Julefangst 2012

Hei alle sammen, nå har jeg litt flere ting enn jeg hadde for bare noen dager siden:

Vi begynner øverst fra venstre, gjør vi ikke? Stig Sæterbakken - Gjennom natten av Vibeke, Beate Grimsrud - Å smyge forbi en øks av Kolbjørn, kvikklunsj av tante Gunvor, Touch of Pink-parfyme fra Lacoste av mamma og pappa, genser av mamma og pappa, halsbånd/chokersak av Jørgen, julete av foreldra til Jørgen, telyshengelykteting av Vibeke, votter av mamma og pappa, sokker av mamma og pappa, strømpebukser av mamma og pappa, krukkesak til å krydder i av mamma og pappa, kopp og skje (for øyeblikket med pengelusker fra ymse slektinger i seg) av foreldra til Jørgen, og skålbolleting av mamma og pappa.

Litt detaljer:

Nå er jeg i Oslo og det er kaldt. Da jeg låste meg inn i leiligheten, var det sju grader. Nå som ovnene har stått på full guffe i omtrent et døgn, har temperaturen steget til rundt femten grader. Nyttårshelg hos Jørgen skal bli veldig fint nå.

Adventskalender

Lovte dere (å, nå er dere vel glad for at jeg holdt løftet mitt, tenker jeg!) å gi dere ei liste over hva adventskalenderen min til Jørgen inneholdt, forhåpentligvis til inspirasjon for andre. Ja, advent er over, men det som er tøft med advent, er at det kommer igjen til samme tid neste år. Hipp hurra!

Altså. Jeg hadde som regel at ingen gave skulle koste mer enn femti kroner, veldig gjerne mye under. Dermed har jeg tydd til blant annet bruktbutikker og mine egne drevne hender (heh). Jeg trur faktisk den dyreste kosta 49,50.

1. desember: sigareske med en lapp oppi der jeg hadde skrevet opp en link til en sang på Myspace. Sangen var altså egenkomponert og dedikert til ham. Åh, jeg er så romantisk, atte.
2. desember: såpebobler
3. desember: rød neglelakk. Det er selvfølgelig ikke alle som har en like jålete kjæreste som meg, men de som måtte ha det, må gjerne kopiere.
4. desember: gavekort på full kroppsmassasje
5. desember: pepperkaker
6. desember: ei grønn flaske, for eksempel til bruk som lysestake
7. desember: tre kubbelys, henholdsvis rødt, hvitt og svart
8. desember: vanilje- og rabarbradrops
9. desember: svarte korsøredingeldangler
10. desember: enkel lysestake, litt sånn Florence Nightingale-style
11. desember: vaniljecola
12. desember: kanelrøkelse og røkelsesholder
13. desember: tekanne
14. desember: hjemmelagd armbånd av plastperler i forskjellige farger
15. desember: Fairtrade-sjokolade
16. desember: korsanheng
17. desember: kjærlighetste! Med røde sukkerhjerter i! Hahaha. Uff, jeg er så klisjé.
18. desember: oljemaling
19. desember: mal-selv gipsmasker
20. desember: engangskamera
21. desember: trolldeigfigurer. Og se! Jeg har bilde!:

Dette skal altså forestille han, meg og bikkja hans.
22. desember: "Dracula" av Bram Stoker
23. desember: "Pans Labyrint" på DVD
24. desember: Seigmen - Rockefeller (live-CD)

Så får dere ha ei hyggelig høytid, alle sammen. Jeg orker ikke å snakke så veldig inngående om mine følelser for jula, på samme måte som jeg egentlig ikke orker å snakke så veldig inngående om noe som helst for tida. Håper dere har det fint!

Vi tenner våre lykter

God jul.

Skrivebua

For to og et halvt år siden skreiv jeg dette. Det var den første gangen jeg fikk føle nervøsiteten på kroppen, den nervøsiteten som meldte seg fordi den nettsida som hadde betydd mest for meg gikk ei usikker framtid i møte. Siden den gang har Skrivebua flere ganger stått på vaklende grunn, og med utgangspunkt i dét, danna vi Creare - foreningen for skrivende ungdom.

 

Den gangen klarte vi å redde Skrivebua fra undergang.

Men ikke denne gangen.

I går vedtok Nordland fylkeskommune å ikke bare trekke den økonomiske støtta, men å legge ned hele prosjektet. Fordi de ikke anså sida som viktig nok å vedlikeholde.

Ikke viktig nok?

Da jeg begynte på Skrivebua, var jeg fjorten år. Jeg syntes jeg var den flinkeste i hele verden til å skrive. Her følger et utdrag fra et dikt jeg la ut 1. feburar 2005:

Jeg sitter i klasserommet
Ingen ser meg
Øynene mine er trøtte og tomme
Fordi ingen ser meg

Jeg er den som ingen vil kjenne
Og ingen ser meg
Langsomt lar jeg tårene renne
Fordi ingen ser meg

Jeg ser på dem som er vellykkede og pene
Men ingen ser meg
Jeg føler meg så inderlig alene
Fordi ingen ser meg

Okei, det var kanskje ikke det verste man kunne skrevet som fjortenåring, men greia er det at hvis jeg ikke hadde hatt Skrivebua, er sannsynligheten ganske stor for at jeg ikke hadde utvikla meg i en så rasende fart som jeg tross alt gjorde. Jeg fikk lese tekster fra andre på mer eller mindre samme alder, og fikk kommentarer fra folk med den samme interessen som meg. Omkring to år seinere hadde jeg lært meg at traust rytme, kleine rim og emomotiver ikke var helt min greie likevel, og la ut følgende dikt:

Lik perler skjult av de dypeste hav
Slik finner jeg mine skatter
Hemmelige

Evige

Det var omtrent rundt den samme tida at jeg la ut en roman kapittel for kapittel, med tittel "Min virkelighet." Folk likte og kommenterte og ville ha mer, og seinere samme år begynte jeg å legge ut en roman med tittel "Dragedans." Året etter, i 2007, begynte jeg å legge ut min nyskrevne science fiction-roman, "I dypet av en ruin." Skrivebua-brukerne leste, kommenterte og hjalp til med hvert eneste kapittel. To år etter, i 2009, etter mye bearbeiding og jobbing, kom den samme romanen ut på Panthera Publishing. Høsten 2010 begynte jeg på forfatterstudiet i Bø. Jeg har gitt ut en ny roman på Panthera Publishing, og en tredje er på vei.

Skrivebua gjorde meg til forfatter.

I tillegg har Skrivebua gitt meg en mengde gode venner og fantastiske minner fra diverse Skrivebuatreff.

Og alt dette vil de ta fra oss, fra meg. Fordi det ikke er viktig nok.

Og da lurer jeg på hva som egentlig er viktig. 

Grusomme skjebne

Jeg er av verden kjed
og all dens usselhed
Jeg er av verden kjed
og all dens usselhed

Mismodig jeg vanker
Vemodige tanker
uroer mitt sinn og
forstyrrer min fred



-- Gjest Baardsen

Årets første desember-innlegg

... og jeg har ikke så mye å si.

Jeg har lagd adventskalender til Jørgen, da:

Når advent er over, kommer jeg nok til å legge ut ei liste med hva det var i den, som inspirasjon til andre som vil gjøre lignende ting til deres kjente og kjære.

Forøvrig vil jeg benytte anledninga til å takke alle de som donerte penger til operasjonen til Børre. Noen av de som leser her fikk sikkert en gruppeinvitasjon på Facebook. Greia er at lillegull har vært veldig syk, og trengte en operasjon for å bli frisk igjen. Problemet var at operasjonen kosta tretten tusen, og det hadde vi ikke. Utrolig nok klarte vi å samle inn over seks tusen fra giverglade sjeler der ute på veldig kort varsel, og vi fikk det til på et vis. Hurra for desember og giverånden!

Jeg skriver, jeg skriver

Herregud, jeg tok helt av i går. Åssen kunne jeg glemme at jeg aldri skriver noe jeg er fornøyd med ved høylys dag uansett. Hovedgrunnen til at jeg skreiv bra i Bø, var ikke at jeg fikk konstant oppfølging, men at jeg ikke sov.

Og så skreiv jeg i underkant av tjue mobilnotater etter at jeg hadde lagt meg, på et helt annet og nytt prosjekt, vel å merke, men det viktigste er at jeg skriver. Jeg sovna litt over seks. Satan, så godt det føltes.

Rastløs

Jeg klarer ikke å skrive noe lenger. Ikke bare blir jeg ikke fornøyd med det, men det jeg skriver engasjerer meg ikke. Jeg har lyst til å gå på Strykejernet Kunstskole, men bare fordi det virker så koselig, for jeg kan jo ikke noe som helst kunstrelatert. Jeg vil vekk, tror jeg, men jeg veit ikke. Vil noe nytt, samtidig som jeg ikke orker. Kjeder meg sjøl og de rundt meg, jobber ikke, får ikke jobbe, vil kanskje flytte, vil ha et prosjekt som klarer å holde på interessen min, er utålmodig, men veit ikke hva jeg trenger, og hadde jeg visst, hadde jeg ikke hatt overskudd til det uansett. Jo lenger jeg blir, dess mer gror jeg fast og syns det er vanskeligere å komme seg unna. Det må skje et mirakel. Det bare må.

Julestemning

Det er jul i butikkene, jul i avisene. Jeg har de siste ukene lidd av akutt julestemning. Det eneste som er trist, er at dette sannsynligvis tilsier at jeg er lei av jula når desember faktisk kommer. Vel, det er samfunnet og mediene sin feil, akkurat som alt annet her i livet.

Men det er mulig å jukse litt. Jeg har lovt meg sjøl å ikke kjøpe julesnop eller julebrus eller høre på julesanger før det faktisk er desember. Men jeg hører på Tom Waits, som alltid gir meg julestemning sjøl om det sikkert ikke er tilsikta. Og jeg jobber med et aldri så lite førjulsprosjekt.

I går var jeg glad, i dag er jeg trist. Jeg kryper nærmere varmeovnen og savner kjæresten min og framtida.

Kanskje

Jeg er lykkelig når jeg kan ligge på en sofa med teppe over meg og Jørgen ved siden av meg og spise kjeks.

Jeg har forresten klipt meg:

 

Jeg har også sett Beasts of the Southern Wild. Den anbefales. Veldig.

Remember, remember...

Er det femte november i dag? På ingen måte. Hva gjorde jeg den femte november i år? Jeg jobba, snakka med Jørgen i telefonen og sov. Hva gjorde jeg den femte november i fjor? Jeg kyssa Jørgen. For første gang.

Jeg har tilbrakt så mye tid med bitre kvinner at jeg har blitt oppdratt til at det er teit å være forelska og i væffal patetisk å vise det, men det skal jeg gi en lang faen i akkurat nå.

Det høres så totalt klisjé ut å si dette til noen andre enn mitt eget hode, men jeg tør faktisk ikke å tenke på hvor jeg hadde vært i dag hvis det ikke hadde vært for Jørgen. Det hender noen ganger, i perioder bekymringsverdig ofte, at jeg føler at jeg ikke har lyst til å leve et sekund lenger. Og før bare... var det sånn. Jeg kunne tilbringe flere dager i strekk i senga mi uten å gå ut av rommet eller spise eller noen ting og bare sove, stirre apatisk i taket eller grine i timevis fordi jeg ikke skjønte åssen noen ting noen gang skulle bli bra. Og jeg skal ikke ljuge, det er ikke sånn at etter at jeg blei sammen med Jørgen, har livet mitt vært fantastisk og problemfritt. Men i steden for å tenke at hvis jeg bare hadde blitt borte nå, hadde ingen savna meg, tenker jeg at hvis jeg hadde blitt borte nå, hadde jeg ikke kunnet være sammen med Jørgen. Og hvis jeg har hatt en dårligere dag enn ellers, trenger jeg bare å ringe ham og alt blir ørlite grann bedre. Og jeg veit at uansett er det bare snakk om noen dager før neste gang jeg skal se ham.

For når jeg er sammen med ham, er alt så bra. De dagene jeg er hos ham, eller han hos meg, eksisterer ikke det vonde. Og da er jeg tilfreds med alt. Plutselig er alt overkommelig på en måte det liksom aldri er ellers. Og riktignok blir denne følelsen borte samtidig som han blir det, men nå veit jeg i det minste at den kommer tilbake neste gang vi er sammen. Og når alt hangler som verst, trøster jeg meg med at en gang i framtida kommer vi til å bo sammen. En vakker dag kommer vi faktisk til å være sammen hele tida, og den tanken kan få meg til å holde ut hva som helst.

Jeg ser i kjent stil ganske mongo ut her, men det kan ikke dekke over det faktum at vi faktisk er innmari søte sammen.

Gratulerer med ettårsjubileet, du min aller vakreste.

Allehelgensdag

Hei dere. I dag er det faktisk første søndag i november!

I går hadde jeg besøk av en liten gjeng folk. På forhånd hadde Jørgen og jeg skåret ut gresskar, bakt kake av innvollene og pynta med døde kvister. Og egentlig skal dere få se bedre bilder av dette en gang i fjern, fjern framtid som jeg får fremkalt bildene mine, for jeg er jo ikke så mainstream av meg at jeg har instagram med tilhørende iPhone eller SmartPhone eller hva det nå er de heter, alle sammen. Men! Det har jo Kristine! Instagram, altså. Og sikkert en iPhone.

Så, altså:

Dette er meg, da.

Og dette er Jørgen. Han er tøff:

 

Og så til slutt et bilde av Jørgen og meg. Vi har jo tross alt ettårsjubileum i morra:

Håper ikke Kristine blir sur for at jeg stjal bildene hennes. Jeg spurte jo ikke engang om lov først.

November

Det er endelig minusgrader, endelig tussmørke, endelig trær uten blader. Det er igjen tid for å høre på Current 93 og Salem, ta på seg den mørkegrønne blondekjolen og det svarte korsettet, lese Stig Sæterbakken og drikke rødvin (om enn alkoholfri, tatt i betrakning at jeg for øyeblikket går på medisiner). Og i helga blir hjemmet mitt inntatt av onde ånder, eller mer nøyaktig av gode mennesker utkledd som det. Det er allehelgensaften, i væffal i følge enkeltes utregninger.

;

Hver gang jeg kommer tilbake til Oslo, har jeg lyst til å legge meg ned og bli borte. Med én gang.

Jeg savner deg så fælt. Alltid.

Bookstars

Jeg går ut fra at de som leser bloggen min er over gjennomsnittlig interessert i bøker. Eller. Kanskje de er gjennomsnittlig interessert i bøker. Eller. Det jeg kan si for sikkert, er at de som leser bloggen min, kan lese. Og det er jo en god forutsetning for å sjekke ut Bookstars, en ganske fersk bokhandel plassert i Trondheim sentrum.

På Bookstars selger de ikke bokbind, Diddl-stæsj og klistremerker. De selger bøker, for det er en bokhandel. Og de selger ikke det Aschehoug sier at de skal selge, fordi de er eid av dem. De tar inn bra bøker, uavhengig av forlag, for at bra bøker skal bli tilgjengelig for folk flest. Eller væffal de som bor i Trondheim. Eller de som besøker Trondheim en gang i blant.

Jo, og så selger de kaffe. Og kanelboller, så vidt jeg har fått med meg. Hvilket beats the shit out of skolesekker og bursdagskort.

Faksimile: Adressa.

Og vil dere vite noe morsomt? I morra skal jeg lese der. I selskap med Carl Frode Tiller og Jørgen Brekke. Det er ganske tøft. Så vidt jeg har skjønt, er det hele gratis, og det begynner klokka sju på kvelden. Så innbyggere i Trondheim-området: komkomkomkom! Og ta med en venn. Eller fem. Hvis det er plass, vel å merke. Og hvis det ikke er plass, kan du komme innom en dag seinere, for bøker og kaffe har de uavhengig av tidspunkt.

Bildet innledningsvis er forøvrig stjålet fra Facebook-sida deres. Lik dem, og få oppdateringer direkte i feeden din. Det skjer mye framover, så følg med!

Dette er en offentlig beklagelse

Det er så mange som sier at dette er et valg jeg har tatt, at det er min feil. At jeg bare kan rette det opp igjen hvis jeg bestemmer meg for det. Og kanskje kan jeg det, men jeg trenger noe jeg ikke veit hva er til å ta den bestemmelsen. Jeg har virkelig lyst til å ha lyst til å gå ut, være sosial, ha det gøy. Jeg vil finne glede i alt det som det tydeligvis er vanlig å finne glede i. Jeg har lyst til at det skal være enkelt, til at gode venner skal kunne gjøre meg i godt humør, til at det å delta i livet skal gi meg noe tilbake. De siste månedene har det bare vært to ting jeg virkelig har hatt lyst til, der det ene er å være sammen med Jørgen, noe jeg uansett ikke kan få gjort i nærheten av hvor ofte jeg vil, og det andre er å ligge på sofaen eller i senga og drikke brus. Jeg vil ikke lage mat, jeg vil ikke spise. Jeg vil ikke skrive, eller jo, jeg vil jo det, men jeg får det ikke til uansett, klarer aldri å skrive noe jeg blir i nærheten av fornøyd med likevel, klarer egentlig ikke å skrive noe i det hele tatt, skjønner ikke hvor orda har blitt av. Jeg vil ikke gå tur, kjøpe meg på noe nytt, snakke med venner, henge med venner, drikke med venner, gå ut døra.

Jeg skulle ønske jeg hadde et skilt hengende rundt halsen min til enhver tid. "Advarsel! Denne personen er åndssvak. Hold deg unna." Jeg bør ikke bli kjent med nye folk, for jeg bare skuffer dem. Jeg klarer ikke å leve opp til de forventningene man forbinder med ordet "venn." Og det er ikke personlig, så vær så snill, hvem enn som måtte lese dette og føle seg truffet, det er faktisk ikke deg, det er meg. Jeg er et av de kjipeste menneskene i hele verden, og det beklager jeg. Jeg kan ikke gjøre noe annet.

Dette blei altfor personlig og jeg er en idiot. Unnskyld.

Detaljer

Nå innser jeg jo at alt dette hadde sett så mye mer innbydende ut om jeg bare hadde rydda rommet mitt før mini-fotoshuten. Men veit dere hva? Det er faktisk sånn det ser ut når det er ryddig der. Sånn cirka. Jeg rydda i går. Men det er faktisk ganske vanskelig å rydde når man har så lite rom. Flesteparten av tinga mine står for eksempel fortsatt stabla i esker fordi jeg foreløpig ikke har bokhylle eller noe sted å ha mesteparten av alt nipset mitt. Og så har jeg ikke fått tak i en stol til skrivebordet mitt ennå. Og så har jeg heller ikke fått hengt opp plakater og sådan på veggene ennå. Man har liksom ikke tid til sånt når man plutselig bare jobber.

Men! Dette er jo ikke noe spennende for dere å lese, stakkars. Her har dere bilder av rommet mitt og alle de fine tinga som er grunnen til at jeg er omtrent blakk nå. Igjen.

 Ja, det er en kommode med en TV oppå. Man tager hva man haver.

 Jeg hadde vært mye stoltere av denne innretninga om den bare hadde vært min idé. Ideen er Åshild, en av mine to samboere, sin. Dette er rett og slett ei gardinstang som er bundet fast med hyssing til sengeplankene som hemsen over består av. Og ja, jeg liker blonder, rysjer og tyll.

 Denne står strengt tatt på stua, men den er min!

Denne står også på stua. Vannpipa gikk jeg til innkjøp av i mai eller juni eller noe sånt, trur jeg og mener jeg å huske.

Og helt til sist vil jeg bare minne dere om at verden er fantastisk.

Spøkelseshus ved Stavsjø

Det har nok vært ei seter i gamledager, med mer vestlandsk utseende enn hva den geografiske plasseringa skulle tilsi, på toppen av en bakketopp med sauebeite under seg. Det hadde råtna opp til the point of no return. Helt utenkelig at slekt og venner bare har latt det stå og tæres vekk. Innvendig var det utvilsomt bevis for at det en gang for lenge siden var en koselig, liten boplass. Nå hadde det blitt så skeivt at jeg var redd hele huset skulle velte da vi gikk opp i andre etasje.

Slottsfjell 2012

Disse bildene kommer ikke seint i det hele tatt.

Men jeg blir ikke så veldig lengtende av å legge ut sommerbilder, egentlig. Har alltid vært mer glad i høsten og våren uansett.

Siste bilde er tatt av Christian Roth Christensen. Syntes det var så fint.

Er det ikke sånne farger emoer liker, a?

Jeg har farga håret igjen. Eller Lars har gjort det for meg, da. Jeg er egentlig ikke så tradisjonell at jeg kler meg i mørkere farger og spiser suppe og drikker kakao bare sånn fordi det er høst, men jeg følte likevel at dette var veldig riktig akkurat nå. På en måte.

Rød over! Og lilla under! (Og lyse-lyserød på snuten!) Bloggen min har av en eller annen grunn en lei tendens til å blassifisere (som i å gjøre fargene blassere) bildene mine, men altså. Det skal gå an å få et ganske greit inntrykk av åssen min nye manke ser ut.

Se så rødt:

Bare at det egentlig er litt mer knall i virkeligheten, altså.

Og se lilla:

 

Og ja, jeg syns det egentlig er kleint å legge ut masse egentatte bilder av seg sjøl på bloggen sin, men det er så vanskelig å få gjort det noe annerledes. I det minste er de ikke tatt på badet.

På torsdag skal jeg holde foredrag om kreativ skriving for intet mindre enn to norskklasser på VG1, før jeg skal holde nevnte forfatterpresentasjon på Lier bibliotek. Og dagen etter reiser jeg jaggu meg til Tromsø.