November 2018

Opplevelser: Harrytur til Sverige med Vibeke. Konsert med Gåte. Innflyttingsfest hos Mari.

(Bilde tatt av Stian Schløsser Møller, funnet på Wikipedia. Jeg tok visst ingen egne bilder denne kvelden.)

Innkjøp: Kjøpte det nye Gåte-albummet i limited edition grønn vinyl. 

Og så var det en dag da jeg kom fra jobb og skulle bytte tog og toget mitt videre var innstilt at jeg gjorde noe så sjeldent som å kikke i butikker. Jeg veit ikke helt hva det er med meg, fordi det å kikke i butikker er liksom noe som jeg føler at det er meninga at man skal like, men som jeg personlig egentlig ikke liker så godt? Jeg trur noe av grunnen til det, er at jeg har en litt *kremt* spesiell smak når det gjelder det aller meste og sånn sett sjeldent finner noe jeg egentlig liker, og at jeg har et komplisert forhold til egen økonomi, noe som eeeeegentlig er for mye å gå inn på i dette lille avsnittet, men som i meget korte trekk går ut på at jeg ofte opplever en tærende dårlig samvittighet når jeg kjøper meg noe. På grunn av det, kjøper jeg meg sjeldent noe med mindre det er noe jeg trenger eller har ekstremt lyst på. Men! Denne dagen slo jeg meg altså helt løs og endte opp med å kjøpe to par sokker. Med enhjørninger!!! 

Og en annen ting: min yndlingsbokhandel, Cappelens Forslag, er i ferd med å gå konkurs. Jeg ser ikke poenget med å forklare det på nytt på noen annen måte, så jeg limer rett og slett inn denne fra min egen Facebook-profil:

Jeg kjøper meg sjeldent nye bøker sånn helt uten grunn, mye på grunn av mitt kompliserte forhold til egen økonomi som jeg nettopp nevnte, men så tenkte jeg på at jeg gladelig ville donert en slant til Forslaget for å sikre at de fortsatt kan holde på, så hvorfor ikke få ei bok tilbake? Så jeg kjøpte denne fra dem, som jeg har hatt lyst til å lese helt siden Stig Sæterbakken snakka varmt om den da vi hadde ham som gjestelærer på forfatterstudiet i Bø way back when.

TV-serie: Okei, jeg har sett fryktelig mye bra på TV i det siste. Jeg har jobba stort sett hver dag i november, og det sliter meg veldig ut, så ofte er TV det eneste jeg orker å gjøre når jeg kommer hjem. Mine beste nye oppdagelser er Dirk Gently's Holistic Detective Agency og The Haunting of Hill House, to serier som omtrent er så forskjellige som det er mulig å få dem. Dirk Gently er basert på bokserien av Douglas Adams, og jeg var litt skeptisk innledningsvis, bare fordi jeg ikke likte filmen basert på The Hitchhiker's Guide to the Galaxy fra 2005 så veldig godt. Jeg konkluderte vel egentlig med at humoren til Douglas Adams ikke lot seg overføre så godt fra litteratur til film. Men! Dirk Gently-serien har tatt Douglas Adams' absurde humor på alvor (eller hva jeg skal si...) og resultatet er til tider hysterisk morsomt, og de gangene det ikke er hysterisk morsomt, er det likevel så herlig og oppfinnsomt og underholdende at man blir varm i hjertet av det ikke desto mindre. Dette var akkurat den vitamininnsprøytinga jeg trengte etter en slitsom arbeidsdag. Stas med musikk av Bloc Party i traileren òg:

Og så er det The Haunting of Hill House. Jeg mistenker at jeg har snakka om det på bloggen her før, men jeg liker liksom skrekkfilmer i teorien, men så er det dessverre sånn at jeg i praksis syns de fleste er ganske dårlige. Jeg syns ofte de er overfladiske og virker meningsløse. Derfor er det så utrolig deilig når serier som The Haunting of Hill House dukker opp med så utrolig mange elementer fra skrekkfilmer som jeg elsker, og som i tillegg er oppriktig bra, med interessante karakterer som jeg bryr meg om etter bare et par episoder, barneskuespillere som ikke er irriterende på den måten barneskuespillere i skrekkfilmer gjerne er, en skikkelig original vri på den klassiske spøkelseshistorien, et velskrevet manus og fryktelig imponerende klipping og kameraføring – i en av episodene la jeg bare merke til ett klipp i løpet av hele greia! Slutten er muligens kanskje litt for ryddig og riktig, men alt i alt fungerte dette på så godt som alle områder.




Film: Med så mange bra serier har jeg nesten ikke hatt noe behov for å se film. Den eneste filmen jeg så denne måneden var I Don't Feel at Home in This World Anymore, en film jeg trudde skulle være en litt skakk Coen'esque komedie, men som viste seg å ha flere lag enn antatt. Det blir etter hvert skikkelig mørkt. Dessverre var jeg skikkelig trøtt da jeg så denne filmen, så jeg mistenker at jeg ikke satte så mye pris på den som den egentlig fortjener.



Bok: Jeg hadde noen dager i november da jeg var i ganske dårlig form, og de dagene brukte jeg på å lese ferdig Bovara av Jan Roar Leikvoll, og lese hele Blomsterfraktaler av Kristian Bergquist, og begynne på Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen! På én og samme dag! Jeg likte nok ikke Bovara like godt som Eit vintereventyr og Songfuglen av samme forfatter, men jeg setter likevel utrolig stor pris på forfatterskapet til Leikvoll, og jeg er veldig takknemlig for at det har funnes en forfatter med den hjernen han hadde. Det stygge og det vakre får stå side om side i nesten magisk-realistiske virkeligheter som ligner vår egen virkelighet, men som er akkurat annerledes nok til åpne for et ganske fritt spillerom. Blomsterfrakalter hadde noen virkelig fine og minimalistiske enkeltdikt i seg, som disse:

men jeg falt litt av underveis. Jeg veit ikke, kanskje er hjernen min for ufokusert for disse dikta, men det konkrete og fysiske som prega diktsamlinga til å begynne med, blei etter hvert litt borte til fordel for mer høytsvevende og abstrakt billedbruk som bare... ikke er helt min greie. Jeg veit ikke, jeg har en veldig spesifikk smak når det gjelder dikt, og jeg liker meg i det enkle og nesten naivistiske. Når det gjelder Hundene i Tessaloniki, har jeg bare rukket å lese den første novella, som heter det samme som boka, og jeg skjønner hvorfor Kjell Askildsen hele tida blir løfta fram som en av våre framste novellister. Også novellene hans holder seg i det konkrete og fysiske, og det skakke misforholdet mellom karakterene får ligge og ulme mellom linjene, uuttalt og truende. Jeg liker det så langt.

Musikk: Jeg har fortsatt veldig hekta på Altern80s-spillelistene mine, og blandinga mellom blues og synthpop i Depeche Modes Personal Jesus er faktisk helt rå.