Fra skisseboka: Mjuke, svarte stjerner - outtakes

Når det gjelder romanprosjektet jeg jobber med for tida, måtte jeg skrive mange sider før jeg kom dit hvor jeg endte opp med å begynne. Det tok ei stund før jeg skjønte hva det egentlig handla om, og etter hvert har det blitt mange sider, både helt på begynnelsen og lenger uti, som rett og slett har blitt strøket. Ikke fordi det nødvendigvis var dårlig, men fordi det ikke var det det handla om likevel. Ikke denne gangen. For å bruke en litt teit metafor, så kan man si at materialet jeg har og hadde til Mjuke, svarte stjerner var en tømmerstokk, men tømmerstokker må skjæres opp og pusses før de kan brukes til noe. Her er noe av det som har endt opp som sagflis.



Jeg har fått meg en hybel. Den er akkurat passe stor, den har eget bad og et kjøkken jeg skal dele med fem andre. Veggene og gulvet er gule, det er egentlig ganske stygt, men jeg har hengt opp bilder og plakater overalt, og det er en egen balkong. Vel, ikke helt egen. Jeg deler den med ei annen, hun liker å spille Britney Spears og Celine Dion klokka fem om morgenen, hun har gjester som banker på verandadøra mi og rekker tunge, jeg hører når hun har seg med en tilfeldig fysak gjennom de tynne veggene. Irene er ei av de andre jeg deler kjøkken med. Hun er grei. 

---

Det er vanskelig å bo aleine. Vanskelig, og litt enkelt. Jeg kan spise noe godt til middag hver dag. Jeg trenger ikke å rydde opp etter meg, og jeg kan legge meg når jeg vil.
   Det som er enkelt med å bo aleine er det samme som det som er vanskelig.
   Jeg har bestemt meg for å lage fylte paprikaer til middag. Det er like enkelt og vanskelig som det høres ut som. Man skal ta så mange paprikaer man vil, skjære av toppen og putte det man syns er godt oppi. Deretter skal det inn i ovnen og steike en halvtimes tid på rundt to hundre grader. Jeg stapper løk, ost, sopp, tomat og squash i paprikaene. Det tar lenger tid enn jeg hadde trudd. Det er også mer plass i dem enn jeg hadde trudd. Det er ganske utrolig hvor mye man kan stappe mat sammen, hvor uendelig lite mellomrommet mellom de forskjellige ingrediensene kan være, hvor tett de kan ligge. Jeg skal stappe dem så fulle at hvis jeg hadde lagt dem i en bolle med vann, ville de ha sunket til bunns. 
   Det blir ikke noe godt. Det vil si, de første par bitene er ganske gode, men hele retten smaker det samme. Det smaker jo bare paprika, løk, ost, sopp, tomat og squash for hver eneste bit jeg tar. Men det gjør jo egentlig ingenting om jeg ikke spiser opp alt sammen nå, tenker jeg, for det er jo bare å ta det som blir igjen til lønsj i morgen.
   Det er onsdag, og vi har fri hver onsdag, det heter skrivedag, men jeg skriver ikke, jeg baker fylte paprikaer i tre timer som ikke blir så veldig godt. Etter å ha spist en halv fylt paprika, legger jeg resten i en boks som jeg legger i kjøleskapet og legger meg ned i senga. Det går opp for meg at jeg ikke begriper hva det er folk egentlig driver med i løpet av en dag. Da jeg bodde hjemme hos mamma og pappa, spilte jeg bare TV-spill hele tida. Jeg plukker opp boka som ligger på gulvet og leser et par sider. Ett hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez. Den er et helvete. Men det er den jeg skal lese nå, det er sånn det fungerer. Når jeg enten får eller kjøper meg ei ny bok, setter jeg den i hylla med uleste bøker ved siden av den jeg fikk eller kjøpte sist, sånn at jeg alltid skal lese den boka det er lengst siden jeg har fått eller kjøpt. Hvis jeg får eller kjøper flere bøker samtidig, skal jeg lese den tynneste først. Det er sånn reglene er.
   Jeg legger fra meg boka. Jeg finner fram halvannenliteren Pepsi Max fra kjøleskapet og ei svær bøtte godteri og spiser og drikker mens jeg griner på sengekanten. Jeg tenker at jeg bør få meg en hobby.

---

Jeg ber Irene spise middag med meg etter skolen, vi er jo naboer og hun er hyggelig. Jeg prøver å lage lasagne, jeg husker jo hvor godt det var på folkehøyskolen, kantinedamene hadde putta så mye spinat i den at det var umulig ikke å ha grønne prikker overalt på fortenna etterpå, og det er da man veit at mengden spinat er perfekt. Så jeg kjøper ei pakke halvfabrikat og bestemmer meg for å bytte ut kjøttdeigen med spinat.

   Etter at jeg har banka på hos Irene og tatt maten ut av ovnen, skjønner jeg hvor mislykka den har blitt. Sausen og spinaten flyter ut på tallerkenen når man tar på et stykke, det er grønn suppe med biter av ost og pasta i. Irene sier at det er godt. Hun sier det nok av høflighet, det er jo ikke akkurat så veldig godt. Hvorfor må alle være så høflige hele tida? Kunne hun ikke bare sagt at det egentlig ikke var noe godt i det hele tatt, og så kunne vi begge ha begynt å le, før vi bestilte hjemkjørt pizza isteden? 

---

Vi skal på klassetur til Odda. Jeg er som vanlig tidlig ute, det er ti minutter til bussen går, og jeg er hundre meter unna stedet den går fra. Jeg stresser ikke nå lenger. Min egen evne til å beregne helt elendig pleier alltid å gå over all forventning. Hver gang jeg skal et eller annet, er jeg like overbevist om at jeg har usannsynlig dårlig tid. Jeg lærer aldri. Men kanskje er det like greit, jeg rekker i det minste det jeg skal.

   Jeg er der til og med før bussen kommer. Det er Konstanse også. Hun har ei lita gitarkasse på ryggen, jeg antar at hun har ukulelen sin i den. Konstanse er den eneste i klassen som vinka like tafatt som meg da vi hilste.

   Flere kommer. Jeg får melding av Irene. Hun kommer ikke, hun er sjuk igjen. Hun har allerede vært borte store deler av undervisninga uten at noen, inkludert henne sjøl, skjønner hvorfor. Hun skriver i meldinga at Sandra heller ikke kommer.

   Den neste som kommer, er bussen. Jeg går på og setter meg ved siden av Konstanse. Ingen har sett Hallgrim eller Elisabeth ennå. Jo, der kommer Elisabeth, rød i kinna etter å ha løpt. Hun setter seg bak Konstanse og meg og spør om vi har sett Hallgrim. Det har vi ikke. Hallgrim har søvnproblemer, Elisabeth er bare ikke punktlig.

   Alle prøver å ringe ham etter tur, lærerene også. Til slutt er det Elisabeth som får kontakt med ham. Bussen venter helt til han løpende får kommet seg innenfor døra.

    Konstanse er en person jeg veit at jeg har mye til felles med, og som det sånn sett hadde vært veldig praktisk for meg å bli venn med. Hun var romkamerat med venninna mi Andrea som gikk på samme folkehøyskole som henne, Hallgrim og Elisabeth. Hun er like sjenert som meg. Jeg har alltid hatt lyst på en venn som er det, nettopp for å kunne forstå hverandre bedre. Problemet er å bli kjent.

   Jeg putter musikk i øra og ser ut av vinduet. For et vakkert land jeg bor i, tenker jeg, samtidig som jeg jo har sett alt dette før. Det er oktober, og grantrærne er pent ramma inn av oransje løvtrær. Snart kommer vi til fjellpasset, der er det svingete veier og bratte skråninger og setrer som ser ut som om de er henta ut fra dokkefilmene til Ivo Caprino. Men jeg har tatt bussen til vestlandet før. Jeg veit åssen fjell og fjorder ser ut. Jeg har ikke gleden av å oppleve det på samme måte som en turist vil gjøre, jeg vil aldri få muligheten til det. Norge skal være et av de vakreste landa i verden, og det er dette jeg ser hver dag, som blir normen, det ordinære, det kjedelige. Visst syns jeg det er stas å dra utenlands, lukte fremmede dufter, puste ny luft, skue utover horisonten uten å få øye på fjell, bare hav hav hav lenger enn jeg kan forstå. Men hva hvis Norge er vakrere, og jeg aldri kan være i stand til å se den skjønnheten på samme måte som om jeg fra fødselen av hadde sett verdens beste film, og i all ettertid alltid ville vite hva som kom til å skje i neste scene.

   Så kjedelig det må være å være synsk.

   Men kanskje er dette bare en depressiv dag. Jeg veit jo at jeg i morgen kanskje kan våkne opp og ikke klare å ta øya fra det intrikate ornamentet på et dødt løv.

   Kanskje.

   Vi ankommer Odda, som i all hovedsak består av bakker og fabrikker. Tenk å kunne være en fabrikkarbeider, å dra på arbeid i arbeidsklær og komme hjem med møkkete hender, vond rygg og tannhjul i hjernen. Arbeidslykke kan bare finnes i to ekstremer; det abstrakte og skapende, og det helt fysiske. Siden jeg bare klarer å skrive det foreleserne våre ber om at vi skriver til enhver time, burde jeg kanskje vurdere å bli fabrikkarbeider. 

   Konstanse og jeg kommer til vandrerhjemmet vi skal bo på som de første av alle, så vi får det største rommet. Vi får eget bad, i motsetning til de andre, som har rom der man deler bad med resten av etasjen. Resepsjonisten sier til Konstanse at hun kan legge fiolinen sin i boden, men Konstanse vil ha den med opp på rommet. Bare at den ikke er en fiolin, men en ukulele. Konstanse begynner å spille på den når vi kommer opp, hun sitter på senga og sola skinner på henne fra det åpne vinduet, lyset blir djupt oransjt der det filtreres gjennom høstbladene. Jeg tar bilde av henne der med speilreflekskameraet mitt, fokuset blir klart og fargene grålige, jeg veit så veldig godt at Konstanse er en uendelig mye mer talentfull fotograf enn hva jeg sjøl er. Jeg sier at jeg også kan en sang på ukulele. Jeg kan den også på gitar, bass og piano. Det er Festival av Sigur Rós, jeg låner ukulelen hennes for å vise henne at jeg også kan spille. Jeg spiller hakkete og stakkato, og skjønner nok en gang at det eneste talentet jeg egentlig har, er skriving, og ikke engang dét er jeg særlig god til.