søndag 24. februar 2019

Jeg lever fortsatt

Det går egentlig ikke an for meg å skrive et nytt blogginnlegg nå uten å nevne hvor sinnssykt lenge siden sist det er. Jeg beklager. Jeg føler jeg sier noe om hvor sliten jeg er og hvor mye jobb det er i forhold til alt annet annenhver gang jeg er innom her, men det er like sant nå som alltid, og jeg sover nesten ikke og jeg har vondt i hodet oftere enn jeg ikke har det og jeg er så jævla forbanna lei av alt i hele verden, og dermed kommer blogginga i ikke bare andre rekke, men sikkert femte eller sjette rekke. Men her er jeg altså. Jeg kan ikke love at det ikke blir like lenge til neste gang.

For noen dager siden fikk jeg en mail fra Filmskolen om at jeg ikke kom inn. Jeg er skikkelig, skikkelig skuffa. Ikke fordi jeg hadde regna med å komme inn, men fordi jeg – helt ærlig – hadde regna med å komme til intervju som jeg har gjort de to andre gangene jeg har søkt der. Denne gangen kom jeg ikke til andre runde av opptaksprøvene engang. Jeg syns jo søknaden min i år har vært den beste av de tre søknadene jeg har sendt til dem i løpet av livet, så jeg syns i all oppriktighet det er ganske rart. Men: det litt snodige med denne typen beskjeder, er effekten de har på meg. For jeg blir egentlig ikke så mye nedslått og trist som jeg blir full av følelser. De siste dagene har jeg gått gjennom noen sinnssyke humørsvigninger, inkludert aggressiv destruktivitet og en kreativ minieksplosjon. Denne typen ting gjør liksom at jeg føler mer, av både det ene og det andre.

Og som et direkte resultat av denne kreative minieksplosjonen, har jeg fått en ny idé. Jeg har i skrivende stund omtrent åtte – ni prosjekter på gang som er på veldig forskjellige steder når det gjelder hvor ferdige de er og hvor mye oppmerksomhet de får, så det siste jeg trenger er enda et nytt prosjekt å holde på med. Men dette er et annerledes prosjekt, nærmest ei utfordring til meg sjøl. Fordi det jeg har slitt og sliter mest med både når det gjelder Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, er at prosjekta vokser seg så altfor store. Det er så mye jeg vil si, og alt er så viktig. Denne gangen skal jeg strippe det ned så mye jeg klarer: jeg skal gi meg sjøl begrensninger i tid og rom, og jeg skal gjøre språket mitt så reint og minimalistisk jeg bare kan. Kanskje funker det ikke, men det er verdt et forsøk.

Jeg har to karakterer som må tilbringe noe tid – tentativt ei uke, men vi får se hva som skjer – sammen i en leilighet i Budapest på grunn av jobb. Det jeg alltid vil skrive om, er åssen forhold mellom mennesker utvikler seg over tid. Denne gangen skal det ikke være måneds- og årevis, og det skal ikke være sidehistorier i hytt og pine. Det skal være disse to, i denne leiligheten og denne byen – for hva skjer med skrivinga mi hvis jeg flytter den utafor komfortsonen sin, som er småbygder og byer i Norge? – og det er det. Det som skjedde før og det som skjer etterpå er irrelevant. Det skal ikke bli langt, og jeg skal skjære vekk alle de trådene som allerede fins i de to andre store prosjekta mine som i seg sjøl også er kimer til romaner. Alt overflødig skal vekk. Damn, det var godt for meg å lese Hundene i Tessaloniki, ass. Antydningas kunst. Vi får se om jeg mestrer den.


Og hvorfor akkurat Budapest? Ganske tilfeldig. Jeg har vært der to ganger, så det er et sted jeg klarer å skrive om med relativ letthet uten å gjøre masse research. Jeg veit ikke om du veit dette om meg, men jeg hater å gjøre research.

5 kommentarer:

  1. Hvor var det ærgerligt, du ikke kom ind! Og hvor er det godt, du raser ud!

    Jeg er ikke et sekund i tvivl om, du vil klare dig! Du er sej! Du er dygtig! Du er sød!

    Måske er den større mening, hvis der findes sådan en, at dine egne projekter brænder sådan i dig, at de må ud? At dine bøger er de vigtigste.

    Jeg tror, det er klogt, at du satser på et klart, lige ud, sprog. Jeg synes faktisk, du allerede skriver sådan. Og du virker også til selv at være sådan, som person? Og det hænger jo sammen. Bare du er dig selv! Og kan mærke dig selv i din skrivning.

    Når jeg skriver, den lille smule jeg gør, hvis jeg forklarer for meget, går det galt. Det er den forkerte vej. Der er som om, jeg skal huske at lytte til, hvordan teksten vil skrives af mig. Det er den, der bestemmer. Og hvis jeg har ti sætninger, vil den kun have den ene, Den mindst grandiose. Hver gang. Det gør ondt ikke at kunne skrive alt, men i det store billede, går det op.
    Det gir plads til at folk, der læser ens tekst kan skabe deres egne billeder. Og mærke deres egne følelser. Det er der ikke plads til, på samme måde, hvis man som fortæller forklarer alting ud.

    Og der er også noget med den kreative energi i det. Den brænder mere, hvis man antyder.

    Så: Go, go, go til dig! Du vil klare alting godt!
    Jeg sender dig kærlig energi fra Danmark.

    Fra Laila.






    SvarSlett
  2. Så dumt at det er så mye jobb og at du er så mye sliten og slikt (mye vondt i hodet og lite søvn høres uendelig frustrerende ut og jeg håper det bedrer seg fort), dessuten syns jeg det er skikkelig teit av Filmskolen at du ikke i alle fall kom til intervju. Selv syns jeg jo at det du har skrevet i manusform har vært veldig bra og at du er såpass flink at det burde vært et lett valg for Filmskolen at du kom inn, men når du ikke kom inn så håper jeg du husker at det er mange tilfeldigheter som rår.

    Ellers syns jeg det høres lurt ut med å utfordre seg selv til å sette begrensninger og slikt, jeg likte utdraget og jeg tror det kan være lurt å ha et prosjekt som ikke trenger å vokse seg så stort og som gir deg selv andre ting å jobbe med.

    For øvrig kjenner jeg meg igjen i det med research, jeg er ikke spesielt glad i research selv og det er mange ting jeg bevisst ikke skriver om fordi researchprosessen i forbindelse med det frister for lite.

    Klem og håper du etter hvert får mer tid og overskudd og et liv som er mer tilfredsstillende <3

    SvarSlett
  3. Veldig fint å høre fra dere. Dere er gode <3

    Jeg har tatt fri fra jobb noen dager nå for å lytte til mer til kroppen min og til å dyrke kreativiteten, hadde jeg nær sagt. Jeg trur det er bra for meg.

    Og altså, tusen hjertelig takk til dere begge to. Dere motiverer og inspirerer!

    SvarSlett
  4. Det var trist å høre, men jeg tror det er mange veier til å dyrke frem stemmen sin. Kanskje er det nå noen erfaringer livet og arbeidet skal gi som skal spisse deg mer og gjøre deg enda sterkere? Heia! Jeg tror på deg.

    SvarSlett
  5. Det er det selvfølgelig, det var mest fordi jeg er så lei av livssituasjonen min som den er for øyeblikket at jeg søkte. Jeg blir veldig rastløs når jeg er på samme sted for lenge. Takk for oppmuntrende ord!

    SvarSlett