Og så er det en annen ting, og det er at det har ikke akkurat vært til å stikke under en stol at det har vært laber aktivitet her i det siste. Jeg er umotivert, uinspirert og sliten, og de tre siste ukene har jeg i tillegg vært sjuk med feber, hoste og slapphet som følge av ymse betennelser. Sist gang jeg følte at jeg følte noe på ordentlig, var da jeg spilte Subnautica og leste bøkene til Anne Carson. Jeg har likt å ha en grunn til å blogge i midten av måneden. Som den autisten jeg tross alt er, liker jeg å ha et fast holdepunkt å ta utgangspunkt i, det gjør ting så mye lettere for meg. Å ha mine faste månedsoppsummeringer og (inntil nylig) Lunisand har føltes som ei forsikring og et lim som holder alt sammen. Og i det siste har det også vært det eneste jeg har hatt å si, det eneste jeg har hatt lyst til å meddele til alle og enhver. Jeg har følt på en del kjipe følelser i det siste, men jeg merker jeg er lei av å blogge om det, for det er de samme tinga som det alltid er og jeg har ikke noe behov for å gjenta meg sjøl i det uendelige. Livet mitt for noen år siden pleide å innebære flere forandringer, mens de siste åra klarer jeg knapt å skille fra hverandre. Jeg føler meg gammal og irrelevant og kjedelig.
Poenget var egentlig ikke å sutre, poenget var at jeg egentlig har veldig lyst til å holde fast ved rutina med å, om ikke annet, i hvert fall blogge rundt hver fjortende dag, men så veit jeg ikke helt hva jeg skal fylle midten av måneden med om ikke Lunisand. Jeg har jo også en Patreon nå, for dere som liker å lese skjønnlitteraturen min, og jeg liker egentlig å holde skjønnlitteraturen min og blogginga mi adskilt på denne måten. Så: om du har noen forslag, eller om det er en slags fast spalte du kunne tenke deg å lese rundt midten av hver måned, kom gjerne med innspill! Så skal jeg gi dere aller siste episode av Lunisand-sagaen. Det vil si at fra og med nå finner du alt som fins av Lunisand ved å klikke på Lunisand-knaggen.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Sonny så på ølen i hånden sin som om han aldri hadde sett en før i hele sitt liv. Det hadde han på en måte heller ikke. Selvfølgelig hadde han jo sett ølflasker ved unevnelige anledninger når han gikk forbi alle de gule kassene stablet oppå hverandre i butikkene, men dette var første gang han holdt en i sin egen hånd og ble forventet å drikke av den. Han så seg fortapt etter Julian, men han hadde blitt borte i mylderet. Selv om det var ham han var hos aldri så mye, kunne han ikke hjelpe seg for at han følte seg i feil element. Hadde bare Theresa vært her!
Ut fra høytalerne på stereoanlegget i hjørnet sivet det ut noe hodepinefremkallende greier med skingrende datapip som hovedbase. Sonny kunne ha fått sprengte blodkar av mindre, og dyttet seg gjennom menneskemassen på vei vekk fra lydkilden. Skjønt, det var ikke den letteste oppgaven han hadde påtatt seg i dag. Ærlig talt hadde han aldri trodd at det bodde så mange mennesker i Lunisand. Nå var vel kanskje ikke alle derfra heller, men ansiktene til de fleste virket kjente for ham, til tross for at han ikke hadde snakket med noen av dem før, bortsett fra Julian, så klart.
Langs den ene veggen stod et langbord med en skrikende rosa duk på. Oppå duken var det plassert et utall desserter, den ene mer kaloririk enn den andre. Folk her syntes å være mer opptatt av å drikke enn å spise, så Sonny satte fra seg ølflasken på bordet, grep en av engangstallerkenene som var satt frem, og forsynte seg grådig av en forlokkende tiramisu som dro ham til seg som en hulder.
Da han så seg ferdig med å lempe sukkerbomben over på tallerkenen sin, tok den ikke bare opp all plassen, men den lå som et flere etasjer høyt spir oppå pappskiven. Sonny tok en plastskje, kylte den inn i fettårnet og førte herligheten opp mot munnen.
Hadde han nølt et sekund eller så med å stappe den innenfor, hadde han nok luktet at den søte duften egentlig var litt vel søt, nå som han holdt den så nært opptil nesen. Derimot hadde ikke Sonny spist i hele dag, ikke på skolen en gang, og en relativt nylaget, kraftig angende tiramisu ble en så stor fristelse for ham at han nærmest handlet ut fra urinstinktet, og ikke den fornuftige hjernedelen som dempet skrek i bakgrunnen at ikke alle søte lukter tilhører matretter som er på riktig side av kvalmhetsskalaen. Konsekvensen ble dermed som den måtte, og idet Sonny svelget unna den oversukrede, svakt kaffeaktige konsistensen, kunne han, etter bare et par øyeblikk, kjenne hvordan det han nettopp hadde slukt, var i full fart på vei mot dit den hadde kommet fra – nemlig utenfor Sonny.
I fullt villrede virret Sonny med hodet mens kinnene hans blåste seg utover. Den beske smaken av magesyre blandet med den vamle kremen fylte munnhulen hans, og aller mest ønsket han å skille leppene fra hverandre og få det ut. Men han var gjest, og til og med i hans eget hjem ville spy utover gulvteppet både ha vært en uappetittlig og uhøflig affære. Til han fant badet, fikk han heller bare presse hendene mot munnen og prøve å holde smørjen innenfor. Ikke tale om at han skulle svelge denne avskyelige suppen igjen.
Mens han fortsatt prøvde å få øye på noe som kunne ligne en dør over hodene omkring ham, var det en fast hånd som grep ham om armen. Vedkommende sa ett eller annet, men Sonny kunne ikke få det med seg som følge av den syretrippinspirerte ”musikken” som fortsatt ljomet som et støyende, trykkende bakgrunnsteppe. Så begynte armen å dra i Sonny, og hadde han allerede da oppdaget at den tilhørte Julian, hadde sikkert oppkastet havnet på dem begge som følge av overraskelse og brå ekstase, men heldigvis gjorde han altså ikke det. Han holdt blikket rettet mot bakken i konsentrasjon, og først da han var utenfor og gjenkjente stemmen som ba ham om å ”vrenge seg”, kunne han endelig slippe alt han hadde av manerer og fokus og la den vemmelige væsken velte ut av ham. Tulipanene han stod bøyd over, mottok en sur dusj.
”Første gang du drikker, dette?” spurte Julian, og først nå ble Sonny klar over at han holdt det skulderlange, sorte håret hans bort fra ansiktet og munnen, som stadig sendte nye stråler syrlig, tynn grøt ut av ham.
Sonny skulle gjerne ha svart at han ikke hadde drukket noen ting, men munnen hans var altfor full av spy til å romme ord i tillegg.
”Det var sånn for meg òg, tru meg”, trøstet Julian, ”men i løpet av den første halvtimen? Magen din må være laga av silke.”
Omsider rettet Sonny seg opp, og hans eget hår kilte ham i nakken idet Julian slapp taket i det. Et kort sekund beveget han en finger opp mot det bare for å se om han kunne kjenne at Julian hadde tatt i det.
”Det var noe jeg spiste”, unnskyldte Sonny seg. Stemmen var ru som følge av brekningene.
”Keep telling yourself that”, lo Julian, men før Sonny fikk protestert igjen, hadde Julian sagt til ham: ”Vent her. Jeg stikker og venter vann til deg. Mer alkohol får ikke du av meg i kveld.” Dermed forsvant han, og Sonny pustet lettet ut. Han kunne ikke akkurat si at han hadde så lyst på mer alkohol heller, eller alkohol i det hele tatt.
Da Julian hadde forsvunnet inn igjen, gikk Sonny og satte seg på husken familien Azul hadde i hagen. Det var et plaststativ i blide farger av beste lekeplasstype. Han våget derimot ikke å huske noe særlig. Han var redd bevegelsene ville gjøre magen hans ustabil igjen.
Han merket nesten ikke at Julian var der igjen før han fikk et deilig avkjølende glass opp mot leppene.
”Drikk, og rop mer på elgen hvis du må”, sa Julian. Han hadde satt seg på huk foran Sonny, og han… Sonny begynte å skjelve… støttet seg med den ene hånden mot kneet hans.
Sonny tok glasset fra ham og tømte det i en eneste munnfull. Munnviken hans rynket seg av oppkastrestene som ble vasket tilbake igjen i magesekken, men da han var ferdig, følte han at munnen hans var mye renere.
”Takk”, sa han, og stemmen var fortsatt hes.
”Næh, det var så lite. Jomfruer i nød er tross alt min spesialitet”, gliste Julian, tok glasset fra ham og satte det ned i gresset, som hadde begynt å kjølne nå som det hadde blitt senere. Tussmørket hadde overtatt for dagslyset, og kun en blek stripe mot vest vitnet om at solen en gang hadde vært der.
En liten stund var det helt stille mellom de to. Sonny nistirret på hånden til Julian som fortsatt lå rolig på kneet hans, som ennå dirret av begeistring. Han lurte på om Julian kunne kjenne det, og ble lyserød i ansiktet på et eneste øyeblikk. Der og da lovpriset han det kamuflerende mørket omkring dem.
”Blir du med inn igjen, eller? Det er litt småkjølig ute”, sa Julian omsider. Sonny oppfattet nesten ikke hva han sa, men tenkte på hånden hans. Den føltes varm, selv gjennom buksestoffet.
”Mhm”, sa han dermed fraværende, og la skuffet merke til hvordan Julian reiste seg, og dermed slapp taket. Han hadde lange, bleke fingre med avtygde negler, så Sonny.
Da Sonny ikke gjorde tegn til å ville flytte på seg, sa Julian til ham, mest for å fylle stillheten, virket det som: ”Du virker ganske edru, jeg skal innrømme det.”
”Jeg er ikke full”, sa Sonny litt kvast, og øyebrynene hans snørte seg ufrivillig sammen på midten.
”Nei, det er jo det jeg sier. Kanskje det hjalp å kaste opp”, sa han, og Sonny begynte å skjønne at hva enn argument han kom med, kom ikke Julian til å tro på ham.
”Så, bevega vi oss, eller?” sa Julian utålmodig, og noe langt bak i hukommelsen til Sonny greide å fiske opp at han hadde spurt om det tidligere også.
”Hm? Ja, jøss, seff”, sa han, og kom seg på bena, bare for å oppleve at Julian lo av ham.
”Hva?” spurte han irritert, ”jeg står stødig, og…”
”Det er ikke det jeg ler av”, sa Julian, og tok seg sammen for å undertrykke latterhikstene, ”seff.”
”Hva sa jeg nå, da?” spurte Sonny frustrert, og slo ut med armene.
”Seff”, gjentok Julian, og måtte le igjen.
”Hva er det som er galt med det?” spurte Sonny, og følte seg irriterende furten.
”Hallo. Det er bare så uke trettifire”, kniste Julian, en lyd som minnet Sonny i moderate mengder om et esel.
”Nei, unnskyld”, sa Julian, og rettet seg opp. Han kremtet og gjorde et nummer ut av å holde seg alvorlig, men ansiktet hans sprakk opp igjen i et flir idet han så på Sonny.
”Det var litt morsomt?” sa Julian, fortsatt flirende, og stakk en finger innimellom ribbena til Sonny.
”Nei, ikke…” kom det fra Sonny, som straks knakk over på den siden Julian hadde stukket ham.
”Jasså, du er kilen!?” ropte Julian triumferende, og holdt begge hendene opp til ansiktet mens fingrene hans vridde seg som ormer.
Og dermed startet en halsbrekkende jakt gjennom hagen. Sonny løp forrest, og for hver gang joggeskoene hans klasket mot det kveldsfuktige gresset, ble alderen hans mental senket med én måned. Så etter flere runder rundt huset, gjennom huskestativet og på alle sider av den digre eiken, var Sonny forvandlet til en hyperaktiv syvåring med latter som en blomstereng og øyne som en stjernehimmel.
Det var ikke til å nekte for at han var i langt bedre form enn hva forfølgeren hans var, og idet han rundet hushjørnet for noe som sikkert var åttende gang, oppdaget han med ett at Julian ikke var å se. Hadde han virkelig løpt så mye ifra ham at han var igjen på den andre siden av huset? Han vippet hodet forsiktig til siden, og lot bare øynene synes idet han kikket rundt vinkelen. Ingen Julian var å se.
Langsomt begynte Sonny å skritte baklengs. Blikket var stadig rettet mot langsiden av huset på utkikk etter tegn til bevegelse.
Men Julian, som selvfølgelig hadde innsett for lenge siden at Sonny var ham overlegen på det området som dreide seg omkring fysiske evner, hadde en plan B. Og Sonny, det intetanende offeret, ble så skremt at han skled på det glatte underlaget idet han kjente en varm pust som slo mot nakken hans. Dette fremkalte naturligvis nye latterbølger hos Julian.
”Sorry!” hikstet han mellom gapskrattingen, ”men jeg måtte liksom ty til det psykiske planet når du eier meg på det kroppslige.”
”Det der…” Sonny var fortsatt skjelven der han halvveis satt, halvveis lå på den kjølige bakken, ”det der gjør du ikke igjen!”
”Sorry!” gjentok Julian, og han lo fortsatt idet han satte seg på huk ved siden av ham.
Først nå la Sonny merke til at han hadde landet midt i en liten flokk forglemmegei. Blomstene så skjøre og bleke ut i det stadig større mørket. De lignet morild i grunt vann.
Julian hadde tydeligvis sett hva Sonny så på, og plukket opp en blomst. Han tvinnet den noen ganger mellom fingrene, og fulgte sine egne handlinger nærmest hypnotisert med blikket.
Omsider så han opp fra den, og så rett på Sonny. Nå som de så vidt bare kunne ane silhuettene til hverandre, var det lettere å gjengjelde blikket til Julian. Luften rundt dem spente seg, og Sonnys hjerte vibrerte under jakken. Denne stillheten var annerledes enn noen annen stillhet, og ikke en eneste gang så Julian bort eller sa noe som helst. Det var nesten som om øyeblikket var hellig, og Sonny kjente med ett en intens trang til å ta på Julian. Det ville være det eneste riktige å gjøre nå. Ikke si noe, men bare så vidt stryke underarmen hans, eller sette seg litt nærmere inntil ham, eller…
Men selvfølgelig torde han ikke. Angsten var for sterk, og selvtilliten var for svak. Gang på gang prøvde Sonny å tvinge seg selv til å i det minste hinte til at han ville være nær ham, men han kjente at adrenalinet presset så hardt mot tinningene at det gjorde vondt bare av tanken.
Kanskje satt også Julian og ventet på at Sonny skulle ta for seg noe. Da det ikke skjedde, brøt han den magiske atmosfæren, strakte armen ut og sa: ”Til deg.” Og idet han sa det, innså Sonny at han ikke egentlig hadde brutt den magiske atmosfæren i det hele tatt; tvert imot hadde han intensivert den, og var det to ord i hele verden som hadde vært de eneste riktige å si akkurat der og da, så var det ”til deg.”
Sonny registrerte så vidt en bevegelse, og deretter en svak kiling oppe ved øret idet Julian festet den lille, blå juvelen i håret hans. Og før han rakk å få hjertebank fordi Julian igjen hadde tatt på ham, kjente han noe ved kinnet sitt. Det var varmt og bløtt, og like fort borte som det hadde kommet, men det var det vakreste Sonny noen gang hadde opplevd. Han fikk et sterkt behov for å gråte og le på én gang, og de motstridende følelsene gjorde at han bare satt der apatisk.
”Unnskyld”, hørte han stemmen til Julian hviske, og hans egne ben nektet å lystre ham idet han ville løpe etter Julian da han reiste seg og gikk.
Dumt at du har vært mye syk og at du er umotivert og uinspirert, håper ting snur. Dessuten syns jeg det alltid er litt fascinerende når folk som er yngre enn meg føler seg gammel for jeg tenker at da burde jeg væffal føle meg gammel og jeg føler meg ganske ung egentlig (men det handler kanskje litt om at jeg er så livsnyter og at jeg er ganske naturlig barnlig).
SvarSlettHva angår blogging fremover så har jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg har vært litt masete og selvopptatt fordi jeg glemmer meg og er sånn, når det er lett for meg å blogge væffal en gang i uka vanligvis, så tenker jeg noen ganger at det derfor burde være lett for andre også. Og jeg vet jo så godt at det ikke er sånn og at det også for meg er veldig mange ting som er lett for de fleste, men som jeg sliter med og jeg ønsker egentlig å være empatisk og forståelsesfull og å forstå at ting krever nok overskudd og inspirasjon. Bare vit at du aldri trenger å unnskylde deg for å ta hensyn til helse og psyke, jeg vil bare at du skal ha det bra. Angående det du kan bytte ut Lunisand med, så tenker jeg at noen muligheter er å starte ABC-greia du hadde med tre ting du liker på hver bokstav igjen, men med nye ting på hver bokstav og så bare hoppe over de bokstavene der det hadde vært umulig å velge noe annet enn sist fordi bokstaven er f.eks. Q eller X. Eventuelt av og til skrive om en ting på en bokstav som du skrev om på den bokstaven sist, men ta for deg hvordan forholdet til den tingen har forandret seg siden da.
Andre muligheter er et månedlig spalte der du for eksempel skriver litt om en film eller et tv-spill kanskje ikke var helt elsk, men som likevel fortjener oppmerksomhet eller en ting som fascinerer deg med universet eller naturen eller noe. Jeg syns du skriver så fint om nesten alt og at du har et interessant perspektiv og kanskje å skrive noe om f.eks. øyenstikkere eller om ting med havet som du syns er fascinerende eller hva det skal være kan gi deg litt inspirasjon fordi du blir minnet om at verden er noe mer slitenhet og vanskelige følelser. Jeg vet ikke, jeg bare tenker høyt.
Takk for forslag og for kommentar! Litt av problemet med å være så uinspirert er at jeg sliter med å ha lyst til å skrive ting å skrive overhodet. Sånn sett var Lunisand veldig greit fordi det bare var snakk om å poste tekst som allerede fantes. Men jeg får se hva det blir til etter hvert, om det blir til noe. Generelt er det mye som føles veldig vanskelig for meg om dagen, og da er ikke blogging det jeg prioriterer.
Slett*noe mer enn slitenhet skulle det stå altså (glemte enn-et)
SvarSlett