Februar 2018

Opplevelser: Middag og vin med jobben på Opland burger & steak. Kinotur og middag på Agave med Jørgen. Middag på Peloton og Dylan Moran på Folketeateret med Vibeke. Milkshake og pizza på Sub med Martina.

Innkjøp: Fikk et gavekort på Platekompaniet etter å ha svart på noen markedsundersøkelser, og eeeeegentlig føltes det ekstremt feil å bruke dem på bøker, bare fordi man har da bokhandler til denslags, men så var det morsdagssalg på bøker og ja, nei, jeg veit ikke. Det bare skjedde.

TV-serie: Jeg trur jeg kanskje egentlig bare har sett Bates Motel denne måneden? Det er jo så mange sesonger, så det er sikkert forklaringa, for det er jo ikke sånn at jeg har sett noe mindre på TV enn jeg pleier, akkurat. Og det er litt rart, fordi helt ærlig syns jeg ikke det er sånn ekstremt bra – jeg veit ikke, det er på en måte litt for teatralsk og litt for opplagt historiefortelling og det er kanskje bare at jeg har blitt vant med veldig realistiske TV-serier og sånt de siste åra, fordi stilmessig minner det på en måte litt om typiske mid-2000 serier á lá Lost og Heroes – men det er jo veldig spennende, særlig for noen som syns at psykologien til mordere er ekstremt interessant. Jeg ser paralleller til Norma&Norman i for eksempel historiene til Ed Kemper og Ed Gein. Og dere, han søte kidden fra Finding Neverland og Charlie og sjokoladefabrikken har plutselig blitt voksen!



Spill: Jeg har omsider kommet meg til Antarktika i Tomb Raider 3, som er det aller siste området i spillet. Og da jeg spilte dette i gamledager, var jo det på PC, og der kunne man save når man ville, men på Playstation kan bare save hvis man har en save crystal, noe som gjør spillet radikalt mye mer vanskelig i Playstation-versjon enn PC-versjon. Men egentlig liker jeg det litt, for de siste spilla jeg har spilt har jeg nesten syntes at har vært litt for lette (nå tenker jeg ikke på Life Is Strange og den typen spill der historien er hovedgrunnen til at man spiller). Og Nevada-bretta, komplett med Area 51 og greier, var like kule som jeg huska dem. Selv om det er veldig tydelig at dette spillet er lagd i ei annen tid da man ikke hadde enorme TV-skjermer; grafikken ville definitivt kledd en skjerm med dårligere oppløsning bedre.

Film: Errementari, Apostle, The Favourite, Louder Than Bombs og Seven Psychopaths. Jeg er så skuffa over at ikke The Favourite vant flere Oscar i år – selv om den ene den fikk, beste kvinnelige hovedrolle til Olivia Colman, var veldig velfortjent. Den er så gjennomført bra på absolutt alle områder uten å bli kjedelig. For det er det som irriterer meg litt med Oscar-utdelinga: ofte blir de "flinke" og "riktige" filmene premiert, mens de virkelig originale ideene ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Filmene som vinner følger reglene til punkt og prikke, mens andre filmer bryter dem. The Favourite kan, om man ikke veit bedre, se ut som et hvilket som helst Oscar-bait kostymedrama, men det blir fort ganske åpenbart at dette er en film som sprenger grensene for hva et kostymedrama egentlig er og kan være. Det hele er liksom litt skakt i forhold til hva man forventer, og det er helt fullstendig herlig. Se den på kino mens du har muligheten.



Bok: Lyder jeg ikke kan høre av Eirin Gundersen og Baby Jane av Sofi Oksanen – sistnevnte var noe av det mest deprimerende jeg har lest på lenge, men den var likevel (eller nettopp derfor?) veldig god. Den litt gammalmodige oversettelsen funka ikke helt for meg, men det er jo ikke forfatterens feil. Gleder meg til filmen kommer! Har nå så vidt begynt på Lucia Berlins Manual For Cleaning Women.

Musikk: Jeg blei nysgjerrig på Algiers etter å ha lest at de blander post-punk med soul og gospel. Jeg er veldig begeistra for post-punk generelt, og altså, om ukonvensjonelle kombinasjoner funker, så er jeg here for it. Og altså, Algiers er skikkelig kult. Det ligner ikke på noe annet jeg noen gang har hørt, og vokalisten har en råskap og en energi som kler soundet deres perfekt. For å sitere en bruker på YouTube: "This song evokes an emotion I can't quite grasp. It sounds like a post-apocalyptic totalitarian alien invasion anthem."

Jeg lever fortsatt

Det går egentlig ikke an for meg å skrive et nytt blogginnlegg nå uten å nevne hvor sinnssykt lenge siden sist det er. Jeg beklager. Jeg føler jeg sier noe om hvor sliten jeg er og hvor mye jobb det er i forhold til alt annet annenhver gang jeg er innom her, men det er like sant nå som alltid, og jeg sover nesten ikke og jeg har vondt i hodet oftere enn jeg ikke har det og jeg er så jævla forbanna lei av alt i hele verden, og dermed kommer blogginga i ikke bare andre rekke, men sikkert femte eller sjette rekke. Men her er jeg altså. Jeg kan ikke love at det ikke blir like lenge til neste gang.

For noen dager siden fikk jeg en mail fra Filmskolen om at jeg ikke kom inn. Jeg er skikkelig, skikkelig skuffa. Ikke fordi jeg hadde regna med å komme inn, men fordi jeg – helt ærlig – hadde regna med å komme til intervju som jeg har gjort de to andre gangene jeg har søkt der. Denne gangen kom jeg ikke til andre runde av opptaksprøvene engang. Jeg syns jo søknaden min i år har vært den beste av de tre søknadene jeg har sendt til dem i løpet av livet, så jeg syns i all oppriktighet det er ganske rart. Men: det litt snodige med denne typen beskjeder, er effekten de har på meg. For jeg blir egentlig ikke så mye nedslått og trist som jeg blir full av følelser. De siste dagene har jeg gått gjennom noen sinnssyke humørsvigninger, inkludert aggressiv destruktivitet og en kreativ minieksplosjon. Denne typen ting gjør liksom at jeg føler mer, av både det ene og det andre.

Og som et direkte resultat av denne kreative minieksplosjonen, har jeg fått en ny idé. Jeg har i skrivende stund omtrent åtte – ni prosjekter på gang som er på veldig forskjellige steder når det gjelder hvor ferdige de er og hvor mye oppmerksomhet de får, så det siste jeg trenger er enda et nytt prosjekt å holde på med. Men dette er et annerledes prosjekt, nærmest ei utfordring til meg sjøl. Fordi det jeg har slitt og sliter mest med både når det gjelder Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, er at prosjekta vokser seg så altfor store. Det er så mye jeg vil si, og alt er så viktig. Denne gangen skal jeg strippe det ned så mye jeg klarer: jeg skal gi meg sjøl begrensninger i tid og rom, og jeg skal gjøre språket mitt så reint og minimalistisk jeg bare kan. Kanskje funker det ikke, men det er verdt et forsøk.

Jeg har to karakterer som må tilbringe noe tid – tentativt ei uke, men vi får se hva som skjer – sammen i en leilighet i Budapest på grunn av jobb. Det jeg alltid vil skrive om, er åssen forhold mellom mennesker utvikler seg over tid. Denne gangen skal det ikke være måneds- og årevis, og det skal ikke være sidehistorier i hytt og pine. Det skal være disse to, i denne leiligheten og denne byen – for hva skjer med skrivinga mi hvis jeg flytter den utafor komfortsonen sin, som er småbygder og byer i Norge? – og det er det. Det som skjedde før og det som skjer etterpå er irrelevant. Det skal ikke bli langt, og jeg skal skjære vekk alle de trådene som allerede fins i de to andre store prosjekta mine som i seg sjøl også er kimer til romaner. Alt overflødig skal vekk. Damn, det var godt for meg å lese Hundene i Tessaloniki, ass. Antydningas kunst. Vi får se om jeg mestrer den.

Og hvorfor akkurat Budapest? Ganske tilfeldig. Jeg har vært der to ganger, så det er et sted jeg klarer å skrive om med relativ letthet uten å gjøre masse research. Jeg veit ikke om du veit dette om meg, men jeg hater å gjøre research.