utrooolig saaaaakte. ”Deeeeeeeet eeeeeeer faaaaaaktiiiiiiisk muuuuuliiiiiiiig.” 
   ”Virkelig?” spurte han interessert. 
   ”Jaaaaaaaaaa, deeeeet eeeeeeeeeeer veeeeeeeeel deeeeeeeeet, jaaaaaaa.” 
   ”Gabriel, hører du? Vi er nødt til å redde Victoria!” 
   ”Bruse…” 
   ”Deeeeeeeeeet ååååååååååå reeeeeeeeeeeeeddeeeeeeeeee heeeeeeenneeeeeeee eeeeeeer uuuuuuumuuuuuliiiiiiiiiig.” 
   ”Hva er det du sier?” sa han redd. 
   ”Hviiiiiiiilkeeeeee eeeeeeeeeeengleeeeeeeeer kaaaaaaaaaan flyyyyyyyy såååååååå foooooooooort?” 
   ”Jeg kan lage raketter!” ropte han. 
   ”Bruse, du er den eneste som tør å sitte på de rakettene i mils omkrets, og du er syk!” sa Gabriel. 
   ”Gabriel, det er feil,” sa Celine. 
   ”Å?” 
   ”Ja, for jeg tør å sitte på rakettene!” Så forsvant hun. Han krysset labbene for at hun skulle klare det. 
   ”Doktor Englesen, er jeg veldig skada?” 
   ”Jaaaaaa, duuuuuu haaaaaaaar bruuuuuuuuuukkeeeeeeeeeeet beeeeeeeeeeeeiiiiiiiiiineeeeeeeeeet, oooooooooog noooooooooooeeeeeeeeeeen riiiiiiiiiiiibbeeeeeeeeiiiiiiiiin.” 
   ”Søren også. For jeg lengter etter å stå på skateboard.” 
   ”Jeeeeeeeeeg mååååååååååå noooooooook skuuuuuuuuuuffe deeeeeeeeeg deeeeeeeeeeer. Duuuuuuu kaaaaaaaaaaan aaaaaaaaaldriiiiiii meeeeeeeeer ståååååååååå pååååååååå skææææææææiiiiiiiiit-båååååård iiiiiiiiiiiiiigjeeeeeeeeeeeen!” 
   ”Å!” Han trøstet seg med å sprette opp Mini-PC’ en, og følge med på hva Vibeke og Kristine foretok seg. De var hos kaninene nå, og snakket med dem. 
   ”Vi er kjempe-kjempeglade i dere, og vi savner dere veldig. Det er så mørkt, så vi tør ikke å prate så lenge med dere. Men vi har i allefall ikke glemt dere! Hils til Victoria og si det samme! Ha det, snuppelupper, ser dere i morgen!” Hvordan kunne de vite at Victoria kanskje var død? De gikk inn i stua, og Kristine la en Rema 1000 pose på bordet. Så Rema 1000 fins, tenkte han fornøyd. Han hadde funnet ut noe! De satt i sofaen og gjorde no’. 
   ”Nå begynner Farmen,” sa de, og gikk ned en trapp til de kom ned. Han gadd ikke se mer. Farmen var bare noen mennesker han aldri hadde sett før som var stappa inni en ganske stor boks. Men menneskene var små, og det rare var at de forandret størrelse noen ganger, uten at de kom nærmere!!  Jaja, tenkte han da. 
   ”Bruuuuuuuuseeeeeeee, deeeeeeeeeeeeeeeet koooooooooooommeeeeeeeeeer beeeeeeeeeeeesøøøøøøøøøøøk tiiiiiiiiiiil deeeeeeeeeeg!” sa doktor Englesen. 
   ”Å”, svarte han matt. ”Hvem er det?” 
   Englesen forsvant utpå gangen, får så å komme tilbake 15 sekunder eller mer senere. 
   ”Deeeeeeeeeeeeet eeeeeeeeeeeeeeer Guuuuuuuuud”, sa doktor Englesen. 
   ”Gud!?” Han sperret øynene opp til vidåpne glugger. ”Hva vil han?” 
   ”Deeeeeeeeeeeeet veeeeeeeeeet jeeeeeeeeeeeg iiiiiiiiiiiiikkeeeeeeeee.” Sa Englesen. ”Jeeeeeeeeeeeeeg giiiiiiiiiiir deeeeeeeeeeg liiiiiiiiitt tiiiiiiiiiiiiid.” 
   Gud kom inn. Han var… tja, han SÅ ham ikke, for Gud kan ingen se, men av likevel var han der, som om han var usynlig, men han så ham av likevel, på en måte. 
   ”Hva vil du?” spurte han surt. 
   ”Tja, jeg tenkte jeg skulle stikke innom med disse! Og, forresten, kan det gå an å få bestilt kaffe her?” 
   ”Klart det”, svarte han. 
   ”Disse” som Gud hadde med, var røde roser i en glassvase med gullpåskriften ”Hero” på. Gud forsvant en stund, og kom tilbake med en kopp kaffe. 
   ”Ja, Bruse, så er jeg her”, sa Gud. 
   ”Hvorfor det?” spurte han. 
   ”Tja… Visste du forresten at du er en stor helt? Alle utenfor sjukehuset snakker om deg! Det har til og med begynt å komme actionfigurer av deg. Den nyeste heter Bruse X with Motor Bike.”
   ”Actionfigurer? Av meg? Kult!” utbrøt han. ”Har de sånne kule gunnere?” spurte han. 
   ”Ja, noen har sånne laser-greier mens andre har shotgun og pistoler. Neongrønne solbriller har han og. Svart og neongrønn hjelm. Det er mange neonfarger som er tatt i bruk i de actoinfigurene!” 
   ”Tenk om noen kom fra gamle dager med sverd, armbrøst, pil og bue og sånt, a’!” utbrøt han. 
   ”Jeg har hørt at de holder på å lage noen sånne nå”, sa Gud. 
   ”Kult!” utbrøt han. ”Og forresten”, la han til (Ikke Gud, altså.), ”Har Action Bruse sånne kule sportsbiler og rakettbiler og?” 
   ”Å, jada! Men åssen visste du forresten at de het ”Action Bruse”?” 
   ”Jo, jeg bare tippa det”, sa han og trakk på skuldrene. 
   Doktor Englesen kom plutselig inn. ”Paaaaaaaaaasiiiiiiiiieeeeeeeeeeeenteeeeeeeeen treeeeeeeeengeeeeeeeeeeeeer roooooooooooooo”, sa doktoren. 
   Gud sukket. ”Ha det, da Bruse. Ses i morgen!” 
   Han vinket til Gud. Han hørte Englesen og Gud snakke sammen på vei ut. Like etter på falt han i en drømmløs søvn. Han våknet midt på natten av et forferdelig bråk fra gangen. Det første han gjorde var å reise seg halvt opp å rope: ”Mammaaaaaaa!” 
   Han så seg rundt. Månelyset badet det hvite rommet i et skjær av en blanding mellom grått, blått og sølv. Var ganske pent, men han hadde ikke tid til å se på det nå. Det var nemlig en ting som bekymret han. Han var kvalm. Han deiste ned og prøvde å få sove. Men sove fikk han ikke oppi alt dette lurvelevenet. Han hadde ikke før sovnet før døren smalt opp. Noen leger rullet inn en sykeseng som det lå noen i. Men han kunne ikke helt se hvem. Han tenkte det nok var Victoria eller Celine. Men sikker, det kunne han ikke være. Så snart legene hadde gått ut og bedt om unnskyldning for at de forstyrret søvnen hans, sov han. Han hadde en merkelig drøm. Han drømte at den som lå ved siden av ham var dronningen selv, og at hun strålte som gull, bare inni seg. Hun var pen, men han kunne ikke se det. Hun var nok pen inni seg. Pen i hjertet sitt. Neste morgen husket han ikke at det hadde blitt trillet inn en ny person. Men det husket han med en gang han hørte noen på sin høyre side si: ”Å, hjelp! Jeg detter ned! Redd meg! Å, der er heldigvis Bruse! Nå redder han meg. Å, nei, han har falt av raketten! Raketten er borte… Å, nei…” 
   ”Victoria?” Han snudde deg og så på henne som lå ved siden av seg. Hun svarte ikke. Hun sover, tenkte han. Det var logikk i det han tenkte, noe som det vanligvis ikke var. 
   Doktor Englesen kom inn. ”Gooooooood daaaaaaaaaaag, uuuuuuuuuuungeeeeeeeeeeee heeeeeeeeeeeeerreeeeeeeeeee! Jeeeeeeeeeg seeeeeeeeeeer duuuuuuuuuuuu haaaaaaaaaaaar våååååååååååkneeeeeeeeeeeet! Eeeeeeeeeeeer deeeeeeeeeeeetteeeeeeeeeee Viiiiiiiiiiiictoooooooooooriiiiiiiiiiiaaaaaaaa?” 
   ”Ja”, svarte han mutt. 
   ”Huuuuuuuuuuuun liiiiiiiiiiiiiiggeeeeeeeeeeer iiiiiiiiii koooooooooomaaaaaaaaa. Jeeeeeeeeeg troooooooooor huuuuuuuuuuun iiiiiiikkeeeeeeeee viiiiiiiiil klaaaaaaaaaaaaareeeeeeeee seeeeeeeeeeg.” 
   ”Men hun snakket i stad!” sa han håpefullt. 
   ”Ååååååååå? Jaaaaaaasååååååååå, gjooooooooordeeeeeeeeeee huuuuuuuuuuuuun deeeeeeeeet? Jeeeeeeeeeeg troooooooooor huuuuuuuuun viiiiiiiiil klaaaaaaaaaaaaareeeeeeeeee seeeeeeeeeeg daaaaaaaaa!” 
   ”Så fint!” sa han. 
   ”Skaaaaaaaaaal duuuuuuuuuu haaaaaaaaa noooooooooooeeeeeeeeeeee maaaaaaaaaaaat?” 
   ”Ja takk. Har du en meny?” 
   ”Jaaaaaaaaaa. Grøøøøøøøøøøt oooooooooooog eeeeeeeeeeeegg oooooooooog baaaaaaaaaaacooooooooooon.” 
   ”Ikke kebab?” spurte han skuffet. 
   ”Hvaaaaaaaaaa eeeeeeeeeer deeeeeeeeeet?” spurte den vimsete doktoren. 
   Han bare ristet oppgitt på hodet. ”Send meg egg og bacon”, sa han småtøft. 
   ”Jaaaaaaaasåååååååå, uuuuuuuuuuungeeeeeeee maaaaaaaaaann, deeeeeeeeet eeeeeeeeeeeer iiiiiiiiiikkeeeeeeeeee sliiiiiiiiik maaaaaaaaaaan snaaaaaaaaaaakkeeeeeeeeeeer tiiiiiiiiiiiiiiil sniiiiiiiiiiiille dooooooooooooktooooooooooooreeeeeeeeeer!” 
   ”Unnskyld!” sa han fort. ”Doktor Englesen, jeg skulle gjerne bestilt egg og bacon.” 
   ”Sååååååååå, jaaaaaaaaaaa! Deeeeeeeeeeet vaaaaaaaaaaar beeeeeeedreeeeeeeee!” Så gikk Englesen for å hente maten. 
   Hva skal jeg gjøre? Tenkte han, men fant på noe. 
   ”Game Boy Advance”, sa han høyt, og i hendene hans lå en lyserosa Game Boy Advance. 
   ”En svart Game Boy Advance”, sa han, og han fikk en svart. Men hva skulle han spille? 
   ”Slåsspill til Game Boy Advance”, sa han. Og vips! Der hadde han det! Han spilte det. Nesten i samme øyeblikk han hadde satt Game Boyen på, kom Englesen med bacon innsmurt med egg. Han ble nesten kvalm når han så på det. 
   ”Heeeeeeeeeeeeeeeer. Spiiiiiiiiiiiiiiiiiis oooooooooog væææææææær glaaaaaaad,” sa Englesen og gikk. Han bare satt og pirket i maten. 
   ”AAAAAAAAAAAAAAAAHHHHHHHHHH!” Et øredøvende skrik flerret luften. 
   ”Aaaaaah!” skrek han, men ikke så høyt og lenge. Han snudde seg med en gang og så på Victoria. Hun hadde reist seg opp i sittende stilling. 
   ”Åssen går det, Vicky? Har du mista hukommelsen?” 
   Hun trakk pusten dypt før hun så på han. ”Jeg tror ikke det, hvis det er Bruse som sitter der, halvgæren og fornøyd?” 
   ”Jeg er så absolutt ikke fornøyd!” brølte han. Han trakk pusten og sa lavt og rolig: ”Sticky-Vicky, vil du ha maten min?” 
   ”Ikke hvis du har spist av den!” 
   Han kom plutselig til å tenke på noe: ”Victoria, så du Celine i forbifarta?” 
   ”Du måk’ke tru at jeg husker ALT heller da, stumpen! Jeg husker ingenting av den halsbrekkende, forræderske fallskjermhoppinga som DU foreslo! Den dagen som Celine ikke gadd mer og satte seg ned og leste Allers. Og vet du hva? Og Bruse, ikke vær så eplekjekk hele tiden, tenk på det! Jeg har hatt det tøft, jeg! Nå forleden datt jeg gjennom mange skyer, før det kom ei gæren dame på en rakett og tok meg opp! Så trur du ikke hu’ spankulerte hjem og forlangte meg på sjukehuset?! Maken til frekkhet. Også besvimte jeg, og så er jeg sikker på at den derre dama bare gikk rett forbi meg! Huff!” 
   ”Eh, Victoria? Du er klar over at du har fortalt hele historien, og at den gærne dama var min mor, Celine?” 
   ”Oops! Sorry, Bruse… Det visste jeg ikke. Vel, vel, da ser vi hvem du ligner på.” 
   ”Victoria? Ta det tilbake, ellers brekker du flere bein!” 
   ”Ha! Jeg har ikke brekki no’ bein, og det har du! Det betyr at jeg er mer motstandsdyktig enn deg! Så!” 
   ”Hmmpf!” mumlet han. 
   ”Ompf, ompf!” mumlet Victoria da. (Den der setningen til Victoria gadd jeg bare ikke oversette fra kaninspråk til norsk.) 
   Doktor Englesen kom inn. Å, nei, på’n igjen, tenkte han. Ååååååå, neeeeeeeeeeeiiiiiiiii, pååååååååååå’n iiiiiiiiigjeeeeeeeeeen! Tenkte doktor Englesen. 
   ”Faaaaaaaabeeeeeeeeelaaaaaaaaaaktiiiiiiiig!” utbrøt plutselig doktoren. Han forsvant! 
   ”Hvem var det?” spurte Victoria. 
   ”The nutty professor,” svarte han. ”Nei, asså, han er bare en helt vanlig og forskrudd liten fyr. Han er med andre ord doktor.” 
   ”Å, nei! Så grusomt!” utbrøt Victoria, før hun begynte å le av sin egen vits. 
   Plutselig gikk døra opp, og mange andre doktorer kom inn. 
   ”Du har våknet!” ropte mange. En kom bort til Victoria og spurte hvordan hun hadde det. 
   ”Ingen bryr seg om meg!” ropte han plutselig, i ren frustrasjon. 
   ”Egoist,” hørte han en doktor snerre mellom sammenbitte tenner. 
   Han trodde nok at han ikke skulle høre det, men det gjorde han, og det fikk konsekvenser; Han reiste seg opp i senga og skrek ut: ”DERE ER EN STOOOR GJENG MED EGOISTER ALLE SAMMEN! OG VET DERE HVA? JEG HAR VÆRT HER LENGST, OG JEG MÅ HA LEVD LENGST MED DE UTALLIGE LIDELSENE OG PLAGENE PÅ DETTE SJUKEHUSET! JEG FINNER MEG IKKE I DETTE MER!” Han stupte forover.



Og i tilfelle du skulle lure - jeg digga WordArt: