Glimt

Noen av dere husker kanskje, eller kanskje ikke, at jeg begynte på et litt seriøst dagbokprosjekt i 2020 – for var det ei tid da man begynte på prosjekter, så var det 2020. Jeg har ikke fått til å skrive hver dag, og jeg skriver definitivt ikke alltid langt de gangene jeg skriver, men jeg har holdt det gående siden da. Jeg skriver naturlig nok på en ganske annen måte og om ganske andre ting i dagboka mi enn hva jeg gjør på bloggen, så tenkte rett og slett å dele noen hverdagsglimt fra livet mitt som det var på omtrent denne tida for fire år siden.

Men aller først:

Ruter-kampanjen jeg var med på er nå live! I stad gikk jeg forbi en plakat av mitt eget tryne. Det var litt sært.

Oslo, 28. mai 2020:

Herregud, så trøtt jeg er. Det er fordi jeg stod opp tidlig i dag på grunn av elektrikeren som skulle komme, men han kom ikke inn i leiligheten min. Var tøff og ringte koronatelefonen, endte opp med å få time til testing, jeg sa til hun på telefonen at jeg ikke hadde bil og bodde så langt unna at jeg ikke kunne gå eller sykle sånn at jeg blei nødt til å kjøre kollektivt, noe jeg strengt tatt ikke egentlig skal, noe hun også sa til meg, men så lenge de ikke henter meg i taxi må det nesten bli sånn. Jeg sa til Vibeke at jeg skulle testes, hun sa hun kunne kjøre meg, jeg fikk time til testing samme dag, Vibeke sa hun ikke kunne kjøre meg likevel, jeg takler ikke raske endringer i planene eller telefonsamtaler og endte opp med å gråte og hyperventilere og rase gjennom alle tenkelige følelser, men jeg fikk testa meg, noe som var litt ubehagelig da sjukepleieren stakk pinnen ned i halsen min, og jævlig ubehagelig da hun stakk pinnen opp i nesa mi. Jeg trudde ikke det var mulig å brekke seg av å få ting opp i nesa, men det er nok bare fordi jeg aldri har hatt noe så langt opp i nesa før, jeg visste ikke engang at det var mulig å stikke noe så langt opp. Men nå er det gjort, kanskje jeg kan klare å slappe litt mer av framover, kanskje til og med besøke Vibeke, henge mer med Mari. Eller kanskje prøva mi er positiv. Hahahahaha.

Oslo, 4. juni 2020:

Jeg har hatt en ganske fin dag i dag. Jeg klipte meg, og det er alltid veldig inspirerende å møte Lars (han sa noe om at man burde få meg i pilleform, men det er egentlig han som bør kunne fås i pilleform). Har nettopp sett Party Monster (altså spillefilmen, ikke dokumentaren), og det slo meg at leiligheten min kan minne om leiligheten til Michael Alig i filmen, bare at jeg ikke er en junkie club kid, så jeg har egentlig ingen unnskyldning til at det ser ut som det gjør. I det minste er det ikke rotter hos meg ennå; derimot massevis av edderkopper og møll. 

Skal kanskje møte Mari til helga. Håper det ikke blir altfor rølpete. Har lyst til å henge ordentlig med Martina snart igjen òg; vi skulle kanskje egentlig ha møttes i dag, men hun kunne ikke likevel. Har lyst til å se igjen Lauren òg. Har lyst til at det skal være Pride, men en del av meg er kanskje letta over at det ikke blir fysisk festival i år, fordi store folkemengder gjør meg stressa, og så mange andre aspekter ved Pride gjør meg stressa, aspekter jeg ikke engang klarer å sette ord på.

I morra er det en demonstrasjon ved USAs ambassade for å vise støtte til politidrapet på George Floyd. Martina skal, jeg sa jeg ikke hadde lyst på grunn av min nevnte ukomfort i store folkemengder, og i det hele tatt har etterdønningene av dette drapet skapt motstridende følelser i meg, der jeg på éi side føler på en overhengende dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør mer for Black Lives Matter-bevegelsen, men samtidig er det feil av meg å late som at jeg er superengasjert, for selvfølgelig er jeg anti-rasist, men jeg må ærlig innrømme at akkurat dette ikke er blant mine aller nærmeste hjertesaker. Det har stort sett opp gjennom tidene vært dyrevern, klimasaken, feminisme og skeives rettigheter som har vært mine kjepphester, ikke ut av noe bevisst valg, men fordi det er de sakene som har engasjert meg mest personlig. Og jeg veit at mange vil si at jeg er privilegert som kan velge å ikke engasjere meg i BLM-bevegelsen, at det er et tegn på hvitt privilegium å kunne velge å se en annen vei, og det er det jo, men jeg har donert til diverse organisasjoner og signert Amnestys opprop, og selvfølgelig kunne jeg gjort mer, og jeg veit det fins folk som uansett ikke vil syns at jeg gjør nok, men vi må alle velge våre kamper, og selvfølgelig vil jeg alltid prøve å lære mer, men det er likevel ikke til å komme ifra at situasjonen i USA ikke er sammenlignbar med situasjonen vi har i Norge, og jeg føler meg distansert fra store deler av denne bevegelsen, og jeg trur ikke det bare er fordi jeg er hvit. Jeg veit ikke, det kan godt hende det er noe grunnleggende feil og uempatisk ved meg som ikke orker å møte opp på demonstrasjonen i morra, men med det sagt har jeg vel aldri vært med på en demonstrasjon i hele mitt liv, heller ikke de som angår saker som typisk har vært mine kampsaker. Og disse tankene gjør meg kanskje til en hjerteløs person, eller i det minste en veldig ignorant og naiv og privilegert person, men det kunne ikke falt meg inn å fortelle folk som spiser kjøtt at de ikke gjør nok for dyrs rettigheter (selv om jeg kanskje innerst inne mener det), og mange syns uansett det er drøyt og ugreit å sammenligne dyr og mennesker, men jeg har aldri syntes det, jeg syns ikke det er feil å mene at dyr og mennesker er like mye verdt, og nå høres dette ut som at Martina blei sur på meg for å si nei til å bli med på demonstrasjonen i morra, men så vidt jeg veit blei hun ikke det, hun bare svarte ikke. Hun veit vel uansett at jeg er litt menneskefobisk, hun er faktisk en av de mest oppriktig empatiske menneskene jeg har møtt. Og kanskje er det dét at alle Instapostene og artiklene jeg har lest fra folk som er kritiske til måten spesielt hvite folk har håndtert de siste dagenes nyheter fra USA på, egentlig snakker til noen andre enn meg, til de som faktisk bare poster et svart bilde som ei skinnhellig handling når de ellers aldri tar et standpunkt til rasisme, jeg er kanskje bare egoistisk som føler at alt handler om meg, men jeg har også lest ulike varianter av «hvis du føler deg truffet, er det kanskje en grunn til det.» Jeg støtter kampen, men akkurat dette føler jeg at ikke er min kamp, men at det burde være det, men at det ikke ville føltes riktig for meg å late som at jeg engasjerer meg mer enn jeg gjør, og hva er det jeg engang skriver så langt for, hele denne greia handler ikke om meg engang, det er jo hele poenget, dette er ikke enda ei jævla anledning for en hvit person til å snakke om åssen de føler om noe de ikke har peiling på. Jeg tenker jeg bare skal gi meg nå, jeg.

Oslo, 5. juni 2020:

Jeg har satt meg ned for å skrive, men jeg er litt lamma av frykten for å skrive. Jeg veit ikke, det er litt rart, jeg merker jeg får litt høyere puls av tanken på det, det er særlig det å komme i gang som er vanskelig, jeg kan ikke forklare det, men det er akkurat frykt det føles som, et aldri så lite forhøya nivå av adrenalin i kroppen. Det er derfor jeg skriver her isteden; jeg varmer på en måte opp. Ofte bruker jeg timevis på å bare bla i dokumenter og lese over ting jeg har skrevet tidligere før jeg faktisk kommer i gang med skrivinga. For jeg har ingen forventinger om å komme inn på tredjeåret i Tromsø, ikke nå som svarfristen har gått ut, jeg tar heller en positiv overraskelse om den skulle komme i løpet av sommeren enn å holde på et håpløst håp. Men fram til alt håp er ute – det er vel i august en gang – skal jeg prøve å holde skrivinga ved like på de prosjekta jeg har som ikke er Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som absolutt er det av prosjekta mine som er klarest til innsending til forlag. Jeg syns noen av novellene mine er ganske bra, og om jeg bare fullfører noen av dem som bare har begynnelser, er det faktisk litt lengde på det. Og dette med manus kan selvfølgelig ha med flaks å gjøre òg: kanskje liker ikke et forlag romanen min, men kanskje novellene vil falle mer i personlig smak hos den redaktøren som måtte finne på å lese det. Det er uansett aldri dumt å bygge seg opp et lager av tekst; jeg drømmer om ei framtid der jeg leverer at manus som blir antatt, og så kan prosjekta bare komme trillende ut på et bånd fordi råmaterialet allerede har vært på plass i flere år og bare trenger litt redaksjonell bearbeiding. En eller annen gang må jeg jo ta meg sammen og sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, men jeg vil nødig gjøre det prematurt; om det er en sjanse for at det kan jobbes fram til å bli enda klarere gjennom tredjeåret i Tromsø, venter jeg på den sjansen til jeg ikke kan vente lenger. 

Nå skal jeg samle de novellene som er ferdige – hva angår historien anyway – i et dokument og se hvor mange boksider jeg faktisk har.

Oslo, 6. juni 2020:

Det er så ekstremt vanskelig for meg å rydde. Jeg blir så lett overvelda. Jeg prøver å konsentrere meg om én ting av gangen, gjøre det så konkret som mulig, men bare noe så tilsynelatende enkelt som «rydde av spisebordet» blir vanskelig for meg å forstå. Jeg kan forstå oppgaver som «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», men «rydde av spisebordet» blir altfor vidt. Og hvis jeg først har begynt med oppgaver lignende «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», kan jeg fort bli så opphengt i det at jeg bare holder på med dét hele den avsatte ryddetida istedenfor å fokusere på helheten. Men det er vel kanskje derfor jeg har gitt meg sjøl såpass god tid på å få ting mer eller mindre i orden her òg; sånn at jeg KAN bruke altfor lang tid på detaljer, for når jeg har fått alle detaljene unna, hender det at det blir tydeligere for meg hva annet jeg kan gjøre. Jeg veit ikke helt. Jeg har i hvert fall vært ganske relentless i dag når det gjelder å skylle og vaske emballasje på badet, i all hovedsak gamle tannkremtuber, og det er kanskje ikke så verst bare det. Jeg har i hvert fall vært uendelig mye mer produktiv og effektiv i dag enn sist jeg prøvde å rydde, da som jeg bare var trist. Men jeg lever fortsatt litt på den rusen det var å se Lars igjen for et par dager siden. Dét, og at jeg har begynt å drikke energidrikker igjen. Haha. Det er jo ganske tåpelig, men saken er jo faktisk at jeg blir mer fokusert og gladere av å ha drukket en energidrikk enn å ikke ha gjort det. Sunt og billig er det jo ikke, men i det minste er det sunnere og billigere enn speed, og er det ikke alt i alt bedre å ha litt dårligere tenner enn å ha en dårlig psykisk helse? Jeg syns det, ass. Og jeg skreiv om igjen ei gammal novelle fra 2009 i går, en jobb jeg har utsatt lenge, for det er jo alltid mye gøyere å bare begynne på noe nytt enn å redigere noe gammalt, og jeg trur det jeg skreiv i går potensielt kan ha vært ganske bra. Men jeg husker et tips jeg fikk fra en bergensk forfatter som jeg ikke for the life of me kan huske navnet på, men han holdt foredrag for oss på Skrivebuatreff i 2007: det med å la en tekst ligge i kjøleskapet noen dager før man ser på den igjen, for det er mye enklere å forholde seg til noe man har skrevet ei lita stund etterpå, når skriverushet ikke er like ferskt. 

Oslo, 8. juni 2020:

Jeg skreiv ikke noe i denne dagboka i går fordi jeg mest av alt tenker på dette som en slags dårligere versjon av å skrive skjønnlitteratur, og jeg skreiv «ganske mye» skjønnlitteratur i går. Det vil si, jeg skreiv omtrent halvannen side, men jeg tenkte på skriving og var liksom i skrivemodus hele dagen, så det føltes som om jeg skreiv mye mer enn jeg gjorde. I dag hadde jeg ingen flere energidrikker igjen, og det merka jeg. Etter å ha vaska litt tafatt på badet følte jeg meg helt utslitt og lå i senga i et par – tre timer før jeg endelig tok meg sammen, stod opp og lagde middag. Jeg merker jeg syns det er slitsomt å skrive dette. Jeg har bestilt mat fra Kolonial som skal komme mellom seks og elleve på morran (!) i morra, fordi jeg har innsett at det er kanskje ikke er så sunt med energidrikker, men jeg trur det er sunnere enn å ligge store deler av dagen i senga uten å ta seg til noe som helst. Skal prøve å tvinge meg sjøl til å gjøre yoga nå, og så skal jeg dusje. Det har forresten vært lettere å sove de siste dagene, kanskje fordi jeg har gjort det til en slags tradisjon å høre på podcast før jeg legger meg. Det trenger ikke å være sovepodcast en gang, faktisk har jeg hatt generelt større effekt av å høre på Last Podcast On the Left enn Sleep With Me, for problemet er jo ikke egentlig at jeg ikke er sliten, men at hjernen min aldri klarer å slappe av. Det er fint å distraheres av true crime, aliens og konspirasjonsteorier – hvor kontraproduktivt det enn måtte høres ut.

Oslo, 9. juni 2020:

Jeg har nettopp skrevet ei novelle jeg blei skikkelig fornøyd med! Energidrikk er godt og bra. Og en ting jeg ikke tenkte på i går da jeg skreiv at det har blitt lettere å sove, er at nå bruker jeg Sedix og Lunixen igjen. De funker faktisk overraskende bra.

Oslo, 10. juni 2020:

Herregud, i dag har jeg vaska og ordna på kjøkkenet i flere timer. Og det føltes ganske bra å gjøre det! Og jaggu har jeg ikke drukket energidrikk i dag òg. Haha, dette føles så teit, men liker man ikke kaffe, så liker man ikke kaffe, og jeg trenger åpenbart koffein for å fungere i hverdagen i likhet med andre voksne mennesker. Nå må jeg bare passe meg for å ikke bli avhengig på den måten at det ikke har noen effekt lenger, men jeg bare trenger det for å ikke bli deprimert og tafatt. Men når jeg tenker meg om: jeg er kanskje der allerede. Har spist spinatsuppe som jeg lagde på frihånd, og den blei helt ærlig skikkelig god. Snakka leeeenge med Tarjei på Messenger i morges, det var koselig. Skal møte Mari og Martina til uka, det er meldt sol og varmt, jeg gleder meg. Nå skal jeg ta det med ro resten av kvelden, jeg har vært i aktivitet i hele dag, skal prøve å se en film å slappe av med.

Oslo, 25. juni 2020: 

Rørleggeren/spylebilen kommer på tirsdag, og til uka skal jeg også levere den gamle Macen på iHospital for å forhåpentligvis få redda filene. Jeg har gått til Holmlia og tilbake, har levert tilbake filmene på biblioteket, henta pakke på posten, kjøpt lysstoffrør og is. I morra skal Martina og jeg til Mari for å bade.

Er det lov å glede seg til uka der det er meldt overskya, regn og atten grader? Er det ikke litt ironisk at jeg sitter her og drømmer om LA, når jeg svetter i hjel i Oslo? Det er akkurat som at varmen forhindrer meg fra å tenke, til og med føle. Kanskje det er derfor islendingene er så sykt gode på musikk; i alle andre land er det for varmt halve, eller for den saks skyld hele, året til å skape noe med den nødvendige dybden. 

Jeg har lyst til å gå ut og prøve å lese igjen, men jeg ender som alltid sikkert opp med å bli mer frustrert enn glad av det på grunn av alle lydene. Jeg har tydeligvis en voldsom hang-up når det gjelder å lese utendørs om sommeren, akkurat som at det ikke er noe vits i å lese hvis jeg skal sitte inne.

Jeg hører på Says av Nils Frahm. Det er sånn musikk som gjør meg litt misunnelig på alle som opp gjennom tidene har hatt tålmodighet til å bli gode musikere. Jeg har flere ganger fått høre at jeg har et musikalsk talent, det er bare det at jeg ikke har ro i ræva nok til å bli god til å spille et instrument, eller for den saks skyld god med synth. Jeg trur jeg har innfunnet meg med at det er greit å være en litt under middelmådig musiker med et potensial til å bli ganske god, når jeg tross alt er en ganske, eller til og med veldig, god skribent.