torsdag 18. november 2021

Throwback Thursday #18: Aloha verden – ellevte kapittel

Jeg liker hvor… beleilig alt er i dette universet. En barndomsvenn så tilfeldigvis en annonse og kjente igjen bandet fra en tegning i sjuende klasse. En annen venn fra Norge er tilfeldigvis i USA samtidig med hovedpersonen, og er tilfeldigvis bare sånn helt plutselig statist i musikkvideoen til bandet hovedpersonen har blitt venn med. Og nå har jaggu kameramannen tilfeldigvis blitt sjuk òg, jeg lurer på om det er en Mary Sue i nærheten som kan steppe inn?

Tidligere episoder fins under Aloha verden-knaggen.



”Gjett hva! Gjett hva! Gjett hva!” hylte Sid.
   Jeg strakk meg. Jeg hadde følelsen av at jeg nettopp hadde sovnet og her hoppet Sid rundt omkring som en hyperaktiv kanin og ropte og jublet.
   ”Hvor mye er klokka?” mumlet Rune, men ingen svarte han på det. I stedet virket det som om Roger straks ble like oppspilt og selv om han nettopp hadde strukket på seg og glippet med øynene like trøtt som oss andre, spratt han med en gang opp og ropte: ”Nei, jeg vet ikke! Si det, si det!”
   ”Skru av lyset, Sid!” brummet Tobias, men Sid sa bare: ”Husker du Mario som vi gikk i klasse med i USA før vi flyttet?”
   ”Ja… han fattige?” lurte Tobias på.
   ”Ikke snakk sånn! Vi var like fattige, vi, og Mario var den eneste bortsett fra deg som var hyggelig mot meg! Du har vel ikke glemt at jeg også da var klassens hakkekylling?”
   ”Jo da, jo da, hva med Mario?”
   ”Han så annonsen og gjenkjente navnet på bandet og ringte inn! Han blir en av statistene!” hylte Sid og hoppet og danset.
   ”Tuller du? Vi hadde jo ingen planer om å starte et band da vi!” protesterte Tobias.

”Å jo! Husker du ikke når vi var 10 år og du betalte tegnetalentet Vanessa i 7. for å tegne portrett av oss to og Mario hvor du skrev Onyx med stilig skrift over? Da var du skikkelig opptatt av å bli den nye generasjonens The Clash og tjene fete penger og jeg husker når du øvde foran speilet med hårbørsten til mamma! Ikke si at du har glemt det?” maste Sid.
   ”Visste jeg allerede da at vi skulle hete Onyx?” gryntet Tobias.
   ”Ja!” svarte Sid.
   ”Å…” mumlet Tobias og trakk dynen over hodet. Så begynte han å lage høylydte og tilgjorte snorkelyder.
   Sid stod midt på gulvet med armene hengende slapt ned langs siden og skulte bort på Tobias. Så gikk han bort og snappet til seg dynen så Tobias lå der i en gammel t-skjorte og bokseren.
   ”Hei!” ropte han og kavet etter dynen, men Sid holdt den bak ryggen og smilte lurt. Tobias sendte ham et strengt blikk, så dro Sid fram dynen igjen og gjentok: ”Mario kommer!” Tobias ristet på hodet idet Sid forsvant ut på badet for å gjøre seg i stand.

Det var en hel gjeng med folk som hadde møtt opp som statister, deriblant denne Mario som Sid snakket om. Jeg kjente han igjen med en gang, fordi Sid fløy bort til ham og ga ham en skikkelig bjørneklem med det samme de så hverandre.
   ”Stan!” hørte jeg plutselig noen rope og snudde meg. Der stod Pernille og smilte og vinket. Jeg skyndte meg bort til henne.
   ”Skal du også være statist?” lurte hun på.
   ”Veit ikke, jeg”, sa jeg som sant var.
   ”Veit du ikke? Hvorfor i alle dager har du møtt opp da?” spurte Pernille uforstående.
   Å ja, såklart! Pernille visste jo ikke at klikken jeg hadde blitt kjent med egentlig var et band og hadde hun visst det, hadde hun garantert ikke regnet med at det var dem hun skulle være med i videoen til!
   ”Jeg kjenner disse folka”, skrøt jeg.
   ”Kjenner hvem?” lurte Pernille på.
   ”Bandet. Jeg kjenner bandet”, sa jeg stolt.
   ”Bandet? De som spiller her?” spurte Pernille mens øynene hennes utvidet seg.
   ”Jepp!” sa jeg og satte hendene i hoftene.
   ”Å, gubbanoa!” utbrøt Pernille mens hun tok seg til munnen og jeg smilte.
   ”Stan!” hørte jeg plutselig bak meg og jeg virvlet rundt. Gabriel stod der med et bekymret uttrykk i ansiktet.
   ”Han som skulle filme bak scenen er syk!” sa han.
   ”Å nei!” utbrøt jeg.
   ”Å jo. Derfor lurte vi på om du ville ta jobben”, sa Gabriel.
   ”Jeg? Men jeg er jo ikke proff kameramann!” utbrøt jeg.
   ”Nei, nei, men litt uproff filming er bare sjarmerende i en sånn musikkvideo, ikke sant?” spurte Gabriel, mer håpende enn overbevisende.
   ”Ja vel”, sa jeg til slutt og Gabriel sa lavt ”yes!”, så forsvant han, sikkert for å fortelle det til de andre.
   ”Hva sa jeg?” sa jeg til Pernille da Gabriel var borte. Hun stod bare målløs og stirret etter Gabriel.
   Giovanni kom plutselig bort til meg og sa at nå skulle filmingen begynne. Jeg fulgte etter ham og inn i en svart van som også rommet klikken.
   Praten gikk nervøst mellom meg og dem. Alle sammen var litt småskjelvne, det var nå eller aldri. Dreit de seg ut nå, var alt sammen ødelagt. Det var derfor dette var så viktig. Hvis ikke dette ble annet enn en gigantisk flopp, kunne de si farvel til noen spesiell karriere som punk rockere.
   ”Så stille Sid har blitt”, bemerket plutselig Tobias. Og det stemte. Han hadde jo pratet livlig hele tiden, helt til han plutselig ble helt stille.
   Vi snudde oss og så på han alle sammen. Vi begynte å le. Han sov.
   ”Han der sover omtrent aldri! Til og med ikke om natta og vi har aldri skjønt åssen han får det til, men der har vi svaret, rett foran oss!” lo Roger.
   Til slutt stoppet vanen foran en stor utendørsscene. Det var der de skulle spille inn videoen og noen av guttene gikk på skjelvne bein ut. Særlig Roger var et nervevrak og det måtte han såklart fleipe med så hele klikken, inkludert meg, fikk latterkrampe.
   Giovanni hoppet ut av bilen og fant fram et lite digitalt kamera fra bagasjerommet. Det var det jeg skulle bruke. Han sa at det beste og mest sjarmerende var når kvaliteten var så uproff som mulig, det viste at det virkelig var en av bandets venner som hadde filmet dette.
   Han rakte meg kameraet og jeg gikk mot scenen, men de andre bare stod der. Jeg snudde meg og ropte hva det var. Jeg rakk akkurat å se Giovanni gå inn i bilen igjen.
   Da han kom ut igjen, så han bekymret ut.
   ”Rune har blitt syk og er ikke sikker på om han greier å gjennomføre det”, sa han. Å nei, tenkte jeg.
   ”Må vi utsette filminga?” spurte jeg i stedet.
   ”Nei, det er det som er problemet. Vi kan ikke utsette den noe, vi må prøve å greie det uten Rune. Det må bare gå.” Jeg nikket, så sa Giovanni: ”Jeg får kjøre Rune hjem og guttene vil visst bli med. Blir du med også, eller?” Jeg skulle til å si ja, men så fikk jeg en idé og takket nei i stedet og med ideen min i tankene, smilte jeg idet jeg så dem kjøre av gårde.
   De ble lenger borte enn jeg trodde og satte meg i stedet ned for å vente. Jeg lente meg mot scenen og begynte å rive gresstuster opp fra bakken.
   Der kom de. Jeg holdt kameraet slapt langs siden og slentret mot dem, lite visste de om at jeg holdt fingeren klar ved record-knappen.
   Tobias gikk ut først. Han gikk i bagasjerommet og da han stod med ryggen til, tok jeg fram kameraet og tenkte at dette ville bli et hyggelig innslag til musikkvideoen deres.
   Tobias famlet litt før han til slutt fant det han lette etter – mikrofonen som han selvfølgelig greide å miste på bakken så han måtte bøye seg ned for å ta den opp igjen. Da han så opp igjen, stirret han rett opp i kameraet som han ga et bredt glis. Deretter rettet jeg kameraet mot Sid som nettopp kom gående med gitaren sin. Han skar en morsom grimase idet han gikk forbi.
   Jeg skrudde av kameraet etter det. Det var sikkert mye annet morsomt også jeg bare måtte få med.
   Giovanni besluttet at de måtte øve litt først, i allefall på scenen så alt så skikkelig kult ut. De ville jo gi inntrykk av at de var helt rå på scenen og at de ga fansen valuta for pengene.
   Guttene entret scenen mens jeg stod nede og så på. Jeg la armene i kors og latet som om jeg var en skikkelig streng dommer og så på dem med et myndig blikk.
   Giovanni hadde med seg en liten sammenleggbar stol, omtrent som en regissørstol. Han hadde også en ropert. Kult.
   ”Når dere øver og filmer for den saks skyld behøver dere ikke å synge. Lyden vil bli slettet når jeg redigerer den på datamaskinen, hvis det da ikke er noen spesielle lyder dere vil ha med, da. Uansett, jeg kommer til å sette på sangen, jeg, så kan dere mime til den eller synge eller hva dere vil”, sa Giovanni og guttene nikket.
   De hadde planlagt dette her grundig og nå skulle de spille hele sangen og utfolde seg på scenen, så skulle Giovanni klippe bort det dårligste og heller sette inn noen av de greiene jeg skulle filme.
   Giovanni satte på cd-spilleren han hadde med seg og skrudde opp på fullt volum så var i allefall guttene nødt til å høre det.
   De satte i gang. Og de gjorde det bra. Virkelig, virkelig show. Det skulle de ha, de kunne det å gi alt på scenen. Jeg hadde jo sett dem på det klubbhuset den gangen og også da hadde de vært fantastiske. Jeg mener skikkelig energibunter. De virket fulle av liv der de hoppet og spratt rundt som om gulvet var brennhett. Roger tok til og med en liten ”snurrings” der han hoppet rundt og rundt i ring som han hadde gjort på vei til skolen da jeg fikk vite den gledelige nyheten om at de skulle få platekontrakt.
   Fordi det skulle se ekte ut, måtte Gabriel, Roger og Sid spille det de egentlig gjorde, derfor var det jo som om de på en måte spilte og sang i kor med seg selv, for Tobias sang selv, du hørte det bare ikke så godt på grunn av musikken. Jeg lurte der og da på hvorfor de skulle slette all lyden, hva med musikken fra cd-spilleren da, ble den også borte? Ble det ikke noe lyd på musikkvideoen (Ja, jeg er naturlig blond)? Da jeg spurte Giovanni om det etterpå, svarte han, som du kanskje allerede har gjettet, at den la de jo såklart til i slutten.
   Da guttene hadde øvd en stund, kom det plutselig en buss, nei, flere busser og de inneholdt statistene som skulle være fans. De proffe kameramennene som skulle filme klikken på scenen kom også med bussene.
   ”Hallo!” hørte jeg plutselig noen rope. Det var Petter. Han kom ut fra en av bussene med Bastian, Måns, Victor og Tom etter seg. De skulle også være med i musikkvideoen.
   Mens guttene hadde vært her og øvd, hadde de øvd der i studio. De hadde øvd seg på å digge musikken skikkelig og såklart hadde de også øvd på sangen så de kunne synge med. Ekte fans gjør jo gjerne det.
   Statistene gikk på plass og jeg holdt meg i utkanten mens jeg fulgte med på hvordan kameramennene filmet hele konserten. De skulle bare ta med det beste og klippe bort det dårligste og heller fylle opp med klipp fra det jeg skulle filme bak scenen neste dag.
   Da de hadde filmet hele konserten med hylende fans, energiske gutter som løp omkring som gærne og vokalister som kastet seg selv ned i folkehavet som straks tok dem imot, var alt klappet og klart, i allefall for i dag. Ikke for Giovanni, vel å merke, han og de proffe regissørene hadde klipping å gjøre. Dagen etter skulle vi filme bak scenen.

”Det var dødsfett i dag!” sa Roger pesende da vi litt senere satt i den svarte vanen igjen. Giovanni var så snill at han kjørte oss helt hjem.
   ”Enig, men jeg ble helt utmattet”, sa Tobias. Han var like sliten.
   ”Ja, det kan du banne på at jeg ble også”, sa Sid og lente seg tilbake.
   Da vi kom hjem, skulle Tobias og Sid ringe til moren sin. Jeg var bare så sliten at jeg slang meg om på senga og faktisk sovnet. I allefall vekte Sid meg litt senere og sa gledesstrålende: ”Du vet jo hvor godt vi likte oss her i D.C.?”
   ”Eh, ja?” sa jeg spørrende. Hva var dette om?
   ”Jo, vi ringte mamma som bare er glad for at vi slipper å være hjemme og plage henne, så nå sa hun at hvis vi fant et fint hus, ville hun gledelig betale for det så vi kan bo her!”
   ”Hva!?” sa jeg og satte meg opp. Bo her? Helt alene i et fremmed land?
   ”Men… det er en ulempe ved det…” sa Tobias stille. Han stod litt lenger borte.
   ”Ja…” sa Sid lavt, ”du må jo snart hjem igjen. Gabriel, Rune og Roger slipper, de skal også flytte hit, med foreldrene på andre sida av gata, vel å merke, men du… du må jo tilbake til Norge igjen…” Jeg nikket mens jeg tygde meg på leppa for ikke å gråte. Nå som jeg hadde greid å få meg nye bestevenner, faktisk bestevenner som var bedre enn det Pernille noen gang hadde vært, måtte jeg flytte fra dem også. Eller de flytte fra meg, da. Jeg skulle bare være her en uke til med disse herlige guttene og så var de ute av livet mitt også. Jeg bestemte meg for i stedet for å gråte, skulle jeg gjøre det beste ut av det.
   ”Du, Sid?” sa jeg og bestemte meg for å skifte samtaleemne, ”jeg skjønner jo hvorfor du ikke liker Lill, men hvorfor blei du på samme måten når Kylie var her?”
   Sid slo blikket ned og sa: ”Det er ikke Kylie det er noe gærent med. Det er bare det at når jeg ser hvor lykkelige broder’n og hun er sammen, blir jeg på en måte litt lei meg for sånn har det aldri vært for meg. På alle skoleball og sånn er jeg den som ingen vil danse med og jeg har aldri opplevd hvordan det er å ha kjæreste…”
   Huff, da! Hva enn som kom ut av munnen vår denne ettermiddagen, ble det trist uansett!
   ”Du, da? Hvorfor gråt du da du skulle synge den gangen?” spurte Sid.
   Å, nei, nå kom det! Men jeg ville ikke si det her som Rune og Gabriel også kunne høre det, jeg var ikke så godt kjent med dem enda at jeg kunne fortelle noe så personlig uten videre.
   ”Bli med meg i parken”, sa jeg og Sid forstod og så gikk vi i taushet ned til parken hvor duene samlet seg rundt en flokk småbarn med brødsmuler.
   Jeg tok med meg Sid bort til en benk ved en stor og flott fontene i hjertet av parken og der fortalte jeg ham alt mens jeg strevde med å holde tårene tilbake. Alt om at pappa snakket nedsettende om og til meg hele tiden og at mamma baksnakket meg til venninnene sine.
   Da jeg var ferdig, så Sid på meg med et så forståelsesfullt blikk som var så fullt av medlidenhet at jeg begynte å gråte bare av det. Han ga meg en klem og sa at det gikk greit for han visste hvordan det var å ha en tøff oppvekst.
   Da vi var på vei hjemover til hotellet, følte jeg meg mye bedre. Det var så godt å få snakket med noen om det! Jeg hadde tidligere prøvd å snakke med Pernille om det, men hun bare blåste det av og sa at foreldrene mine som var så koselige aldri kunne gjøre noe sånt. Med andre ord, hun trodde ikke på meg. Det var nok en av grunnene til at denne klikken er de beste vennene jeg noen gang har hatt.

2 kommentarer:

  1. Engasjerende kapittel. Jeg skjønner jo hva du mener med at ting er beleilig og tilfeldig, men det er ikke noe stort problem. Dessuten syns jeg du har gode dialoger og sånne scener som jeg klarer å se for meg godt i hodet her og det kan du være fornøyd med.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg veit ikke om jeg er enig i at dialogene er gode, men takk likevel :)

      Slett