Oslo-dager pt. II

Slik går nu dagan, og dét kan man jo ikke klage på. Bildene er tatt av meg og de jeg henger med.

Oslo-dager pt. I

Litteratur, musikk, alkohol og de fineste folka i hele verden. Fotocredz til Odd-Wiking Rahlff, Unnveig, Karoline, Vibeke, Kristine og meg sjøl, da.

Så var det offisielt, da

Dere som er venn med meg på Facebook har jo allerede visst dette noen dager, men hey, jeg er så opptatt med å ha det fint om dagen at bloggkapasiteten min går på etterskudd.

Det begynner vel så smått å gå opp for meg at dette faktisk skjer i virkeligheten. Sjøl om jeg fortsatt noen ganger bare venter på at Ashton Kutcher skal hoppe fram fra bak en busk og bare "PUNK'D!" Men ja. Livet! ❤

I sommer så vi jo faktisk Bright Eyes live sammen

This is the first day of my life
I swear I was born right in the doorway
I went out in the rain, suddenly everything changed
They're spreading blankets on the beach

Yours is the first face that I saw
I think I was blind before I met you
Now I don't know where I am, don't know where I've been
but I know where I want to go

and so I thought I'd let you know
that these things take forever, I especially am slow
but I realized that I need you
and I wondered if I could come home

Remember the time you drove all night
just to meet me in the morning
and I thought it was strange, you said everything changed
You felt as if you'd just woke up

and you said, "this is the first day of my life
I'm glad I didn't die before I met you
but now I don't care, I could go anywhere with you
and I'd probably be happy"

So if you want to be with me
With these things there's no telling, we just have to wait and see
but I'd rather be working for a paycheck
than wait in to win the lottery
Besides maybe this time is different
I mean I really think you like me

Einar Stenseng feat. Unnveig Aas @ Black Box

Og jeg som trudde det aldri kom til å skje med meg

Du veit han er det vakreste mennesket du noen gang har sett, og er i begynnelsen glad for det; du svever rundt på rommet ditt, hører på Vampire Weekend etter at alle andre er ferdige med dem, hører på Under The Sea fra Den lille havfruen, løper i nedoverbakker, skjønner ikke hva som har gått av deg, men du kommer deg ned på jorda igjen, fordi han er jo altfor pen for deg, du føler deg grusom, du hater deg sjøl, du er oppe om nettene og bare griner og skriver sjølnedsettende blogginnlegg, begynner å tenke at du skulle ønske det bare går over, for du ser i beste fall helt ordinær ut, han ser ikke ut som om han er fra denne verdenen engang, for åssen kan han være det, du prøver å fortrenge det, finner ut at det ikke går, prøver å glemme, for det går jo over, det går jo alltid over, du skriver depressive dikt, leser Stig Sæterbakken, ringer søstera di, men så, så plutselig, så snakker dere sammen, og du løftes opp igjen, du veit at han er det aller nydeligste, og dere snakker sammen, snakker masse, du klarer ikke å ta øya fra ham, og dere snakker masse, og så drar du igjen, hverdagen kommer tilbake, du prøver å glemme igjen, for dette er for usannsynlig og du veit jo at det aldri går bra for sånne tilbakestående, stygge mongounger som deg, og så møtes dere igjen, og du glemmer at verden er fryktelig, og så drar dere fra hverandre igjen, og det går lang tid, men han er jo så vakker, han er jo så fantastisk, du klarer ikke å glemme ham, og dere møtes igjen, dere snakker, han gir deg komplimenter, du klarer ikke å ta øya fra ham, dere går og kjøper milkshake, han drar igjen, du savner ham, han kommer tilbake, han klemmer deg, han smiler til deg, herregud han er så utrolig vakker, han drar, han kommer tilbake, dere snakker, det brenner i peisen, dere legger dere ned ved siden av hverandre og hører på Salem på vinyl, du tar handa hans, dere ligger så utrolig nærme hverandre, herregud han er det aller vakreste, du stryker ham over armen, du kysser ham, for du veit at hvis du ikke kysser ham nå, kommer du aldri til å få muligheten igjen, han kysser deg, og du skjønner ikke at det skjer, for hvorfor skal det skje, og det blir morgen, dere skilles, han virka jo ikke så full, men hvorfor skal han ville se på deg, hvorfor skal han ville kysse deg, deg av alle mennesker, han må ha vært kjempefull, han husker det sikkert ikke engang, og det blir en ny dag, og du skjønner ingenting, du skjønner virkelig ingenting, du veit ikke hva du skal gjøre, og hvorfor må han være så vakker da, men så ringer han deg, herregud han ringer deg, spør om det går bra, hvorfor skjelver stemmen hans, han sier han er forvirra og glad, og det er jo du og, det er jo akkurat det du er, og han spør om det skjedde bare fordi du var full, og du sier nei, men du kan jo bare snakke for deg, og han sier at han egentlig ikke var full i det hele tatt, og du ler, du ler, du er så letta, men hva gjør dere nå, hva skal dere gjøre nå, du veit ikke, men du bare veit at du savner ham, du vil være sammen med ham igjen, du trenger ham, så dere avtaler å møtes, og så løper du flere runder rundt i huset, for han liker deg, han liker deg, og han er jo så utrolig, utrolig vakker.

Seriøst. Jeg er så sykt forelska. Og jeg er jo redd, for jeg er jo meg, men. Jeg er så lykkelig. Jeg er så veldig lykkelig.

Remember, remember the fifth of November

Jeg skjønner ingenting. Jeg veit fryktelig lite. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå, eller åssen jeg skal gjøre det. Men saken er at da jeg gikk på jobb i dag, skjedde det omtrent som dette:



og deler av meg nekter fortsatt å tru på at gårsdagen faktisk skjedde, men den gjorde jo det, og Kristiania-Bohêmens feiring av Bonfire Night gikk over alle forventninger jeg overhodet kunne hatt, og nå bare... vil jeg være lykkelig resten av livet. Jeg håper jeg kan sortere dette. Det hadde gjort meg usannsynlig ekstatisk glad. Jeg føler litt at jeg kan nå dit nå. Kanskje.

Beklager at dette blei kryptisk, men sånn må det bli foreløpig. Og jeg beklager at jeg aldri viser dere bilder av livet mitt lenger, men når man nå en gang har gjort seg sjøl avhengig av engangskameraer, så må man leve med de upraktiske sidene ved det. Som at det ikke bare er å laste inn bildene på dataen samme dagen som man har tatt dem.

Føkk. Jeg er så glad og forvirra og redd at jeg ikke helt tør å tenke positivt, men ja. Jo. Gårsdagen skjedde jo.

Start All Over

I vår en gang satt Linda og jeg på hybelen til Unnveig i Bø og jamma Dickheads. Vi lagde ei Facebook-gruppe. Videoen over er et resultat av i går kveld. I kveld er det konsert. Kommer du?

(Haha, først etter å ha skrevet det, innså jeg hvor cheesy dette innlegget er. Men seriøst. Jeg føler at jeg har utretta noe stort, sjøl om min rolle oppi det hele, egentlig bare har begrensa seg til å spise kake i bakgrunnen. Hurra for Unnveig!)