Per og jeg

Jeg tenkte lenge at jeg ikke burde skrive dette innlegget, for alle er lei av klaginga mi, alle er lei av at jeg sier det samme igjen og igjen og ikke kommer meg videre. Akkurat som veilederen min på Nav og sjukepleieren i bydelen. Begge de to vurderer nå å si meg opp fordi jeg ikke viser noen utvikling. Ironien i det hele er at jeg blir avvist av psykologer fordi det ikke feiler meg noe som kan kureres, men samtidig har jeg tydeligvis ikke rett på den lille hjelpa jeg per akkurat nå får fordi jeg ikke har blitt noe bedre? Jeg har ikke rett på hjelp fordi jeg ikke kan bli bedre, og jeg har heller ikke rett på hjelp fordi jeg ikke blir bedre? 

Jeg er veldig klar over at jeg nesten ikke skriver noe her lenger. Jeg har ikke noe å si, har ikke lyst til å si eller gjøre noe. Og når folk spør hvorfor, svarer jeg at det er fordi jeg er så hinsides lei av av å få standardavslag fra forlag. Og da virker det som at de blir letta; heldigvis er det ikke noe ordentlig jeg er lei meg for, det er ikke det at jeg er ensom eller noe sånt, heldigvis er jeg bare litt betutta fordi jeg får nei fra forlag, men det er jo bare å ikke gi opp, å fortsette å skrive, bedre lykke neste gang.

Det er bare det at jeg er så sinnssykt lei av å ikke gi opp. Jeg har ikke gitt opp i sånn rundt femten år nå og begynner å bli ekstremt sliten av å ikke gi opp. Det er ikke som at dette er første gangen det skjer, liksom, jeg klarer ikke å trekke på skuldrene og tenke at livet går videre når jeg har investert hele livet mitt, inkludert tre år med høyere utdanning, i dette her. På et punkt mot slutten av tenåra eller begynnelsen av tjueåra bestemte jeg meg for at det skulle være litteratur eller ingenting, fordi selv om jeg hadde flere interesser, var det ingenting av det jeg var så god i som nettopp skriving. Og tilsynelatende var alle rundt meg enige om at jeg var god til å skrive òg! Men hva om man, i en alder av trettito år, innser at man har satsa alt på ett kort, og så leder ikke det kortet noen vei. Kanskje om jeg faktisk hadde satsa annerledes for ti år siden, at jeg kunne ha vært i en annen situasjon nå enn avhengig av Nav og nødt til å snu oppned på døgnrytmen min fordi jeg ikke har penger til å vaske klær på dagtid. 

For noen dager siden møtte jeg noen av skrivevennene mine fra forfatterstudiet i Tromsø. De forstod frustrasjonen min, men innså samtidig at utgangspunkta våre var forskjellige. Som Maria sa; hun syntes det var gøy å skrive, men hun elska uansett jobben sin. Jeg har inntrykk av at de fleste som skriver har det litt på samme måten; de har uansett liv, familier, venner, jobber og interesser utafor skrivinga, men det har ikke jeg. De jobbene jeg har hatt, har jeg utelukkende hatt for å tjene nok penger til å kunne skrive. Jeg har lagt opp livet mitt rundt skrivinga, skriving har aldri vært en artig hobby for meg, det har alltid vært liv eller død. Folk som forteller meg at jeg ikke må gi opp, mener selvfølgelig godt, men de skjønner ikke hva jeg mener. Jeg kjenner meg mer igjen i det transpersoner forteller om opplevelsene sine før de kunne få være seg sjøl, enn den til de fleste skrivende. Det handler ikke om at jeg blir lei meg fordi et forlag ikke syns jeg er god nok, men at jeg blir hindra i å være meg sjøl. Skriving er ikke en hobby for meg, det er identiteten min. Eller som en av de få skrivende der ute som ser ut til å ha hatt det på samme måten sa da han gjesta Litteraturhuset i januar:

Jeg kan helt ærlig ikke huske å ha hatt det så ille som jeg har det nå. Før når jeg har fått avslag, har jeg alltid allerede vært i gang med et nytt prosjekt, et prosjekt jeg uansett hadde bedre tru på. Det er ikke tilfellet nå. Jeg skreiv én roman, som jeg fikk høre at var for stor, hadde for mye stoff og pekte i alle mulige retninger, så jeg tok det til meg og skreiv en ny roman, men denne gangen fikk jeg høre at det var for lite av alt det den første hadde for mye av. Så jeg bestemte meg for så skrive noveller, siden jeg åpenbart ikke fikk til romaner. Og tilsynelatende får jeg ikke til noveller heller, til tross for tilbakemeldinger underveis på at dette virker å være ideelt for meg, at novellene mine virker ferdige og helstøpte, solide. Til tross for at jeg blei oppfordra av en redaktør i Gyldendal til å sende dem novellene mine. Jepp, også sistnevnte førte til et standardavslag. Akkurat dét var det avslaget som såra meg mest, så jeg sendte denne mailen tilbake (klikk på bildet for leselig størrelse): 

Jeg har ikke fått svar på den. Fordi ingen syns at bitre, forsmådde forfatterspirer er det spor sjarmerende. Da jeg altså møtte skrivevennene mine for litt siden, sa Jo Mikkel at ingen psykologer har lyst til å høre på noe av dette, for det virker jo ikke som at dette er en ordentlig grunn til å være deprimert. Til og med i min egen journal fra DPS er dette nevnt i et litt nedlatende ordlag, og jeg skjønner jo åssen det kan virke for noen som ikke sjøl driver med noe kreativt. Det virker sutrete, som om jeg mener jeg er så god at jeg har krav på å bli gitt ut og anerkjent, og når det ikke skjer, begynner jeg å surmule. Som om det ikke er mange andre der ute som også drømmer om å være forfatter, som drømmer om å kunne leve av hobbyen sin, som om det er noe annet enn en luksus å kunne bli utgitt på et stort forlag, som om jeg er så vant til å få alt jeg vil ha servert på sølvfat at når jeg møter motstand, innbiller jeg meg at jeg er deprimert. 

Jeg skjønner åssen alt dette høres ut.

Men de fleste som "drømmer om å bli forfatter", gjør nettopp det: drømmer om å bli forfatter. De fleste som drømmer om å bli forfatter har ikke lagt opp hele livet sitt rundt nettopp dette ene målet, og utelukkende dette ene målet. De fleste som drømmer om å bli forfatter blir ikke værende i en jobb de hater i mange år fordi den gir dem friheten de trenger til å skrive. De fleste som drømmer om å bli forfatter klarer å finne en måte å være lykkelig på også om de ikke skulle bli forfatter. De færreste som drømmer om å bli forfatter vil heller dø enn å ikke være forfatter.

Jo Mikkel sa at han hadde tatt et valg om å ikke bli en sånn bitter ikke-forfatter som begynner å hate å skrive, som ikke lenger klarer å lese uten å sammenligne sin egen skriving med boka man leser, som ikke klarer å glede seg på andres vegne fordi man er sjalu. Og jeg skulle ønske jeg også bare kunne velge det, for jeg hater virkelig den personen jeg er, eller den personen jeg har blitt, selv om jeg egentlig trur jeg alltid har vært sånn. 

Og greia med standardavslag er jo at jeg ikke engang veit hva jeg gjør feil! Jeg syns i all oppriktighet jeg skriver bra. Jeg trur ingen av novellene mine er perfekte, men jeg syns de er gode nok til å fungere som et utgangspunkt til å skrive noe det er verdt å lese. Selvfølgelig er det ingen forlag som skylder meg noe som helst, men jeg klarer bare ikke å forstå misforholdet mellom det forfattere, medstudenter og redaktører forteller meg og det at jeg bare får standardavslag. Jeg trur ikke at folk ljuger når de sier til meg at jeg er god, at det er en større ro i novellene mine enn i romanene mine, at jeg er inne på noe. Så hva er det da? Er det dét at jeg ikke allerede er et kjent navn, at jeg ikke allerede har jobba som journalist i ei landsdekkende avis i flere år, at jeg er for keitete og innadvendt, at jeg ikke kjenner de riktige folka? 

Jeg trur alt dette egentlig bare var en veldig omstendelig måte å unnskylde det at jeg omtrent ikke blogger lenger på. Blogginga er ikke det eneste jeg ikke har motivasjon til, jeg har ikke motivasjon til noe som helst. Jeg tviholder på rutinene mine fordi akkurat nå er de det eneste jeg har. Tanken på at hele livet mitt har leda opp til ingenting er ikke til å holde ut. Og uansett hva veilederen min i Nav ser ut til å mene, er det ikke mulig for meg å kanalisere denne lidenskapen over i noe annet. Nei, jeg kan ikke legge bort skrivinga og bli kunderådgiver i et reisebyrå isteden. Kanskje andre kan det, men det kan ikke jeg. Folk må slutte å behandle meg som om jeg var et normalt menneske, for det er jeg ikke.

Og selv om det kanskje kan virke sånn ut fra at jeg nå har brukt mange timer på å skrive om hvor fælt jeg syns jeg har det, liker jeg ikke at folk syns synd på meg, så det er ikke dét jeg er ute etter. Jeg veit egentlig ikke hva det er jeg er ute etter. Som sagt er vel dette ment som ei forklaring mer enn noe annet. Jeg beklager at jeg ikke klarer å være glad.

August 2022

Opplevelser: Dranks på Godthåb og konsert med Kite på Blå. Frokost på stranda med Martina. Middag på Hell's Kitchen med Vibeke. Noe jeg velger å kalle barhopping med Mari, Martina og Renate. Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Siri og Hannah (tredjeplass denne gangen, men til gjengjeld vanskeligere quiz og flere lag). Batplanet med Martina.

Innkjøp: Sist snakka jeg om at den nye telefonen min ikke hadde jack-utgang, noe jeg i all oppriktighet fortsatt syns er veldig teit, men det gjorde i det minste at jeg endelig fikk ræva i gir og fikk kjøpt meg et par skikkelige støykansellerende hodetelefoner, noe som jeg egentlig har hatt løse planer om lenge. Og nå i ettertid er jeg veldig glad for det sparket i ræva, for mine nye Jabra Elite 85h viste seg å være ei fantastisk investering. Ikke bare er de skikkelig gode på å blokkere ut lyd, men man kan også velge å for eksempel høre på hvitstøy eller undervannslyder for å maskere lydene utenfra enda bedre. Det eneste problemet med dem, er at jeg fant ut i dag at de ikke er kompatible med dataen min. Akk, ja. I det minste har dataen min tross alt fortsatt jack-utgang, og jeg har uglene mine, det er bare det at uglene mine ikke er like gode som disse nye og nå har jeg blitt litt bortskjemt, haha. 

TV-serie: Jeg har vært enda litt mer sliten enn vanlig i det siste, og da har det passa meg helt perfekt at nye episoder av What We Do In the Shadows legges ut i disse dager. Dette må være en av de seriene i verden jeg koser meg aller mest med. Kanskje den eneste serien jeg håper at faktisk varer evig.

Film: Star Trek Beyond, Ett sekunds lykke, The Wild Reeds, Evil Dead (2013), Bodies Bodies Bodies, Rose, De uskyldige, Under the Silver Lake og Sing. Og kanskje er det De uskyldige som er den som fortjener oppmerksomheten mest blant disse? Jeg liker hvert fall når jeg ser norske filmer og aldri tenker ting som "god til å være norsk." For dette er en god film, uavhengig av nasjonalitet, med barneskuespillere som faktisk er troverdige. Ikke verst i en film der alle hovedrollene spilles av barn. Jeg syntes slutten var litt underveldende, samtidig som jeg på et vis er glad for at den ikke endte i Hollywood-versjonen av et klimaks, så… jeg er vel litt delt på akkurat det. Jeg er absolutt for en minimalistisk slutt, men kanskje bare en litt annen minimalistisk slutt. Jeg veit ikke. Jeg er ikke akkurat verdensmester i å skrive slutter sjøl. Men den er en imponerende og ubehagelig film som utfordrer det som ser ut til å være gjengs oppfatning om at barn alltid er uskyldige, og skal jeg dømme ut fra min egen barndom, er jeg definitivt med på at (noen) barn har en iboende ondskap.

Bok: Jeg har lest ut A Good Man is Hard to Find og står egentlig ved det jeg skreiv om den sist; at den er ei god bok som er full av både humor og mørke og som jeg skjønner hvorfor har den klassikerstatusen den tross alt har, men som ikke rørte ved den delen av meg som får meg til å løpe i ring i leiligheten av pur begeistring (som jeg bokstavelig talt gjør når jeg leser bøker jeg virkelig elsker.) Med det sagt er karakteren Mrs. Pritchard beskrevet på en fantastisk måte, og jeg elsker at Flannery O'Connor med bare disse setningene gjør at jeg veit nøyaktig hvilken type hun er:

Nå er jeg godt igang med Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg fikk i bursdagsgave av Vibeke ("mest på grunn av omslaget"). Jeg liker den godt fordi den er så deilig å være i. Det er ei samling anekdoter og omtrent ikke noe plott i hver tekst, bare ei løs samling karakterer som kommer og går, flyter inn og ut. Og hun skriver det så fint i den første teksten òg, den som heter Late dagar: "For at noko skal vere fiksjon, må det som kjent halde stø kurs og ikkje vingle inn mellom buskane for å stire over mot nabokommunen. Dessverre er det umuleg med LA. Du kan ikkje skrive ei historie om LA som ikkje snur midt i eller går seg vill." Jeg har jo fått kritikk for nettopp dette når det gjelder min egen skriving. Jeg skulle ønske jeg hadde den samme integriteten, at jeg bare kunne insistere på at tekstene mine må være vinglete og retningsløse, fordi noe annet er ikke mulig med det materialet jeg har til rådighet.

Musikk: Jeg har gått en del turer i skogen i det siste, fordi det er et sånt type humør jeg har vært i, og der fant jeg jaggu ut at Spellwork av Austra er det perfekte soundtracket til å gå i skogen. Og det fant jeg ut før jeg så musikkvideoen, altså, for den så jeg for første gang i dag.