mandag 23. september 2019

Når man ikke er den enhjørningen likevel

Jeg må innrømme at jeg ikke helt veit hva jeg skal skrive i dette innlegget.

Det har vært vanskelig å komme tilbake til blogginga igjen. Jeg lever nesten utelukkende inne i mitt eget hode om dagen, og det virker nesten umulig å komme seg ut i verden. Jeg tenker veldig mye på åssen ting kunne vært, og ikke minst åssen jeg kunne vært, hvis bare ditten og datten hadde vært annerledes. Jeg føler litt at jeg brukte opp all energien min i vår, bare at jeg egentlig ikke brukte energien min på noe da heller, annet enn til å vandre hvileløst rundt. (Eller okeida, jeg skreiv kanskje førsteutkastet til en roman.) Men akkurat nå føles det som om det ikke er noe igjen, men om jeg hadde hatt noe av den, veit jeg ikke åssen jeg skulle brukt den.

For litt over en måned siden blei det slutt mellom Jørgen og meg. Egentlig kunne det blitt slutt lenge før, men nå er det hvert fall endelig. Når man har vært sammen med noen i nesten åtte år er det plutselig ikke så enkelt lenger å huske hvem man var før alt sammen, det er litt som å måtte bli kjent med seg sjøl på nytt. Et så langt forhold får nesten sitt eget liv, blir nesten en egen person bestående av to individer.

Akkurat nå bare venter jeg. På at noe skal skje, på at lysten til å ville ta tak i livet sitt skal komme tilbake. For det gjør den jo alltid, den har i hvert fall alltid gjort det hittil. Veit ikke helt hva jeg skal gjøre om jeg når et punkt der den ikke gjør det.

Inntil videre drømmer jeg meg bort i RuPaul's Drag Race og skulle ønske jeg kunne være en drag queen sjøl. Det virker fantastisk å ha et alter ego på den måten, å kunne bli noen som man sjøl ikke får til å være ellers.

For eksempel en sexy unicorn.


4 kommentarer:

  1. Jeg sender dig en stor varm hilsen.
    At gå fra hunanden efter 8 år er så sørgeligt. Men så utrolig smukt at I har haft hinanden! At lige præcis I to fine mødte hinanden, i livet. Og der er en mening med, at I også skal gå nye veje nu. Det tror jeg i hvert fald på.
    Og du vil altid ha' ham i dit hjerte. Der kan han ikke forsvinde fra. I virkeligheden skilles vi aldrig helt fra vores kærester. Helt, jo på det fysiske plan. Men ikke i kærlighedens land. Der er vi altid sammen.

    Kram og bedste ønsker for dig.

    - Fra Laila



    SvarSlett
    Svar
    1. Det er selvfølgelig vemodig og uvant, men jeg trur samtidig det var helt uunngåelig. Tusen takk for varme ord fra deg!

      Slett
  2. Håper du snart finner livslysta igjen <3
    Har sjøl kjent på det å føle at man mister litt av identiteten sin i relasjoner. Håper du ikke hater meg for at jeg sier dette, men det beste tipset jeg kan gi er å prøve å ikke tenke så mye på hvisomattedersomatte. Da kommer du bare til å bli gal.
    Prøv heller å jobbe med å akseptere at shit happens, og heller fokusere på hva slags utganspunkt du har NÅ. When life throws you lemons and all that jazz.Det hjalp i allefall meg veldig da jeg følte at jeg mangla et livsgrunnlag.

    Det er helt lov å ta et steg tilbake for å omgruppere. Det er faktisk veldig viktig. Ikke press deg sjøl for hardt, det kommer en dag i morgen og<3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk <3 Nå prøver jeg å ta én dag av gangen og fokusere på praktiske gjøremål og rutiner. Det har vært en varsla katastrofe, dette her, så jeg har jo faktisk hatt tid til å venne meg til den nye tilværelsen gradvis.

      Slett