Little Ashes omg

About the sex scenes, Beltrán tells Out: "We didn't have any problems with the sexuality. On the set it was less important than the emotions. The sex scenes are beautiful - tragic and painful." But that's in sharp contrast to what Robert Pattinson - who plays Dalí - says in GQ: "And here I am, with Javier, who plays Lorca, doing an extremely hardcore sex scene, where I have a nervous breakdown afterward. And because we're both straight, what we were doing seemed kind of ridiculous. Trying to do it doggie-style. Trying to have a nervous breakdown while doing it doggie-style. And it wasn't even a closed set. There were all these Spanish electricians giggling to themselves."

Well, one of these two is probably a little more in touch with his inner slut than the other.

Fra www.charmants.com.

Totalt i tråd med det Imz konspirerer om, med andre ord.

Jeg syns forresten Javier Beltrán ser ekstremt uskyldig og forvirra ut, which is a good thing. Og jeg foretrekker ham uten skjegg. Men det gjør jeg med de fleste uansett.

Og fra themovie-fanatic.com:

This website is the result of the collaboration between lovers of independent movies, regular movie fanatics and fans of Robert Pattinson.

HVA FAEN SKJER MED AT ROBBERT PATTINSON ER OVERALT, A? HÆÆÆÆ? DET ER, FOR SISTE GANG, IKKE HAN SOM ER GRUNNEN FOR MIN LITTLE ASHES-OBSESSION. Takk.

(Og hvis du ennå ikke har fått med deg hva fuzzet er om; vær så god:)

Y tu mamá también (2001)

Kjærestene til bestisene Julio og Tenoch drar på ferie til Europa. Omtrent samtidig skal noen politikerfaren til Tenoch kjenner gifte seg, og på bryllupsfesten blir de to kjent med Luisa, som er gift med den ekstremt ufyselige fetteren til Tenoch. Litt småbrisne begynner de å snakke om en heidundrende roadtrip til den ikke-eksisterende stranda Boca del Cielo de skal på, uvitende om at Luisa noen dager seinere kommer til å ringe Tenoch for å spørre om hun kan bli med. Nevnte ufyselige fetter har nemlig vært utro, og Luisa tenker helt sikkert at hey, hvorfor faen ikke. Og for å bruke en ekkel klisjé: turen blir helt annerledes enn noen av dem hadde kunnet forestille seg...

Ja vel. Dette er noe så genialt som en feel good-film med alvorlige undertoner. Den er både morsom, fengende og, i mangel på et tilsvarende ord på norsk, up-lifting, samtidig som den minsanten stiller spørsmål til ettertanke og. Noe av det er direkte trist. Likevel er dette først og fremst en film med høyt tempo, våryrhet og godt humør, og for ikke å glemme en sunn dose sex. Dessuten har den Gael García Bernal i seg. Annen grunn til å se en film trenger jeg igrunn ikke. Og når den i tillegg innfrir på alle andre punkter og, er det jo intet annet å gjøre med saken enn å ta av seg hatten og knele i sanda.

Det er noe genuint, hva kan jeg si, ungdommelig ved det hele. Det kan virke som om regissør Alfonso Cuarón vil hylle ungdomstida eller noe sånt. Samtidig ligger det, som nevnt, noe mørkt og duver et sted i bakgrunnen. Realiteten, kanskje? Det er som om han vil prise ei tid da alle var unge og rastløse, samtidig som om han vil minne om at virkeligheten vil før eller siden innhente enhver. Og ting som kan virke evige og uforanderlige da, er ikke nødvendigvis det. Og jeg har en følelse av å gjenta meg sjøl, så jeg slutter likeså godt av.

Dette er en film som det aller meste er bra ved. Jeg kan ikke komme på noe konkret å pirke på, samtidig som jeg veit at jeg tross alt sannsynligvis ikke kommer til å tenke så veldig mye på denne filmen, say, neste uke. Men den er jævlig bra, rett og slett.

Dommeren har talt: 5

I ♥ Huckabees (2004)

Naturvernmannen Albert har sett samme fyren tre ganger i løpet av kort tid - et faktum som friker ham mildly ut. For å komme til bunns i dette mysteriet, oppsøker han de eksistensielle detektivene Vivian og Bernard, som lover ekspertise i feltet. De mener at alt har en sammenheng, og at ingenting er tilfeldig. Albert blir gjennom dem kjent med en annen klient, Tommy, som på sin side har gått lei "ingenting er tilfeldig!"-maset deres. Han har gått over til the dark side, og oppsøkt den franske filosofen Caterine Vauban, som i bunn og i grunn mener det motsatte av de eksistensielle detektivene - nemlig at universet er meningsløst, kynisk og grusomt, og at alle dør alene. Sammen prøver de å finne fram til meninga med livet - og kanskje samtidig stikke kjepper i hjula for Alberts erkefiende, Brad Stand.

Dette virker jo faktisk kjempegøy. Det er det ikke. Folk er fine i rollene sine, men mangler et saftig manus å henge tenna i. Dessuten er den veldig rotete og short of rød tråd. Jeg innser jo til en viss grad at det kanskje nettopp er litt av poenget med filmen; du veit, randomness og alt det der. Men når filmen praktisk talt fôrer deg med drypp og setter på deg hodetelefoner som messer SE, DETTE ER EN JÆKLA RANDOM FILM. SE, DETTE ER EN JÆKLA RANDOM FILM. SE, DETTE ER EN JÆKLA RANDOM FILM. så blir det bare ikke moro. Randomnessen virker konstruert, og det skal det jo ikke virke.

Selvfølgelig har filmen sine øyeblikk. Det skjedde at jeg lo av egen fri vilje - fordi innimellom følte jeg at jeg liksom bare måtte le litt i sympati med regissøren - og sjøl om det riktignok ikke var snakk om hylfliring, så var det et umiskjennelig "høhø" der. Scener med deppa brannmenn som i distraksjon vanner plenen i stedet for huset, er faktisk ganske fornøyelige. Og som sagt, det er i det minste habile folk i alle rollene. Karakterene har sine særpreg, og kanskje det er nettopp derfor det er så synd å se dem brukes bort på ei kaotisk suppe som dette.

Så joda. Dette kunne ha blitt bra, men det blei det ikke. Det kan virke som om regissørmann David O. Russel prøver å være Wes Anderson og Michel Gondry på én gang, uten at det funker så veldig bra. Se heller en av deres filmer.

Dommeren har talt: 3

Hva har skjedd med Victor?

Han ser unektelig ganske nusselig ut, sant?

Sånn i tilfelle du ikke skulle vite det, så er Victor kaninen min. Han på bildet, ja. Jeg skal ikke benekte at han har en suspekt seksuell bakgrunn, men det rettferdiggjør ikke hans merkelige oppførsel nå for tida. Meeen, jeg skjønner fryktelig godt om dere ikke henger helt med, så jeg akter herved å begynne fra begynnelsen.

Victor kom til verden, som sønn av Rulle (han i mailadressa mi, ja) og Celine, den 25. mai 2000. Alt var veldig, veldig fint i et par - tre månders tid, før vi blei nødt til å gi vekk kaninungene. Den eneste som blei igjen, var Bruse, som var fra seg av sorg, spiste ikke etc. Det var synd på ham.

Så gikk det noen måneder til, og så kom det en bil med ei dame i. Det var hun som hadde tatt Victor. Hun var ikke fornøyd, og kom for å levere ham tilbake. Pappa var litt oppgitt over oppførselen hennes - "det gåkke an!" osv., - men jeg var jo intet annet enn overlykkelig.

Så ja. Bruse var ikke like glad for å se broren sin igjen, og det blei slåssing og drama. Vi hadde dem i to forskjellige bur like ved siden av hverandre - men det fikk en litt merkelig effekt. Det er kanskje noe i ordtaket om at man ikke veit hva man har før man mister det, og etter at de to hadde blitt skilt fra hverandre, blei Victor forelska i sin egen bror.

Og det er der soga helt sikkert begynte. Homofili og incest på én gang var sikkert ikke bare greit å takle for en som bare så vidt hadde kommet i puberteten, og etter at Bruse døde (som bare var ett år etter), blei Victor aseksuell. Til tross for at han ikke er kastrert, ja. Og det er han vært siden.

Vel, helt fram til nå. Det foregikk en indre revolusjon, kall det ei seksuell frigjøring, i Victor mens jeg var i Granada, og da jeg kom tilbake, ville han ikke annet enn å parre. Per i dag går det ikke engang an å kose ham uten at han begynner å lage stønnelyder og prøver å jukke oppetter armen min. Jeg mener, han blir ni år i mai. Han er en eldre herre. En gammal gris! Hugh Hefner! Alle undertrykte hormoner har plutselig kommet til overflaten, og det går utover alt i umiddelbar nærhet - meg, Vibeke, vannflaska; det aller meste. Og det som før bare var sinnssykt underholdende, har nå blitt ekstremt irriterende. Hvor har det blitt av alle stundene med rolig klapp og kos? They have passed, like rain on the mountain.

Greit nok at det er vår, men hvorfor ikke før nå, liksom? Sukk.

Iblard jikan (2007)

Her er det ikke håp om noen engelsk tittel, så dere får forholde dere til Iblard jikan, or face the consequences!!!111!! Som forøvrig ikke er så mange og farlige, annet enn at dere ikke forholder dere til den, og det er jo... vel, ditt problem.

I løpet av en helt nydelig halvtime blir du gjennom Iblard jikan tatt med direkte inn i maleria til Naohisa Inoue. De semi-akvarellaktige bildene hans blir akkompagnert av Studio Ghiblis flytende 3D-animasjon, og dermed følger vi ei flyvende jentes tur gjennom Iblard, en fantasiverden funnet på av Inoue-san. Det hele til drømmende musikk komponert av Komuro Kazuyoshi og Kiyonori Matsuo.

Dette er lite annet enn estetikk og poesi, til tross for at det ikke snakkes noe i filmen (med unntak av noen korte fraser filmens hovedperson utveksler med ei dame, men jeg så den på japansk og uten undertekst, og dessuten tviler jeg på at det tells i en nevneverdig grad). Derimot får man som tilskuer en slags egen indre opplevelse av den likevel, og vi står på mange måter fritt til å tolke - eller velge å ikke tolke - det vi ser og hører. Drar jenta samtidig gjennom tida (jikan = tid)? Kan toget være et symbol på noe annet? De skiftende årstidene - er de kanskje en påminnelse om alle tings forgjengelighet, i beste haikustil? Kan jentas evne til å fly løsrevet fra tid og sted være en slags hyllest til Einstein, eller hopi-indianerne for den saks skyld? Har jeg som tilskuer egentlig bare overtolka filmen, og vært i en slags framillusjonert åndelig tåke, og derfor bare snakker tull?

Ænivæis, om du velger å gå i transe mens du ser den, eller rett og slett studere den som noe ganske enkelt prangende visuelt, er uansett Iblard jikan en mektig opplevelse. Rett og slett et vakkert, surrealistisk eventyr.

Dommeren har talt: 5

Om tankeoverføring

Jeg sa: "Jeg lurer bare på hvorfor dere regner med at alle som vil skifte kjønn er homofile. Hvorfor tror dere at alle på død og liv vil bli heterofile? Kanskje noen har lyst til å skifte kjønn for å bli homofile isteden - at for eksempel en heterofil jente har lyst til å bli en homofil gutt?" -- fra Kjære Timo av Elin Brodin.

Geniale damen. Jeg lurer på om det er noe eget navn for den type seksualitet, egentlig. I så fall trur jeg enkelte ting hadde blitt lettere. Du veit, sånn som når sjuke blir letta når de endelig får en diagnose.

Forresten veit du at livet ditt suger når din egen mor skriver på Facebook-veggen din "Gratulere med dagen!!!!" når du ikke har bursdag. Ja, det er sjølopplevd. Kanskje jeg bør skrive et innlegg på fmylife.com.

Ein fin dag

Onsdag 1. april var en dag jeg hadde det bra. Jeg fikk to gode karakterer på skolen, én på ei historieprøve og én på norskheldagsen min. Som forøvrig kan leses på Skrivebua og greier. Og bare for å skryte som et reint helvete, kan jeg nevne at min kjære norsklærer mente at teksten min var "en fantastisk sterk og vakker skildring av opplevelse av ulike steder! Du er helt usedvanlig dyktig til å skildre. Det er en opplevelse å lese det du skriver." Så da blei jeg glad. Og så hadde tok hun seg friheten til å sende den til Margrethe, i og med at den tross alt handla om Granada, som igjen sendte den videre til Gro Eli og Eva, de andre spansklærerne. Lest høyt i klassen blei den og. Det var ganske flaut, men mest smigrende, egentlig. Ah.

Etter det dro jeg rett til Oslo. Der spiste jeg indisk med Vibeke, Marit og Maja. Etterpå dro vi på konsert med Mono. Ekstremt vakre greier. Jeg prøvde faktisk å ta noen bilder, men de blei enda dårligere enn bildene fra Bloc Party, så jeg lar det likeså godt være. Ikke at det strengt tatt var så mye å se heller. Mono er en mystisk gjeng som er glad i å ikke vise trynene sine, men omgi seg med masse røyk. De var ganske sinnssyke, ehm, bevegelsesmessig, da. Det du kunne se av silhuettene deres, mener jeg. Veldig fantastisk musikk.

Dette blei veldig av typen "så gjorde jeg det, så skjedde det, så var det sånn", men noen innlegg må være sånn og.

Hør på Mono. Nydelige saker:

Where Am I
Mopish Morning, Halation Wiper
Giant Me On The Other Side