Farga vinyl

Livet mitt er mer innholdsløst nå enn det pleier, og dét sier jo litt. Jeg lager mat og hører på musikk, og jeg lager med vilje halvkompliserte frokoster og middager for at det skal ta lengst mulig tid, for når jeg ikke lager mat og hører på musikk veit jeg plutselig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke lyst til så mye, og jeg har ikke skrevet på månedsvis. Det eneste jeg vil gjøre er å høre på musikk, og da er jo å lage mat et ålreit påskudd for å få gjort nettopp dét.

For cirka et års tid siden nevnte jeg i forbifarta at jeg er villig til å kjøpe nesten hvilken plate som helst så lenge den er utgitt på vinyl med fin farge, og hvis det er limited edition er jeg enda vennligere innstilt. (Jeg fikk forresten aldri den plata jeg snakka om den gangen, men jeg har fått penga tilbake og alt er vel.) Det er jo ikke helt sant, for jeg ville ikke kjøpt noe det aldri ville falt meg inn å kjøpe ellers, men hvis det er et band jeg liker sånn ganske godt i utgangspunktet som har gitt ut noe på farga vinyl… Altså, jeg er veldig for å bruke penger på musikk i det hele tatt, men personlig liker jeg å få noe fysisk igjen for det, pluss at jeg syns vinylplater har en veldig fin lyd, så jeg betaler mer enn gjerne ekstra for å kunne spille av musikken min på en organisk måte, og hvis den til gjengjeld kommer i ei estetisk tiltalende innpakning… Okei, jeg trenger egentlig ikke å rettferdiggjøre for dere hvorfor jeg liker å kjøpe vinylplater, og særlig farga vinylplater, jeg bare liker det; jeg liker å eie pene ting og jeg liker god lyd. Det gir en ekstra dimensjon til hele musikkmediet å ha et stykke visuell kunst i tillegg som utfyller og utvider det. Det gjør meg bare veldig glad når en artist eller et band har tatt seg bryet med å sette sammen en forseggjort utgivelse på denne måten, liksom gjort musikken til en del av noe større, en mer helhetlig opplevelse, om du vil.

Hadde jeg på noe tidspunkt i livet mitt vært rik, hadde platesamlinga mi sannsynligvis vært enorm. Det er dessverre ikke realiteten. Men dette er de farga vinylplatene jeg på nåværende tidspunkt har (har selvfølgelig (!) en god del flere plater på vanlig svart vinyl, altså, i tilfelle det ikke skulle være opplagt):



Boy Harsher – Careful i hvit

Aaahh, de minimalistiske, kalde synthene til Boy Harsher har noe BDSM-aktig ved seg. Jeg veit ikke helt hva det er, det er noe musikk som liksom bare er mer seksuell enn annen musikk, sangtekstene trenger ikke å ha noe med saken å gjøre. Derav denne spillelista jeg lagde en gang (og som jeg sikkert kommer til å oppdatere med ekstremt ujevne mellomrom framover, som med alle andre spillelister jeg har). Synestesien min skulle heller ønske at denne plata var rød, men jeg klager ikke. Yndlingslåt fra albumet: Fate.





Gåte – Jygri i grå

Denne utgivelsen var jeg så heldig å ramle over på platemesse for noen år siden – ikke bare er den grå, men den inneholder også debut-EP'en til Gåte (med det passende navnet Gåte EP). Jeg har vært veldig fan av Gåte i mange, mange år nå, og det er faktisk ingen som er like gode på å blande norsk folkemusikk med moderne elementer som det de er. Yndlingslåt fra albumet: veeeeldig vanskelig å velge, for det er så utrolig mange gode her, men hvis vi regner med EP'en – og det gjør vi vel, gjør vi ikke? – er det kanskje muligens deres ekstremt stemningsfulle versjon av Grusomme skjebne.





Gåte – Svevn i grønn

Jeg blei så utrolig glad da Gåte bestemte seg for å gjøre comeback! Og det til tross for at jeg helt ærlig aldri hadde trudd det kom til å skje, for jeg leste et intervju med Gunnhild en gang før gjenoppstandelsen der hun snakka om hvor ekstremt utmattende det var for henne å turnere way back when. Jeg har ennå ikke blitt like glad i de nye låtene deres som jeg er i de gamle, men er det ikke nesten alltid sånn, da? Jeg trur jo ikke noe på at de har blitt noe dårligere med åra – og altså, Svevn er på ingen tenkelig måte et dårlig album heller, det bare har ikke fanga meg i like stor grad som det Jygri og Iselilja gjorde. Yndlingslåt fra albumet: jeg trur ikke jeg har noen ingen-over-ingen-ved-siden-favoritt, men for eksempel Kom no disjka er blant de sterkeste etter min mening.





Gåte – Attersyn i gjennomsiktig marmor

Okei, så denne EP'en representerer noe av det jeg er aller mest svak for i farga vinyl-sammenheng. Kombinasjonen av gjennomsiktighet og marmorering er uslåelig, altså. Jeg syns bare det er så utrolig pent. Coveret til denne EP'en er også yndlingscoveret mitt blant alt som Gåte har gitt ut, så det er nesten synd det "bare" er en EP, dette her. Yndlingslåt fra EP'en: syns faktisk Attersyn har en større prosentandel sterke låter enn det Svevn har, og for eksempel Rideboll og Gullborg er helt på høyde med Iselilja-materialet deres.





John Maus – Love Is Real i gjennomsiktig neonrosa

Tru meg når jeg sier at denne plata faktisk er så rosa at det ikke er mulig å få det tilstrekkelig fram ved hjelp av mobilkameraet mitt. Hvor rosa den er kan egentlig ikke overdrives. Veit ikke helt hva jeg syns om coveret sånn i seg sjøl, men både fargen og kitsch-faktoren kler John Maus og soundet hans veldig godt. Bare John Maus er John Maus. Yndlingslåt fra albumet: The Silent Chorus.





Son Lux – Alternate Worlds i hvit

Son Lux må vel kunne regnes for å være sjefen av kunsteriske utgivelser, i hvert fall innafor grensene av det som innbefattes av min musikksmak. Jeg liker musikken deres veldig godt, men jeg hadde nok ikke endt opp med å eie fire av platene deres hvis det ikke hadde vært for at de er sinnssykt forseggjorte og dritpene. Mener å ha lest et sted – eller kanskje hovedperson Ryan Lott snakka om det i instastoryen sin en gang, husker ikke helt – at Son Lux nesten aldri bruker tradisjonelle instrumenter, men at de sampler alt mulig rart og lager synther ut av det – litt sånn som Sigur Rós til tider holder på, men bare dratt enda lenger. En av synthene på en av sangene er for eksempel babyen til Ryan Lott som skriker. Dette er mye av grunnen til at jeg nesten ser på Son Lux mer som et kunstprosjekt enn et band, og utgivelsene deres matcher det inntrykket. Yndlingslåt fra albumet (EP'en?): Lost It To Trying (Mouths Only Lying).





Son Lux – At War With Walls & Mazes i blå og svart marmor

Dette er sjølve kronjuvelen i samlinga mi. Det er helt umulig å fange opp de aldeles nydelige fargenyansene med mobilkameraet mitt, det er nesten så jeg har lyst til å invitere alle dere som måtte lese dette hjem til meg så dere kan få holde den opp i lyset, snu på den og betrakte den sjøl. HERREGUD DENNE ER SÅ FIN. Og ikke bare sjølve plata, men coveret òg. Jeg aner ikke hva det forestiller, men dette er abstrakt kunst som gjør ting med meg. Jeg har lyst til å ha denne til utstilling på veggen. Yndlingslåt fra albumet: helheten er viktigere enn noen enkeltlåt her, men Epilogue gjør jobben sin godt og oppsummerer på sett og vis hele reisen albumet utgjør.





Son Lux – We Are Rising i gjennomsiktig rosa

Dette albummet, og det over, kjøpte jeg som en del av et bokssett, og er gjenutgivelser; det er derfor jeg plasserer dem etter Alternate Worlds selv om disse albuma blei gitt ut for første gang før Alternate Worlds, for akkurat disse utgivelsene er nyere. Altså selv om albuma opprinnelig ikke er det, mener jeg. Jeg veit ikke helt, det gir mening i hodet mitt. SE PÅ DISSE FARGENE, DA. Jesus kristus. Yndlingssang fra albumet: som med At War With Walls & Mazes passer låtene så fint sammen og glir så umerkbart over i hverandre at det nesten føles meningsløst å trekke fram individuelle spor, men la oss nå for syns skyld si Leave the Riches.





Son Lux – Remnants i gjennomsiktig turkis

Den tredje og siste delen av Son Lux-bokssettet mitt. Dette er ikke en nyutgivelse, men ei samling tidligere uutgitte rarities (er det okå å bruke den norske oversettelsen "rariteter"?) og ymse småplukk som aldri helt passa inn på noe annet album. Den turkise fargen er helt nydelig, det samme gjelder coverbildet. Og jeg syns også både fargene og bildet kler musikken til Son Lux veldig godt. Dette er en visuell representasjon av akkurat sånn som musikken høres ut, liksom. Yndlingslåt fra albumet: Black Waters (som er en cover av ei countrylåt av Jean Ritchie, noe jeg ikke visste fra før, men likevel kunne høre; at den opprinnelig er en countrysang, mener jeg, for no amount of kunstnerisk synth kan fullt ut kamuflere den veldig klassiske countrymelodien denne sangen har).





TR/ST – The Destroyer – 1 i turkis og svartish

Ja, for hvilken farge er det egentlig som er splætta oppå det turkise der? For meg ser det ut som svart, men liksom svart i et så tynt lag at det turkise skinner gjennom? Som om svarte faktisk er malt på, liksom? Eller kanskje heller sølt? Jeg veit ikke, jeg liker det spennende som skjer i fargene (beklager hvis jeg høres ut som en wannabe-interiørdesigner her) og jeg liker ujevnhetene, jeg liker i det hele tatt når noe gir meg følelsen av å være fysisk og ekte og håndgripelig og organisk, om det så bare er en illusjon. Yndlingslåt fra albumet: Bicep.





TR/ST – The Destroyer – 2 i gjennomsiktig, hvit og svartish

Dette er den første plata jeg kjøpte etter at jeg ikke lenger har platespiller – det vil si, jeg har aldri hatt platespiller, men jeg ga Jørgen platespiller i julegave i 2012, så jeg har i praksis hatt platespiller så lenge vi har bodd sammen. Men no more. Håper å kunne hel- eller delfinansiere platespillerkjøp med penger jeg forhåpentligvis får til jul, så jeg kan høre på denne "på ordentlig." Men plata er fin, da! Bare sjå på'n! Yndlingslåt fra albumet: Slow Burn (og også Destroyer).





Unnveig Aas – Old Soul i gjennomsiktig sjøgrønn

Det slo meg nettopp at en utvalgt vegg i leiligheten min ville sett ekstremt stilig ut hvis jeg hadde hatt en måte å henge opp alle de farge vinylplatene mine i et mer eller mindre tilfeldig mønster. Jeg veit ikke om noe slags opplegg for det i det hele tatt fins? Jeg kan da ikke være den eneste som noen gang har ønska meg det? Uansett. Min gamle venn og tidligere samboer Unnveig lager kanskje ikke den typen musikk jeg hører mest på sånn generelt, men stemmen hennes er likevel så kraftfull og vakker at jeg er villig til å høre på hva enn det er hun måtte finne på å synge. Syns det er ekstra koselig å eie Unnveigs første album på nettopp sjøgrønn vinyl, for om jeg ikke husker helt feil, var det en av yndlingsfargene hennes da vi gikk på forfatterstudiet i Bø for lenge siden. Yndlingslåt fra albumet: Mama, I Want to Be Young.

Tenåringer med sykler

Jeg har nettopp sett Super Dark Times, og det slår meg hvor godt jeg av en eller annen grunn liker filmer som handler om tenåringer som sykler rundt på småsteder på åtti- og nittitallet?? Altså, jeg veit ikke helt hvorfor akkurat dét appellerer så innmari til meg, kanskje fordi de representerer den ungdomstida jeg sjøl ikke hadde, men som jeg kanskje lengta etter, men det fikk meg uansett til å tenke på ei novelle jeg skreiv tidligere i år, der hele greia egentlig bare var at jeg ville skrive om tenåringer med sykler i en forstad på nittitallet. Så, in the spirit of It, Donnie Darko, Stranger Things, Summer of 84, Goonies og nettopp Super Dark Times: værsågod.

(Jeg tar forresten VELDIG GJERNE! imot tilbakemeldinger av alle slag på denne. Jeg har overhodet ingen følelse av hvorvidt dette er bra eller dårlig. Skulle tru tre år med skriveskoler hadde gjort meg bedre til å lese egne tekster, men jeg veit ikke helt, jeg.)

(Forresten nummer to: etter min mening er albumet It's Immaterial av Black Marble det perfekte soundtracket til denne teksten. Jeg hørte faktisk på det mens jeg skreiv.)



Jeg var tolv år den sommeren Ingrid flytta inn i huset på den andre sida av veien. Hun var tretten, hadde ingen far, hadde ei mor som aldri var hjemme, og en morgen ringte hun på døra vår med rulleskøyter på beina.
   ”Mamma sa at jeg burde ringe på fordi det bodde ei jente på min alder her”, sa hun, hun hadde håret samla i en hestehale på sida av hodet, jeg hadde aldri sett noen med sånn sveis før.
   ”Vil du bli med hjem til meg og spille Donkey Kong?” spurte hun.
   Ingrid hadde soverom i kjelleren, hun gikk foran meg ned ei trapp og inn ei dør.
   ”Oi, har du TV på rommet ditt?” sa jeg.
   ”Ja, og discokule”, sa hun og pekte.
   Hun var høyere enn meg, hadde hull i øra og lange negler med rosa neglelakk.
   ”Vil du ha en Fanta?” spurte hun.
   ”Midt i uka?” sa jeg.
   Ingrid bare flirte og gikk ut av rommet igjen, og etter å bare ha kjent henne i noen minutter var jeg allerede aleine i hennes verden. Hun hadde ikke plakater av hester eller popstjerner på veggene, men hun hadde en stor X-Files-plakat, det fikk ikke jeg lov til å se på. Hun hadde Grøsserne-bøker og Fantomet-blader, et rektangulært akvarium med gullfisker, og i skuffen under akvariet fant jeg masse godteri og ei åpen røykpakke. 
   Da hun kom tilbake, hadde hun med seg to åpne Fanta-glassflasker med sugerør.
   ”Har du fått mensen ennå?” spurte hun og rakte meg den ene.
   Jeg rødma. ”Nei.”
   ”Det har jeg”, sa hun, fortrakk ikke en mine og stakk sugerøret inn i munnen, ”jeg fikk det for to måneder siden.”
   ”Er det vondt?” sa jeg.
   ”Nei”, sa hun.
   Hun satte seg ned med beina i kors på gulvet foran TV’en, strakte seg fram og slo på Nintendoen, jeg satte meg ned ved siden av henne, drakk Fanta med sugerør.
   ”Har du kjæreste?” spurte hun, hun så ikke på meg, hun så inn i TV-skjermen, på den skimrende Nintendo-logoen.
   ”Nei”, sa jeg, ”du?”
   ”Ikke nå lenger”, sa hun.
   Ingrid var veldig mye bedre enn meg, jeg døde igjen og igjen, mens hun fant bonusbrett og samla så mange bananer at hun fikk ekstra liv, som jeg deretter brukte opp. Men hun blei ikke sur, loada bare på nytt fra forrige checkpoint, lot meg prøve å slå bossene selv om hun visste at jeg ikke kom til å få det til. Og da jeg hadde drukket opp Fantaen min, så hun på meg, spurte ”en til?”, før hun satte spillet på pause og på nytt forsvant ut gjennom døra, og mens hun var borte satte jeg meg i saccosekken som stod i hjørnet, den var allerede forma etter kroppen hennes, jeg prøvde å plassere min egen hengslete figur i avtrykket etter henne, men rumpa mi var for liten, ryggen min for kort.
   I ukene som fulgte spilte vi oss gjennom både Donkey Kong og Super Mario, og da vi var hadde runda dem, spilte vi Mortal Kombat, Bust-A-Move og Street Fighter helt til fingertuppene mine var dekt av vannblemmer. Vi så på filmer, Jurassic Park og Alien selv om den hadde sekstenårsgrense. Vi drakk brus som jeg ikke ante hvor kom fra, det var som om kjøleskapet på magisk vis blei fylt opp av seg sjøl, og en dag da Ingrid satte spillet på pause og satte fra seg Fantaen sin på gulvet før hun gikk på do, løfta jeg opp flaska hennes, stakk sugerøret i munnen og jeg drakk vel egentlig ikke en slurk engang, jeg flytta bare sugerøret fram og tilbake med tunga.
   Ingrid var aldri hjemme hos meg, jeg hadde ingenting som kunne imponere henne. Hun kom inn i gangen vår en gang, mamma håndhilste på henne, spurte om hun ville bli til middag, men jeg sa kjapt at vi allerede hadde sagt til mora til Ingrid at vi skulle spise der, men mora til Ingrid var ikke hjemme, det eneste sporet etter henne var en post-it-lapp på kjøleskapet der det stod at det var spaghetti à la Capri i skapet som vi kunne ta. Ingrid varma det opp i ei gryte på ovnen, jeg satt oppå kjøkkenbenken og så på de bare armene hennes som rørte i gryta med ei sleiv, så på matosen som la seg som ei blank hinne over ansiktet hennes, så på puppene hennes under den løse t-skjorta, sjøl var jeg helt flat, men Ingrid sine var akkurat store nok til at hun ikke klarte å gjemme dem bort, særlig når hun satt på gulvet og lente seg tilbake på albuene, det hendte hun gjorde det, når vi så på film på rommet hennes eller når vi satt ute på plenen og hørte på musikk på walkman. 
   Det var den kvelden Ingrid ga meg en sigarett for første gang. Det var seint, rundt midnatt, Ingrid og jeg hadde spilt Street Fighter hele kvelden, og mora hennes hadde fortsatt ikke kommet hjem.
   ”Jobber hun nattevakt?” spurte jeg, Ingrid bare trakk på skuldrene, skrudde av Nintendoen og gikk bort til skuffen under akvariet, fant fram røykpakka og holdt den fram mot meg, som et trofé.
   ”Kom”, sa hun, og så fulgte jeg etter henne ut av rommet, opp trappa og ut ytterdøra, vi gikk bak huset, satte oss inntil garasjeveggen, det var tropenatt og insekter i lufta, men Ingrid sa at sigarettrøyken ville holde myggen på avstand. Graset var kjølig og fuktig mot de bare beina mine, huden vår var blålig, horisonten fortsatt svakt gul, resten av himmelen turkis. Ansiktet til Ingrid lyste opp da hun tente på sigaretten hun hadde plassert mellom leppene, men istedenfor å røyke den, rakte hun den til meg. Jeg tok imot med fingre som skalv, tenkte ikke så mye på tobakken eller nikotinet som jeg tenkte på leppene til Ingrid da jeg sugde inn og det kribla i meg på en måte jeg aldri hadde kjent før, jeg blåste ut igjen, spøkelsesaktige formasjoner mellom oss.
   ”Du må dra ned”, sa Ingrid.
   ”Hæ?” sa jeg.
   ”Jeg skal vise deg”, sa Ingrid, hun tok sigaretten fra meg igjen, stakk den i munnen, sugde inn, trakk pusten overdrevent inn, jeg så brystkassa hennes utvide seg, før hun pusta ut igjen, jeg husker jeg tenkte at hun så ut som en voksen.
   ”Nå kan du prøve igjen”, sa Ingrid og rakte meg sigaretten på nytt, ”du må få røyken ned i lungene, det er da det blir godt etterpå. Det kan hende du hoster litt, da.”
   Og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, sigaretten som hadde vært mellom leppene hennes mellom leppene mine, trakk pusten så djupt jeg klarte før jeg blåste ut igjen, men jeg hosta ikke, hosta ikke en eneste gang der Ingrid og jeg fnisende sendte sigaretten fram og tilbake mellom oss, lepper og røyk og mygg og fuktig gras helt til jeg måtte legge meg ned, på ryggen med hendene på magen. Ingrid tok det siste trekket før hun stumpa sigaretten inn i sin egen underarm.
   ”Blei du kvalm?” spurte hun, jeg nikka bare, det var fortsatt for lyst ute til at jeg kunne se særlig mange stjerner, men jeg visste at de var der ute et sted.
   Ingrid la seg ned ved siden av meg, så nærme at håret hennes kilte meg på kinnet. Så la hun handa si over handa mi, handa mi som fortsatt lå på magen min, jeg hadde pulsen og pusten helt øverst i halsen, hun var varm og mjuk mot meg, jeg tok tak i handa hennes, løfta den ned fra magen min, la den i det kalde graset mellom oss, fletta fingrene mine inn i mellom hennes, jeg hørte henne trekke pusten, hørte leppene hennes skille seg, men hun sa ikke noe, og hva kunne vel jeg si.
   Husker ikke helt hvor lenge vi lå sånn, det var sikkert ikke like lenge som det kjentes som, men en eller annen gang sa Ingrid ”jeg begynner å bli kald, vi bør gå inn”, og så gjorde vi det, og selv om vi hadde hele huset for oss sjøl, gikk vi inn på rommet hennes igjen, jeg stirra inn i akvariet, gullfiskene som svirra fram og tilbake mellom de blåaktig grønne plantene og som trudde dette var hele verden, bak meg hørte jeg Ingrid sette seg ned på senga si.
   ”Er du trøtt?” spurte jeg.
   ”Ja”, sa hun.
   ”Jeg òg”, sa jeg, ”kanskje jeg kan overnatte.”
   ”Vi har ikke noen ekstra seng”, sa Ingrid.
   ”Men senga di er jo ganske stor, da, det er jo plass til begge i den”, sa jeg.
   ”Det blir for trangt, da får jeg ikke sove”, sa Ingrid, jeg så på gullfiskene igjen, det meningsløse i tilværelsen deres.
   Mamma var ikke sint da jeg kom hjem selv om det var seint, ”det er jo tross alt sommerferie” sa hun, og neste morgen hadde jeg nesten forventa at Ingrid ikke kom til å ringe på, men så gjorde hun det, jeg løp for å åpne og hun stod der med rulleskøytene sine og håret samla i en sidelengs hestehale.
   ”Vil du bli med til stranda?” spurte hun, og jeg løp tilbake inn på rommet mitt, fant fram badedrakt og håndklær og solkrem som jeg stappa i en sekk, jeg løp ut igjen til Ingrid, jeg låste opp sykkelen og sykla ved siden av Ingrid og rulleskøytene hennes, men innen vi kom fram til stranda, hadde det skya over, det regna til og med litt. Vi satte oss på et svaberg likevel, tett inntil hverandre, jeg med hodet på skuldera hennes og vi så havet bli grått foran oss.
   ”Hvis du kunne bodd hvor som helst i verden, hvor ville du bodd da?” spurte Ingrid.
   På den andre sida av veien for deg, tenkte jeg. ”På Mars”, svarte jeg, hun lo.
   Det begynte å regne kraftigere, jeg la armen rundt livet til Ingrid, men hun reiste seg opp og ut av omfavnelsen min, plukka opp rulleskøytene sine, holdt dem etter lissene. 
   ”Vi kommer til å bli forkjøla”, sa hun, og jeg reiste meg også, gikk bort til sykkelen min.
   ”Vil du sitte på styret på vei hjem?” spurte jeg, Ingrid stirra på sykkelen.
   ”Eller du kan sitte bakpå”, sa jeg. Hun vippa litt fram og tilbake på føttene, før hun rista langsomt på hodet.
   ”Jeg bare går ved siden av”, sa hun, og jeg endte opp med å trille sykkelen, regnet blei stadig kraftigere, og vi var søkkvåte da vi kom hjem.
   ”Jeg må inn og skifte”, sa Ingrid da vi stod utafor huset hennes, det regna fortsatt, håret mitt var tungt mot panna. Jeg fulgte etter henne inn gjennom inngangsdøra, ned trappa og inn på soverommet, blei stående og se på at hun fant fram tørre klær fra klesskapet sitt. Hun la fram ny t-skjorte og shorts på senga si, så flytta hun blikket til meg.
   ”Jeg hadde tenkt å skifte nå”, sa hun.
   ”Ja vel”, sa jeg.
   ”Ja?” Hun så på meg, ”du må gå ut.”
   Jeg snudde meg, gikk ut av rommet hennes, Ingrid lukka døra bak meg, og mens jeg stod på gangen og så for meg hva som skjedde på den andre sida av veggen, begynte jeg å gråte, ikke så mye, jeg trur ikke det syntes da Ingrid åpna døra igjen etter det som virka som altfor lang tid, mine klær var fortsatt dryppende våte, men jeg gikk ikke hjem, spurte ikke Ingrid om jeg kunne låne tørre klær av henne, vi blei bare stående ved siden av hverandre ute i gangen, jeg stirra rett fram, hørte på lyden av Ingrids pust, kjente nærværet av kroppen hennes, hun utsondra varme og jeg stod taus ved siden av og tok imot, sugde den til meg, svelga en gang før jeg tok handa hennes, hun holdt den, knuga den til og med, kanskje i så mye som ti sekunder, før hun slapp taket i meg samtidig som hun slapp pusten, lufta imploderte rundt oss.
   ”Jeg har en onkel som er homse”, sa hun plutselig, ”visste du at man kan få AIDS av det?”
   Jeg stirra inn i veggen på motsatt side, furupanel, årringer som slynga seg ut fra kvisten i midten som kosmisk gass etter en supernova. 
   ”Jeg må hjem og skifte”, sa jeg.
   ”Ja, det drypper skikkelig av deg”, sa Ingrid, jeg gikk opp trappa og ut av huset, snubla i mine egne bein da jeg kryssa veien, men klarte så vidt å hente meg inn igjen.
   ”Har du og Ingrid hatt det fint?” ropte mamma til meg inne fra stua da jeg kom inn døra, men jeg gikk bare rett inn på rommet mitt, satte meg på senga, jeg hadde lyst til å enten kaste opp eller gråte, men jeg fikk ikke til noe av det, det eneste jeg fikk til var å puste så fort at jeg blei svimmel, og under meg trakk vannet fra klærne mine inn i sengetøyet, jeg blei sittende omgitt av klamt stoff og høre på vekkeklokka mi som tikka helt til jeg begynte å skjelve, det var som om regnvannet hadde trukket hele veien inn, inn gjennom porene i huden min, ned gjennom musklene, lagt knoklene mine i bløt helt til de gikk i oppløsning, og da jeg prøvde å reise meg fra senga, var det ingenting som fungerte, jeg bare falt sammen igjen ned til det klamme og kalde, varmen som hadde strålt ut fra kroppen til Ingrid for bare kort tid siden var langt borte, den nådde ikke bort hit.
   Uka etter begynte vi på skolen igjen, Ingrid på ungdomsskolen, jeg på siste året på barneskolen, og jeg så henne nesten aldri mer, hun slutta helt å ringe på. En gang jeg skulle legge meg og gikk bort for å åpne vinduet, syntes jeg at jeg så to skikkelser snike seg ut av døra til huset hennes, og så hørte jeg latteren til Ingrid, og latteren til ei annen jente, jeg så dem gå rundt hjørnet, jeg trengte ikke å følge etter dem for å vite at de skulle røyke sigaretter bak garasjen, jeg dro for gardinene og kledde av meg.

Oktober 2019

Opplevelser: Konsert med Current 93. Konsert med Chromatics og Desire. Heels of Hell. Research og øl med Lina. Konsert med Drab Majesty. Kinotur med Mari. To kinoturer med Vibeke.

Innkjøp: Jeg trur jeg forrige måned glemte å nevne at jeg kjøpte meg noe ny sminke, men det var uansett såpass basic greier at det ikke er så veldig spennende å fortelle om. Og i oktober kjøpte jeg meg visst ikke noe nytt.

TV-serie: Jeg har omsider kommet meg ut av RPDG-bobla og er mer eller mindre tilbake i virkeligheten. Jeg har fått sett andre sesong av Mindhunter, og er nå godt i gang med tredje sesong av The Handmaid's Tale, som faktisk overrasker meg positivt så langt. Altså, første sesongen er noe av det beste jeg har sett på TV noen gang, men da andre sesong kom, blei det veldig åpenbart for meg at den første sesongen var basert på ei bok. Første sesong er, til tross for alle sine sterke scener, tross alt veldig langsom og med ei seig oppbygging som jeg likte innmari godt, mens når serieskaperne forlater kildematerialet i andre sesong blir det så veldig tydelig at dette er en TV-serie, med ei mye mer typisk TV-serieoppbygging enn ei litterær oppbygging, komplett med cliffhangere og en del andre virkemidler som bærer veldig preg av at dette nettopp er, vel, en TV-serie. Jeg veit ikke om dette gir så mye mening, men for meg blei det litt for enkelt å gjennomskue. Jeg veit ikke om tredje sesong egentlig er så mye mer litterær enn sesong nummer to, eller om jeg bare har vent meg til formatet i større grad, men jeg liker det hvert fall, og det føles som om det er genuin utvikling i serien, i motsetning til visse andre serier på HBO (*host* The Walking Dead *kremt*). Med dét sagt: jeg begynner å bli litt lei av at episoder slutter med at June gir the Kubrick stare inn i kameraet.



Film: Tom of Finland, The Thing, Cube, Hedwig and the Angry Inch, Joker, Grey Gardens, Girl, Interrupted, The Wolf of Wall Street og The Ritual. Og dere, jeg blei så utrolig fascinert av Grey Gardens. Den minner meg på sett og vis om den aldeles nydelige Plötsligt i Vinslöv der den ikke egentlig gjør så mye annet enn å vise fram et knippe eksentriske personligheter, og i 1975 var dette en fryktelig big deal, fordi dokumentarer på den tida pleide stort sett å kommentere innholdet. Grey Gardens følger mor og datter Beale der de bor i sitt store, falleferdige hus på den amerikanske nordøstkysten med alle kattene og vaskebjørnene sine. Den er like deler trist som morsom, og minner oss om at virkeligheten i mange tilfeller overgår fiksjonen. You can't make this stuff up, som det heter på godt norsk.




Musikk: Jeg hører fortsatt mest på synthpop, og ifølge last.fm-kontoen min (jeg føler noen ganger at jeg er den eneste i verden som fortsatt bruker last.fm, men jeg syns faktisk det er et helt genialt nettsamfunn og vil egentlig at alle jeg kjenner skal ha en konto der) er Under Your Spell av Desire den sangen jeg har hørt aller mest på. Og det er egentlig ikke så rart; mot slutten av september så jeg Drive der nettopp Under Your Spell er en essensiell del av soundtracket, og ikke minst varma Desire opp for Chromatics da jeg så dem live på John Dee for noen uker siden. Jeg hadde hørt sangen før jeg så Drive og før jeg opplevde Desire live, men det var noe med den generelle stemninga på konserten som gjorde at det virkelig gikk opp for meg hvor godt jeg egentlig liker denne sangen, til tross for at den er ganske, hva skal jeg si, streit. Altså, reint teknisk er den ikke superspennende produsert på noe som helst vis, så jeg veit nesten ikke hvorfor jeg liker den så godt engang, men det gjør jeg altså. Og dere: jeg er på generell basis veldig begeistra for så å si alt som kommer fra Italians Do It Better. Selv om de forskjellige musikalske prosjekta skiller seg fra hverandre, har de alle liksom en distinkt retro-sound til felles som bare produsent Johnny Jewel får til. Jeg trur Italians Do It Better er det eneste plateselskapet der jeg kan høre ei låt fra et band og tenke "oi, det der høres ut som noe Johnny Jewel har produsert, ja", og ha helt rett.