Jeg må innrømme at jeg ikke helt veit hva jeg skal skrive i dette innlegget.
Det har vært vanskelig å komme tilbake til blogginga igjen. Jeg lever nesten utelukkende inne i mitt eget hode om dagen, og det virker nesten umulig å komme seg ut i verden. Jeg tenker veldig mye på åssen ting kunne vært, og ikke minst åssen jeg kunne vært, hvis bare ditten og datten hadde vært annerledes. Jeg føler litt at jeg brukte opp all energien min i vår, bare at jeg egentlig ikke brukte energien min på noe da heller, annet enn til å vandre hvileløst rundt. (Eller okeida, jeg skreiv kanskje førsteutkastet til en roman.) Men akkurat nå føles det som om det ikke er noe igjen, men om jeg hadde hatt noe av den, veit jeg ikke åssen jeg skulle brukt den.
For litt over en måned siden blei det slutt mellom Jørgen og meg. Egentlig kunne det blitt slutt lenge før, men nå er det hvert fall endelig. Når man har vært sammen med noen i nesten åtte år er det plutselig ikke så enkelt lenger å huske hvem man var før alt sammen, det er litt som å måtte bli kjent med seg sjøl på nytt. Et så langt forhold får nesten sitt eget liv, blir nesten en egen person bestående av to individer.
Akkurat nå bare venter jeg. På at noe skal skje, på at lysten til å ville ta tak i livet sitt skal komme tilbake. For det gjør den jo alltid, den har i hvert fall alltid gjort det hittil. Veit ikke helt hva jeg skal gjøre om jeg når et punkt der den ikke gjør det.
Inntil videre drømmer jeg meg bort i RuPaul's Drag Race og skulle ønske jeg kunne være en drag queen sjøl. Det virker fantastisk å ha et alter ego på den måten, å kunne bli noen som man sjøl ikke får til å være ellers.
Opplevelser: Hundepass. Øl på byen med Mari og Karoline. Altern80s med Martina. Middag på Mantra med Vibeke. Kaffe med Anna. Besøk hos Mari. Og egentlig hadde jeg mye mer planlagt, men jeg endte opp med å bruke halve måneden på å være influensasjuk.
(Foto: Mari)
Innkjøp: Disse øredobbene, fordi jeg sjeldent ramler over noe som er så innmari meg:
I tillegg har jeg kjøpt dette bokssettet i anledning at det er tjue år siden mesterverket Ágætis byrjun kom ut. Det er en sjuplaterssamleutgave med tilhørende bok:
Og så var jeg på Havaristen med Mari og Lina her en dag, og der fikk jeg blant annet med meg disse buksene. Og dere, Havaristen er en sånn butikk som kjøper opp restepartier fra andre butikker og selger det billig videre. Med andre ord fikk jeg disse buksene, i tillegg til masse spiselige og drikkelige greier, for under seks hundre kroner. Til sammen, ja. Da går det liksom an.
TV-serie: Dere, jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har sett på noe annet enn reality-TV denne måneden, men saken er den at jeg har blitt sykt oppslukt av RuPaul's Drag Race. Sånn egentlig syns jeg ikke at reality-TV liksom tells som TV-serie i denne forstand – jeg mener, jeg har jo ikke engang pleid å regne med dokumentarserier, dette punktet har liksom vært strengt forbeholdt fiksjon – men jeg binger det som om det var en spenningsserie, liksom. Og ja, jeg veit jeg er nesten ti år late to the party, men late to the party er jeg jo som regel uansett. I tilfelle du har gått glipp av det: dette er en konkurranse i Top Model-stil der deltagerne kjemper om å bli Amerikas neste drag-superstjerne. Og deler av meg føler at jeg kaster bort livet mitt når dette mer eller mindre er det eneste jeg driver med om dagen, mens andre deler av meg prøver å argumentere med at når noe gjør meg i så godt humør kan det jo umulig være bortkasta. Fordi i all oppriktighet: det er lenge siden jeg har blitt så glad av å se noe som helst på TV. For litt siden posta jeg dette på Facebook
og i det hele tatt er det en generell mangel på kulturinntrykk i livet mitt som gjør meg i godt humør. Jeg tiltrekkes liksom mer av det mørke og fæle enn av det lyse og lette. RuPaul's Drag Race er veldig underholdende med all sitt drama, men mer enn det gjør hele drag-kulturen, med alt det innebærer av kroppspositivisme, gender-bending, fantastiske antrekk og sterke personligheter, at jeg føler meg genuint bra. Det er en stolthet i det deltagerne driver med som er skikkelig smittsom, og jeg merker jeg blir så glad i de ulike dronningene at det alltid er litt trist når jeg har sett ferdig en sesong og må si farvel til dem (for denne gang). Altså, da jeg begynte å se på dette, hadde jeg liksom ikke sett for meg at jeg kom til å bli så til de grader emosjonelt investert i det, men det har jeg altså blitt. Det er visst dette som er livet mitt nå. Og i tilfelle du lurer: mine favoritter fra sesong én er Ongina og Nina Flowers, i sesong to er det Raven, i sesong tre er det Raja, i sesong fire er det Sharon Needles, og i femte sesong har jeg ikke rukket å gjøre meg opp noen favoritt helt ennå, i og med at jeg i skrivende stund bare har sett to episoder. Men altså, jeg trur faktisk Raja er et av de vakreste menneskene jeg noen gang har sett, både i og ute av drag:
Og selv om the auto-tune is strong with this, er jeg veldig glad for at dette fins:
Film: Jeg innså nettopp at min RuPaul's Drag Race-obsession har ført til at jeg bare har fått sett én film denne måneden, og det er choose your own adventure-filmen Black Mirror: Bandersnatch. Og jeg må innrømme at det var litt gøy i starten, men jeg mista ganske fort interessen. Det var en artig gimmick, liksom, men bare inntil et visst punkt. Jeg foretrekker helt klart de vanlige Black Mirror-episodene. Ellers hadde jeg forøvrig planlagt to kinoturer denne måneden, men måtte avlyse fordi jeg var sjuk.
Bok: Dere, jeg har LEST UT A MANUAL FOR CLEANING WOMEN! Cirka det eneste positive med å være sjuk. Og jeg likte disse novellene godt, men jeg likte boka som en helhet bedre enn noen individuelle noveller. Jeg likte åssen de til sammen utgjør et flettverk av en historie, og jeg likte den tilforlatelige skrivestilen til Lucia Berlin; åssen hun kan nevne til dels helt forferdelige hendelser nærmest bare i en bisetning, og så gå videre, uten at det på noen måte bagatelliserer det som skjer. Egentlig tvert imot: den jordnære og usentimentale, nærmest hverdagslige, måten å skrive på forsterka bare alvoret. På sitt eget skakke vis. Jeg er herved en fan.
Og dere. Jeg leste også Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake av Naja Marie Aidt, og det skjedde i ett jafs. Så revet med av ei bok har jeg ikke blitt siden Vannfall. Denne boka reiv huden av meg. Jeg er alltid litt redd for å lese bøker som har blitt veldig hausa opp, fordi det skaper forventinger de ikke nødvendigvis klarer å innfri for min del, men denne boka fortjener alle lovorda som har blitt sagt om den. Noe så ekte har jeg aldri tidligere lest om sorg, nettopp fordi dette ikke følessom å lese om sorg. Dette er sorg. Dette er litteraturens ugly-crying. Boka er fragmentert, fordi hva er sorg om ikke oppløsning.
Kan ikke huske sist gang jeg gråt så mye på én og samme og kveld.
Og akkurat dette har jeg tenkt på så mange ganger før:
Jeg trur nemlig jeg ville gjort nøyaktig det samme i en lignende situasjon. Jeg forestiller meg ganske ofte at grusomme ting skjer med meg og folk jeg er glad i (altså, det er en greie), og dette er det jeg alltid innbiller meg at kommer til å skje: at jeg må vite. Jeg trur dette også er grunnen til at jeg ofte søker opp crime scene photos (sorry, når man omgir seg med engelskspråklig true crime er det vanskelig å komme på tilsvarende uttrykk på norsk); det er ikke nødvendigvis det at jeg liker å se blod og gørr, men at jeg føler jeg skylder offeret det. Jeg kan ikke gå gjennom det de gikk gjennom, men jeg kan komme så nærme som mulig for å prøve å forstå. Jeg veit ikke, jeg har bare alltid følt meg litt rar og creepy over å tenke på denne måten når så mange rundt meg "ikke orker å se", så det gjorde faktisk skikkelig godt for meg å lese dette avsnittet. Det å ville vite alle de grusomme detaljene gjør meg ikke nødvendigvis til et fælt menneske.
Ooooog så har jeg så vidt begynt på The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop. Apropos fæle mennesker, liksom.
Musikk: Dere, en av de vakreste sangene i verden har nå endelig blitt sluppet på Spotify, og jeg klarer følgelig ikke å slutte å høre på den. Noe går i stykker inni meg hver gang de tre synth-tonene kommer inn over pianoet rett før refrenget. Meeeen siden jeg allerede har posta den på denne bloggen, og den egentlig dukka opp på Spotify helt i slutten av måneden, er det kanskje mer passende å trekke fram noe annet? Jeg har stort sett hørt på techno og dansbar synthpop den siste tida, og kanskje var det Stockholm-turen som gjorde at jeg fikk hekta på Robyn. Det kan også ha vært etterdønningene av den fantastiske duetten til Ella Marie og Silya under forrige Stjernekamp. Uansett: jeg har hørt veldig mye på Hang With Me, og hva er egentlig greia med svensker og popmusikk? De klarer liksom det fantastiske kunststykket og den nesten umulige balansegangen å lage melankolsk gladpop på en måte ingen andre land får til. Eller jo, forresten, Susanne Sundfør får det til her til lands. Men liksom, du har Sergels torg av Veronica Maggio, du har stort sett alt Kent noen gang har lagd, du har det i mye av ABBA sin musikk, og så har du selvfølgelig også Robyn. En av de beste tinga med å ikke være fjortis: jeg er ikke lenger redd for å innrømme at det fins masse ganske så radiovennlig popmusikk jeg bare elsker.
