Om snøfnugg

(...)
   Og utafor vinduet er det snø, snø på fjelltopper, snø på islagte vann, snø på rimfrosne greiner, snø som flimrer forbi i takt med toget som rykker, og jeg er sikker på at øya mine også rykker, jeg husker den gangen jeg fant ut at når folk stirrer ut av togvinduer, så beveger øya deres seg i et rykkete mønster, det ser ut som om de drømmer R.E.M.-drømmer med åpne øyne, det kunne forklart en hel del, egentlig, om alt dette bare var en drøm med åpne øyne, men etter noen år med søvnproblemer har jeg lært en del om drømming med åpne øyne, og det er ikke som dette, det føles ikke så intenst og tilstede som dette, et snøfnugg klistrer seg til ruta, og jeg kan se alle de seks individuelt forma armene, ikke helt symmetriske, men likevel en matematisk finurlighet, en fraktal, et mønster som gjentas i det uendelige, uendelig stort og uendelig lite, for hvis jeg kunne forstørra opp snøfnugget, ville jeg sett det samme mønsteret i de ørsmå tuppene som jeg ville sett hvis jeg kunne forstørra opp de igjen, og sånn går det i en evig gjentagende spiral, bortsett fra at et snøfnugg ikke er uendelig lite, jeg kan se hvor det slutter herfra, samtidig som jeg veit at atomene som snøfnugget består av kan deles opp i protoner, elektroner og nøytroner, som igjen kan deles opp i kvarker, og kanskje kvarker også kan deles opp i noe annet som også kan deles opp, og kanskje er hele partikkelsystemet også en fraktal som bare kan gjentas og gjentas, og kanskje snøfnugget matematisk sett er uendelig likevel. Jeg liker tanken på at noe kan være uendelig og endelig på samme tid.

---

Jeg er midt oppi den omstendelige prosessen å skrive deler av Mjuke, svarte stjerner om igjen. Hovedproblemet med hele prosjektet, er at jeg begynte på det i 2013, og jeg har utvkla meg en hel del i løpet av tre år og et forfatterstudium. Begynnelsen klarer jeg ikke engang å redigere, fordi skrivestilen er så ekstremt forskjellig fra hva den er lenger ut i prosjektet. Løsninga blir altså, som sagt, å skrive om igjen. Det tar mye tid og krefter, men det er enklere å gjøre noe på nytt enn å flikke på noe som i utgangspunktet ikke er så bra. Jeg bare håper at det endelige sluttresultatet er verdt det.