Kristine skriver

Det enkleste pleier å være å begynne med begynnelsen. Men den eneste begynnelsen jeg kan komme på, er da jeg blei født, og den tida husker jeg ikke noe særlig fra. Alternativet må være å begynne med da jeg begynte å huske ting, men jeg husker ikke når dét var heller. Overgangen er vel glidende, jeg kan i hvert fall ikke huske ett skjellsettende øyeblikk som delte bevisstheten min fra den tilværelsen der bare de rundt meg skjønte at jeg eksisterte.
   Jeg innbiller meg at mitt første minne er fra jeg var omkring to år. Det var 17. mai, det blåste surt, jeg hadde hvit kyse med blonder og vaniljeis i hele ansiktet, og det var helt forferdelig. Men det kan hende jeg bare trur jeg husker det, for mamma har et bilde av det. Kanskje har jeg bare sett det uten å egentlig huske åssen det var. Hjernen min er ikke til å stole på.
   Men én ting veit jeg at jeg husker, for det har ikke mamma bilde av. Det var i barnehagen en gang, jeg må ha vært tre, det var aldersgrensa for å få lov til å begynne der, og bestevenninna mi, hun bodde på andre sida av veien og var født tre måneder etter meg, hadde ikke begynt ennå, for hun var fortsatt bare to. Jeg gikk i barnehagen, ved siden av hun jeg pleide å leike med, som, siden hun ikke var bestevenninne mi, helt åpenbart var venninna mi. Så jeg sa til henne, ”vi er venninner.” Hun svarte ”nei.”
   Den replikkvekslinga, for mer enn tjue år siden, mitt aller første minne som jeg er helt sikker på at jeg husker, må vel ha vært sjølve definisjonen på hele det påfølgende livet mitt.

---

Jeg er ikke sikker på hvor mange romaner jeg kommer til å starte på før jeg føler at det er verdt å fortsette. Kanskje trenger jeg ikke å starte på flere på ei stund nå.

Forresten; Kveikur

Jeg er fortsatt litt usikker. Mest fordi dette er så annerledes fra det Sigur Rós har gjort tidligere. Sjøl beskriver de den nye plata som mørkere og mer aggressiv, men jeg syns bare det gjelder et par av sangene, faktisk. Men sammenligna med Valtari, som generelt sett var ganske ambient og til tider dronete, framstår den vel som en mørk og aggressiv kontrast.

Etter er par gjennomlyttinger trur jeg faktisk Brennistein er favoritten så langt. Den er så kraftig og full av følelser, men jeg må nok innrømme at den ikke har det samme episke preget som noen av de sterkeste låtene fra Takk..., som Glósóli og Sæglópur. Nå kan det kanskje argumenteres med at de låtene i og for seg er mer harmoniske også, men går man tilbake til Ágætis byrjun-plata, og til ei låt som Hjartað hamast, eller for den saks skyld den siste låta på ()-plata, kan man se at de har klart å fange store følelser der ikke alle er gode eller engang melankolske, på en velfungerende måte før. Men bevares, Brennistein er et trøkk i fleisen av ei låt, og gjør at jeg får lyst til å slå på noe hardt.

Men jevnt over... tja, jeg skal ærlig innrømme at jeg syns låtene ligner litt mye på hverandre. Rafstraumur skiller seg litt ut med sitt utprega poppete sound, men jeg syns heller ikke den fungerer like bra som de våryre Inní mér syngur vitleysingur og Við spilum endalaust fra Með suð í eyrum við spilum endalaust. Og generelt savner jeg det massive, men likevel uhyre finstemte lydbildet jeg husker så godt fra Ágætis byrjun og Takk.... Nå må jeg medgi at Með suð í eyrum við spilum endalaust trengte flere gjennomlyttinger før det omsider vokste på meg til å bli et lite mesterverk, det òg. Den gangen var jeg bekymra for at det skulle være for poppete. Dessuten har jeg ennå ikke helt klart å vende meg til Valtari - det er tross alt bare ett år siden den kom ut - og til tross for at nå har jeg virkelig begynt å like Varúð og tittelsporet. Men siden jeg egentlig snakka såpass lite om Valtari da den faktisk kom ut, kan jeg jo nevne nå at da heller var det altså ikke kjærlighet ved første hør. Hadde det vært noen andre enn Sigur Rós, så, men forbannelsen ved å være et så forbaska bra band, må jo være at man hele tida er nødt til å leve opp til forventningene som bygde seg opp etter forrige album. Som jeg nevnte innledningsvis, består Valtari hovedsakling av dronete ambient-låter, og ei låt som Ekki múkk er ikke noe sted i nærheten av dårlig, men jeg syns Riceboy Sleeps av Jónsi & Alex (vokalisten i Sigur Rós og kjæresten hans) generelt er bedre på å skape en mer helhetlig stemning og dybde, for eksempel representert ved fantastiske Daníell In the Sea og Boy 1904.

Konklusjon: ikke dårlig, men jeg savner litt av det mektige og melankolske som gjorde at jeg falt så hardt for de tidligere albumma. Generelt syns jeg sangene har litt for lite særpreg i forhold til hverandre, men de tåler i aller største grad å lyttes til. Jeg mistenker at det bare blir bedre for hver gang jeg hører det. Som sagt; sannsynligvis er tilvenning det eneste som trengs.

Jeg aner ikke om disse tankene var interessante for noen andre enn meg.

Hei dere, husker dere før da jeg alltid skreiv et nytt innlegg etter å ha farga håret?

Nå om dagen har jeg lilla hår.

Det var en ikke-fotogen dag.

Før det var lilla, var det rødt:

(Foto: Eirin.)

Og uten sammenheng forøvrig, gjør jeg det herved offisielt på bloggen at jeg, om alt går etter planen, flytter til Brumunddal sammen med Jørgen til høsten. Jeg har søkt kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer. Jeg håper bare ikke det blir sånn som sist jeg prøvde å studere. Ikke løpe ut på gangen ti minutter uti første forelesning mens du griner, nå da. Neineinei.

Og dere. Hvis ei overvektig jente poster bilde av seg sjøl på internett i undertøy, er hun modig og sterk. Men hvis jeg, med mine 167 centimeter og femtito kilo gjør det samme, oppfordrer jeg da til et usunt kroppsideal?

Tre anbefalinger på A

Alcest - black metal og post-rock er to sjangere som både har veldig mye til felles og er utrolig forskjellige. Alcest er en av de mest kjente aktørene innen sjangeren, og lager drømmende, dronete, melankolske og dyptfølte låter som kan forløse frustrasjon i ett øyeblikk og inspirere en transelignende lykke i neste. Alle som setter pris på sjelfull musikk, enten på den ene eller den andre sida av skalaen, bør definitivt sjekke dem ut:




Absint - Opprinnelig begynte jeg å drikke det fordi det naturlig nok hørtes ganske besnærende ut å vite at dette angivelig var den legendariske drikken som fikk genier som Vincent van Gogh og Charles Baudelaire til å gå fra forstanden. Men absinten er så utrolig mye bedre enn sitt rykte. Det var nok de voldsomme mengdene bohemene fra gamledager hadde en tendens til å innta heller enn brennevinet i seg sjøl som forårsaka galskapen. Ekte absint får man ikke kjøpt i Norge. I mange europeiske land får man kjøpt absint med mye høyere alkoholprosent enn den modererte norske, men Tsjekkia er det eneste landet jeg har vært i der de fortsatt selger helt ordentlig absint, med tujon og greier. Det smaker som bitter lakris, og har en magisk grønn farge. Tilberedes med sukker og vann. Kom innom en kveld for demonstrasjon og smaksprøve.

Alfabet av Inger Christensen - Diktsamlinga fra 1981 regnes i Norge som en av de hundre beste bøkene fra 1900-tallet, og den er virkelig nydelig lesning. Ikke bare er den nydelig; den er også imponerende, med tanke på at det er skrevet ett dikt til hver bokstav, der hvert dikts antall verselinjer er summen av de to foregående diktas verselinjer. Noe matematikk inne i bildet, altså, noe som gjorde meg i utgangspunktet skeptisk, men helt uavhengig av det, er dette skjønn poesi som jeg trur kan nytes av de aller fleste. Les et lite utdrag her.