søndag 1. september 2019

August 2019

Opplevelser: Hundepass. Øl på byen med Mari og Karoline. Altern80s med Martina. Middag på Mantra med Vibeke. Kaffe med Anna. Besøk hos Mari. Og egentlig hadde jeg mye mer planlagt, men jeg endte opp med å bruke halve måneden på å være influensasjuk.

(Foto: Mari)

Innkjøp: Disse øredobbene, fordi jeg sjeldent ramler over noe som er så innmari meg:


I tillegg har jeg kjøpt dette bokssettet i anledning at det er tjue år siden mesterverket Ágætis byrjun kom ut. Det er en sjuplaterssamleutgave med tilhørende bok:



Og så var jeg på Havaristen med Mari og Lina her en dag, og der fikk jeg blant annet med meg disse buksene. Og dere, Havaristen er en sånn butikk som kjøper opp restepartier fra andre butikker og selger det billig videre. Med andre ord fikk jeg disse buksene, i tillegg til masse spiselige og drikkelige greier, for under seks hundre kroner. Til sammen, ja. Da går det liksom an.




TV-serie: Dere, jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har sett på noe annet enn reality-TV denne måneden, men saken er den at jeg har blitt sykt oppslukt av RuPaul's Drag Race. Sånn egentlig syns jeg ikke at reality-TV liksom tells som TV-serie i denne forstand – jeg mener, jeg har jo ikke engang pleid å regne med dokumentarserier, dette punktet har liksom vært strengt forbeholdt fiksjon – men jeg binger det som om det var en spenningsserie, liksom. Og ja, jeg veit jeg er nesten ti år late to the party, men late to the party er jeg jo som regel uansett. I tilfelle du har gått glipp av det: dette er en konkurranse i Top Model-stil der deltagerne kjemper om å bli Amerikas neste drag-superstjerne. Og deler av meg føler at jeg kaster bort livet mitt når dette mer eller mindre er det eneste jeg driver med om dagen, mens andre deler av meg prøver å argumentere med at når noe gjør meg i så godt humør kan det jo umulig være bortkasta. Fordi i all oppriktighet: det er lenge siden jeg har blitt så glad av å se noe som helst på TV. For litt siden posta jeg dette på Facebook


og i det hele tatt er det en generell mangel på kulturinntrykk i livet mitt som gjør meg i godt humør. Jeg tiltrekkes liksom mer av det mørke og fæle enn av det lyse og lette. RuPaul's Drag Race er veldig underholdende med all sitt drama, men mer enn det gjør hele drag-kulturen, med alt det innebærer av kroppspositivisme, gender-bending, fantastiske antrekk og sterke personligheter, at jeg føler meg genuint bra. Det er en stolthet i det deltagerne driver med som er skikkelig smittsom, og jeg merker jeg blir så glad i de ulike dronningene at det alltid er litt trist når jeg har sett ferdig en sesong og må si farvel til dem (for denne gang). Altså, da jeg begynte å se på dette, hadde jeg liksom ikke sett for meg at jeg kom til å bli så til de grader emosjonelt investert i det, men det har jeg altså blitt. Det er visst dette som er livet mitt nå. Og i tilfelle du lurer: mine favoritter fra sesong én er Ongina og Nina Flowers, i sesong to er det Raven, i sesong tre er det Raja, i sesong fire er det Sharon Needles, og i femte sesong har jeg ikke rukket å gjøre meg opp noen favoritt helt ennå, i og med at jeg i skrivende stund bare har sett to episoder. Men altså, jeg trur faktisk Raja er et av de vakreste menneskene jeg noen gang har sett, både i og ute av drag:



Og selv om the auto-tune is strong with this, er jeg veldig glad for at dette fins:




Film: Jeg innså nettopp at min RuPaul's Drag Race-obsession har ført til at jeg bare har fått sett én film denne måneden, og det er choose your own adventure-filmen Black Mirror: Bandersnatch. Og jeg må innrømme at det var litt gøy i starten, men jeg mista ganske fort interessen. Det var en artig gimmick, liksom, men bare inntil et visst punkt. Jeg foretrekker helt klart de vanlige Black Mirror-episodene. Ellers hadde jeg forøvrig planlagt to kinoturer denne måneden, men måtte avlyse fordi jeg var sjuk.




Bok: Dere, jeg har LEST UT A MANUAL FOR CLEANING WOMEN! Cirka det eneste positive med å være sjuk. Og jeg likte disse novellene godt, men jeg likte boka som en helhet bedre enn noen individuelle noveller. Jeg likte åssen de til sammen utgjør et flettverk av en historie, og jeg likte den tilforlatelige skrivestilen til Lucia Berlin; åssen hun kan nevne til dels helt forferdelige hendelser nærmest bare i en bisetning, og så gå videre, uten at det på noen måte bagatelliserer det som skjer. Egentlig tvert imot: den jordnære og usentimentale, nærmest hverdagslige, måten å skrive på forsterka bare alvoret. På sitt eget skakke vis. Jeg er herved en fan.

Og dere. Jeg leste også Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake av Naja Marie Aidt, og det skjedde i ett jafs. Så revet med av ei bok har jeg ikke blitt siden Vannfall. Denne boka reiv huden av meg. Jeg er alltid litt redd for å lese bøker som har blitt veldig hausa opp, fordi det skaper forventinger de ikke nødvendigvis klarer å innfri for min del, men denne boka fortjener alle lovorda som har blitt sagt om den. Noe så ekte har jeg aldri tidligere lest om sorg, nettopp fordi dette ikke føles som å lese om sorg. Dette er sorg. Dette er litteraturens ugly-crying. Boka er fragmentert, fordi hva er sorg om ikke oppløsning.



Kan ikke huske sist gang jeg gråt så mye på én og samme og kveld.





Og akkurat dette har jeg tenkt på så mange ganger før:


Jeg trur nemlig jeg ville gjort nøyaktig det samme i en lignende situasjon. Jeg forestiller meg ganske ofte at grusomme ting skjer med meg og folk jeg er glad i (altså, det er en greie), og dette er det jeg alltid innbiller meg at kommer til å skje: at jeg må vite. Jeg trur dette også er grunnen til at jeg ofte søker opp crime scene photos (sorry, når man omgir seg med engelskspråklig true crime er det vanskelig å komme på tilsvarende uttrykk på norsk); det er ikke nødvendigvis det at jeg liker å se blod og gørr, men at jeg føler jeg skylder offeret det. Jeg kan ikke gå gjennom det de gikk gjennom, men jeg kan komme så nærme som mulig for å prøve å forstå. Jeg veit ikke, jeg har bare alltid følt meg litt rar og creepy over å tenke på denne måten når så mange rundt meg "ikke orker å se", så det gjorde faktisk skikkelig godt for meg å lese dette avsnittet. Det å ville vite alle de grusomme detaljene gjør meg ikke nødvendigvis til et fælt menneske.

Ooooog så har jeg så vidt begynt på The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop. Apropos fæle mennesker, liksom.

Musikk: Dere, en av de vakreste sangene i verden har nå endelig blitt sluppet på Spotify, og jeg klarer følgelig ikke å slutte å høre på den. Noe går i stykker inni meg hver gang de tre synth-tonene kommer inn over pianoet rett før refrenget. Meeeen siden jeg allerede har posta den på denne bloggen, og den egentlig dukka opp på Spotify helt i slutten av måneden, er det kanskje mer passende å trekke fram noe annet? Jeg har stort sett hørt på techno og dansbar synthpop den siste tida, og kanskje var det Stockholm-turen som gjorde at jeg fikk hekta på Robyn. Det kan også ha vært etterdønningene av den fantastiske duetten til Ella Marie og Silya under forrige Stjernekamp. Uansett: jeg har hørt veldig mye på Hang With Me, og hva er egentlig greia med svensker og popmusikk? De klarer liksom det fantastiske kunststykket og den nesten umulige balansegangen å lage melankolsk gladpop på en måte ingen andre land får til. Eller jo, forresten, Susanne Sundfør får det til her til lands. Men liksom, du har Sergels torg av Veronica Maggio, du har stort sett alt Kent noen gang har lagd, du har det i mye av ABBA sin musikk, og så har du selvfølgelig også Robyn. En av de beste tinga med å ikke være fjortis: jeg er ikke lenger redd for å innrømme at det fins masse ganske så radiovennlig popmusikk jeg bare elsker.


4 kommentarer:

  1. Synd du måtte bruke mye av august på sykdom, håper det blir mye mindre av sånt på deg i september. Ellers fin oppsummering og jeg syns øredobbene var kjempekule :) Jeg har for øvrig litt tanker om "Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake" for den var jo en sterk leseropplevelse da jeg leste den i januar, men den rev meg ikke skikkelig med og det tror jeg litt har med at jeg er en naturlig optimist som leter etter det meningsfulle i nesten alt, noe som gjør at jeg ikke helt klarer å forstå det som det virkelig ikke finnes mening i. Et annet aspekt er det at jeg er vant med døden fra barn- og ungdomsbøker og det er ikke det at de nødvendigvis skjønnmaler døden, men de prøver å balansere det vonde og de behandler temaet med et snev av idealisme, det er mer "på den ene siden så dør noen og det er trist, men på den annen siden så gjør det at andre forhold igjen blir sterkere". Og med døden i "Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake" er det bare vondt og meningsløst og det tror jeg er noe som er lettere å akseptere som leser om man er mer melankolsk og pessimistisk selv. Men, jeg vet ikke, det er bare litt tanker.

    Ellers har jeg ikke sett RuPaul's Drag Race og jeg har liksom aldri hatt så stor interesse for drag generelt sett, men det hørtes veldig sympatisk ut så kanskje jeg må teste det ut etter hvert.

    Og svenskene er virkelig gode på pop generelt sett, de er egentlig gode på så mye at vi egentlig burde ønske oss mer "svenske tilstander" ;)

    SvarSlett
  2. Kære Kristine


    Jeg håber, du har det bedre nu? Så trist, du har været syg så længe. Så dejligt, du har haft en hundeven hos dig! Verdens bedste healere.

    Jeg har en ven, der har uddannet sig i musik terapi. Og han siger, at hvis man skal hjælpe mennesker gennem musik, så skal man starte med det mørkeste musik (som de selvfølgelig selv vælger) Og derpå arbejder man sig langsomt - og det tager lige præcis den tid, det tager med hvert enkelt menneske - ind i den gladere, mere positive musik.

    Tit tror folk det er omvendt, siger han, at man skal sætte glad musik på, når man er trist. Men det er altså ikke sådan de arbejder indenfor musikterapi.

    Der findes - igen - nok mange veje - og ingen forkerte. Men jeg vil sende dig, min vens viden, hvis du kan bruge den.

    Vær glad for, at du er den du er. For du er så elskelig og sej!

    Og du har en kæmpe indlevelse. Som jo også er baggrunden for, at du er så kreativ.
    Ned gennem mørket skal vi alle, piger, - ligesom Persefone (Kore), for at vokse. Blive kvinder.


    Måske kan du bruge de to musiknumre her : Sangen for livet af Savage Rose. Det er en politisk kærlighedssang. Til alle mennesker på jorden. Sunget af den bedste sanger i Danmark.

    Eller nummeret : Bagleans, af Lowly.

    Sender dig kræfter og varme her fra Danmark!

    Kh - fra Laila





    SvarSlett
  3. Karoline: det virker som at de tinga du ikke likte med "Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake" var nøyaktig de tinga jeg likte best, så sånn sett handler det vel mest om smak og behag. Med det sagt syns jeg faktisk den slutter på en ganske håpefull måte. Og jeg trur faktisk du ville kunne likt RuPaul's Drag Race veldig godt, så jeg håper du sjekker det ut etter hvert!

    Laila: Jeg trur din venns tilnærming til musikkterapi er veldig riktig! Jeg trur de mørke følelsene må bearbeides og ikke ignoreres. Takk for at du deler! Og takk også for sangene. Savage Rose har en så sterk energi og ustoppelig kraft i seg, og jeg er så takknemlig for at de gjør det de gjør. Lowly har jeg aldri hørt om før, men jeg hører nå – dette var utrolig stemningsfullt og unikt, og jeg skal definitivt sjekke ut flere av sangene deres!

    SvarSlett
    Svar
    1. Karoline her. Skal få sjekket ut RuPaul's Drag Race etter hvert. For øvrig kan det godt hende slutten på "Har døden tatt noe fra deg..." var ganske håpefull, jeg leste boka i januar og har lest himla masse annet i ettertid så det kan godt hende det er aspekter ved boka jeg har glemt. Men hva man liker best i bøker er nok smak og behag ja :)

      Slett