A man dances alone at night

Jeg står på plass nummer sju på ventelista for å komme inn på tredjeåret i Tromsø, og det føles overraskende greit. Med tanke på at de tar inn seks stykker, innebærer det at en hel klasse pluss én til må si fra seg plassen før jeg kommer inn, så jeg gidder ikke å håpe på et mirakel, men jeg klarer faktisk å være fornøyd med å i det hele tatt ha kommet på venteliste, og det er jeg helt ærlig litt overraska over. Nesten så man skulle tru at jeg var mental friskere enn på lenge, si, kanskje mer enn noen gang. Er det luftakrobatikken som gjør det? Er det ADHD-medisinene? Samme kan det egentlig være, dette beviser i alle tilfeller at jeg for én gangs skyld har gjort noen veldig kloke valg i livet de siste åra eller deromkring, og dét er generelt noe jeg ikke har hatt for vane å gjøre.

Jeg fikk forresten nei fra litterär gestaltning. Som også føles helt greit.

For ei lita stund siden gjorde jeg noe som fortsatt føles ekstremt skummelt: søkte om bistand i hjemmet. Jeg har i løpet av alle mine år som udiagnostisert blitt fortalt at jeg er rotete og lat. De fleste har uttrykt at det er stort problem. Noen har uttrykt at de ikke bryr seg, fordi "det er opp til deg åssen du velger å ha det." Selv om sistnevnte reaksjon har føltes bittelitt mindre sårende enn førstnevnte, har den likevel føltes feil, fordi åssen jeg har det rundt meg har aldri føltes som et aktivt valg. Jeg har heller aldri likt rot spesielt godt. I likhet med de fleste andre, mistrives jeg i rot, men i motsetning til de fleste andre, er ikke det grunn nok for meg til å gjøre noe med det, og jeg har aldri skjønt hvorfor. Dermed har jeg gjort som vanlig er for oss som får diagnosene våre først i voksen alder: internalisert det jeg har blitt fortalt og gaslighta meg sjøl til å tru at grunnen til at jeg ikke får til det som alle andre gjør, er fordi jeg er lat og rotete. Til dags dato sliter jeg fortsatt med å skjønne at det ikke er sant, til tross for at vansker med eksekutiv funksjon er vanlige trekk både hos folk på autismespekteret og for folk med ADHD. Jeg prøver å minne meg på noe som min sjukepleier Åshild sa til meg en gang, som tross alt gir veldig mye mening: jeg kan jo umulig være lat, jeg som går nesten overalt istedenfor å kjøre kollektivt, og som trener hver dag. 

Når man snakker om at autisme er et spekter, er det mange som trur at det spekteret består av "bare litt autistisk" i den ene enden og "ekstremt autistisk" i den andre. Det er ikke helt riktig. YoSamdySam på YouTube har brukt en av mine favorittmetaforer: det er mer som et miksebord.

Selv om treble er skrudd høyt, kan fortsatt bass være skrudd lavt.

Mange går automatisk ut fra at fordi jeg er relativt flink sosialt (jeg syns ikke sjøl at jeg er det, men jeg innser jo at i en autistisk målestokk er jeg faktisk det), må dermed også de andre autistiske trekka mine være lite framtredende, noe som i sin tur gjør det vanskelig for meg å få hjelp. Noen som snakker så godt for seg, kan umulig slite særlig mye på andre områder, liksom. Sannheten er at min eksekutive funksjon er temmelig ræva. Før jeg skulle ha første møte med hverdagsrehabilitering (som det så fint heter) var jeg derfor veldig redd for at jeg skulle bli avfeid og ikke tatt på alvor, som ofte er tilfellet ellers. Heldigvis blei jeg veldig positivt overraska, og satt igjen med et ganske godt inntrykk av hele opplegget. De skal komme hjem til meg på befaring i midten av august, og jeg gruer meg skikkelig, for det er omtrent ingenting i verden jeg skammer meg mer over enn min manglende evne til å ta vare på meg sjøl og leiligheten min, noe som også er mye av grunnen til at det har gått såpass lang tid før jeg søkte om hjelp. I det lengste håpa jeg jo at jeg skulle klare å fikse det sjøl, siden den lille stemmen inni meg som sier at jeg er lat og rotete aldri holder helt kjeft, og hvis man er lat og rotete, så betyr det at man bare kan ta seg sammen. Men jeg er ikke lat og rotete, jeg er autist med ADHD, og utfordringene mine er like reelle som de til noen med ei fysisk funksjonshemming. Så jeg håper at dette skal være litt som da jeg endelig fikk psykisk helsehjelp for tre år siden: dritskummelt i starten, men så utrolig verdt det på lang sikt.

Apropos ingenting: jeg trur hovedpersonen i denne musikkvideoen faktisk kan være Marerittgutten i den novella mi som før het Hesten og som nå heter Eventyr:

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueniende kapittel

Ja, dere, omsider når våre helter det forjettede land, der det tydeligvis er normal prosedyre å slippe fjortenåringer inn på nattklubber, og som er velsignet fritt for ubeleiligheter som snø, kulde og mordere.

Tidligere kapitler finner du her.

Dagen etter var vår nest siste dag. Det var også dagen vi skulle til Disneyland og for å si det sånn: Vi glemte det ikke bort. Fra jeg stod opp ble jeg minnet på det av Tobias som spratt rundt omkring og sang og ropte og lo. Det var litt irriterende, men også morsomt siden jeg også såklart gledet meg, men jeg viste det ikke på samme måte som Tobias. Dessuten fikk jeg også bekreftelsen på det mens jeg var i her i L.A.: Jeg var kanskje ikke så barnslig som jeg trodde. Med Roger som ville bygge sandslott og Tobias som ikke kunne få ned en eneste matbit fordi han gledet seg så fælt til han skulle til Disneyland, måtte jeg pent si meg enig i at de var barnsligere enn meg.

   ”Er dere snart ferdige?” maste Tobias på Sid, Kylie og jeg som satt og spiste. Han hadde vært oppe grytidlig og hadde allerede spist.

   ”Jada, jada”, mumlet Sid med munnen full av mat. Kylie bare lo av den hypre kjæresten hennes som ikke greide å sitte stille.

   Da vi hadde spist, skulle vi dra. 

   Vi gikk ut i korridoren og Tobias banket energisk på døren til de andre. Roger åpnet og han gliste. 

   ”Gleder meg”, sa han lavt, før han snudde seg og ropte på Gabriel og Arne som straks etter dukket opp bak ham. 

   ”Og da var vi klare?” spurte Sid. 

   ”Ja, ja, ja!” ropte Tobias og hoppet opp og ned. Så gikk vi ut og bestilte en taxi som hentet oss like etterpå.

   ”Vi skal til Disneyland”, sa Tobias til taxisjåføren med et stort smil om munnen. Stakkar, greide nesten ikke å sitte stille, han. Han hoppet opp og ned i setet og hvinte, lo og sang. 

   Da taxien stoppet utenfor det veldige området, var Tobias først ute av alle, selv om det betydde at han måtte klatre over både Gabriel og Sid. 

   ”Hei, pass på!” sa Gabriel idet Tobias kløv over han, men Tobias merket seg ikke noe av det, bare rev opp døren på taxien og datt pladask ned i bakken. 

   ”Idiot”, lo Sid og gikk ut. Han måtte ta et kjempesteg over ham. Tobias lå der fortsatt og kavet.

   Da vi alle var ute av taxien, var også Tobias på bena igjen. Jeg betalte og så opp på fornøyelsesparken som tronet over oss før vi gikk inn i samlet flokk.

   Med en gang vi var inne (etter en laaang kø, vel å merke), var Tobias i ekstase. Han ville se alle Disneyfigurene og kjøpe masse suvenirer mens vi andre nærmest ble helt slitt ut av all løpingen hans fram og tilbake til de forskjellige attraksjonene.

   Plutselig fikk jeg øye på noe som fanget min oppmerksomhet. En berg- og dalebane. En stor en. En gigantisk en.

   ”Hva er det du glor på?” spurte Kylie og kom opp bak meg. Med det samme hun gjorde det, fikk hun også øye på den. 

   ”Oi”, utbrøt hun. 

   ”Hva er det? Hvorfor stopper dere? Vi må videre!” utbrøt Tobias og dro Kylie i armen, men så festet også blikket hans seg på berg- og dalebanen. 

   ”Oi, oi, oi!” utbrøt han og ropte på de andre: ”Sid! Arne! Gabriel! Roger! Det er noe dere må se her!” De kom mot oss, Roger med et kjempestort sukkerspinn i hånden og så den. 

   Plutselig gled et nytt tog inn på stasjonen og Sid var rask med å smette inn i køen. 

   ”Den der skal jeg ta”, sa han bestemt og jeg stilte meg fort bak ham. Så kom Roger, Gabriel, Arne og Tobias også og stilte seg opp, men Arne feiget ut og gikk ut av køen og bort til Kylie som stod og holdt sukkerspinnet til Roger. Hun ville visst ikke være med.

   ”Kom du da, Kylie!” ba Tobias, men Kylie ristet på hodet. 

   ”Aldri i verden”, sa hun. 

   ”Jeg skal holde deg i hånda under hele turen!” lovte Tobias. 

   ”Nei, på låret, på låret!” sa Gabriel, men Tobias ignorerte ham og fortsatte: ”Vær så snill, gode, søte, kjære, snille…” 

   ”Ja vel, ja vel, siden du ber så pent!” sa Kylie, ga sukkerspinnet til Arne og stilte seg i køen med en latter, ”det kan vel ikke være så fælt”.

   Plutselig ble det vår tur til å huske oss og jeg var så heldig at jeg fikk plass helt foran. Roger humpet ned ved siden av meg. 

   ”Heisann”, sa han. 

   ”Morn”, sa jeg, ”lenge siden sist!” 

   ”Ja, du vet, turneringer og sånn. Når man er superstjerne som meg, så…” Mer rakk vi ikke å spøke siden toget begynte å lee på seg. Vi ble trukket oppover en lang bakke. 

   ”Boya!” utbrøt jeg da vi var på toppen av bakken og skulle bli sluppet nedover igjen.

   Både Roger og jeg satte i et gledeshyl da vi var på full fart nedover. Så var det opp, litt bort, ned, enda mer bort og så masse sånne ting – og så kom loopen. Den gikk nesten så sakte at jeg trodde den skulle stoppe på toppen, men akkurat da skjøt den fart igjen og så var vi i gang igjen.

   Da turen omsider var over, lo Roger høyt og lenge. Vi tok av oss bøylene vi hadde fått over hodet og gikk mot utgangen.

   ”Aldri mer! Aldri mer!” hørte vi og begge snudde seg. Kylie klamret seg til Tobias og hun hadde en lett grønnfarge i ansiktet. 

   ”Tror jeg må spy”, stønnet hun. 

   ”Jeg holdt deg i hånda!” protesterte Tobias, men Kylie bare lo og sa spøkefullt at det var nettopp derfor.

   ”Hallo”, sa Arne og kom bort. Deretter pekte han på en liten butikk lenger borte. 

   ”Dere må ha bilde av dere mens dere kjørte den greia!” 

   ”Å, hjelp, de tok ikke bilde!?” gispet jeg, men da den grufulle virkeligheten gikk opp for meg, var det igrunn ikke annet å gjøre med det enn å akseptere det. 

   Vi la i vei mot butikken, men bildet av meg var faktisk ikke så ille. På bildet så jeg faktisk glad ut i stedet for de påklistrede og anstrengte smilene mine fra de alle de andre bildene.

   Alle anskaffet seg et eksempler hver av alle sammen og da vi gikk videre, var alle kjempeblide.

Da vi dro fra Disneyland den dagen, var alle i et kjempehumør. Ingen av oss, absolutt ingen var sure, ikke engang den vanligvis så syrlige Arne. Kylie var også blid, til tross for at hun var en smule grønn i ansiktet ennå.

   Det var allerede ganske sent da vi kom hjem, men siden det var nest siste dagen vår, bestemte vi oss for å ta en tur ut. Ikke veldig langt, altså, kanskje bare til det første og beste utestedet. Uansett syntes vi at vi burde gjøre det for å feire en vellykket ”ferie” her på vestkysten. 

   ”Hva skal du ha på deg?” spurte Kylie meg oppe på hotellrommet. 

   ”Ikke skjørt denne gangen”, sa jeg, men et overblikk på buksene mine, fikk meg til å skifte mening. Jeg mener det, du har helt sikkert ikke sett så mange kjedelige bukser på en gang.

   Kylie tok på seg bukse. Selv om den ikke var min stil, var hun heldig som hadde den for det, hun kledde den nemlig. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn kropp som henne, husker jeg at jeg tenkte. Vel, vel, jeg tok på meg skjørtet mitt, jeg, og fant ut at man burde være tilfreds for den kroppen man har.

   Da alle var klare til å åke, samlet vi oss i gangen igjen før vi satte av sted til sentrum til fots. Vi fant ut at vi kanskje kom over det beste stedet på den måten.

   Jeg falt pladask for et sted som bare spilte trance. Du vet, jeg elsker jo det, men det gjorde bare Kylie av de andre, så det avgjorde saken. Vi fortet oss videre og videre, men fant ikke noe. På de fleste stedene var det jo trance, trance og atter trance som gjaldt, ikke det at det gjorde meg noe, men hva med guttene da? Nei, de skulle ikke inn der og det gjorde meg rett og slett frustrert. Jeg holdt på å rope til dem at hvis de var ute etter et diskotek som spilte punk hele tiden, kunne de jo få lete så mye de ville for meg, men jeg ble ikke med siden jeg ikke hadde helt troen på akkurat det.

   Da vi gikk forbi en spillehall, viste det seg at det var dit guttene ville inn. 

   ”Jeg kan ikke tro det! En spillehall!” stønnet Kylie og jeg måtte si meg enig. Av alle ting og klubber og steder vi gikk forbi, var lissom en spillehall tingen, virket det som.

   ”Sjekk dette her, a’! Fett!” utbrøt Gabriel og ble nærmest trukket magnetisk mot noe spillegreier. 

   ”Wow!” utbrøt Sid og fulgte etter mens Kylie og jeg stod igjen og ristet på hodet.

   ”Jenter! Sjekk dette her! Dette vil dere like!” ropte plutselig Tobias og gikk bort til noe han syntes virket forlokkende. 

   ”Nei”, sa Kylie tvert, tok meg i armen og sa: ”Gutter er nå en gang gutter, men vi lar vel ikke det ødelegge for oss? Kom a’, vi stikker til en av de klubbene med bra musikk”. Jeg skyndte meg etter henne ut av spillehallen og nedover gaten til vi kom til et ålreit sted hvor vi moret oss. Et par gutter prøvde å sjekke opp Kylie, men hun avviste dem med en gang. Hun var jo opptatt, vet du.

   Da vi omsider kom tilbake til hotellet, Kylie og jeg, altså, var allerede guttene hjemme.

   ”Hvor var dere, a’? Dere kunne sagt ifra”, surmulte Sid med en gang vi kom inn døren. 

   ”Vi gadd i hvertfall ikke bli med dere. En spillehall!” nærmest spyttet Kylie ut og slo ut med hendene. 

   ”Et diskotek!” spyttet Sid tilbake og så var krangelen i gang: Spillehall eller diskotek. Guttene sa at spillehall var best og vi holdt med diskoteket. Vi ble vel ikke egentlig enige om noe da vi til slutt gikk og la oss. 

   

Jeg var sur da jeg våknet neste dag. Vi skulle hjem, men det ville jeg ikke. Jeg ville bli her. Her var det sol og godt og varmt og trygt, der borte i D.C. var det snø og kaldt og... kanskje var noen også ute etter å drepe Sid og det er ikke hva jeg vil kalle trygt.

   ”Hm... Jeg vet at du ikke vil opp og bort, men det må du jo”, hørte jeg stemmen til Kylie. Jeg slo opp øynene som jeg nesten akkurat hadde lukket igjen og stirret opp i det morgentrøtte ansiktet til Kylie. Håret hennes stod rett ut, men blid, det var hun. 

   Da jeg gikk inn i stuen, var guttene også sure. Antakeligvis av samme grunnen som meg. Heldigvis var Kylie som en solstråle og smilte og lo som alle andre dager. Som sagt hadde jeg bare sett henne sur en gang og det var når Giovanni nektet henne å bli med på lanseringen. 

   ”Hvem tok den siste bananen?”, gryntet Sid da han merket at fruktskålen var tom for bananer. 

   ”Det var sikkert Stan”, sa Tobias like surt, men Kylie svarte glad: ”Å nei, det var meg, det!” Sid mumlet et eller annet og gikk motvillig og hentet syltetøy i stedet. 

   ”Melka har gått ut på dato”, kom det surt som eddik fra Tobias idet han åpnet kjøleskapsdøren. Kylie var fortsatt den eneste med godt humør og sa: ”Ta litt juice, da vel! Det har vi masse av!” 

   ”Bare det ikke er eplejuice”, sa Tobias og tok juicekartongen ut og drakk opp det som var igjen rett fra kartongen. 

   ”Tørst i dag?” spurte Kylie muntert. Tobias svarte ikke, men sa noe om at han forsvant ned i butikken nede ved resepsjonen for å kjøpe seg en muffin. 

   ”Du, da, Stan, du er vel i det minste i godt lag i dag?” spurte Kylie meg. 

   ”Si nå ikke det”, mumlet jeg der jeg satt og spiste en taus frokost med Sid ved bordet. 

   ”Huff, da. For en morgengretten gjeng jeg deler rom med!” nærmest kvitret Kylie og svinset rundt og ryddet på plass og vasket etter oss siden vi skulle reise nesten med en gang vi hadde spist.

   ”Det var dyrt”, sa Tobias dystert idet han dukket opp i døren med en blåbærmuffin. 

   ”Ja, ja, sånn er livet!” sang Kylie og blåste fullstendig i humøret til oss andre. 

   Da alt var spist opp og alle var klare, var det med elendig humør at jeg pakket ned alle tingene mine i kofferten min. Jeg spurte Kylie om hun ikke var det minste lei seg for at vi skulle dra. 

   ”Å jo da, men jeg er født med godt humør!” sa Kylie og pakket faktisk ned klærne med et smil om munnen. 

   Da alle hadde pakket, gikk vi ut på gangen. Der møtte vi en gjeng med gutter som så ganske så trøtte ut. 

   ”Gabriel holdt oss våken i hele natt”, sa Roger søvnig. 

   ”Du da, får ikke du 14 timers søvn, så er jo du kake!” sa Gabriel til sitt forsvar. 

   ”Du hadde ikke trengt å holde på med det greiene for det!” sukket Roger. 

   ”Hvilke greier?” spurte jeg nysgjerrig. 

   ”Synging”, sa Roger, ”han sang og danset som om han var full i hele natt!” Jeg greide ikke å holde tilbake en latter der jeg så for meg Gabriel hoppende og sprettende rundt omkring mens han trallet og sang akkurat som Tobias dagen i forveien da vi skulle til Disneyland. 

   ”Hei, gutter, klare til å reise?” spurte Giovanni og kom mot oss. Han bodde litt lenger nede enn oss. 

   ”Nei”, sa Sid og fingret med låsen på sin koffert. 

   ”Kom igjen, litt bedre humør kunne ikke skade”, sa Giovanni, irriterende nok virket han like glad som Kylie, og klappet den sure gutten på skuldrene. Deretter trakk han pusten og sa: ”Vel, vel, uansett om vi vil eller ikke, venter ikke flyet og vi må dra nå. Kom”. Han gikk mot heisen og vi fulgte motvillig etter. 

   ”Opp med hakene, folkens, vi kan reise hit en annen gang!” sa Kylie mens vi gikk. 

   ”Lett for deg å si! Du betalte ikke en dritt og vet ikke hvor dyrt det er! Jeg spanderte alt for deg, vet du”, sa Tobias. 

   ”Ikke lommepenger”, innvendte Kylie. Til det bare trakk Tobias på skuldrene.

   Inne i heisen, var det eneste vi hørte, et langt gjesp fra Roger sin side. Jeg lurte på om det stemte det som Gabriel sa, at dette murmeldyret av en gutt trengte 14 timers søvn. Virket nesten sånn, men så visste ikke jeg hvor lenge Gabriel hadde holdt på med disse greiene sine heller, da. For alt jeg visste, kunne han ha holdt på til daggry, men det var lite sannsynlig for han selv virket kjempeopplagt. 

   Pling! kom det irriterende blidt fra heisen da den stoppet i resepsjonen og jeg gikk med tunge skritt ut. Med tungt hjerte leverte jeg nøkkelen og trakk med meg kofferten ut hvor Giovanni bestilte taxi til oss.

   Da taxien kom, var Kylie den eneste som satte seg glad inn. Giovanni skulle nemlig ikke være med, han hadde fått det ærefulle (eh?) oppdraget av å kjøre vanen helt fra den ene kanten av USA til den andre. Hm. Kjempemoro. Særlig.

   ”Å nei. Flyplassen”, sukket Sid da taxien stoppet utenfor flyplassen. Allikevel gikk både han og vi andre ut. Snart etter kom flyet vårt som skulle frakte oss helt til hovedstaden igjen hvor faren til Sid og Tobias lurte. Jeg lurte på hvor engstelig han var idet vi gikk gjennom gaten og fant setene våre.

   Jeg var takknemmelig da jeg fant ut at jeg skulle sitte ved siden av ham på veien tilbake. 

   ”Jeg savner lua mi”, sukket han da vi holdt på å lette, ”hadde jeg hatt den nå, skulle jeg dratt den langt ned og aldri kommet fram igjen.” 

   ”Huff da, det hørtes ikke bra ut”, sa jeg. 

   ”Nei, det gjorde nå ikke det, da. Kanskje jeg heller burde få meg et skjell og leke eremittkreps”, sa han mørkt. 

   ”Kutt ut. Han er ikke der”, forsikret jeg ham om. Jeg visste jo hvorfor han absolutt trengte luen eller skjellet eller hva han nå skulle ha. 

   ”Han er der. Det vet du og”, sa Sid bare og egentlig kunne jeg ikke protestere på det.

Når ser man akkurat passe autistisk ut?

Om jeg ikke tar helt feil (og kjenner jeg meg sjøl rett, er det slettes ikke umulig) er Ruter-kampanjen jeg var med på nå over. Frykten min for å møte på en full guttegjeng som kjente meg igjen fra plakaten viste seg å være fullstendig ubegrunna, så der kan dere se: angst hjelper! De aller, aller fleste jeg har snakka med har vært positive, og så har det selvfølgelig vært noen surpomper der ute, og i utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å ikke gidde å bruke noe tid på surpompene, men så har jeg ikke klart å la være, fordi det de sier er så… motstridende? Gir så lite mening? Og er samtidig så ekstremt talende for den autistiske opplevelsen?

Okei, la meg forklare. 

Først har vi altså denne Reddit-nissen som ser ut til å mene at jeg ser altfor woke ut til å kunne være autist på ordentlig, men derimot har diagnostisert meg sjøl (selv om måten vedkommende formulerer seg på gjør det litt uklart hva hen egentlig mener):

En smule smigrende er det jo tross alt å bli omtalt som "woke ungdom" i en alder av 34 år, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har tenkt tanken at jeg ser spesielt "woke" ut. Min dragning mot alt som er fargerikt har ingenting å gjøre med at jeg vil vise omverdenen at jeg er opptatt av samfunnsspørsmål, og alt å gjøre med at jeg elsker farger på en veldig spesifikt autistisk måte, som jeg snakka en del om i dette innlegget fra januar 2022. Hva øreringene mine i det hele tatt har med saken å gjøre, har jeg faktisk ikke peiling på. Sånn med tanke på at jeg trur jeg kjenner flere folk som har hull i øra enn som ikke har det, klarer jeg heller ikke å se at dét er noe som er spesielt "woke." Men jeg liker å snurre på dem som en form for stimming, da.

Og angående dette:

Siden denne plakaten var ment som noe som skulle kunne leses med bare et kjapt overblikk, valgte reklamebyrået å forkorte den fem sider lange utredningsrapporten min til "føler meg annerledes", men jeg lover at det at jeg har følt meg annerledes hele livet ikke er det eneste autismesymptomet jeg har, for i så tilfelle hadde jeg ikke oppfylt de diagnostiske kriteriene. ☺

Med andre ord: enda et tilfelle av "men du ser ikke autistisk ut", altså. Men vent, det er mer! Unnveig sendte meg en TikTok-video der folk etter alt å dømme er av motsatt oppfatning av Reddit-brukeren over her, nemlig at jeg ser altfor autistisk ut. Eller åssen er det egentlig meninga at jeg skal forstå dette?

Jeg tviler jo på at disse folka leser bloggen min, men hadde de gjort det, hadde de kanskje visst at kostymeavdelinga egentlig hadde valgt ut et mer nøytralt antrekk til meg, men at jeg likevel endte opp med å bruke jakka mi fordi det jo er sånn jeg faktisk kler meg til vanlig. At jeg, i kraft av å se ut som jeg gjør, forsterker stereotypier om at autister er eklektiske, trur jeg helt ærlig er å tillegge meg mer påvirkningskraft enn jeg egentlig har. Jeg har kledd meg såkalt "annerledes" veldig mye lenger enn jeg har visst at jeg er autist, og som delvis allerede nevnt: da jeg blei klar over diagnosen min, ga det plutselig veldig mye mening at jeg alltid har hatt en annen klesstil enn de fleste andre rundt meg. Og i motsetning til hva enkelte, både her og andre steder på nettet, ser ut til å tru, har ikke Ruter gått ut og leita etter den mest eksentriske autisten de kunne finne, helt til de heldigvis fant meg og alt løste seg. Faktisk søkte ikke Ruter aktivt etter autister i det hele tatt, men etter personer som har opplevd at livet deres har forandra seg i løpet av den siste tida, enten positivt, negativt eller nøytralt. Da jeg fikk min diagnose i oktober 2021, var det noe av det beste som har skjedd meg. Og det syntes Ruter var så fint at de hadde lyst til å bruke historien min i kampanjen sin.

Og til vedkommende som mener at jeg er "litt my": dette er ikke første gangen jeg har blitt beskyldt for å være "litt mye", og det blir nok ikke den siste. Med deg vil jeg gjerne dele dette sitatet av Latrice Royale i den nyeste sesongen av We're Here:

Også litt apropos "bruke en dragartist for å representere alle homofile" (selv om jeg strengt tatt ikke representerer noen andre enn meg sjøl, verken i denne kampanjen spesifikt eller generelt i livet). Med dét sagt, er det jo kanskje en grunn til at jeg har blitt så innmari investert i RuPaul's Drag Race. Flere av deltagerne der har, på tvers av sesonger, snakka om vansker med å bli akseptert i nærmiljøet og/eller av familien sin, og at folk har en tendens til å være litt sånn "det er greit at du er homo, så lenge du ikke driver med drag." Jeg får litt den følelsen sjøl nå, at det er liksom greit at jeg er autist, så lenge jeg ikke er så åpenlyst autist. Så lenge jeg skjuler autismen min litt bedre. Maskerer, om du vil. Jeg kan få være autist, så lenge folk slipper å få rarheten min slengt i fleisen på bussen, liksom.

Kanskje dette bare beviser at det nettopp var helt riktig at folk i noen uker nå har fått rarheten min slengt i fleisen på bussen. Kanskje de, uten å vite det, trengte å få rarheten min slengt i fleisen på bussen.