Og så begynner jeg å tenke, vettu: siden bloggadressa mi ligger på Twitter-profilen min, tenk om han går inn og ser dette? Tenk om han tenker at jeg er en teit groupie og mister alt av potensiell respekt for meg? ... eller mest sannsynlig gir han like faen i meg nå som han gjorde minuttet før han replya til meg. Men likevel. JAAAAAACK!
Noe helt annet: førstkommende onsdag er Skiringssal 09/10 på TV! Episode seks av Påpp & råkk - se etter en gjeng i vikingkostymer på Slottsfjell. Og så har Lars Vik blogga om oss, for dere som vil lese.
Hei, blogg. Nå har det seg sånn at Henrik ville høre om hvorfor jeg egentlig blogger. Siden jeg i utgangspunktet ikke var sikker sjøl, åpner det for en bunnløs brønn av sjølanalyse. Eller noe.
Uansett har jeg greid å koke det ned til et pent knippe hovedteorier. Vær så god, fråts i vei:
Én. Det er fint å få utløp for følelser. Det er jo det. Og personlig føler jeg at dagbok liksom ikke blir helt det samme, for der er det jo ingen som kan trøste deg etterpå. Som alle andre liker jeg å få trøst når jeg er lei meg, og i og med at jeg er relativt elendig til å snakke om følelser reint muntlig, er liksom skrifta så grei å ha.
To. Jeg liker oppmerksomhet. Det er bare teit å nekte for det. Kanskje ikke sånn veldig åpenlyst, og jeg syns det er litt småkleint, eller egentlig jævlig kleint, å plutselig bare bli dratt fram uten advarsel, sånn som da Hallvard, rektor på Skiringssal, fant det for godt å lese et av dikta mine høyt i foredragssalen med alle til stede uten å si noe til meg på forhånd først. Men sånn, jeg syns jo det er stas når aviser skriver om meg og sånn. Jeg syns jo det. Og bloggen gir meg liksom akkurat passe med oppmerksomhet.
Tre. Akkurat som jeg liker å opprettholde kontakta med folk jeg ikke ser så ofte gjennom å lese bloggene deres, innbiller jeg meg at folk liker å følge med på mitt liv sjøl om de ikke ser meg så ofte og.
Fire. Det er veldig greit å ha som en slags kalender for min egen del. Jeg skriver om små og store hendelser som har gjort inntrykk på meg, og det er en fin ting å kunne bla bakover i arkivet og vite når akkurat det og det skjedde.
Fem. Jeg har, som alle andre, en hemmelig drøm om å bli superkjendis (nær sammenheng med punkt to her), og jeg håper at den gangen det skjer, vil folk kunne finne bloggen min og lese om åssen jeg blei den jeg er ved å lese om mine tanker både før og etter det store gjennombruddet. Så slipper jeg jo å skrive sjølbiografi, for folk kan jo bare gi ut bloggen min. Wøhø.
Så ja. Svar godt nok?
Random oppdatering I: jeg skulle jo ikke begynne å like Arcade Fire, fordi de er jo litt... hipster, liksom. Litt sånn som med Kaizers Orchestra. Men seriøst, No Cars Go er den fineste sangen jeg har hørt på altfor lang tid:
Random oppdatering II: bare på grunn av Per Kristian (mitt mest tilfeldige bekjentskap på lik linje med Anders), skal jeg begynne å twitre for alvor. Herregud. Like fullt: follow meeeeeh.
JAAAAAAACK!
