mandag 31. mars 2008
Jeg flauser meg til igjen
Heldigvis ikke foran visse personer denne gangen, men det var ikke så moro for det. I biologitimen i dag hang jeg på fjeser'n på skolebiblioteket (ja, så slapt er det), da plutselig Thomas kom forbi og så hva jeg holdt på med, som altså var å kjøpe ymse folk ved hjelp av Friends for sale. Jeg holdt på å kjøpe Morten, og Thomas bemerka dette, bare sånn, "jasså, du kjøper Morten?", og hadde antakeligvis ikke forventa noe svar på det, for han gikk. Men det merka jo ikke jeg. Og høflig som jeg er, svarte jeg jo på spørsmålet, og ikke bare det, men jeg presiserte at han tross alt befant seg på ønskelista mi, så han måtte ikke bli misunnelig, og se her, her var du jo, Thomas, jeg har deg jo her på ønskelista, shit, du er dyr, ass, og så videre, og så videre, fortsatt mens Thomas ikke var der. Det at Thomas ikke var der, betydde jo selvfølgelig ikke at resten av biblioteket var tomt av den grunn. Tvert imot var det middels folksomt på biblioteket, og da jeg fant ut at det faktisk ikke stod noen Thomas ved siden av meg og hørte på vrøvlet mitt, turte jeg ikke engang å snu meg for å se trynene deres... *dø*
søndag 30. mars 2008
Hail, hail Death Note!
Jeg hadde et aldri så lite forsett om å ikke blogge noe særlig mer før i væffal april. Jeg mener, snart må det jo bli slutt på alt dette pisspreiket mitt. Det skulle vise seg å ikke være så enkelt å holde. For altså, når man først har muligheten til å bare BABLE, om alt som du legger mening i uten at noen hindrer deg, da er det så altfor enkelt å gripe den muligheten.
Så. I går så jeg på Death Note. Igjen. Jada, jeg har sett hele greia før. Og jeg har sett flere enkeltepisoder om igjen fordi akkurat de episodene er spesielt bra. I går så jeg fra episode 1 til 7, men så var plutselig klokka fem og jeg var bra trøtt. Men hva gjør man ikke når det er snakk om tidenes mest geniale serie? Jeg kødder ikke. Og soundtracket! Alt! Det passer så sykt bra sammen! Jeg har nemlig lasta ned alle tre soundtracka i tillegg. Miksen av hardrock, elektronisk og viktoriansk kor... ingenting kunne ha beskrevet sjølve stemninga og essensen av Death Note bedre. Alt er tatt hensyn til. Hardrocken for den jo mørke, dystre, egentlig helt crazy handlinga som jeg skal ta for meg etterpå, for dere uinnvidde. Det elektroniske for de sinnssyke delene av det, der Kira klikker i vinkel i kjærlighet til sin egen genialisme. Viktoriansk kor, med orgel og latinsk sangtekst og det hele, til de øyeblikka (nært beslekta med de andre) der Kira flyr rundt og fabulerer om at han er Gud. Rawr.
Men hvis du ikke har peiling på hva Death Note er for noe, er alt overfor sikkert vanskelig å sette seg inn i. Så tillat meg å introdusere dere.
Hele herligheten dreier seg altså om en animeserie. Jeg antar at du veit hva en animeserie er. Den handler om 17 år gamle Light Yagami, som er en hinsides intelligent skolenerd som kjeder ræva av seg i tillegg. Ikke en god kombinasjon, skal det vise seg, for når shinigamien (dødsguden) Ryuk på akkurat samme tidspunkt kjeder ræva av seg og slenger ned Death Note'en (ei bok der han skriver ned navna og dødsårsakene til menneskene som skal dø) sin i menneskeverdenen, er det jo typisk at det er akkurat i skolegården til skolen der Light går at den lander. Light plukker den opp, trur først at det bare er en helt psycho spøk, men etter at han tester den ut for moro skyld, innser han at det faktisk er ekte. Det som står i Death Note'en stemmer. Og det som står i Death Note'en, er intet mindre enn "The human whose name is written in this note shall die"! Drama, drama. Men som sagt kjeder Light seg, og til tross for at han i begynnelsen får et større sammenbrudd fordi han har drept to mennesker, skjønner han fort åssen han kan bruke dette, ikke til sin egen fordel, men til det han mener er alle menneskene i verden sin fordel. Som han sjøl sier, "this world is rotten", etter å ha hørt om igjen og om igjen om drap, voldtekt og incest på nyhetene, trenger nemlig verden å renses opp i. Syns han. Så han bestemmer seg for å bruke Death Note'en til å drepe alle de han mener forpester den sånn at han når alt kommer til alt vil herske over en pur verden der ingen gjør faenskap som en gud.
Men Light er en innbilsk liten jævel. Han vil gjerne at folk skal gjenkjenne ham som en gud. Derfor, til tross for at han har valget mellom alle drapsmetoder man kan tenke seg, velger han å drepe alle ved hjerteinfarkt, sånn at det er umulig å ikke legge merke til. Og det legges jo merke til og. Vanlige folk ser at kriminelle dør som fluer av hjerteinfarkt. Hvorfor? Hva skjer? Er det en slags epidemi? Eller er det en gal morder løs? Eller... har det dukka opp en frelser?
Men det er jo ikke bare vanlige folk som legger merke til det som skjer. Politiet gjør også det, og for å gjøre det hele hakket mer komplisert, er det faren til Light som leder etterforskninga. Som sagt, legger politiet merke til alle de mystiske dødsfalla - politiet, og L.
L er det ingen som egentlig veit hvem er. Ingen veit hva han heter, ingen veit åssen han ser ut, og ingen har hørt stemmen hans. Det eneste politiet veit, er at han flere ganger har hjulpet både dem og FBI med å lese tilsynelatende umulige krimgåter ved å snakke til dem gjennom en datamanipulert stemme gjennom en fancy Mac. Også denne gangen stepper L inn - men han innser at Kira-saken, som den har endt opp med å bli kalt ("Kira" er den japanske uttalen av engelske "killer"), er en sak av kaliber han aldri før har vært borti. Han skjønner ganske fort at her hjelper ikke å rettlede politiet gjennom en stemme gjennom en data. For første gang viser han seg med sin sanne identitet til politiet, og jobber sammen med dem fysisk.
Det går ikke lang tid før L, som den glupingen han er, mistenker Light. Derfor går han undercover og begynner på skolen som L går på, bare for å verve ham inn til etterforskninga - og ikke minst forme et slags vennskap med ham (og det er her mine grisete yaoi-tanker kommer inn, men det blir, trist nok, ved tankene. Det mest erotiske som skjer mellom de to, er ei fotbefølingsscene. Det er forøvrig ei scene JEG ER MEKTIG GLAD I). Begge to jobber for å avdekke den andres egentlig identitet. L vil finne ut om Light virkelig er Kira, noe som er vanskeligere enn han hadde trudd, og Light, på sin side, prøver desperat å finne ut hva Ls navn egentlig er, i og med at han må skrive ned navnet hans for å kunne drepe ham. Samtidig fortsetter han å dømme kriminelle nedenom og hjem, men nettet som snører seg rundt ham, blir bare strammere og strammere... før han i siste sekund redder seg ut. Så er det store spørsmålet; hvem vinner til slutt? L eller Light? Og, ikke minst, hvem av dem er egentlig helten, og hvem er skurken? Og hva legger man egentlig i ordet "rettferdighet"? (Forresten genialt portrettert i andre episode, når både L og Light påstår helt likt at "I am justice!")
Plottet i Death Note virker kanskje ikke sååå genialt, men jeg lover deg, det er det. Det setter så til de grader spørsmål ved de klassiske snill- og slemrollene at man kan ikke annet enn å bli fascinert, bergtatt og, i mitt tilfelle, besatt. Light - er han snill eller slem? Slem - fordi han tross alt dreper folk? That's what he does for a living, liksom? Snill - fordi han vil utrydde verden for urettferdighet og gjøre den til et bedre sted? L - er han snill eller slem? Slem - fordi han vil drepe Kira? Snill - fordi han vil stoppe den som dreper folk? Ryuk - er han snill eller slem? Han verken hjelper eller jobber imot Kira/Light. Og så er det jo absolutt alt som virker bagatellmessig, som bare er detaljer, men som likevel har mening. Navnet til Light, for eksempel. Han heter Light, men kanjien man bruker for å skrive navnet hans, betyr "måne" (hvis jeg ikke husker helt feil), og etternavnet hans, Yagami, bruker kanjiene "natt" og "gud". Flere enn meg som ser symbolikken?
Det er så spennende å se åssen Light utvikler seg gjennom serien. Da jeg så første episode for første gang igjen etter å ha sett hele serien ferdig, måtte jeg smile og le litt av hvor forskjellig Light er fra starten av det hele og til slutten - og hvor utrolig lik han er. Vanskelig å gå nærmere inn på dette uten å røpe åssen det hele slutter, men jeg kan jo si det som de fleste sikkert kan tenke seg, at han bare blir galere og galere. Til slutten tar jo fyren helt av og roper og skriker og herjer og gliser. Hvis det går an å si at en animert figur spiller bra, så spiller Light suverent. Han er så bra lagd, skapt, alt.
De andre karakterene er også ekstremt bra lagd. Det har lett for å bli sånn at mens hovedpersonen er nyansert og dyp, er bifigurene veldig stereotypiske. Sånn er det ikke i Death Note. Alle har sine spesielle egenskaper som gjør at til tross for hvor helt ekstremt sære mange (det vil si de fleste) egentlig er, går det liksom ikke an å la være å like dem. Jeg liker til og med Misa, som er en typisk karakter som jeg forakter, men hun er et artig innspill i den ellers gravalvorlige og gotiske stemninga. Dessuten er det jo meninga at hun er tåpelig, teit, barnslig, naiv og blond, og det er det som er så herlig. Så egentlig er det bare én person i Death Note jeg ikke liker, og det er Near. Han er så wannabe L, uten å lykkes på noen måte. Han er bare... fæl. Men nok om det.
Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ha beskrevet slutten nærmere og presentert tolkninger, men jeg vil jo ikke ødelegge gleden for resten. Nå veit jeg ikke hvor mange som kommer til å se det etter å ha lest mi lange utbasunering her, men jeg har da tross alt fått fire personer til å se på det, så jeg anser min misjoneringsevne som rimelig godt utvikla. Men altså, alt er tatt hensyn til. Som sagt, musikken skaper den helt spesielle Death Note-stemninga med sine uvante, men sinnssykt gode stilmikser. Stilistisk er den også veldig bra. Jeg bare digger måten de "filmer" det når Kira skribler i Death Note'en sin i de første episodene.
En annen ting som er verdt å nevne, er den bevisste likheten mellom Light og L. De er rake motsetninger utseendemessig, med Light som den perfekte, alltid vellykka seksereleven som går i dress og med finkjemma hår, mens L tusler rundt som en uteligger i baggy klær og Medusa-hår (bare uten slangene). Dette er veldig lett å legge merke til i episoden der L begynner på skolen til Light og de står ved siden av hverandre og holder tale! Sjekk forskjellen, liksom! Behold the difference! Men igjen, så er de så sykt like. L sier det sjøl i episode 6, at grunnen til at han kan forutse Kiras handlinger så godt som han gjør, er fordi han veit at han ville ha gjort akkurat det samme sjøl. Og så er det jo verdt å nevne at begge to er supersmarte.
Nei, Death Note er saker, ass. Jeg kunne ha fortsatt dette her i all evighet, men en gang må jeg jo stoppe og, og med mindre du er like lost in space som det jeg er, er du sikkert så godt som død av kjedsomhet nå. Men jeg lover deg, det er den beste og sykeste animeen jeg noen gang har sett. Og det skal MYE til for å overgå den.
Så. I går så jeg på Death Note. Igjen. Jada, jeg har sett hele greia før. Og jeg har sett flere enkeltepisoder om igjen fordi akkurat de episodene er spesielt bra. I går så jeg fra episode 1 til 7, men så var plutselig klokka fem og jeg var bra trøtt. Men hva gjør man ikke når det er snakk om tidenes mest geniale serie? Jeg kødder ikke. Og soundtracket! Alt! Det passer så sykt bra sammen! Jeg har nemlig lasta ned alle tre soundtracka i tillegg. Miksen av hardrock, elektronisk og viktoriansk kor... ingenting kunne ha beskrevet sjølve stemninga og essensen av Death Note bedre. Alt er tatt hensyn til. Hardrocken for den jo mørke, dystre, egentlig helt crazy handlinga som jeg skal ta for meg etterpå, for dere uinnvidde. Det elektroniske for de sinnssyke delene av det, der Kira klikker i vinkel i kjærlighet til sin egen genialisme. Viktoriansk kor, med orgel og latinsk sangtekst og det hele, til de øyeblikka (nært beslekta med de andre) der Kira flyr rundt og fabulerer om at han er Gud. Rawr.
Men hvis du ikke har peiling på hva Death Note er for noe, er alt overfor sikkert vanskelig å sette seg inn i. Så tillat meg å introdusere dere.
Hele herligheten dreier seg altså om en animeserie. Jeg antar at du veit hva en animeserie er. Den handler om 17 år gamle Light Yagami, som er en hinsides intelligent skolenerd som kjeder ræva av seg i tillegg. Ikke en god kombinasjon, skal det vise seg, for når shinigamien (dødsguden) Ryuk på akkurat samme tidspunkt kjeder ræva av seg og slenger ned Death Note'en (ei bok der han skriver ned navna og dødsårsakene til menneskene som skal dø) sin i menneskeverdenen, er det jo typisk at det er akkurat i skolegården til skolen der Light går at den lander. Light plukker den opp, trur først at det bare er en helt psycho spøk, men etter at han tester den ut for moro skyld, innser han at det faktisk er ekte. Det som står i Death Note'en stemmer. Og det som står i Death Note'en, er intet mindre enn "The human whose name is written in this note shall die"! Drama, drama. Men som sagt kjeder Light seg, og til tross for at han i begynnelsen får et større sammenbrudd fordi han har drept to mennesker, skjønner han fort åssen han kan bruke dette, ikke til sin egen fordel, men til det han mener er alle menneskene i verden sin fordel. Som han sjøl sier, "this world is rotten", etter å ha hørt om igjen og om igjen om drap, voldtekt og incest på nyhetene, trenger nemlig verden å renses opp i. Syns han. Så han bestemmer seg for å bruke Death Note'en til å drepe alle de han mener forpester den sånn at han når alt kommer til alt vil herske over en pur verden der ingen gjør faenskap som en gud.
Men Light er en innbilsk liten jævel. Han vil gjerne at folk skal gjenkjenne ham som en gud. Derfor, til tross for at han har valget mellom alle drapsmetoder man kan tenke seg, velger han å drepe alle ved hjerteinfarkt, sånn at det er umulig å ikke legge merke til. Og det legges jo merke til og. Vanlige folk ser at kriminelle dør som fluer av hjerteinfarkt. Hvorfor? Hva skjer? Er det en slags epidemi? Eller er det en gal morder løs? Eller... har det dukka opp en frelser?
Men det er jo ikke bare vanlige folk som legger merke til det som skjer. Politiet gjør også det, og for å gjøre det hele hakket mer komplisert, er det faren til Light som leder etterforskninga. Som sagt, legger politiet merke til alle de mystiske dødsfalla - politiet, og L.
L er det ingen som egentlig veit hvem er. Ingen veit hva han heter, ingen veit åssen han ser ut, og ingen har hørt stemmen hans. Det eneste politiet veit, er at han flere ganger har hjulpet både dem og FBI med å lese tilsynelatende umulige krimgåter ved å snakke til dem gjennom en datamanipulert stemme gjennom en fancy Mac. Også denne gangen stepper L inn - men han innser at Kira-saken, som den har endt opp med å bli kalt ("Kira" er den japanske uttalen av engelske "killer"), er en sak av kaliber han aldri før har vært borti. Han skjønner ganske fort at her hjelper ikke å rettlede politiet gjennom en stemme gjennom en data. For første gang viser han seg med sin sanne identitet til politiet, og jobber sammen med dem fysisk.
Det går ikke lang tid før L, som den glupingen han er, mistenker Light. Derfor går han undercover og begynner på skolen som L går på, bare for å verve ham inn til etterforskninga - og ikke minst forme et slags vennskap med ham (og det er her mine grisete yaoi-tanker kommer inn, men det blir, trist nok, ved tankene. Det mest erotiske som skjer mellom de to, er ei fotbefølingsscene. Det er forøvrig ei scene JEG ER MEKTIG GLAD I). Begge to jobber for å avdekke den andres egentlig identitet. L vil finne ut om Light virkelig er Kira, noe som er vanskeligere enn han hadde trudd, og Light, på sin side, prøver desperat å finne ut hva Ls navn egentlig er, i og med at han må skrive ned navnet hans for å kunne drepe ham. Samtidig fortsetter han å dømme kriminelle nedenom og hjem, men nettet som snører seg rundt ham, blir bare strammere og strammere... før han i siste sekund redder seg ut. Så er det store spørsmålet; hvem vinner til slutt? L eller Light? Og, ikke minst, hvem av dem er egentlig helten, og hvem er skurken? Og hva legger man egentlig i ordet "rettferdighet"? (Forresten genialt portrettert i andre episode, når både L og Light påstår helt likt at "I am justice!")
Plottet i Death Note virker kanskje ikke sååå genialt, men jeg lover deg, det er det. Det setter så til de grader spørsmål ved de klassiske snill- og slemrollene at man kan ikke annet enn å bli fascinert, bergtatt og, i mitt tilfelle, besatt. Light - er han snill eller slem? Slem - fordi han tross alt dreper folk? That's what he does for a living, liksom? Snill - fordi han vil utrydde verden for urettferdighet og gjøre den til et bedre sted? L - er han snill eller slem? Slem - fordi han vil drepe Kira? Snill - fordi han vil stoppe den som dreper folk? Ryuk - er han snill eller slem? Han verken hjelper eller jobber imot Kira/Light. Og så er det jo absolutt alt som virker bagatellmessig, som bare er detaljer, men som likevel har mening. Navnet til Light, for eksempel. Han heter Light, men kanjien man bruker for å skrive navnet hans, betyr "måne" (hvis jeg ikke husker helt feil), og etternavnet hans, Yagami, bruker kanjiene "natt" og "gud". Flere enn meg som ser symbolikken?
Det er så spennende å se åssen Light utvikler seg gjennom serien. Da jeg så første episode for første gang igjen etter å ha sett hele serien ferdig, måtte jeg smile og le litt av hvor forskjellig Light er fra starten av det hele og til slutten - og hvor utrolig lik han er. Vanskelig å gå nærmere inn på dette uten å røpe åssen det hele slutter, men jeg kan jo si det som de fleste sikkert kan tenke seg, at han bare blir galere og galere. Til slutten tar jo fyren helt av og roper og skriker og herjer og gliser. Hvis det går an å si at en animert figur spiller bra, så spiller Light suverent. Han er så bra lagd, skapt, alt.
De andre karakterene er også ekstremt bra lagd. Det har lett for å bli sånn at mens hovedpersonen er nyansert og dyp, er bifigurene veldig stereotypiske. Sånn er det ikke i Death Note. Alle har sine spesielle egenskaper som gjør at til tross for hvor helt ekstremt sære mange (det vil si de fleste) egentlig er, går det liksom ikke an å la være å like dem. Jeg liker til og med Misa, som er en typisk karakter som jeg forakter, men hun er et artig innspill i den ellers gravalvorlige og gotiske stemninga. Dessuten er det jo meninga at hun er tåpelig, teit, barnslig, naiv og blond, og det er det som er så herlig. Så egentlig er det bare én person i Death Note jeg ikke liker, og det er Near. Han er så wannabe L, uten å lykkes på noen måte. Han er bare... fæl. Men nok om det.
Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ha beskrevet slutten nærmere og presentert tolkninger, men jeg vil jo ikke ødelegge gleden for resten. Nå veit jeg ikke hvor mange som kommer til å se det etter å ha lest mi lange utbasunering her, men jeg har da tross alt fått fire personer til å se på det, så jeg anser min misjoneringsevne som rimelig godt utvikla. Men altså, alt er tatt hensyn til. Som sagt, musikken skaper den helt spesielle Death Note-stemninga med sine uvante, men sinnssykt gode stilmikser. Stilistisk er den også veldig bra. Jeg bare digger måten de "filmer" det når Kira skribler i Death Note'en sin i de første episodene.
En annen ting som er verdt å nevne, er den bevisste likheten mellom Light og L. De er rake motsetninger utseendemessig, med Light som den perfekte, alltid vellykka seksereleven som går i dress og med finkjemma hår, mens L tusler rundt som en uteligger i baggy klær og Medusa-hår (bare uten slangene). Dette er veldig lett å legge merke til i episoden der L begynner på skolen til Light og de står ved siden av hverandre og holder tale! Sjekk forskjellen, liksom! Behold the difference! Men igjen, så er de så sykt like. L sier det sjøl i episode 6, at grunnen til at han kan forutse Kiras handlinger så godt som han gjør, er fordi han veit at han ville ha gjort akkurat det samme sjøl. Og så er det jo verdt å nevne at begge to er supersmarte.
Nei, Death Note er saker, ass. Jeg kunne ha fortsatt dette her i all evighet, men en gang må jeg jo stoppe og, og med mindre du er like lost in space som det jeg er, er du sikkert så godt som død av kjedsomhet nå. Men jeg lover deg, det er den beste og sykeste animeen jeg noen gang har sett. Og det skal MYE til for å overgå den.
lørdag 29. mars 2008
Slik en regnfull ettermiddag
Jeg sitter her og drømmer om sola. På sett og vis litt rart, i og med at jeg aldri har vært noe skikkelig solmenneske, men det kan ha nær sammenheng med at jeg ikke er noe skikkelig snømenneske heller. Nå gir kanskje ikke dette mening heller, ettersom overskrifta her nevner regn, og ikke snø, men det er ikke bare regn, skjønner du. Hadde det ennå vært det, hadde alt vært helt nydelig, for jeg liker regn, og jeg liker vind, men når det er snø på bakken, blir alt bare ekkelt og klinete. Og i det siste har jeg hørt på omtrent utelukkende vår- og sommersanger for å få meg i det rette humøret. Tenkte jeg skulle dele vår- og sommerspillelista med dere, sånn i tilfelle dere har et ønske om å drømme dere bort. Som en slags sjuk bonus, slenger jeg på mine assosiasjoner til sangene, som av og til virker totalt tilfeldige. Men det er jo dem som får meg til å tenke på sol og varme og blomster og lykke, ikke sant?
Beach Boys - California Girls (Her snakker vi 50-talls kabrioleter og polkadottbikini! Og strandtur med hele vennegjengen med parasollen i baksetet.)
Beach Boys - Kokomo (Beach Boys... det ligger i navnet. De er sommer. Sangen her får meg til å tenke på flashy utesteder i Syden ved stranda med drinker med paraplyer og palmer. Litt ekkelt, men sommer er sommer.)
Beach Boys - Surfing USA (Hva trur du jeg tenker på? Surfing, selvfølgelig. Og sjø og strand.)
Elisa feat. Ligabue - Gli Ostacoli del Cuore (En veldig fin sang med sommerfugler i vinden i seg.)
Enya - Orinoco Flow (Her er nok musikkvideoen medskyldig i mine assosiasjoner, men jeg tenker på tropisk regnskog, kolibrier og turkise fossefall.)
Gackt - Emu ~For My Dear~ (Dette er sjølve det-er-sommer-og-jeg-er-filosofisk-og-jeg-nyter-å-dra-på-en
-motorsykkeltur-aleine-for-å-finne-meg-sjøl-sangen. Det er nemlig akkurat det jeg tenker på. Å kjøre motorsykkel i sola uten hjelm og med vind i håret, bortover en lang vei uten annen trafikk, og uten noe annet enn endeløst grønt grass på hver side av veien. Akk.)
The Killers - Bones (Jada, det har nok noe med at de tross alt synger "don't you wanna swim with me?" i sangen, men jeg tenker konsekvent på stolte delfiner som hopper i praktblått hav.)
Loreena McKennitt - The Mummer's Dance (Hver gang jeg ser tittelen, tenker jeg "A Midsummer Night's Dream, fordi M og D så nært ved siden av hverandre ikke får meg til å tenke på noe annet, og til tross for at skuespillet jo er helt psycho, så får sjølve tittelen meg til å tenke på alver og feer som våkner til liv og på gullstøv i trærne.)
Regina Spektor - Fidelity (Til tross for at teksten handler om alt annet, greier jeg ikke å tenke på annet enn vårlig forelskelse her. Dele en is på benken i parken, sitte på brygga på Sørlandet *kremt*... Litt sånne ting.)
Sandi Thom - I Wish I Was a Punk Rocker ("With flowers in my hair", ikke sant. Blomster, grass (i begge betydninger), kassegitar, 60 - 70-tall og Roskilde-festival. Alt er der, liksom.)
Shakira feat. Wyclef Jean - Hips Don't Lie (Jeg er skap-Shakira-fan, ikke skyt meg for det. Og denne sangen = danse i gatene med lite klær i Spania eller Latin-Amerika. Og hva er mer sommer enn det?)
Sigur Rós - Hoppípolla (Mer komplett vårsang skal du leite lenge etter! Skikkelig norsk (islandsk?) vårstemning her, med ei bleik sol og snørester og ei lue som fortsatt er godt plassert på hodet. Hestehov, krokus, blåveis... det er vakkert.)
Something Corporate - The Astronaut (Skikkelig bysommer, dette her. Stå på verandaen i sin skyskraper i sola og tenke på den du er forelska i. Jeg er nødt til å bruke denne som inspirasjon til en tekst en gang.)
Taking Back Sunday - Great Romances of the 20th Century (Åpninga med rolig gitar og fioliner er mer vår enn det meste. Blomster, bade i bekken, ridetur i skogen, alt ligger og lurer i introen!)
Tori Amos - Crucify (Her er man i en hacienda i Andalucia, komplett med vegger i rødaktig sandfarge og med soler av tinn på veggene. Tregitter foran vinduene og arabiskinspirerte dører. Og ei diger seng, som fru Amos slenger seg ned på og synger sangen litt frustrert for seg sjøl. Eh.)
Tori Amos - Winter (Til tross for tittelen, tenker jeg på melankolsk sommer av denne. Det har sikkert noe med gjentagelsen av "white horses" gjennom sangen å gjøre. Å bo i en stor, hvit rikmannsvilla med fine festpaviljonger i hagen, men helt aleine med seg og sorgen og de hvite hestene. Åh, melankolien.)
Youth Group - Daisychains (Deppesommersang. "We could have spent the summer sitting here, making daisychains." Say no more.)
Beach Boys - California Girls (Her snakker vi 50-talls kabrioleter og polkadottbikini! Og strandtur med hele vennegjengen med parasollen i baksetet.)
Beach Boys - Kokomo (Beach Boys... det ligger i navnet. De er sommer. Sangen her får meg til å tenke på flashy utesteder i Syden ved stranda med drinker med paraplyer og palmer. Litt ekkelt, men sommer er sommer.)
Beach Boys - Surfing USA (Hva trur du jeg tenker på? Surfing, selvfølgelig. Og sjø og strand.)
Elisa feat. Ligabue - Gli Ostacoli del Cuore (En veldig fin sang med sommerfugler i vinden i seg.)
Enya - Orinoco Flow (Her er nok musikkvideoen medskyldig i mine assosiasjoner, men jeg tenker på tropisk regnskog, kolibrier og turkise fossefall.)
Gackt - Emu ~For My Dear~ (Dette er sjølve det-er-sommer-og-jeg-er-filosofisk-og-jeg-nyter-å-dra-på-en
-motorsykkeltur-aleine-for-å-finne-meg-sjøl-sangen. Det er nemlig akkurat det jeg tenker på. Å kjøre motorsykkel i sola uten hjelm og med vind i håret, bortover en lang vei uten annen trafikk, og uten noe annet enn endeløst grønt grass på hver side av veien. Akk.)
The Killers - Bones (Jada, det har nok noe med at de tross alt synger "don't you wanna swim with me?" i sangen, men jeg tenker konsekvent på stolte delfiner som hopper i praktblått hav.)
Loreena McKennitt - The Mummer's Dance (Hver gang jeg ser tittelen, tenker jeg "A Midsummer Night's Dream, fordi M og D så nært ved siden av hverandre ikke får meg til å tenke på noe annet, og til tross for at skuespillet jo er helt psycho, så får sjølve tittelen meg til å tenke på alver og feer som våkner til liv og på gullstøv i trærne.)
Regina Spektor - Fidelity (Til tross for at teksten handler om alt annet, greier jeg ikke å tenke på annet enn vårlig forelskelse her. Dele en is på benken i parken, sitte på brygga på Sørlandet *kremt*... Litt sånne ting.)
Sandi Thom - I Wish I Was a Punk Rocker ("With flowers in my hair", ikke sant. Blomster, grass (i begge betydninger), kassegitar, 60 - 70-tall og Roskilde-festival. Alt er der, liksom.)
Shakira feat. Wyclef Jean - Hips Don't Lie (Jeg er skap-Shakira-fan, ikke skyt meg for det. Og denne sangen = danse i gatene med lite klær i Spania eller Latin-Amerika. Og hva er mer sommer enn det?)
Sigur Rós - Hoppípolla (Mer komplett vårsang skal du leite lenge etter! Skikkelig norsk (islandsk?) vårstemning her, med ei bleik sol og snørester og ei lue som fortsatt er godt plassert på hodet. Hestehov, krokus, blåveis... det er vakkert.)
Something Corporate - The Astronaut (Skikkelig bysommer, dette her. Stå på verandaen i sin skyskraper i sola og tenke på den du er forelska i. Jeg er nødt til å bruke denne som inspirasjon til en tekst en gang.)
Taking Back Sunday - Great Romances of the 20th Century (Åpninga med rolig gitar og fioliner er mer vår enn det meste. Blomster, bade i bekken, ridetur i skogen, alt ligger og lurer i introen!)
Tori Amos - Crucify (Her er man i en hacienda i Andalucia, komplett med vegger i rødaktig sandfarge og med soler av tinn på veggene. Tregitter foran vinduene og arabiskinspirerte dører. Og ei diger seng, som fru Amos slenger seg ned på og synger sangen litt frustrert for seg sjøl. Eh.)
Tori Amos - Winter (Til tross for tittelen, tenker jeg på melankolsk sommer av denne. Det har sikkert noe med gjentagelsen av "white horses" gjennom sangen å gjøre. Å bo i en stor, hvit rikmannsvilla med fine festpaviljonger i hagen, men helt aleine med seg og sorgen og de hvite hestene. Åh, melankolien.)
Youth Group - Daisychains (Deppesommersang. "We could have spent the summer sitting here, making daisychains." Say no more.)
fredag 28. mars 2008
Se! Jeg blir sunn
Eller i det minste prøver jeg. Helt siden jeg slutta å danse da jeg var femten, har jeg savna (utrolig nok) å holde på med noe fysisk. Jeg har lenge hatt dritlyst til å begynne på en tøff kampsport, men alle de virkelig stilige har jo tilholdssted i Oslo, og det blir litt langt og dyrt å drive og pendle fram og tilbake bare for å trene. Så i dag tok jeg det store steget. Det største gjenstår å tas, men det er jo en begynnelse. Du skjønner, jeg tusla nemlig innom S.A.T.S. i dag og hadde min første drop-in yogatime. Og det var ikke verst, altså! Jeg følte meg skikkelig bra etterpå, litt sånn deilig sliten, liksom, som om jeg virkelig hadde brukt kroppen, og det hadde jeg jo og. Nå gjenstår medlemskap, men jeg veit ikke helt ennå. Det er jo ikke noe gøy å bruke opp penger, særlig når jeg ikke har jobb, og om ei ukes tid kommer mamma til å ha det trumfkortet at jeg er atten og ikke skal kostes på en dritt, fordi økonomien skal jeg være voksen og ansvarlig og takle sjøl. Men det er, som sagt, en start. Det er jo det.
torsdag 27. mars 2008
Mobiltrøbbel
Jeg har kanskje ikke fortalt om mobilen min? Vel, tillat meg. Den heter Sony Ericsson s500i, og er heit som faen. Uansett, jeg er veldig glad i mobilen min, så glad i den at jeg vil at den skal oppleve morsomme ting, som å bungee-hoppe, for eksempel. Uten strikk, da. Og egentlig er det ikke med mening at jeg gjør det heller; den liksom bare hopper ut av lomma, veska etc. på egen hånd. Men hvor var jeg? Jo. Jeg er ikke helt sikker på om det er det som er grunnen, men i det siste har den begynt å fuske noe jævlig. Plutselig skrur den seg bare helt av, før den plutselig skrur seg på igjen, men da har den mista kontakta med SIM-kortet. Dette er jo litt slitsomt, så i det siste har jeg lånt mobilen til mamma til ymse ting. For eksempel vekking. Og på den gamle hadde jeg jo en genial funksjon som heter regelmessig alarm. Ettersom mamma sin òg er Sony Ericsson, gikk jeg ut fra at den hadde en lignende funksjon. Og, hurra, hurra, det hadde den! Så blid og fornøyd la jeg meg i går kveld. Og våkna opp igjen i dag ti minutter før bussen gikk hjemmefra. Hvorfor? Jo, trur du ikke den jævla gjøken ikke hadde ringt, da? Det viste seg nemlig at det ikke holdt å sette på regelmessig alarm, jeg måtte sette på vanlig alarm i tillegg. Hvor logikken i det hele ligger hen, er ikke godt å si. Det endte uansett med at jeg ikke gadd å stresse, så jeg la meg til å sove igjen. Og ettersom jeg bor på et usannsynlig urbant og sentralt sted, er vi innbyggerne litt for kule for flere busser enn én i døgnet, så håpet om å komme seg på skolen blei liksom litt slokt, da, kan du si.
Men nå har jeg tatt opp kampen. Leverte den inn til service hos min gode venn Nina i dag, som ga meg tilbake en sjarmerende Siemens-sak som jeg kan låne så lenge. Hva kan jeg si? Den har ikke bare elendig grafikk og inneholder flere av numra til de som har lånt den før meg, men den er i tillegg lyserosa. Med blomster på. Stine har hatt helt lik lånetelefon før. Nina forklarte det hele enkelt ved å si at grunnen til at vi gir folk så stygge lånetelefoner, er at gir du dem noe snasne greier, hvor stor er sjansen for at folk kommer tilbake for å hente sin egentlige da? Så her sitter jeg, da. Og før i dag oppdaga jeg (i en virke-periode) at læreren min tidligere på dagen (eller i går? Umulig å si når jeg bare mottar meldinger, og gjerne da flere på en gang, ettersom alle er spart opp til de periodene den faktisk virker, noe som forekommer langt sjeldnere enn de periodene den ikke virker) hadde sendt meg melding og lurt på om hun kunne låne Skilpadder kan fly. Så jeg skreiv til henne på Facebook. Håper hun har lest det.
Men nå har jeg tatt opp kampen. Leverte den inn til service hos min gode venn Nina i dag, som ga meg tilbake en sjarmerende Siemens-sak som jeg kan låne så lenge. Hva kan jeg si? Den har ikke bare elendig grafikk og inneholder flere av numra til de som har lånt den før meg, men den er i tillegg lyserosa. Med blomster på. Stine har hatt helt lik lånetelefon før. Nina forklarte det hele enkelt ved å si at grunnen til at vi gir folk så stygge lånetelefoner, er at gir du dem noe snasne greier, hvor stor er sjansen for at folk kommer tilbake for å hente sin egentlige da? Så her sitter jeg, da. Og før i dag oppdaga jeg (i en virke-periode) at læreren min tidligere på dagen (eller i går? Umulig å si når jeg bare mottar meldinger, og gjerne da flere på en gang, ettersom alle er spart opp til de periodene den faktisk virker, noe som forekommer langt sjeldnere enn de periodene den ikke virker) hadde sendt meg melding og lurt på om hun kunne låne Skilpadder kan fly. Så jeg skreiv til henne på Facebook. Håper hun har lest det.
onsdag 26. mars 2008
La oss feire!
Først av alt: beklager all bullshiten. Men det er ikke min feil at blogg er et genialt middel til å formidle barnslig, obsessive tankegang av aller mest suspekte sort. Jeg mener, det er en boltreplass for fritidsproblemer, ei leikegrind av uendelige muligheter! *kremt* Uansett. I dag er dagen jeg fikk vite at Tokio Hotel avlyser konserten sin i Oslo Spektrum, og i samme slengen frarøver de millioner av fans muligheten til å la seg ørevoldta, øyevoldta og generelt voldta. Fordi voldtekt er en av de største krenkelsene et menneske kan bli utsatt for, er det på høy tid å feire anledninga, og det gjøres med boller og brus, eventuelt bilde og video, som det også kalles. Enjoy (stålsett deg?), eller noko.
http://www.youtube.com/watch?v=60S5eQV63HM
http://www.youtube.com/watch?v=60S5eQV63HM
tirsdag 25. mars 2008
Hvis jeg var lesbisk...
Seven Swords er en helt grei film. Tynn historie, mye tilfredsstillende dreping med stil, harry replikker av typen "be afraid before it's too late!" og krigere med navn som Fire-Wind, Stone-Beast og (fnis!) Hair-Wolf. Men det er én ting til den har, nemlig
JIAJIA CHEN<3
JIAJIA CHEN<3
mandag 24. mars 2008
Verdens vakreste
Ida (hun som er i Oslo) hadde ei finfin liste i bloggen sin over sanger som har en tittel som er sted, en plass, en by eller lignende. Jeg blei jo litt inspirert, da. Så jeg har bestemt meg for å lage ei liste over de vakreste sangene som fins, i følge meg, altså. I og med at du leser bloggen min, går jeg ut fra at du er litt interessert i meg og livet mitt (jeg liker væffal å late som), og da syns du helt sikkert at ingenting er bedre enn å få greie på hvor vakkert livet er musikalsk sett - igjen i følge meg. Så here we go. Lista er alfabetisk, selvfølgelig. Damn. Trur jeg må lage et innlegg en gang som tar for seg min kjærlighet til alfabetiske lister.
Angels and Airwaves - The Adventure
Blink 182 feat. Robert Smith - All of This
Bloc Party - Blue Light
Bloc Party - Kreuzberg
Claude Debussy - Claire de Lune
Coldplay - Speed of Sound
Denez Prigent & Lisa Gerrard - Gortoz A Ran
Dir en Grey - Embryo
Eric Satie - Gymnopedie no. 1
Gackt - Emu ~For My Dear~
Gregorian Chants - Pie Jesu
Hans Zimmer - This Land
Howard Shore - The Breaking of the Fellowship
Howard Shore & Isabel Bayrakdarian - Evenstar
Idiot Pilot - Strange We Should Meet Here
Jam and Spoon feat. Rea Garvey - Set Me Free (Empty Rooms)
James Horner - Bravheart Theme
Joseph Arthur - Honey and the Moon
Kevin Shields - Goodbye
The Killers - Read My Mind
Lisa Gerrard - Elysium
Lisa Gerrard - Now We Are Free
Mew - The Zookeeper's Boy
Nobuo Uematsu - Aeris' Theme
Nobuo Uematsu - The Promised Land
Nobuo Uematsu - To Zanarkand
Noriko Matsueda & Takahito Eguchi - Memory of Waves and Light
Placebo - Running Up That Hill
Sigur Rós - Glósóli
Sigur Rós - Hafsól
Sigur Rós - Olsen Olsen
Sigur Rós - Samskeyti
Sigur Rós - Sæglópur
Sigur Rós - Von
Sigur Rós og Hilmar Örn Hilmarsson - Hrafnagaldur Óðins, Chapter 3
Snow Patrol - An Olive Grove Facing the Sea
Squarepusher - Tommib
Taking Back Sunday - New American Classic
Vangelis - Chariots of Fire
Zheng Bing & Gao Liting - Song of the Lotus
Angels and Airwaves - The Adventure
Blink 182 feat. Robert Smith - All of This
Bloc Party - Blue Light
Bloc Party - Kreuzberg
Claude Debussy - Claire de Lune
Coldplay - Speed of Sound
Denez Prigent & Lisa Gerrard - Gortoz A Ran
Dir en Grey - Embryo
Eric Satie - Gymnopedie no. 1
Gackt - Emu ~For My Dear~
Gregorian Chants - Pie Jesu
Hans Zimmer - This Land
Howard Shore - The Breaking of the Fellowship
Howard Shore & Isabel Bayrakdarian - Evenstar
Idiot Pilot - Strange We Should Meet Here
Jam and Spoon feat. Rea Garvey - Set Me Free (Empty Rooms)
James Horner - Bravheart Theme
Joseph Arthur - Honey and the Moon
Kevin Shields - Goodbye
The Killers - Read My Mind
Lisa Gerrard - Elysium
Lisa Gerrard - Now We Are Free
Mew - The Zookeeper's Boy
Nobuo Uematsu - Aeris' Theme
Nobuo Uematsu - The Promised Land
Nobuo Uematsu - To Zanarkand
Noriko Matsueda & Takahito Eguchi - Memory of Waves and Light
Placebo - Running Up That Hill
Sigur Rós - Glósóli
Sigur Rós - Hafsól
Sigur Rós - Olsen Olsen
Sigur Rós - Samskeyti
Sigur Rós - Sæglópur
Sigur Rós - Von
Sigur Rós og Hilmar Örn Hilmarsson - Hrafnagaldur Óðins, Chapter 3
Snow Patrol - An Olive Grove Facing the Sea
Squarepusher - Tommib
Taking Back Sunday - New American Classic
Vangelis - Chariots of Fire
Zheng Bing & Gao Liting - Song of the Lotus
søndag 23. mars 2008
Dagens flause
Min favorittapplication på Facebook må være Superlatives. De som har den, veit sikkert hvor drittøff den er. Men den kan òg være helt sinnssvakt misvisende, og ikke minst, kilde til misforståelser, som igjen er en kilde til flauser. Som i dette tilfellet. Jeg skulle nominere du-veit-hvem til et superlativ som passa ham perfekt. Jeg klikker feil uten å merke det, og nominerer i vei. For seint oppdager jeg at jeg har nominert ham til "Most Likely to Have Sexy Lips"... *dø*
tirsdag 18. mars 2008
Granada, baby!
Nå begynner det å bli noen dager siden jeg fant veien hjem fra Andalucia. Tre, for å være helt nøyaktig. Egentlig hadde jeg store, ambisiøse planer om å skrive et blogginnlegg mens jeg faktisk var der, og to ganger greide jeg å skrive et helt innlegg på mobilnettet på telefonen min, men ettersom den er skikkelig pønker av seg, bestemte den seg i siste lita for å gjøre opprør mot staten og alskens myndigheter (i begge tilfeller meg), og... Ja, kortversjonen er altså at jeg ikke fikk posta noen av dem. Så vi gjør et helhjerta forsøk nå i stedet. Forhåpentligvis er dataen min litt mer samarbeidsvillig.
Kva kan eg seie? Granada-turen var både flott og lærerik (behold det kreative ordforrådet...). Jeg dreit meg ut mindre enn antatt, og tråkka bare skikkelig omstendig i salaten én gang, og det var da vertsmamma Teresa spurte om åssen jeg hadde hatt det på stranda, og jeg presterte å si at jeg ikke hadde hatt det varmt, men kåt. Jau. Likevel trur jeg meninga kom ganske greit fram, for det samme adjektivet betyr heit. Men fortsatt, med tanke på at det var ei eldre dame på sånn mellom 65 og 75 år på samvittigheten, følte jeg meg ikke fullstendig komfortabel med brøleren .
Hvis jeg skal dra fram noen minneverdige øyeblikk, må det bli følgende:
DEN KALDE MANNEN
Og egentlig er det ikke bare én mann, men flere menn, og en rekke damer og, som er kalde. Spanjoler generelt trur jeg er noen reale frysediskvarer. De skjønner nemlig ikke at når gradestokken kryper over 20 varmegrader, da er det varmt. Og dette fikk vi smurt ut i hele trynet stort sett hver dag da vi gikk bortover gatene med stirrende blikk etter oss gærne nordmenna i shorts og t-skjorte i SJOKKULDE! Andaluserne sprada nemlig rundt i fjonge jakker og skjerf, i tillegg til at lærerne la merke til en fin frue med pels. Det hele toppa seg da nettopp den kalde mannen, som så ut som spanjoler flest med langerma genser og jakke der han gikk nedover gata klokka ni om morgenen i 22 grader. Han gikk forbi meg i knelang kjole og bemerka (uten snev av ironi, utrolig nok): "Mucho frio" (hvilket betyr på fungerende norsk: "veldig kaldt"). Så jess. Der har du spanjolene, i væffal de sørlige av dem, i et nøtteskall.
DEN SINTE MANNEN
Dette inntraff ganske seint, bare noen dager før, eller kanskje det var samme dagen, vi reiste. Ikke veit jeg om han var full eller mentalt ustabil eller ingen av delene eller begge, men sinna, det var han. Han gikk av sted med en trillekoffert etter seg (noe som førte til Maryams forslag om at han muligens hadde blitt hivd ut av kona) og banna opp og ned alt han så og kom over. Inkludert de tinga han så og kom over, var meg, og det gikk ikke bedre enn at han pekte på meg og skreik "PUTA!" ("HORE!"), før han gikk videre. Hallo, hva hadde jeg gjort ham, liksom? Og jeg var ikke vulgært kledd engang. Selvfølgelig, det fins sikkert nok av prektigpeterne som syns at t-skjorte og langbukse er litt på kanten, men han var da ikke kledd i prestekjortel heller. Akk, ja.
DE SLITSOMME GUTTENE
Tru meg, det inkluderer omtrent samtlige av Granadas mannlige befolkning. Bemerkninger som "mira la rubia!", "hello, hello!", "oh la la!", "what's your name, beautiful?" "hola, guapa, cómo te va?" etc. var nesten dagligkost. Til og med for meg. Brrr.
DEN STEREOTYPISKE JAPANSKE TURISTEN
På skolen min gikk det to japanere - ei mor og dattera hennes. Skikkelig søte, begge to, og egentlig akkurat som japanere flest: begge to var tynne og lave og hadde sylslanke digitalkameraer, dattera hadde den klippen som absolutt alle andre japanske jenter har, det vil si farga rødbrunt hår, så rett at man nesten skulle tru at noen hadde gitt det en omgang med strykejernet, og med pannelugg og det kanskje mest karakteristiske trekket av dem alle, nemlig turistoppførselen deres. Nå har det seg jo sånn at alle mennesker har en veldig markant oppførsel i andre land, alt etter deres geografiske tilhørighet. Jeg trur alle her veit hva jeg snakker om når det gjelder skandinaver på Gran Canaria, for ikke å snakke om tyskere. Japanere er også helt særegne på tur. Du ser dem gjerne i grupper med sekker og helt like capser, sponsa av reiseselskapet, og så er det en turguide som vifter rundt med et japansk flagg. De skal ta bilde av absolutt alt med de ultratrendy kameraene sine, og hver gang det blir stilt opp til bilde, er det fårete glis og Victory-tegn fra alle og enhver. Nå var det riktignok bare to av dem på skolen, så noen turguide med japansk flagg og like capser var det ikke mye av (men de hadde sekker, begge to). Men på stranda, derimot. Etter skolen en dag dro vi nemlig en tur til stranda, alle sammen, pluss en Drammens tidende-journalist. Han ville lage sak om St. Hallvard-elevene på språktur. Etter å ha intervjua noen utvalgte få, ber han oss stille oss opp på stranda til posering. Og har du hvert i et asiatisk land før, så veit du at det er bare å smile til enhver blitz du ser, for kjipperne syns det er stas med amerikanere (for alle som ser vestlige ut går som amerikanere der borte), og tar gjerne bilde av deg aleine eller sammen med barna sine. Så hvem andre enn den japanske mora stod ved siden av Drammens tidende-journalisten og knipsa som en gærning? De er nå søte.
EUROPAS VERSTE PIZZA
Den består utelukkende av pizzadeig, oregano, tomater og ost, og fåes på La Castellana i Granada. Smak? Spy. Jeg kødder ikke engang.
DE UVITENDE AMERIKANERNE
Nå hadde det seg sånn at señora Teresa i tillegg hadde to amerikanere boende hos seg. Utadvendte, trivelige jenter, begge to, som var litt letta over å endelig kunne snakke engelsk igjen (du skulle sett ansiktsuttrykka da jeg svarte "yes" på spørsmål om jeg snakka engelsk). Men som amerikanere flest, kunne de lite om Norge, og som nordmenn flest, liker jeg å henge dem ut for det. De kunne nemlig ikke fatte og begripe hvorfor jeg nekta for at Norge hadde massevis av varme, utendørs bad vi kunne sitte i om vinteren. Dette hadde de jo sett på TV mange ganger. For åssen skulle vi ellers greie oss i 40 minus? Men jeg stod på mitt, og til slutt måtte de gi seg. Dessuten fikk jeg støtte fra Teresa som skjøt inn at de hadde saunar i Finland.
SIGØYNERSKJØRTET
I Albaycín og Sacramonte er flesteparten av innbyggerne sigøynere. Og de digger turister. På dem kan de jo prakke alskens møl. Urter, framtidslesning i handa, håndlaga ditt og datt, det var omtrent ikke måte på. Egentlig syns jeg det var litt koselig, for det var jo mye fint de solgte, men vi hadde fått beskjed fra lærerne om å ikke se på dem engang. Men jeg så, jeg. Og jeg så ei ganske ung jente med mange fine skjørt og bukser. Blomstrete, vide bomullsstoffer. Åssen kunne jeg si nei? I herlige mørke toner av oransje, rød, blå, brun og lilla. Jeg kjente lukta av røkelse allerede. Så jeg punga ut 25 euro for et skjørt. Forestill deg skuffelsen idet jeg kommer hjem til Teresa og finner Made in Thailand-lappen.
LA ALHAMBRA
Bilde-google det. Ty til Wikipedia etterpå. Forestill deg åssen det er i virkeligheten, hvis du greier. Satan. Jeg har gåsehud ennå. Og, for å fjerne all tvil, det er av det gode, ærfryktige slaget.
Og sånn kunne jeg jo ha fortsatt. Jeg velger i stedet å runde av med ei liste over hva Granada har mye av:
- brustein
- pene gutter
- slitsomme gutter
- små bikkjer
- alkoholservering til mindreårige
- ålreite klesbutikker
- gamle, ærverdige bygninger
- plussgrader
- appelsintrær
- tagging og graffiti
- dårlige varmeanlegg
- vann med klorsmak
- kakelakker i dusjen
- egentlig dusjer i elendig forfatning i det hele tatt
- trafikkaos
Kva kan eg seie? Granada-turen var både flott og lærerik (behold det kreative ordforrådet...). Jeg dreit meg ut mindre enn antatt, og tråkka bare skikkelig omstendig i salaten én gang, og det var da vertsmamma Teresa spurte om åssen jeg hadde hatt det på stranda, og jeg presterte å si at jeg ikke hadde hatt det varmt, men kåt. Jau. Likevel trur jeg meninga kom ganske greit fram, for det samme adjektivet betyr heit. Men fortsatt, med tanke på at det var ei eldre dame på sånn mellom 65 og 75 år på samvittigheten, følte jeg meg ikke fullstendig komfortabel med brøleren .
Hvis jeg skal dra fram noen minneverdige øyeblikk, må det bli følgende:
DEN KALDE MANNEN
Og egentlig er det ikke bare én mann, men flere menn, og en rekke damer og, som er kalde. Spanjoler generelt trur jeg er noen reale frysediskvarer. De skjønner nemlig ikke at når gradestokken kryper over 20 varmegrader, da er det varmt. Og dette fikk vi smurt ut i hele trynet stort sett hver dag da vi gikk bortover gatene med stirrende blikk etter oss gærne nordmenna i shorts og t-skjorte i SJOKKULDE! Andaluserne sprada nemlig rundt i fjonge jakker og skjerf, i tillegg til at lærerne la merke til en fin frue med pels. Det hele toppa seg da nettopp den kalde mannen, som så ut som spanjoler flest med langerma genser og jakke der han gikk nedover gata klokka ni om morgenen i 22 grader. Han gikk forbi meg i knelang kjole og bemerka (uten snev av ironi, utrolig nok): "Mucho frio" (hvilket betyr på fungerende norsk: "veldig kaldt"). Så jess. Der har du spanjolene, i væffal de sørlige av dem, i et nøtteskall.
DEN SINTE MANNEN
Dette inntraff ganske seint, bare noen dager før, eller kanskje det var samme dagen, vi reiste. Ikke veit jeg om han var full eller mentalt ustabil eller ingen av delene eller begge, men sinna, det var han. Han gikk av sted med en trillekoffert etter seg (noe som førte til Maryams forslag om at han muligens hadde blitt hivd ut av kona) og banna opp og ned alt han så og kom over. Inkludert de tinga han så og kom over, var meg, og det gikk ikke bedre enn at han pekte på meg og skreik "PUTA!" ("HORE!"), før han gikk videre. Hallo, hva hadde jeg gjort ham, liksom? Og jeg var ikke vulgært kledd engang. Selvfølgelig, det fins sikkert nok av prektigpeterne som syns at t-skjorte og langbukse er litt på kanten, men han var da ikke kledd i prestekjortel heller. Akk, ja.
DE SLITSOMME GUTTENE
Tru meg, det inkluderer omtrent samtlige av Granadas mannlige befolkning. Bemerkninger som "mira la rubia!", "hello, hello!", "oh la la!", "what's your name, beautiful?" "hola, guapa, cómo te va?" etc. var nesten dagligkost. Til og med for meg. Brrr.
DEN STEREOTYPISKE JAPANSKE TURISTEN
På skolen min gikk det to japanere - ei mor og dattera hennes. Skikkelig søte, begge to, og egentlig akkurat som japanere flest: begge to var tynne og lave og hadde sylslanke digitalkameraer, dattera hadde den klippen som absolutt alle andre japanske jenter har, det vil si farga rødbrunt hår, så rett at man nesten skulle tru at noen hadde gitt det en omgang med strykejernet, og med pannelugg og det kanskje mest karakteristiske trekket av dem alle, nemlig turistoppførselen deres. Nå har det seg jo sånn at alle mennesker har en veldig markant oppførsel i andre land, alt etter deres geografiske tilhørighet. Jeg trur alle her veit hva jeg snakker om når det gjelder skandinaver på Gran Canaria, for ikke å snakke om tyskere. Japanere er også helt særegne på tur. Du ser dem gjerne i grupper med sekker og helt like capser, sponsa av reiseselskapet, og så er det en turguide som vifter rundt med et japansk flagg. De skal ta bilde av absolutt alt med de ultratrendy kameraene sine, og hver gang det blir stilt opp til bilde, er det fårete glis og Victory-tegn fra alle og enhver. Nå var det riktignok bare to av dem på skolen, så noen turguide med japansk flagg og like capser var det ikke mye av (men de hadde sekker, begge to). Men på stranda, derimot. Etter skolen en dag dro vi nemlig en tur til stranda, alle sammen, pluss en Drammens tidende-journalist. Han ville lage sak om St. Hallvard-elevene på språktur. Etter å ha intervjua noen utvalgte få, ber han oss stille oss opp på stranda til posering. Og har du hvert i et asiatisk land før, så veit du at det er bare å smile til enhver blitz du ser, for kjipperne syns det er stas med amerikanere (for alle som ser vestlige ut går som amerikanere der borte), og tar gjerne bilde av deg aleine eller sammen med barna sine. Så hvem andre enn den japanske mora stod ved siden av Drammens tidende-journalisten og knipsa som en gærning? De er nå søte.
EUROPAS VERSTE PIZZA
Den består utelukkende av pizzadeig, oregano, tomater og ost, og fåes på La Castellana i Granada. Smak? Spy. Jeg kødder ikke engang.
DE UVITENDE AMERIKANERNE
Nå hadde det seg sånn at señora Teresa i tillegg hadde to amerikanere boende hos seg. Utadvendte, trivelige jenter, begge to, som var litt letta over å endelig kunne snakke engelsk igjen (du skulle sett ansiktsuttrykka da jeg svarte "yes" på spørsmål om jeg snakka engelsk). Men som amerikanere flest, kunne de lite om Norge, og som nordmenn flest, liker jeg å henge dem ut for det. De kunne nemlig ikke fatte og begripe hvorfor jeg nekta for at Norge hadde massevis av varme, utendørs bad vi kunne sitte i om vinteren. Dette hadde de jo sett på TV mange ganger. For åssen skulle vi ellers greie oss i 40 minus? Men jeg stod på mitt, og til slutt måtte de gi seg. Dessuten fikk jeg støtte fra Teresa som skjøt inn at de hadde saunar i Finland.
SIGØYNERSKJØRTET
I Albaycín og Sacramonte er flesteparten av innbyggerne sigøynere. Og de digger turister. På dem kan de jo prakke alskens møl. Urter, framtidslesning i handa, håndlaga ditt og datt, det var omtrent ikke måte på. Egentlig syns jeg det var litt koselig, for det var jo mye fint de solgte, men vi hadde fått beskjed fra lærerne om å ikke se på dem engang. Men jeg så, jeg. Og jeg så ei ganske ung jente med mange fine skjørt og bukser. Blomstrete, vide bomullsstoffer. Åssen kunne jeg si nei? I herlige mørke toner av oransje, rød, blå, brun og lilla. Jeg kjente lukta av røkelse allerede. Så jeg punga ut 25 euro for et skjørt. Forestill deg skuffelsen idet jeg kommer hjem til Teresa og finner Made in Thailand-lappen.
LA ALHAMBRA
Bilde-google det. Ty til Wikipedia etterpå. Forestill deg åssen det er i virkeligheten, hvis du greier. Satan. Jeg har gåsehud ennå. Og, for å fjerne all tvil, det er av det gode, ærfryktige slaget.
Og sånn kunne jeg jo ha fortsatt. Jeg velger i stedet å runde av med ei liste over hva Granada har mye av:
- brustein
- pene gutter
- slitsomme gutter
- små bikkjer
- alkoholservering til mindreårige
- ålreite klesbutikker
- gamle, ærverdige bygninger
- plussgrader
- appelsintrær
- tagging og graffiti
- dårlige varmeanlegg
- vann med klorsmak
- kakelakker i dusjen
- egentlig dusjer i elendig forfatning i det hele tatt
- trafikkaos
søndag 2. mars 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)