Om å flytte inn

Det er fortsatt pappesker overalt og møbler hulter til bulter, men det kommer seg.

I går spiste vi nudler til kveldsmat i stearinlys, hørte på fem plater, hengte engangskamerafotografier opp på veggene og la sjal over lamper.

Jeg liker å flytte inn med Jørgen.

Bilder av ferdig møblert leilighet kommer forhåpentligvis snart.

Noen inntrykk

Å gå på skole er helt OK. Verken mer eller mindre. Jeg har ennå ikke følt et behov for å løpe ut på gangen for å grine. Det er jo en god ting. Men igjen, jeg har også bare hatt to dager skole foreløpig. Alt kan jo forandre seg.

Jeg har brukt veldig lang tid på å komme meg fram og tilbake. Det at den første bussen til Brumunddal går fem på sju om morgenen, og den siste bussen halv seks på ettermiddagen, har vist seg å være en særdeles kinkig situasjon. Sånn, med tanke på at jeg bruker omkring to timer hver vei, mener jeg.

Men i går skreiv vi faktisk under ei husleiekontrakt. Nå som alle studentene ved Høgskolen i Hedmark har fått et sted å bo, har studentsamskipnaden der åpna for andre studenter òg. Husleia er så billig at jeg sannsynligvis har råd til månedskort på tog, og da er plutselig veldig mye gjort. Så om noen dager blir det Hamar.

Sjøl om det har vært litt fint å bli tvunget til å sitte på skolen et par timer før forelesninga egentlig begynner òg, bare fordi bussene går med så store mellomrom. Dere veit, aleinetid. Tenketid. Skrivetid.

And now for something completely different: dere bør kjøpe I dypet av en ruin nå, hvis dere ikke allerede har den. Den trykkes ikke opp i nytt opplag, og er i ferd med å bli utsolgt fra forlaget. Det som er inne i butikkene nå, er det siste som er igjen av den. Billigst er den forøvrig her.

Om kulturstudenter

Jeg er nede på studentkroa. Det er krovalg, man kan bli med i forskjellige verv, de som er konferansierer sier at man kommer til å få venner for livet og mye snadder til CV’en. Det høres jo bra ut.
   Det er ingen andre fra klassen min her. Det gjør ingenting, jeg kjenner jo ingen uansett.
   Jeg sitter aleine i et hjørne og drikker et glass Pepsi Max jeg kjøpte i baren til blodpris og nynner på Jokke & Valentinerne. Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk? Ja, det har jeg jaggu. Og her tusser det av dem. Det er disse sagnomsuste kulturstudentene, de som ikke er forfatterstudenter som oss, de er ikke rare einstøinger som, hvis nøden driver dem ut fra ensomheten, kan konversere om filosofi og politikk over et glass rødvin eller ti. De er kulturstudenter, som drikker øl og skriver musikkanmeldelser for Natt&Dag, som har oppegående blogger med retrofiltrerte fotografier tatt med mobiltelefon, de kjøper klærne sine på Monki, de elsker festivaler og de har alle ei lysende framtid innenfor media framfor seg. Og se, så glade de er. De har en stor vennegjeng rundt seg, de prater og ler og tar bilder av hverandre.
   ”Hei, du kan godt sitte med oss, hvis du vil.” Det er ei av dem som har funnet meg, som ikke har skjønt at jeg sitter for meg sjøl fordi jeg ikke orker å ta del i gledesorgien deres, men som trur det er fordi jeg er litt trist fordi jeg egentlig er altfor sjenert til å ta kontakt med de kule kidsa. Hvilket i og for seg er helt sant, men det gjør meg ingenting. Jeg lengter ikke inn i deres liv. Hvor arrogant går det an å bli. Her står hun og syns synd på meg som ikke tør å snakke med de andre fordi egentlig er de jo for kule for meg, men se, de er jo ikke det, de er hyggelige og inkluderende folk som gjerne vil bli venn med meg til tross for at jeg ser litt rar ut og drikker Pepsi Max og ikke øl.
   Jeg blir motvillig med henne bort til hennes bord, der hun sitter med vennene sine. Jeg håndhilser på dem etter tur, de spør om jeg også er kulturstudent. Det er ikke akkurat sånn at idrettsstudentene pleier å henge på Kroa, for å si det sånn. Jeg sier at jeg er forfatterstudent. De himler med øya og spør meg hva jeg skriver. ”Litt av hvert”, sier jeg.
  ”Er du avholds?” spør hun som kom bort til meg, jeg fikk ikke med meg hva hun het.
   ”Nei”, sier jeg.
   ”Hvorfor drikker du brus da?” spør hun. Jeg har lyst til å si at det har du faen meg ikke noe med, og hvorfor skal det at jeg drikker brus på Kroa ha noe med hvorvidt jeg er avholds eller ikke å gjøre. Hadde jeg hatt spist en banan på McDonald’s, hadde det ikke betydd at jeg var vegetarianer av den grunn. Faktisk spiser jeg bananer ganske sjeldent, og jeg er vegetarianer likevel.
   ”Det er så dyrt med vin”, svarer jeg til slutt. Og det er det jo. Det er til og med dyrere enn de noen-og-tredve kronene jeg betalte for dette stakkarslige glasset Pepsi Max.

---

Jeg skreiv dette for ei tid tilbake, basert på virkelige hendelser i Telemarks navle. Og snart blir jeg en av dem. Hjelpes.

Pappesker, trevegger og gipsrosett

Det er ei uke til jeg flytter, men siden jeg bare har klart å slåss meg til én fridag i neste uke, må jeg pakke så godt jeg kan nå som det er helg.

Vel. Jeg er ikke trist, men jeg er jo litt halvbekymra. Vi har ikke fått noe sted å bo ennå, så med mindre det skjer i løpet av neste uke, flytter jeg midlertidig inn hos foreldra til Jørgen. Det kommer til å bli en kronglete vei til skolen, så jeg håper virkelig det er verdt det. Jeg har ikke turt å søke stipend og studielån ennå, for hvis jeg avbryter enda et studium, mister jeg retten til stipend i framtida. Håper bare så inderlig at det går bedre denne gangen. Og at folka i klassen min ikke er altfor kjipe. Og at ikke fadderne er altfor innpåslitne (det er de sikkert). Og at ikke alle kommer til å syns at jeg er rar og asosial (til tross for at jeg er det). Og at ikke alt kommer til å føles som et ork, at jeg kommer til å ha i det minste et snev av motivasjon, og at alt bare kommer til å føles annerledes fra hva det er nå. Folkehøyskole og forfatterstudiet har nok gjort meg ganske bortskjemt. Ikke alt kan være morsomt. Problemet er at det virker som om alle andre aksepterer det, mens jeg bare så vidt klarer å dra meg gjennom hverdagen hvis ting ikke er engasjerende nok. Og jeg er på generell basis ganske uengasjert.

HERREGUD DET ER SÅ MYE JEG GRUER MEG TIL.

Faen.

Og så har jeg blitt sjuk. Det passer ganske dårlig.

Kan ikke noen komme hit og drysse alvestøv på meg?

Tre anbefalinger på C

Current 93 - Det var Kolbjørn som introduserte meg for den musikalske hovedplattformen til poet, kunstner og mystiker David Tibet. Den sjuende april i fjor dro Kolbjørn, Jørgen og jeg til Malmö for å se dem live, siden dette tross alt var første gang de spilte i Sverige, og andre gang de spilte i Skandinavia i det hele tatt. Og til tross for at folk jeg har prøvd å omvende har påstått at det er for sært, spenner de over så utrolig mange forskjellige musikkstilarter at det er vanskelig å si at de er for mye av noe som helst. Den eneste fellesnevneren må vel være at i hvert eneste album er det så mye symbolikk å ta tak i, så mange referanser, så mye å oppdage. Ved å trekke fram låter som Lucifer Over London og Whilst the Night Rejoices Profound and Still, kan man se litt av det stilmessige spennet. Begge sangene, som alle sangene deres forøvrig, er sunget på Tibets snakkespråk, med alt det inneholder av allusjoner og intenst lyriske bilder.

Cappelens Forslag - Kanskje Norges kuleste bokhandel. De holder til i Bernt Ankers gate 4, og reiser gjerne verden rundt for at du skal få tak i akkurat den utgaven av akkurat den boka, den boka Norli og Ark ikke ville ta inn fordi de ikke så markedsinteressen. Her finner du bare brukte bøker, de har midnattsåpent hver torsdag og er ofte vertskap for ymse litteraturorienterte hendelser i byen. Og hallo, de serverte absint på åpningsdagen sin, liksom. Absolutt noe av det jeg kommer til å savne ved å flytte fra Oslo by (og som jeg betimelig glemte å nevne i forrige innlegg).

Cirque du Soleil - Sirkus med dyr er grusomt og kynisk, sirkus uten dyr kan være utrolig magisk, og Cirque du Soleil er sikkert ganske mainstream for den nisjen av verdens befolkning som er nysirkus-nerder, men da jeg så dem i Oslo Spektrum for en del år siden, blei jeg ganske betatt. De har flere kjente forestillinger, blant annet Alegría og Delerium, der de danser og svever gjennom lufta for å fortelle en historie som går gjennom flere akter og mange utrolige enkeltprestasjoner fra dansere, akrobater og sangere. Dessuten komponerer de sin egen musikk, som er akkurat så vakker som forestillingene deres krever. Alegría er en av mine favoritter, og her kan den høres til en collage som bare viser et lite utdrag av hvor talentfulle utøverne er og hvor stemningsfullt hele showet er: