Post-game blues i en blå desember

Sist jeg var innom her, nevnte jeg et blogginnlegg jeg hadde begynt på den 25. oktober, og nå, nesten to måneder seinere, har jeg omsider tid, mental ro og kapasitet nok til å sette meg ned og plukke det opp igjen. Og det har jo skjedd litt på to måneder, men det meste av det føles ekstremt lite interessant for noen andre enn meg sjøl, og knapt nok dét, så jeg kan kanskje bare oppsummere det sånn: det er mørketid, dyremennesket jeg er har lyst til å gå i hi, men samfunnet jeg lever i forventer at jeg fortsetter som før, og denne konflikten gir både fysiske og psykiske utslag i kroppen min. Ingen grunn til å syns synd på meg, men jeg bruker mesteparten av tida mi på å bare holde følge, så overskuddsprosjekter – herunder blogging – prioriteres bort.

Og så var det dette vakuumet, da, som jeg på to måneder ennå ikke har klart å fylle. Hvor tomt livet plutselig føles når man på den ene eller andre måten er ferdig med det som har opptatt det aller meste av den ledige tankekapasiteten din fram til nylig er antakelig en uungåelig del av tilværelsen som følsom nerd, men den vissheten trøster mer i teorien enn i praksis.

Nå skal det sies at Baldur's Gate 3 på mange måter ikke er den verste besettelsen å navigere i kjølvannet av, rett og slett fordi det er basert på Dungeons and Dragons, og som et resultat av å sannsynligvis være en av verdens mest populære fandoms, er det myyyye å fordype seg i selv om man har spilt BG3 både én og to ganger. Det er også veldig mye lettere å finne miljøer rundt en fandom av denne størrelsen enn når det gjelder mine litt smalere interesser og diller opp gjennom. Selv om for eksempel Cyberpunk også er et sykt populært spill, både i digitalt og analogt format, hadde jeg ingen nære venner som hadde hekta på det samtidig som meg, mens BG3-perioden av livet mitt har inneholdt både memegruppechatten vår, DnD-økter og friendship bracelets, all of which forøvrig fortsatt lever i beste velgående. 

Det øverste armbåndet der er egentlig et sitat av Astarion. 

(Ja, konteksten er nøyaktig det det ser ut som, haha. IT'S NOT PORN, IT'S ART.)

Men da Karoline lagde armbåndet til meg, leste jeg den første biten ("delicious as you were") fonetisk, altså noe i nærheten av "DAVE", bare med en mer ekstravagant stavemåte, noe som igjen ga opphav til DnD-karakteren min Dayw, en dragonborn bard som ser sånn ut:

Og Dayw har allerede fått æren av å være den første karakteren jeg har spilt med i DnD, men i tillegg til dét har Kit og jeg planer om en low-stakes co-op kampanje i BG3 der vi begge spiller som bards og der vi respeccer alle de andre karakterene som bards og det hele ser foreløpig ut til å ligne på en særdeles tøysete verdensturné for et omreisende trubadurband som ennå ikke har fått noe bandnavn. Jeg liker hvert fall tanken på at selv om jeg ikke ser for meg en ny Stor og Seriøst playthrough av BG3 med det aller første, kan denne formodentlig kaotiske all bards-kampanjen ligge der som et mjukt og trøstende fløyelsteppe i bakhodet mitt som ei ekstra forsikring om at selv om jeg går videre med livet mitt og spiller andre spill, er ikke vennene mine i Faerûn lengre unna enn en multiplayer-session med Kit.

BG3/DnD tok meg også på min første ferietur utenlands siden jeg dro til Stockholm i 2019, og gjorde at jeg dro til… Stockholm, haha. Men Skandinavia er fortsatt utlandet! Kit og jeg dro på Comic Con sammen med Catrine og Vibeke, og jeg fikk se noen av skuespillerne fra BG3 i panelsamtale, og vi fikk også skvist inn DnD på hotellrommet flere av kveldene. 

Jeg veit ikke helt, dette er bare første gang på veldig, veldig lenge at jeg har funnet fellesskap i en fandom, for som regel er mine besettelser og diller ensomme affærer der jeg stort sett bare sitter for meg sjøl og jazzer, eventuelt plager intetanende venner som ikke har peiling og som egentlig ikke bryr seg med monologer og metaforiske Powerpoint-presentasjoner. BG3 og DnD har gjort meg mye mer sosial enn jeg pleier å være, og det har gitt meg lyst til å være sosial. Og denne sosiale komponenten gjør at det liksom ikke føles helt over likevel, selv om jeg prøver å komme videre i livet mitt ved å spille andre spill. Jeg er egentlig i sluttfasen av Clair Obscur: Expedition 33 for tida, men jeg multitasker litt ved å samtidig spille Cyberpunk for andre gang, fordi jeg har bestemt meg for at nå har det gått nok tid til at det er greit, og jeg må innrømme at de siste dagene har det blitt en overvekt av Cyberpunk, selv om jeg prøver å prioritere E33. Det føles tross alt mer nyttig/produktivt/sunt (?) å spille noe for første gang enn å spille noe for andre gang i løpet av et år. Men hey, jeg klarer ikke å la meg fange og oppslukes av E33 på samme måten som med Cybepunk og BG3, og som allerede sagt noen ganger nå: livet mitt føles litt tomt uten et noe som føles viktigere enn alt annet. Det er kanskje litt som å ha en bestevenn som flytter langt unna; det betyr ikke at dere aldri kommer til å se hverandre igjen, men du må likevel forberede deg på en hverdag der en viktig del av livet ditt bare… ikke lenger er der.

… jeg trur jeg, da jeg begynte på dette innlegget for lenge siden, hadde en litt mer substansiell plan med det enn som så, men som sagt: ting skjer på to måneder, og mye av det føles ikke like relevant å snakke om lenger. Jeg ville også bruke dette som ei anledning til å minne dere på at jeg lever, og at jeg egentlig liker bloggen min, jeg bare har vært litt overvelda av livet i det siste, og at jeg prøver å komme meg ut av en slags spillbasert kjærlighetssorg som gjør en del ting vanskeligere enn de trenger å være. 

Og god jul, I guess.

November 2025

Inne på adminsida til denne bloggen ligger det et utkast til et innlegg som jeg begynte på den 25. oktober, og som jeg altså ennå ikke har fått skrevet ferdig, fordi det omkring den tida begynte å skje veldig mange ting: det har vært medisinske kriser i nær familie, juridiske kriser i nær familie, minikrise i min egen leilighet, jeg pådro meg en skade i beinet, og nå på tampen av november, da jeg trudde jeg endelig skulle få muligheten til å fullføre og publisere det påbegynte innlegget mitt fra oktober, blei jeg på toppen av det hele sjuk med bihulebetennelse og feber. Det jeg prøver å si er: det er ikke frivillig at det har vært såpass lite aktivitet fra meg i det siste. Jeg veit ikke når ting vil roe seg, men jeg håper det er snart, for de siste ukene har det skjedd altfor mye for meg.

Opplevelser: Stockholm ComicCon. Kinotur med Vibeke. Boba på Teology med Hannah, Kit og Karoline. Brettspillkveld hos Martin. Konsert med Molly Nilsson på Blå. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: Hadde lovt Kit før vi dro at jeg på ComicCon skulle kjøpe meg minst én ubrukelig ting jeg hadde lyst på, og jeg kjøpte tre! 

TV-serie: Har vært på utkikk etter en ny stor og episk TV-serie å få hekta på, og Outlander tilfredsstiller kanskje ikke savnet mitt etter BG3, men det døyver de verste smertene litt å få oppholde seg i ei lignende atmosfære. Det er akkurat litt for såpeopera til at jeg klarer å uforbeholdent elske det, men det er underholdende og stemningsfullt ikke desto mindre.

Spill: Sist snakka jeg om at jeg sleit litt med å komme meg videre på spillfronten etter at jeg tidligere dette året hadde mine to aller beste og mest medrivende spillopplevelser kanskje noensinne. Jeg begynte som kjent altså på Mass Effect, men i begynnelsen av måneden mista plutselig kontrollen kontakta med enten kabelen eller konsollen, og siden jeg spille Mass Effect på PS4, avtalte jeg med Hannah å låne PS4-kontroll og -kabel for å teste ut hvilken som hadde streika så jeg kunne få bytta den ut. I mellomtida begynte jeg å spille Clair Obscur: Expedition 33 på PS5, og så kom jeg aldri så langt som å komme til bunns i mysteriet om PS4-kontrollen. Jeg har blitt pepra med anbefalinger om å spille E33 helt siden det kom ut, og kanskje var det disse høye forventningene som førte til at begeistringa lot vente på seg for min del? For all del, det er ikke et dårlig spill på noen måte som helst, det har bare fått den utakknemlige oppgaven å hoppe etter Wirkola, en oppgave jeg ga til BG3 i sin tid, men så viste det seg jaggu at BG3 også var Wirkola, så det var egentlig ikke noe problem. Jeg brukte lang tid på å komme inn i E33 – borti to tredjedeler av spillet – og nå, i siste innspurt, føler jeg endelig at jeg er i ferd med å få teken på det. Jeg trur jeg kommer til å snakke mer om det i et kommende innlegg – dette spøkelset av et tidligere nevnt blogginnlegg som jeg begynte på i oktober – men enn så lenge kan dere ta med dere dette: det er usedvanlig pent visuelt, har et gøyalt kampsystem og er forrykende godt stemmelagt av stjerner som Jennifer English og Ben Starr, og alle prisene det har vunnet den siste tida er ikke ufortjent.

Film: Frankenstein og Megalopolis. Frankenstein så jeg på kino med Vibeke, og jeg trur jeg likte den bedre enn hva hun gjorde. Jeg syntes filmen var en estetisk og scenografisk nytelse, og tårnet til Frankenstein minte meg om det ene tårnet man kan dra til i the Underdark i BG3, for ikke å snakke om at monsteret minte meg om my dearest durge baby. Megalopolis så også helt nydelig ut, men for min del virka den som altfor mange ideer sausa sammen til at noen av dem egentlig ga mening.

Musikk: Austra slapp nytt album i november, og det er såå bra. Jeg klarer ikke å velge et favorittspor av Fallen Cloud og The Hopefulness of Dawn, så dere skal få begge.