torsdag 16. mai 2019

TEDtalks: Empathy is not endorsement

Jeg har snakka om Dylan Marron på denne bloggen før i forbindelse med podcasten hans Conversations with People Who Hate Me, og endelig har jeg fått tatt meg sammen og sett TEDtalken hans. Og den er virkelig fin. Her snakker han mer om hvorfor han valgte å lage podcasten – som forøvrig er en veldig bra og for så vidt også prisvinnende podcast som jeg egentlig vil anbefale til absolutt alle – og enda mer her enn i podcasten framstår han rett og slett bare som en gjennomsympatisk fyr som man veldig fort blir glad i. Jeg trur i all oppriktighet at det Dylan Marron gjør faktisk gjør verden til et bittelitt bedre sted å være i, og tilnærmingsmetoden hans er utrolig ydmyk og inspirerende.

Tittelen på TEDtalken sier egentlig det meste: å empatisere med noen trenger ikke å bety at man plutselig står inne for det den andre mener. Jeg snakka en del om det i seriemorderinnlegget mitt òg, at dette med å prøve å forstå hvorfor enkelte mennesker gjør forferdelige ting, har en tendens til å gjøre andre folk opprørt. Det er som om mange mener at det ikke er greit å prøve å finne ut av hvor hat og raseri kommer fra hos andre. Nå er selvfølgelig ikke drap og netthets to sider av samme sak, men å møte mennesker med så mye empati som man har å by på, trur jeg uansett er en usedvanlig mye mer konstruktiv måte å imøtegå hat og hets på enn ved for eksempel no-platforming.

Uansett. Det er en grunn til at det er Dylan Marron som har holdt en TEDtalk om temaet og ikke meg. Han formulerer seg uendelig mye mer elegant enn det jeg er i stand til, og er i det hele tatt underholdende å høre på og en veldig sjarmerende person. Jeg trur alle uavhengig av interesser og personlige meninger har både nytte og glede av å se den, så værsågod:






3 kommentarer:

  1. Dette var veldig interessant og jeg er enig i at Dylan Marron virket skikkelig sympatisk. Dessuten er jeg enig i at det er viktig med å møte folk med empati eller å prøve å forstå hvor de kommer fra er essensielt.

    Med det sagt så er jeg litt uenig når det gjelder non-platforming. Som et eksempel først så kan jeg nevne at jeg for en stund siden hadde en periode der jeg leste HRS og Document.no en del fordi jeg ville forstå hvor det kom fra når folk hadde slike meninger om utlendinger. Selv har jeg vokst opp på Stovner som ER veldig flerkulturelt og jeg har alltid følt meg trygg på Stovner og satt pris på hvordan å vokse opp på Stovner gjør en person mer åpen og fordomsfri fordi man ser så mange fine folk fra ulike kulturer. Samtidig så merket jeg at når jeg leste HRS og Document.no så ble jeg sint og engasjert av det jeg leste, men jeg merket også at jeg ble påvirket og at jeg plutselig la mer merke til det når folk bar hijab og slikt. Jeg følte at å lese på slike sider gjorde meg mer fordomsfull, delvis fordi det ble presentert på en måte som gjorde at det hørtes forstandig ut selv om det var ting jeg egentlig var totalt uenig i. Og derfor valgte jeg å stoppe tvert å lese slike sider fordi jeg vil være åpen og fordomsfri, dessuten vet jeg at for folk som driver sider som HRS og Document.no så er det litt som med Trump, for dem er all oppmerksomhet positiv oppmerksomhet og den beste måten å irritere dem er å overse dem for hver gang man skriver om dem så tenker de at de vekket i alle fall engasjement og gleder seg over det.

    Og det var en digresjon litt, men det gjorde at jeg personlig er for non-platforming i enkelte tilfeller. Som f.eks. med Steve Bannons norgesbesøk. For i teorien er jeg enig i at å møte folk med empati og å prøve å forstå hvor de kommer fra er viktig, men det er noen folk som presenterer meningene sine på en måte som får ting man egentlig er helt uenig i til å høres forstandig ut. Når Nrk for eksempel live-visste samtalen med Steve Bannon så sender det et signal om at hans meninger har like mye verdi som for eksempel folk langt til venstre politisk sett sine meninger og for meg så føles det skummelt. For man har lyst til å tenke at andre verdenskrig startet sånn plutselig, men nazismen grodde frem langsomt med at meninger ble mer og mer akseptert og det er mye av den samme utviklingen som skjer nå med høyre-ekstreme partier som får makt omkring i verden og slikt og jeg tror selv at non-platforming i møte med noe av dette er det rette siden mange er veldig manipulerende. Og jeg innser at dette handler litt om at jeg er så redd for å føle feil ting og å tenke feil ting fordi jeg har en klar formening om hva som er det rette å tenke og føle og kanskje er det en slags feighet i dette som bare understreker at du har rett i at non-platforming er feil, jeg vet ikke. Denne kommentaren ble veldig lang og forvirrende, sorry.

    SvarSlett
    Svar
    1. Karoline her. Mente Resett hver gang jeg skrev Document.no, tenkte feil og det er en uvesentlig detalj, men det irriterer meg.

      Slett
  2. Akkurat dette med no-platforming syns jeg er ganske vanskelig, og måten jeg nevnte det på i dette innlegget var sånn sett kanskje litt upresist, for det er ikke egentlig det at jeg er en prinsipiell motstander av det. For det er klart at å for eksempel invitere en kontroversiell foredragsholder ikke er ei nøytral handling. Det er noe med at (ytrings)frihet ikke kan gå bekostning av seg sjøl i den forstand at når noen har et menneskefiendtlig budskap som de roper veldig høyt om, er det plutselig ikke lenger alle som føler at det er trygt å ytre seg lenger – og helt ærlig, jeg er sjøl en av dem. Det er jo mange som sidestiller ytre høyre med ytre venstre, men det er jo helt feil, for det er bare én av de sidene som faktisk oppfordrer til vold mot andre. Samtidig er jeg redd for at om vi bare ignorerer de hatefulle stemmene, så blir de sittende i ekkokammerne sine og fyre oppunder hverandres hat fordi synspunktene deres aldri blir utfordra. Og det var vel kanskje det som var det (dårlig formulerte) poenget mitt: at Dylan Marron sin fremgangsmetode, med å spørre "hvorfor sa du det?" og prøve å forstå hvor hatet kommer fra, framstår for meg som en mer konstruktiv måte å møte hatet på enn ved å ignorere dem. Men selvfølgelig: det er stor forskjell på å spørre noen hvorfor de velger å ytre seg som de gjør og å invitere dem til å holde et foredrag der de kan få spre drittmeningene sine uten motargumenter. Jeg trur vi egentlig er ganske enige, jeg bare formulerte meg litt utydelig.

    SvarSlett