Og seriøst, jeg er så sinnssykt fornøyd. Jeg har hatt lyst på en enhjørning på låret i minst ett år nå, men jeg hadde ikke lyst på en helt vanlig generisk enhjørning á lá de første bildene som dukker opp når man googler "unicorn", liksom. Jeg ville ha en enhjørning som føltes som meg. Og Cesse på Blekk forstod meg virkelig, og lagde denne til meg, som for det første er mer geite- og hjorteaktig enn bare en hest med et horn i panna (med andre ord nærmere det jeg liker å tenke på som de opprinnelige, originale enhjørningene), og for det andre ikke bare er søt, men også litt skummel. Jeg ELSKER det krokete, nakne treet i bakgrunnen og halvmånen, og jeg ELSKER stalaktitthornet. Det ville føltes ironisk å tatovere en enhjørning, som for meg er sjølve symbolet på noe litt fremmed, magisk og unikt, uten noe videre særpreg, liksom.
Ellers er jeg i et skrivemessig, og dermed livsmessig, limbo for tida. Skriving har egentlig hele livet, men særlig de siste åra, blitt så tett forbundet med det som føles som livskrafta mi at det nesten er litt skremmende. Når ikke skrivinga går noen vei, står jeg fast generelt òg. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg ikke kommer videre på egen hånd, men er redd for å sende det til en redaktør fordi det ville vært et så sinnssykt nederlag å få nei. Jeg har nesten litt for god tru på det nyeste prosjektet mitt, på en måte. Per akkurat nå klarer jeg ikke å se for meg at jeg noen gang kommer til å skrive noe som er bedre enn dette uten hjelp fra en skriveskole eller et forlag, det er liksom litt begrensa hvor mye jeg får til å utvikle meg uten noen som kan peile meg inn på rett kurs underveis. Noen ganger misunner jeg dem som er mindre ambisiøse enn det jeg er.
På mandag reiser jeg på en ørliten ferie. Vi snakkes en gang etter det.
For cirka et år siden skreiv jeg kortprosa på toget. Hver morgen på vei til og/eller fra jobb prøvde jeg å skrive minst én slags kortprosatekst mens jeg uansett satt der, og det var ikke så farlig om det blei bra eller ikke, for teorien min var noe sånt som at hvis jeg skreiv én tekst hver dag, måtte det jo til slutt bli noe et eller annet sted i den etter hvert enorme tekstmengden som var sånn mer eller mindre brukbart.
Det blei aldri noen enorm tekstmengde, for jeg klarte ikke å holde denne vanen ved like, rett og slett fordi til og med enkle, uambisiøse tekster krever hjernekapasitet å skape. Det blei ganske enkelt slitsomt i lengden, og det frista mer å høre på musikk. Og hvis man plutselig havner der at man begynner å grue seg til å skrive, er det jo hvert fall ikke noe vits i. Jeg ville ikke risikere å ødelegge skapergleden min helt, så jeg slutta med det. Kanskje jeg tar opp denne vanen igjen hvis jeg finner det for godt i framtida.
Her er et knippe av tekstene som blei til i denne perioden. De er ekstremt uferdige, men da jeg leste over dem nå nettopp for første gang siden jeg skreiv dem, blei jeg faktisk positivt overraska. Jeg mener, det er godt mulig at det er antydning til noe som kan bli til noe flere steder her.
Hvis energi ikke kan forsvinne ut i ingenting, hvorfor ligger jeg da her på gulvet hjemme og får ikke puste? Prøver å fange den rømte energien med fingrene, men de treffer bare tomrommet mellom atomkjernen og elektronene. Alt er tomrom og på kvantenivå er det ingenting som henger sammen. Prøver å forklare dette for meg sjøl der jeg leser sammenhenger inn i blikkunngåelsene dine. Ingenting er raskere enn lysets hastighet, bortsett fra universets utvidelse. Jeg bor på en planet i en galakse i universets ytterkant, en planet der tida står stille, som fyker stadig nærmere grensa for alt som er, ei grense som forflyttes med økende hastighet. Sender et telegram hjem med lysets hastighet, det bruker fem milliarder år på å nå deg. Men telegrammet dine fjerne etterkommere omsider sender tilbake, når aldri meg, til tross for at tida står stille, til tross for at jeg aldri opplever ei annen tid enn akkurat nå, et eneste evig nå, alt på én gang, og likevel er ikke evigheten nok til at du kan nå fram til meg. Den beste teorien vi har som kan forklare universets utvidelse, er teorien om mørk energi. Vi har lært at ingenting er raskere enn lyset, men mørk energi tvinger universet til å utvide seg i alltid økende hastighet, til slutt raskere enn lyset. Så mørket er sterkest, tenker jeg og drar dyna over hodet. Det er ikke mulig for et objekt med masse å oppnå lyshastighet. All tilgjengelig energi kreves, noe masse overhodet er for mye masse. Det blir mindre og mindre av meg for hver dag, jeg slanker meg ikke, jeg tilrettelegger bare for best mulige forhold så jeg kan bli det første mennesket som reiser med lysets hastighet. Bli tidløs og fri fra fengselet som er fysiske rom, og noe masse overhodet er for mye masse. Sentrum av Melkeveien lukter som rom og smaker som bringebær, har forskning vist. De har funnet lukt- og smaksmolekyler der som er de samme som i drinken min, som jeg har komponert spesielt for å kunne drikke en liten bit av vår egen galakse. Føler meg ikke noe nærmere verken det ene eller det andre etter første slurk, men etter fem drinker etter hverandre gir alt så mye mer mening. Jeg har et svart hull inni meg. Det suger til seg all energi som kommer for nær det, svelger det, det blir ingenting igjen, et tilsynelatende brudd på termodynamikkens andre lov, det er noe av grunnen til at mange forskere trur de kan være portaler til parallelle verdener, at det er dit de frakter asteroidene og stjernene de fortærer, hvor skulle det ellers blitt av. Du bør holde deg på avstand fra meg, har jeg lyst til å si når jeg møter nye mennesker, som en advarsel, men jeg vil jo så gjerne ha noen å være nær. Men svarte hull er ikke helt svarte, de sender ut stråling, Hawking-stråling, og jeg merker jo det sjøl òg, kroppen min avgir så mye varme til omgivelsene i løpet av en dag at når kvelden kommer, sitter jeg som en skjelvende, kald klump på gulvet og orker ikke engang å ta vare på meg sjøl. Kvantemekanikken er rotete og irrasjonell, det må du bare akseptere, sier forskerne. Jeg er rotete og irrasjonell, sier jeg til foreldre, venner og arbeidsgivere, men de ber meg bare om å ta meg sammen. Når det fins bjørnedyr vi ikke ser, som er enda mindre klar over oss enn det vi er over dem, hvorfor skulle det ikke også kunne finnes tilsvarende store og intelligente skapninger, så mektige at vi ikke kan forstå dem, like lite som bjørnedyra forstår oss. De overvåker oss kanskje i dette øyeblikk, uvitende om at orda jeg skriver handler om dem, se på dette mennesket, sier de kanskje, den prøver å kommunisere med de andre menneskene på en indirekte måte fordi det ikke er en del av en flokk, noe som gjør samtaler med andre individer vanskelig. Ser for meg fortellerstemmen til David Attenborough. Nick Cave synger at jeg må dytte himmelen bort, og det som åpenbarer seg under er fryktinngytende og vakkert: ei revne i romtida, et gapende sår av sønderslåtte atomer, kvarker som ikke veit hvor de skal gjøre av seg, lys i alle retninger.
Dette skulle liksom bli den sommeren der jeg FIKK ALT GJORT, men ledelsen på jobben min har tydeligvis aldri organisert ferieavvikling noen gang, så i går måtte jeg for eksempel jobbe tretten timer. Kjempegøy å sitte i en underjordisk bunkers når alle andre griller og bader, ja, takk som spør.
Men dere, hei!
Jeg kan umulig være den eneste som ser intervjuer og lignende med kreative mennesker av ymse slag og som tenker… hva ville jeg svart hvis noen hadde stilt meg disse spørsmåla?
Det er ikke sikkert det er noen i det hele tatt som lurer på hvilke jeg ville valgt hvis jeg bare kunne kjøpe fem plater, men jeg skal likevel bruke resten av dette blogginnlegget på å fortelle dere det.
1. Sigur Rós – Takk…
(Forresten 1: Etter at jeg fikk ny data, syns jeg liksom alle bildene på bloggen har fått skikkelig ræva kvalitet. Sannsynligvis er det sånn at den nye skjermen min har så god oppløsning at jeg ser hvor dårlig ting jeg før har trudd at har vært ganske bra egentlig er. Det jeg prøver å si er: jeg skulle ønske disse bildene hadde vært bedre, men jeg trur de tross alt ser penere ut om du forstørrer dem, og det gjør du ved å trykke på dem.)
(Forresten 2: Jeg var HELT SIKKER på at jeg hadde denne på vinyl, men jeg klarer ikke for noe i verden å finne den. Har jeg virkelig klart å rote bort yndlingsplata mi, eller har jeg aldri hatt den til å begynne med, men bare antatt at jeg har hatt den i alle tenkelige formater fordi det, y'know, er yndlingsplata mi? Jeg er ganske opprørt.)
Altså, hvis du ikke veit at Sigur Rós er yndlingsbandet mitt, kjenner du meg ikke i det hele tatt (i så tilfelle: hei, jeg er Kristine, hyggelig å møte deg!). Jeg kunne lett fylt opp denne lista med bare Sigur Rós, men jeg har i denne omgang begrensa meg til ett album per band, så den som får være med er Takk. Foruten å kanskje ha verdens vakreste omslag i hele verden, har den noen av de låtene som for meg er sjølve essensen av Sigur Rós: vare og mektige om hverandre, nesten pompøse til tider, men før begeret renner over, dras vi med ut i eksperimentelle støylandskap som både forundrer og begeistrer oss, som i Glósóli og Sæglópur. Hadde noen spurt meg hvorfor jeg elsker Sigur Rós, hadde Takk vært svaret på spørsmålet. Hele albumet er en reise og en helhet, som jeg egentlig syns alle album bør være, og balansen mellom stort og smått, varsomt og kraftig, vondt og vakkert, er så perfekt at jeg har lyst til å grine. Glósóli har forresten også en av de aller nydeligste musikkvideoene som fins.
2. Current 93 – Soft Black Stars
Jeg er egentlig ikke så veldig opptatt av sangtekster når jeg hører på musikk, rett og slett fordi hvis det er bra tekst jeg er ute etter, kan jeg jo heller lese ei bok. Musikk er først og fremst lyd, liksom. Morsomt nok er det ikke bare ett, men hele to album på denne lista der tekstene er en av de viktigste grunnene til at jeg elsker dem så mye som jeg gjør, og dette er ett av dem. Det er kanskje ikke noe album i hele verden som har inspirert meg så mye som det Soft Black Stars har. Jeg har et romanprosjekt som er oppkalt etter det, min greatest hit som poet er inspirert av låta Antichrist and Barcodes fra dette albumet, i tillegg til at det sikkert har sneket seg inn drøssevis av inspirasjon i andre tekster som jeg ikke engang er klar over, tekster som ikke ville ha funnes om det ikke var for dette albumet. Som med alt annet av Current 93, er dette egentlig nærmere poesien enn det jeg vanligvis tenker på som musikk, og hver eneste låt består av David Tibets messende snakke-synging akkompagnert av et relativt enkelt pianostykke. Bildene han maner fram er så mystiske og rare at jeg legger merke til nye ting hver gang jeg utforsker dem. Sånn sett er dette et album jeg aldri kommer til å bli ferdig med.
3. Salem – King Night
Jeg trur jeg akkurat nå opplever det samme med TR/ST som det jeg opplevde med Salem i 2010, og veit dere hva, King Night står bunnsolid nesten ti år (!!!) seinere, altså. Albumet begynner med et realt kvelertak rundt sjela di i form av tittelsporet, som jeg tidligere har beskrevet som følelsen av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, og derfra dras vi gjennom ei tåkelagt hengemyr, eller, for å sitere meg sjøl enda en gang, det er som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Når jeg tenker meg om, er det faktisk en del likheter mellom musikken til Salem og enkelte av låtene til TR/ST. Shoom, for eksempel, kunne sklidd elegant inn nesten hvor som helst på dette albumet, og i begge tilfellene er hva de faktisk synger i aller høyeste grad åpent for tolkning, for det er hvert fall ikke mulig å skjelne ord bak all reverb'en og alle de iskalde synthene. Jeg har fortsatt et håp om at gjengen i Salem skal slutte med heroin og begynne å lage musikk igjen, for jeg savner witch house'en deres, men de kan godt vente til seinhøsten, for dette er ikke musikk som passer seg om sommeren.
4. Bright Eyes – I'm Wide Awake, It's Morning
Kanskje grunnen til at jeg på generelt grunnlag ikke er så opptatt av sangtekster, er at nesten ingen låtskrivere kan måle seg med Conor Oberst, sånn at hvis det ikke er ham, kan det være på det samme, på en måte? Men så er det jo ikke bare tekstene heller, det er måten han framfører dem på, det er måten han hvisker, skriker, mumler og nesten gråter på, det er liksom mer enn sang, dette her, det er dette som er formidling. En del av romanprosjektet mitt Døden og gledener skrevet under sterk påvirkning av dette albumet, og kanskje særlig låtene Land Locked Blues og Poison Oak, som rett og slett er to av de mest hjerteskjærende sangene jeg har hørt i hele mitt liv. Hver gang jeg hører ham synge "I'm glad you got away, but I'm still stuck out here" går noe i stykker inni meg. Jeg leste også Vannfall av Atle Håland med Land Locked Blues i bakhodet, noe som resulterte i… ja, er det en bokanmeldelse? Er det noe helt annet? Hvem veit, hvem bryr seg. Og jeg har lyst til å sitere noe John Darnielle sier i podcasten I Only Listen to the Mountain Goats: "When I was a child reading the authors that I loved and listening to the music that I loved, the thing I got from that is that feeling of being understood somehow, and that weird connection, where it's not the person, it's not the stranger, it's the thing they've made that opens this space for self-reflection." Halleluja og amen.
5. Black Marble – A Different Arrangement
Black Marble dukka opp i livet mitt på akkurat riktig tidspunkt. Hvis jeg noen gang havner i en tidsmaskin og blir brakt til åttitallet, der alt av en aller annen grunn er bada i lilla- og blåtoner, og jeg blir kidnappa av romvesener, har jeg lyst til at A Different Arrangement skal spilles i bakgrunnen. Første gangen jeg hørte hørte det, var jeg ikke like begeistra for oppfølgeralbumet It's Immaterial, men nå har jeg innsett at de egentlig bare tilhører forskjellige årstider: It's Immaterial skal spilles om sommeren, mens A Different Arrangment er forbeholdt høsten. Og jeg elsker jo høsten, kanskje mer enn noen annen årstid. Til og med de låtene på A Different Arrangment som er relativt glade, som A Great Design og MSQ No-Extra, er liksom bygd på et melankolsk fundament som aldri slipper taket, og som gir hele albumet en overhengende nostalgi, en lengsel etter ei fortid jeg sjøl aldri har opplevd, fordi verden dessverre ikke er overnaturlig og jeg – alas! – ikke fantes ennå på åttitallet. Eller i følge de såkalte pro-life-aktivistene fantes jeg på åttitallet. Men la oss nå ikke blande inn strikkepinner og kleshengere i akkurat dette blogginnlegget. Forresten: jeg skulle ønske jeg klarte å synge like mørkt som Chris Stewart.
Innkjøp: På Havaristen kjøpte jeg oppblåsbar badeenhjørning – håper på vær til å bruke den en gang. Dessuten har jeg – endelig! – kjøpt meg ny data.
Og jeg er litt ambivalent når det gjelder akkurat datainnkjøpet. Altså, jeg trur ikke det var feil å kjøpe ny data; den eneste laptopen jeg noen gang har hatt, er den jeg fortsatt har, og jeg har hatt den i ganske nøyaktig ti år i år, så jeg sitter jo egentlig bare og venter på at den skal dø. Og jeg vil gjerne redde alt jeg har på den over på en ny data før det skjer, liksom. Problemet er bare, og har vært lenge, at teknologiutviklinga går altfor fort for meg, og jeg har jo skjønt at jo lengre jeg venter med å kjøpe ny data, jo vanskeligere kommer det til å bli for min seniordata å kommunisere med en nyfødt babydata. Jeg har rett og slett ikke kommet ordentlig i gang med den nye dataen ennå – jeg blogger fra den gamle – fordi selv om alle nye Apple-enheter kommuniserer aldri så sømløst med hverandre, så er det likevel jævlig tungvint når den sømløse kommunikasjonen som forutsetter at alt av utstyr er forholdsvis nytt er den eneste måten å gjøre ting på. Til min store skrekk oppdaga jeg for eksempel da jeg hadde fått med meg den nye MacBooken hjem at den ikke har USB-port – eller så mange andre porter, for den saks skyld. Fordi den nye greia til Apple nå, er visst at de bare har én supersmart port til alt. Og det er jo sikkert fint, det, hadde det ikke vært for at absolutt ingenting av det jeg eier kan kobles til den nye dataen min. Så i dag måtte jeg kjøpe en adapter til tusen kroner. Som jeg oppdaga at ikke engang passa til den nye dataen da jeg kom hjem, så jeg får forhåpentligvis bytta den i morra. Og så er det jo det at jeg er et vanedyr. Når man har brukt den samme dataen daglig i ti år, kommer det til å bli vanskelig å akseptere alle de tinga som unektelig kommer til å være annerledes med den nye.
Jeg må ta dette gradvis, merker jeg. Please go slowly, som Susanne Sundfør synger. Det blir en overlappingsperiode med to dataer ei stund framover nå, tenker jeg. Men det blir sikkert fett å kunne bruke nye GarageBand, for eksempel. Hvem veit. Kanskje jeg til og med blåser liv i min gamle musikk-karriere.
TV-serie: Jeg har vært så rastløs de siste månedene at det har vært vanskelig for meg å gjøre noe så passivt som å sitte og glo på TV, men jeg har fått sett Russian Doll – kul serie, likte den, og så så mye fin musikk, a gitt – og den nye sesongen av Black Mirror. Og egentlig er det mest rettferdig å bruke dette avsnittet til å snakke om Russian Doll fordi jeg strengt tatt har nevnt Black Mirror tidligere, men siden jeg den gangen avspiste det med den korteste og mest generiske beskrivelsen av en TV-serie som det omtrent er mulig å få til, har jeg lyst til å snakke om det på nytt, fordi det er SÅ. SYKT. BRA. Altså, hver episode er en standalone-historie, med nye karakterer og nye premisser, noe som gjør Black Mirror til ei slags novellesamling i TV-format, og det kan i utgangspunktet kanskje virke slitsomt å sette seg inn i nye verdener for hver gang – særlig fordi dette er varierende grad av heavy science fiction – men Black Mirror er så velskrevet at fem minutter inn i episoden har du glemt at det i det hele tatt fantes ei tid da du ikke brydde deg om disse karakterene. Siden hver episode er helt sin egen greie, både i handling og stemning, er det selvfølgelig ikke alle som kommer til å treffe deg like hardt, men de svakeste episodene er likevel aldri dårlige, og de sterkeste episodene er blant de aller beste novellefilmene som kan streames på hele det store internettet. Jeg veit om folk som har blitt skremt fra å se videre fordi de har sett den første episoden, The National Anthem, og den er faktisk så usedvanlig mørk og ubehagelig at jeg er litt overraska over at de valgte å la akkurat den være den første episoden. Altså, jeg syns det er en av de beste episodene i serien, men den er sannsynligvis den episoden som er vanskeligst å se, og jeg, som er en notorisk hardhaus, såpass mye at jeg har blitt beskyldt for å ha psykopatiske trekk fordi jeg kan se ekstremt drøye ting på film og TV uten at det går noe særlig inn på meg, blei skjelven av denne episoden. Som sagt: jeg syns faktisk det er et litt rart valg å la dette være første episoden, for de fleste andre episodene er langt fra like jævlige, men kanskje serieskaperne ville herde seerne sine først som sist, jeg veit ikke. Heldigvis trenger du på ingen måte å se episodene i "riktig" rekkefølge, rett og slett fordi det er ingen riktig rekkefølge når episodene ikke har noen sammenheng med hverandre, og har du en skjør mage kan du elegant hoppe bukk over hele The National Anthem og heller gå rett på for eksempel San Junipero, som kanskje er den episoden jeg liker aller, aller best. Der jeg følte meg fanga i et svart gjørmehull etter å ha sett The National Anthem, gjorde San Junipero på sin side at jeg fikk lyst til å løpe ut i gata og danse – dét er faktisk hvor store humørsvigninger Black Mirror byr på. San Junipero er kanskje den eneste episoden som framstiller framtidas teknologi som noe utelukkende positivt, og hele episoden er så hjertevarmende og rørende og full av deilig åttitallsestetikk, -musikk og -romantikk at jeg vil grine av glede – faktisk. USS Callister er et annet høydepunkt blant episodene, og den Star Trek-inspirerte stilen er så geeky og gjennomført at jeg blir mo i nerdeknærne mine. Når det gjelder den nyeste sesongen, er nok Striking Vipers favoritten min – den er fengslende og sær og tar opp ei problemstilling som jeg ikke engang hadde tenkt over før, men som jeg nå ikke får ut hjernen min.
Dere, bare se Black Mirror. Hver episode har så mange lag at jeg kan snakke om denne serien i timevis.
Film: Med åpne øyne, Suspiria (altså originalen fra 1977), Demning, Enter the Void og Only God Forgives. Med unntak av Med åpne øyne og Demning, var dette filmer jeg fant i en subreddit der noen leita etter tips til filmer lignende Mandy. Og de har det til felles at jeg så dem først og fremst på grunn av stemning, musikk og visuell stil. Enter the Void hadde jeg riktignok sett deler av før – jeg husker den skapte sinnssyk kontrovers da den kom i 2010 – men nå har jeg endelig fått sett hele det tre timer lange neonfarga syreeposet. Om jeg likte den? Vanskelig å si. Jeg er glad jeg har sett den, og jeg er glad den er lagd. Den kunne ha vært kortere uten at det hadde gjort den noe dårligere, og noe av symbolikken blir dratt litt langt til tider, men jeg følte den ga meg noe som ingen annen film kunne gitt meg, og den var dermed langt fra en bortkasta opplevelse. Jeg innbiller meg at denne er helt rå å se på kino. Vil dere ha en trailer, eller? Dere vil vel det, vil dere ikke?
Musikk: Jeg hører på så mye bra for tida! De siste dagene er det Diamond Veins av French 79 som har gått oftest på repeat – takket være Russian Doll.
