Jeg husker ikke engang hva det var jeg leita etter den gangen jeg endte opp med å se gjennom haugevis med gamle tekster, men til slutt blei det så underholdende at hva enn det var jeg egentlig skulle gjøre, så hadde jeg glemt det nå, for herregud som jeg skreiv i mine lidenskapelige tenår. Det er i det hele tatt to ting som går igjen i tekstene jeg skreiv på den tida, og det er mild homoerotikk og spøkelser. Gjerne samtidig. Og før tankene deres går i
, så la meg forklare at jeg som oftest brukte spøkelser som ei sammenligning, for åssen ellers skulle jeg beskrive disse unge, vakre, bleike, sjelfulle mannlige hovedpersonene mine? Jeg er fortsatt veldig glad i spøkelser, da, og har allerede benytta en spøkelsesmetafor i det nyeste romanprosjektet mitt ("pusten vår var bleike spøkelser" trur jeg at det ganske ordrett står et sted), men her, altså! Her presenterer jeg mine überpompøse, klisjébefengte, forpinte ungdomsdikt der spøkelser altså spiller en større eller mindre rolle - noen på engelsk, til og med! Hvem veit, kanskje jeg gidder å gjøre noe med dem en gang.
The Kiss
Your hair
was dancing gently in the mild breeze, as if touched by the breath of a
scarecrow. Your azure blue eyes darkened, and your lower lip shivered. You
seemed more than ever now like a ghost; silent, yet fully concentrated. You
looked like one too, with those celestial eyes of yours and the porcelain skin,
yet I knew that underneath it, your blood was pounding, just as deeply as mine.
The tips of your fingers passed the palm of my hand; carefully, as if you felt
insecure, but at the same time curiously. The air sparkled all around us,
leaving exhilarated prints on every atom of your face. The zephyr made the
sleeves of your shirt reveal more of your vampirish pale arms, and my body
longed for you. I wanted to surrender myself to you, let your senses unwrap me,
like a birthday gift, or perhaps like lifting the curtains away on a moonlit
night. Still I could not move; the way your eyelashes blew softly back and
forth in the wind like playing butterflies had paralysed every centimetre of
me. Nonetheless, the feeling of your cold lips had already acted as my ticket
into heaven, and the world around us levitated, and we along with it. The
flower-powdered grass, the dead trees with their tentacle branches, even the
dark cotton floating high above us; everything seemed to be right. My heart
could not stop tickling, and the sweat on your forehead and the look you cast
upon me when everything was all over, have returned to me in my dreams, again,
and again, and again.
(14. juli 2007)
Spøkelse
Jeg forlangte intet
Du kunne ha fått hele meg
hadde du villet
Jeg ville ha overgitt meg
når tid som helst
Blottlagt strupen
latt deg drikke deg utørst
Men nå
er jeg redusert til en
bankende
pulserende
raspende
forbannelse
Jeg vil hjemsøke deg
vende tilbake til deg
igjen og
igjen og
igjen
i dine drømmer
stadig hengende over deg
som en golem
som et usynlig hakk i sjelen
(8. november 2007)
Jeg vet hva som skjedde
Det er spøkelser i hvert eneste rom vi trår inn i
som stjeler luften før den når lungene våre
som visker ut grunnen vi står på
som bosetter seg i sjelene våre
lik demoner
De rasler i vissent løv
virvler opp skitten snø
forkledd som en mild bris
Men jeg har gjennomskuet dere, spøkelser
Ordene deres er gift
Løftene deres er like ekte som den forrædersk løvtynne isen
over bekken
Jeg skulle bare ønske
at den milde brisen
ikke føltes så deilig svalende mot mine
røde
såre
oppskrapede
kinn
(10. desember 2007)
Støvengler
Luften hang som et ullteppe over skyggebyen – tyngende og
klamt, i tillegg til at det gjorde pusteprosessen et par hakk mer innviklet. Jeg eksisterer fortsatt, tenkte hun
forundret, og inhalerte støv. Støvlene hennes ga fra seg metalliske ekko der de
slo mot asfalten, men lydene ble dempet av ullteppet; det pakket seg om henne,
gjorde henne døsig, ga henne en plutselig trang til å krøke seg sammen i
fosterstilling, sutte på tommelen som et lite barn. Glemme alt om sin egen
eksistens, bare hvile, hvile, hvile. Men hun vandret videre, tom og tung i
blikket, med hendene hutrende plassert i lommene på den store jakken. Hun
passerte spøkelser mens hun gikk, og tok således ingen notis av det.
Samtidig, et annet sted i støvbyen, svinget han rastløst frem og tilbake
på en huske som hadde glemt hva det ville si å knirke for fremmede. Parken var
vissen som alt annet, og det eneste som kunne minne om liv, var frostrøyken ut
av neseborene hans. Her husket han mens han drømte om engler og alt som ville
skje når ting ble bedre. De forfrosne fingrene knuget om den kjølige
metallenken på husken, og han kunne minnes at en gang i fjern fortid, ville han
ha fått et hint av blodsmak i munnen av anstrengelsene det innebar å føre
husken stadig mot nye høyder.
Så gikk
det som det måtte gå, og han falt av. Falt, med nesen først, de to meterne ned
til den grå bakken. Blodet som fosset ut av nesen øyeblikket etterpå, var
pulserende og varmt, og han lengtet etter en tilværelse der en slik hendelse
ville ha vært forbundet med noe vondt. I stedet dro han knærne oppunder haken,
ikke ulikt et enda ufødt menneske, og la kinnet ned mot den røde væsken,
ønskende, ønskedrømmende.
Sekundet
etterpå fikk han selskap i det tåkete gresset, og han stirret inn i et uthult
ansikt, også dette med en væske tykkere enn vann i hele den nederste delen;
også dette med knær oppunder seg i øyeblikket etter.
Et smil
dukket opp på hennes bloddynkede lepper, og hun så at det samme tok form under
det mørke, sakte stivnende røde sløret hans. Fylt med en flyktig glede, slappet
hun av i hele kroppen, og lot armene falle ut til siden, og bena brette seg ut
under henne. Henrykt så hun hvordan den andre falne gjorde det samme.
Men idet
han gjorde det, merket han smerten, og han pustet, pustet, kjente støvet herje
i lungene, følte kvelningsfornemmelsen i halsen, sanset saltvann bak øynene, og
sjokkert og ille berørt trakk han kroppen sammen. Men likevel måtte han smile,
for hun han lå og så på, hermet bevegelsene hans ubevisst.
Men da
denne fryden vellet opp i dem på ny, var det nok til å la freden for en stakket
stund få fritt spillerom, og armer og ben ble sluppet ut og ned mens en uventet
latter truet med å ødelegge den stillestående atmosfæren. Men da de gjorde
dette, grep livet på ny tak i dem, og gjorde at de trakk seg sammen som
marionetter.
Etter at
denne scenen hadde utspilt seg, og de to falne hadde utvekslet både latter og
tårer om hverandre i hurtige, forbigående pust av liv, og de endelig hadde
fattet seg, reist seg, gått hvert til sitt, og fortsatt den evige tankegangen
der den glapp sist – en eksistens med liv og alt det fører med seg kontra en
eksistens uten liv med ingen av rettighetene – lå beviset på deres samtidige
eksistens der, innprentet i støvet: to falne engler som skygger blant
spøkelsesbyens tåker. Men som alt annet levende, ble de visket ut av tidens
vinder før noen rakk å le og gråte av dem igjen.
(20. april 2008)
Bevis på liv
Det var et spøkelse utenfor vinduet mitt
den morgenen
og for hvert steg det tok
vekk fra huset mitt
kunne jeg føle brystet strammes, strammes, strammes
Jeg torde knapt puste
men vissheten om både det ene og det andre
førte til at jeg likevel gjorde det
av hele mitt hjerte
av all min sjel
(17. mai 2008)
Tempus omnia sed memorias privat: L's Letter
Dear
beloved,
This will
never reach you. Even so, I cannot rest in peace until these ghosts of thoughts
have left my head, and if not settled in your mind, then at least flew past the
horizon of days and vanished into eternity.
So, where do I start? How can I
best gather up all the pieces of whatever it was that shattered that fateful
evening? Because something was ripped apart, and I am not just talking about
physical matters. For you felt it too, did you not? Tell me that the invisible
sparkles in-between the air molecules, tender as pixie dust, when we were alone
together were not only for me to notice.
After thinking it all over and
over again, I think I am left with two things to say to you. The first is a
question, to which I require no answer. But please, if you overcome the borders
of impossibility and read my note, let it chew on your conscience for some
seconds before you let it wander on into the distance. I want you to know that
I wonder.
My sweet beloved, why did you do
it? Do not tell me that you did it out of selfish reasons, because I already
know. What I want to hear is why you knew that I all along held your heart so
close to my dreams that it hurt, yet still did it. Why, beloved?
Maybe that something that broke
that day was a little bit of everything. My childish dreams, your joker mask, my
fair of dying, because I know that there would have been no softer way than by
your hands, and also, I hope, your conscience, because I am naive enough to
still long for you to long for me. As you can see, you are not the only one
being selfish. I have to admit that the thought of you desiring me, and perhaps
even loving me, is some of a thrill. No, not a thrill. It is my very deepest
wish. In fact, I spend these endless nights lusting for you to feel only a
slight glimpse of guilt over what you did. That is probably just as unlikely as
for you to read this, and to be honest, I feel kind of guilty myself, writing
silly fantasies like this.
But I am spilling my ink talking
about... that. I told you there were two things I had to let you know, and you
have probably considered my question for a long enough time now, hence I now
move on to the second thing I have to tell you.
Thank you. That is all. Thank you
so much. Do not get me wrong, though; I never wanted to die this young. I
wanted to spend what was left of my life with you. You know I would not have
cared about your second identity. I always knew it, you know. From the very
start. I loved you whatsoever. Even though what you did was wrong, I got to
know your gentle side as well, and that side is still stuck in my heart, where
it will remain forever, aching and comforting like a bittersweet drug.
Still, however, thank you. I got
to be by your side until my very end. It was your hands that caught my fall,
and it was your face I saw until everything finally darkened. Not only did I
see your face, but I also saw your smile. I do not care about the intensions.
Your smile was there, and you smiled because of me.
Light Yagami – the last thing I
ever did on earth was making you happy. I could not have felt more blissful.
Yours truly,
L Lawliet
(13. juli 2008 - Å JA, jeg skreiv Death Note-fanfiction)
Slangene på veien
Litt snø
litt eksos
litt fart
gjør de underligste spøkelser
– som nordlys på bakken
(13. februar 2009)
Byen av gårsdagen
Du
etterlot meg
lemlestet;
spisende fra
spøkelsers munner
som en fuglunge
lenket til feil rede
av sine
imploderte minner
(25. juli 2009)
Spøkelsesby
Her er ingenting å hente
bare døde insekter i vinduskarmen
brødsmuler og
mine egne
uttørka
kokonger
(9. august 2010)
Samtidsangst
Å gå på en buss, sette seg på et sete helt bakerst, kjøle
ned ei panne mot et møkkete vindu, tvinges inn i en ujevn, kollektiv bevegelse,
se en virkelighet blafre forbi på den andre sida av et glass, lese spøkelser og
engler i ansikter til medpassasjerer, studere håndbaker med blodårer og porer,
oppdage at de henger fast på håndledd, føre en finger oppover mot en albue,
gjenkjenne fingeren som sin egen, hikste etter pust som var der for bare et
øyeblikk siden, lukke øyne, bli borte –
(13. september 2010)
