Kristian og Tobias møtes

Jeg er egentlig skikkelig opptatt for tida, forhåpentligvis får jeg smelt opp noen interessante blogginnlegg om noen dager, men inntil videre poster jeg bare et utdrag fra sideprosjektet mitt kalt Døden og gleden, fra en del som er ment til å foregå mens hovedpersonen er femten år. Dette er upussa og upolert, og skal redigeres, jeg har bare ikke kommet så langt ennå, men tenkte det var på tide å komme med et lite livstegn midt oppi alt som skjer. Jeg syns sjøl dette er veldig interessant å skrive på, ikke minst fordi det stilmessig er så veldig forskjellig fra Mjuke, svarte stjerner, som er hovedprosjektet mitt.



Om det var akkurat dét jeg stod og tenkte på den dagen tre år seinere, husker jeg ikke. Sannsynligvis ikke, sannsynligvis hadde jeg mer enn nok med å prøve så godt jeg kunne å gjemme meg bak håret mitt, jeg likte ikke når folk så meg, og hvor tåpelig var ikke det i en verden full av mennesker, mamma hadde foreslått at jeg i det minste burde klippe meg, men jeg hadde ikke klart å gjøre det ennå, det ville føltes som et svik, et siste stort svik mot meg sjøl, den siste biten av meg jeg enda ikke hadde gitt slipp på. Kanskje kunne jeg ikke gå ut døra uten å være livredd for å bli sett, for å bli dømt, for å bli snakka til, men langt hår, det skulle jeg i det minste ha. Og jeg stod inne på en kiosk, det var kø, jeg hadde flere forskjellige typer sjokolade i henda, Twix, Snickers, Lion, Kvikklunsj. Jeg trøstespiste ganske ofte, men jeg blei ikke noe større. Tvert imot var det nesten så jeg blei mindre og mindre for hver dag, for hver gang jeg sa noe, for hver gang noen gikk forbi meg, for hver gang noen stirra på meg, og idet jeg møtte blikka deres, så de vekk. Det var ikke lenge siden helsesøster hadde dratt meg inn på kontoret sitt for å snakke om spiseforstyrrelser, men jeg hadde bare sittet der og prøvd å forsvinne, håpa at det ikke skulle bli noen grunn til å brette opp genserermene og blotte arra mine.
   Jeg stod i køen inne på kiosken, jeg prøvde å ikke svette så mye inne i henda, for det gjorde at det blei vanskeligere å holde all sjokoladen, og så var det noen som sa ”Hei du der nede.” Og jeg blei så redd, jeg blei så inderlig redd, jeg kunne jo ikke vite allerede da at den som sa det var Tobias, jeg hadde jo ikke engang møtt Tobias enda, det vil si ikke før da, jeg var bare femten år og ville være noen andre, hvem som helst andre, og Tobias var ikke en del av livet mitt, ingen andre enn foreldra mine og søstera mi var en del av livet mitt, kanskje bortsett fra så vidt noen lærere og medelever i klassen min. Og jeg hadde da folkeskikk, det var det som var problemet noen ganger, jeg var altfor høflig til å gi angsten min all den respekten den fortjente, så jeg snudde meg, langsomt, det stod en gutt der, og jeg klarte ikke å si noe, for det første skjønte jeg jo ikke hva jeg skulle si til noe sånt, det kunne vært hvem som helst som sa det, som så ut på en hvilken som helst måte, og jeg ville ikke visst åssen det var forventa at jeg skulle reagere. Men han som stod der var høy og spinkel, kledd i mørke klær og med blå øyne. Ansiktet hans kunne vært nydelig, eller det var nydelig, avlangt og med ei tynn hake og rett nese. De lett innsunkne kinna definerte de høye kinnbeina hans.
   ”Jeg bare la merke til at vi tydeligvis har tenkt å kjøpe nøyaktig de samme sjokoladene”, sa han.
   Han var så maskulin, men med en udefinerbar eleganse, som gjorde ham til noe edlere enn en mann, noe tøffere enn ei dame. Han var sikkert femten centimeter høyere enn meg.
   ”Hei”, sa jeg. Og han kunne umulig høre det, for jeg hørte det nesten ikke sjøl engang, og var det i det hele tatt stemmen min som sa det, det kom fra min munn, gjorde det ikke, men det hørtes ut som noen andre, som noen jeg ikke kjente, som noen jeg aldri hadde møtt før, og jeg blei grepet av noe, noe jeg ikke visste om, men det var der, i hele kroppen min på én gang, en spenning, hele meg var helspent, høyspent, på nippet av noe fantastisk, ved et stup, foran et mysterium.
   ”Det var ikke meninga å forstyrre deg”, sa han, en forholdsvis mørk stemme, trøstende på et vis.
   Og jeg visste at jeg måtte si noe, noe morsomt, kanskje, eller bare hva som helst som ikke fikk ham til å tenke at jeg var en komplett idiot, bare sånn at han kunne fortsette å snakke, for vær så snill, bare la meg kunne fortsette å høre denne stemmen for alltid, vær så snill, så jeg spurte: ”Hvilken sjokolade liker du best?”
   ”Jeg veit ikke, det var derfor jeg bestemte meg for å kjøpe alle”, sa han, og det var helt sant, han hadde de samme sjokoladene som meg, Twix, Snickers, Lion og Kvikklunsj, en kosmisk tilfeldighet. Og jeg måtte si noe annet, sånn at jeg kunne høre stemmen hans enda en gang: ”Lønsj, eller?” Jeg ante ikke hvor mye klokka var, håpa den var rundt tolv eller noe.
   ”Ja, faktisk”, sa han, ”jeg burde sikkert heller kjøpt en baguett eller yoghurt eller noe, men jeg har så jævla lavt blodsukker.” Han tok en pause, men så fortsatt på meg, smilte litt til og med, kinnbeina hans blei enda tydeligere nå som han smilte.
   ”Jeg jobber der”, sa han og pekte på klesbutikken som lå på den andre sida av gata.
   ”Unnskyld?” sa en kvinnestemme bak meg, jeg snudde meg rundt igjen, det hadde blitt min tur. Jeg forta meg å betale, gikk raskt ut til sida, tok noen skritt bakover, jeg hadde ikke fått noen pose. Den andre gutten stod der og betalte nå, han hadde mørkt hår, nesten svart, som var kort i nakken og langt foran, det falt ned over ansiktet hans da han bøyde nakken for å leite fram penger.
   Han så på meg og smilte da han var ferdig, kom bort til meg igjen. Han åpna munnen, trakk pusten, blei stående sånn litt, så begynte han å le.
   ”Jeg bør komme meg tilbake på jobb”, sa han. Jeg ville komme på noe å si som fikk ham til å bli, men kom ikke på noe som ikke hørtes altfor åpenbart ut i tide. Han smilte raskt til meg, snudde seg og gikk, og nesten uten å vite det fulgte jeg etter, bare to skritt eller så, jeg kom meg ikke ut av kiosken engang, men stoppa et par meter fra utgangen, blei stående og se ut gjennom glassdøra på at han kryssa veien, til tross for at det ikke var noen fotgjengerovergang der, og gikk inn gjennom ei annen dør, og jeg husker jeg syntes det så ut som at bygningen slukte ham hel.