Heng iTunes. Vær så snill

Når jeg har lasta ned ny musikk, havner den i Min musikk-mappa. Deretter legger jeg dem til i iTunes, fikser på artistnavn og tittel hvis de er litt føkka, før jeg legger dem til i ei mappe som rett og slett heter Musikk. Dette har funka veldig greit, med unntak av at iTunes-mappa i tillegg ligger innpå Min musikk, så når jeg legger inn hele mappa, hender det at sangene kommer flere ganger. For å hindre dette her, bestemte jeg meg for å flytte iTunes-mappa ut til Mine dokumenter, noe som altså ikke skulle vise seg å være et sjakktrekk. Da jeg skulle flytte den, kom en beskjed opp om at det allerede fantes ei mappe ved navn iTunes, og hvis jeg flytta den jeg drassa på nå hit, ville filer ved samme navn overskrives. Ja, ja, tenkte jeg, whatever. Og hva skjer? Jo, når jeg denne gangen åpner iTunes, er hele jævla biblioteket mitt borte! Og jeg lover deg, det var MYE stress å legge inn alt sammen, for jeg kan nemlig ikke bare legge inn hele Musikk-mappa mi heller, for det er så usannsynlig mye møl der jeg ikke trenger. Noen som har opplevd noe lignende og føler for å gi meg et tips om åssen jeg skal få det opprinnelige iTunes-biblioteket mitt tilbake? Angre-knappen funker ikke. Og jeg vil jo ha den snasne lista over mest spilt og sånn, for det var jo litt tøft å ha enkelte sanger spilt 50 ganger og sånn. Jeg vil ikke at alt skal være forgjeves... Hjelp...

Vedrørende min tyskundervisning

Jeg veit ikke hvor godt den har gått for seg, jeg. Det har i væffal endt med at jeg har et innsnevra og enspora vokabular. På tysk, altså. Nå skal det nevnes at jeg har hatt tysk i et helt år, i åttende klasse, faktisk, med en gråhåra lærer i femtiårsalderen som hadde med seg en kam i timen som han brukte til å gre håret på brystkassa opp av skjorteåpninga (no kidding - serriøst). Det har gått som det måtte gå. Dessuten har jeg lærevennlige venner som mer enn gjerne vil hjelpe meg til å forbedre mitt tyske ordforråd. Tysk er jo tross alt et viktig språk. Jeg går glipp av så mye fordi jeg ikke forstår tysk. Det er en hel armé morokladder som kødder med tysk, og jeg er ikke i stand til å skjønne noen av sketsjene. Det er trist.

Uttalen min er så som så. Det gjør bare vondt å skarre på r'en, så det dropper jeg vanligvis. Ellers har jeg lært meg at du egentlig bare kan sette "ge-" foran ethvert norsk verb, blande en h inni der et sted, og avslutte med "-en", så har du et fullgodt tysk verb. Jeg er smart!

Her har du mitt samla vokabular, samt hva de ymse frasene betyr. Jeg beklager alle skrivefeil. Jeg har jo, som nevnt, ikke hatt tysk siden åttende klasse, og det begynner å bli fire år sia. Som sagt; det er litt enspora.

Ich heisse Kristine - Jeg heter Kristine
Ich kome aus Norwegen - Jeg kommer fra Norge
Guten tag - God dag
Auf wiedersehen - På gjensyn
Danke - Takk
Bitte - Vær så snill
Entschuldigung - Unnskyld
Ich bin 13 jahre alt - Jeg er tretten år gammal
Ich weiss nicht - Jeg veit ikke
Du hast mich - Du har meg
Scheisse - Dritt
Du bist nicht sexy - Du er ikke sexy
Ich bein geil - Jeg er kåt
Ich will dich nackt gesehen - Jeg vil se deg naken
Ich will dich poppen - Jeg vil knulle deg
Ich habe saurgraut in meinen lederhosen - Jeg har surkål i lærbuksene mine

Miyavi-kun!

Beware! Jeg obsesser igjen. Og med god grunn.

Egentlig har jeg visst om den godeste Miyavi ganske lenge. Men han lager musikk for spesielt interesserte, det skal nevnes, og da jeg først blei introdusert for ham, var jeg skeptisk. Samtidig kom Gackt rekende på ei fjøl, holdt jeg på å si, og da var det lett for meg å omfavne en musikkstil (og en stil generelt) som liksom var litt mer... tja, ikke bare radiovennlig, men hva skal jeg kalle det, likevennlig? Liksom, ikke for utprega, men akkurat så moderat sært at jeg kunne like det. Og ikke ett vondt ord om Gackt her, fyren er utrolig talentfull, har en stemme som kan gi meg følelsen av frelse om jeg så lå naken med et kjøttstykke teipa til kroppen midt mellom ei gruppe løver, i tillegg til at låtrepertoaret hans er spekkfullt av godbiter, men sammenligna med herr Myv blir han nesten litt kjedelig.

For er det noen som tar den helt ut, så er det nettopp Miyavi. Bare se på fyren, da! Han har det som trygt kan kalles utstråling, karisma, attitude, og bare gå inn på hjemmesida hans (som for sikkerthets skyld heter www.o-re-sa-ma.com - der "ore" er en relativt pompøs form av "jeg" på japansk - og suffikset -sama slenges på for å tiltale noen som "ærede") og utforsk som du vil. Fyren er klin sprø! Og i tilfelle du skulle lure, så ja, han er musiker (for så vidt også modell, noe som syns...), og musikken hans låter akkurat som han ser ut. Og det er helt herlig!

Jeg mener, hva er det å ikke elske?

Jeg flauser meg til igjen

Heldigvis ikke foran visse personer denne gangen, men det var ikke så moro for det. I biologitimen i dag hang jeg på fjeser'n på skolebiblioteket (ja, så slapt er det), da plutselig Thomas kom forbi og så hva jeg holdt på med, som altså var å kjøpe ymse folk ved hjelp av Friends for sale. Jeg holdt på å kjøpe Morten, og Thomas bemerka dette, bare sånn, "jasså, du kjøper Morten?", og hadde antakeligvis ikke forventa noe svar på det, for han gikk. Men det merka jo ikke jeg. Og høflig som jeg er, svarte jeg jo på spørsmålet, og ikke bare det, men jeg presiserte at han tross alt befant seg på ønskelista mi, så han måtte ikke bli misunnelig, og se her, her var du jo, Thomas, jeg har deg jo her på ønskelista, shit, du er dyr, ass, og så videre, og så videre, fortsatt mens Thomas ikke var der. Det at Thomas ikke var der, betydde jo selvfølgelig ikke at resten av biblioteket var tomt av den grunn. Tvert imot var det middels folksomt på biblioteket, og da jeg fant ut at det faktisk ikke stod noen Thomas ved siden av meg og hørte på vrøvlet mitt, turte jeg ikke engang å snu meg for å se trynene deres... *dø*

Hail, hail Death Note!

Jeg hadde et aldri så lite forsett om å ikke blogge noe særlig mer før i væffal april. Jeg mener, snart må det jo bli slutt på alt dette pisspreiket mitt. Det skulle vise seg å ikke være så enkelt å holde. For altså, når man først har muligheten til å bare BABLE, om alt som du legger mening i uten at noen hindrer deg, da er det så altfor enkelt å gripe den muligheten.

Så. I går så jeg på Death Note. Igjen. Jada, jeg har sett hele greia før. Og jeg har sett flere enkeltepisoder om igjen fordi akkurat de episodene er spesielt bra. I går så jeg fra episode 1 til 7, men så var plutselig klokka fem og jeg var bra trøtt. Men hva gjør man ikke når det er snakk om tidenes mest geniale serie? Jeg kødder ikke. Og soundtracket! Alt! Det passer så sykt bra sammen! Jeg har nemlig lasta ned alle tre soundtracka i tillegg. Miksen av hardrock, elektronisk og viktoriansk kor... ingenting kunne ha beskrevet sjølve stemninga og essensen av Death Note bedre. Alt er tatt hensyn til. Hardrocken for den jo mørke, dystre, egentlig helt crazy handlinga som jeg skal ta for meg etterpå, for dere uinnvidde. Det elektroniske for de sinnssyke delene av det, der Kira klikker i vinkel i kjærlighet til sin egen genialisme. Viktoriansk kor, med orgel og latinsk sangtekst og det hele, til de øyeblikka (nært beslekta med de andre) der Kira flyr rundt og fabulerer om at han er Gud. Rawr.

Men hvis du ikke har peiling på hva Death Note er for noe, er alt overfor sikkert vanskelig å sette seg inn i. Så tillat meg å introdusere dere.

Hele herligheten dreier seg altså om en animeserie. Jeg antar at du veit hva en animeserie er. Den handler om 17 år gamle Light Yagami, som er en hinsides intelligent skolenerd som kjeder ræva av seg i tillegg. Ikke en god kombinasjon, skal det vise seg, for når shinigamien (dødsguden) Ryuk på akkurat samme tidspunkt kjeder ræva av seg og slenger ned Death Note'en (ei bok der han skriver ned navna og dødsårsakene til menneskene som skal dø) sin i menneskeverdenen, er det jo typisk at det er akkurat i skolegården til skolen der Light går at den lander. Light plukker den opp, trur først at det bare er en helt psycho spøk, men etter at han tester den ut for moro skyld, innser han at det faktisk er ekte. Det som står i Death Note'en stemmer. Og det som står i Death Note'en, er intet mindre enn "The human whose name is written in this note shall die"! Drama, drama. Men som sagt kjeder Light seg, og til tross for at han i begynnelsen får et større sammenbrudd fordi han har drept to mennesker, skjønner han fort åssen han kan bruke dette, ikke til sin egen fordel, men til det han mener er alle menneskene i verden sin fordel. Som han sjøl sier, "this world is rotten", etter å ha hørt om igjen og om igjen om drap, voldtekt og incest på nyhetene, trenger nemlig verden å renses opp i. Syns han. Så han bestemmer seg for å bruke Death Note'en til å drepe alle de han mener forpester den sånn at han når alt kommer til alt vil herske over en pur verden der ingen gjør faenskap som en gud.

Men Light er en innbilsk liten jævel. Han vil gjerne at folk skal gjenkjenne ham som en gud. Derfor, til tross for at han har valget mellom alle drapsmetoder man kan tenke seg, velger han å drepe alle ved hjerteinfarkt, sånn at det er umulig å ikke legge merke til. Og det legges jo merke til og. Vanlige folk ser at kriminelle dør som fluer av hjerteinfarkt. Hvorfor? Hva skjer? Er det en slags epidemi? Eller er det en gal morder løs? Eller... har det dukka opp en frelser?

Men det er jo ikke bare vanlige folk som legger merke til det som skjer. Politiet gjør også det, og for å gjøre det hele hakket mer komplisert, er det faren til Light som leder etterforskninga. Som sagt, legger politiet merke til alle de mystiske dødsfalla - politiet, og L.

L er det ingen som egentlig veit hvem er. Ingen veit hva han heter, ingen veit åssen han ser ut, og ingen har hørt stemmen hans. Det eneste politiet veit, er at han flere ganger har hjulpet både dem og FBI med å lese tilsynelatende umulige krimgåter ved å snakke til dem gjennom en datamanipulert stemme gjennom en fancy Mac. Også denne gangen stepper L inn - men han innser at Kira-saken, som den har endt opp med å bli kalt ("Kira" er den japanske uttalen av engelske "killer"), er en sak av kaliber han aldri før har vært borti. Han skjønner ganske fort at her hjelper ikke å rettlede politiet gjennom en stemme gjennom en data. For første gang viser han seg med sin sanne identitet til politiet, og jobber sammen med dem fysisk.

Det går ikke lang tid før L, som den glupingen han er, mistenker Light. Derfor går han undercover og begynner på skolen som L går på, bare for å verve ham inn til etterforskninga - og ikke minst forme et slags vennskap med ham (og det er her mine grisete yaoi-tanker kommer inn, men det blir, trist nok, ved tankene. Det mest erotiske som skjer mellom de to, er ei fotbefølingsscene. Det er forøvrig ei scene JEG ER MEKTIG GLAD I). Begge to jobber for å avdekke den andres egentlig identitet. L vil finne ut om Light virkelig er Kira, noe som er vanskeligere enn han hadde trudd, og Light, på sin side, prøver desperat å finne ut hva Ls navn egentlig er, i og med at han må skrive ned navnet hans for å kunne drepe ham. Samtidig fortsetter han å dømme kriminelle nedenom og hjem, men nettet som snører seg rundt ham, blir bare strammere og strammere... før han i siste sekund redder seg ut. Så er det store spørsmålet; hvem vinner til slutt? L eller Light? Og, ikke minst, hvem av dem er egentlig helten, og hvem er skurken? Og hva legger man egentlig i ordet "rettferdighet"? (Forresten genialt portrettert i andre episode, når både L og Light påstår helt likt at "I am justice!")

Plottet i Death Note virker kanskje ikke sååå genialt, men jeg lover deg, det er det. Det setter så til de grader spørsmål ved de klassiske snill- og slemrollene at man kan ikke annet enn å bli fascinert, bergtatt og, i mitt tilfelle, besatt. Light - er han snill eller slem? Slem - fordi han tross alt dreper folk? That's what he does for a living, liksom? Snill - fordi han vil utrydde verden for urettferdighet og gjøre den til et bedre sted? L - er han snill eller slem? Slem - fordi han vil drepe Kira? Snill - fordi han vil stoppe den som dreper folk? Ryuk - er han snill eller slem? Han verken hjelper eller jobber imot Kira/Light. Og så er det jo absolutt alt som virker bagatellmessig, som bare er detaljer, men som likevel har mening. Navnet til Light, for eksempel. Han heter Light, men kanjien man bruker for å skrive navnet hans, betyr "måne" (hvis jeg ikke husker helt feil), og etternavnet hans, Yagami, bruker kanjiene "natt" og "gud". Flere enn meg som ser symbolikken?

Det er så spennende å se åssen Light utvikler seg gjennom serien. Da jeg så første episode for første gang igjen etter å ha sett hele serien ferdig, måtte jeg smile og le litt av hvor forskjellig Light er fra starten av det hele og til slutten - og hvor utrolig lik han er. Vanskelig å gå nærmere inn på dette uten å røpe åssen det hele slutter, men jeg kan jo si det som de fleste sikkert kan tenke seg, at han bare blir galere og galere. Til slutten tar jo fyren helt av og roper og skriker og herjer og gliser. Hvis det går an å si at en animert figur spiller bra, så spiller Light suverent. Han er så bra lagd, skapt, alt.

De andre karakterene er også ekstremt bra lagd. Det har lett for å bli sånn at mens hovedpersonen er nyansert og dyp, er bifigurene veldig stereotypiske. Sånn er det ikke i Death Note. Alle har sine spesielle egenskaper som gjør at til tross for hvor helt ekstremt sære mange (det vil si de fleste) egentlig er, går det liksom ikke an å la være å like dem. Jeg liker til og med Misa, som er en typisk karakter som jeg forakter, men hun er et artig innspill i den ellers gravalvorlige og gotiske stemninga. Dessuten er det jo meninga at hun er tåpelig, teit, barnslig, naiv og blond, og det er det som er så herlig. Så egentlig er det bare én person i Death Note jeg ikke liker, og det er Near. Han er så wannabe L, uten å lykkes på noen måte. Han er bare... fæl. Men nok om det.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ha beskrevet slutten nærmere og presentert tolkninger, men jeg vil jo ikke ødelegge gleden for resten. Nå veit jeg ikke hvor mange som kommer til å se det etter å ha lest mi lange utbasunering her, men jeg har da tross alt fått fire personer til å se på det, så jeg anser min misjoneringsevne som rimelig godt utvikla. Men altså, alt er tatt hensyn til. Som sagt, musikken skaper den helt spesielle Death Note-stemninga med sine uvante, men sinnssykt gode stilmikser. Stilistisk er den også veldig bra. Jeg bare digger måten de "filmer" det når Kira skribler i Death Note'en sin i de første episodene.

En annen ting som er verdt å nevne, er den bevisste likheten mellom Light og L. De er rake motsetninger utseendemessig, med Light som den perfekte, alltid vellykka seksereleven som går i dress og med finkjemma hår, mens L tusler rundt som en uteligger i baggy klær og Medusa-hår (bare uten slangene). Dette er veldig lett å legge merke til i episoden der L begynner på skolen til Light og de står ved siden av hverandre og holder tale! Sjekk forskjellen, liksom! Behold the difference! Men igjen, så er de så sykt like. L sier det sjøl i episode 6, at grunnen til at han kan forutse Kiras handlinger så godt som han gjør, er fordi han veit at han ville ha gjort akkurat det samme sjøl. Og så er det jo verdt å nevne at begge to er supersmarte.

Nei, Death Note er saker, ass. Jeg kunne ha fortsatt dette her i all evighet, men en gang må jeg jo stoppe og, og med mindre du er like lost in space som det jeg er, er du sikkert så godt som død av kjedsomhet nå. Men jeg lover deg, det er den beste og sykeste animeen jeg noen gang har sett. Og det skal MYE til for å overgå den.

Slik en regnfull ettermiddag

Jeg sitter her og drømmer om sola. På sett og vis litt rart, i og med at jeg aldri har vært noe skikkelig solmenneske, men det kan ha nær sammenheng med at jeg ikke er noe skikkelig snømenneske heller. Nå gir kanskje ikke dette mening heller, ettersom overskrifta her nevner regn, og ikke snø, men det er ikke bare regn, skjønner du. Hadde det ennå vært det, hadde alt vært helt nydelig, for jeg liker regn, og jeg liker vind, men når det er snø på bakken, blir alt bare ekkelt og klinete. Og i det siste har jeg hørt på omtrent utelukkende vår- og sommersanger for å få meg i det rette humøret. Tenkte jeg skulle dele vår- og sommerspillelista med dere, sånn i tilfelle dere har et ønske om å drømme dere bort. Som en slags sjuk bonus, slenger jeg på mine assosiasjoner til sangene, som av og til virker totalt tilfeldige. Men det er jo dem som får meg til å tenke på sol og varme og blomster og lykke, ikke sant?

Beach Boys - California Girls (Her snakker vi 50-talls kabrioleter og polkadottbikini! Og strandtur med hele vennegjengen med parasollen i baksetet.)
Beach Boys - Kokomo (Beach Boys... det ligger i navnet. De er sommer. Sangen her får meg til å tenke på flashy utesteder i Syden ved stranda med drinker med paraplyer og palmer. Litt ekkelt, men sommer er sommer.)
Beach Boys - Surfing USA (Hva trur du jeg tenker på? Surfing, selvfølgelig. Og sjø og strand.)
Elisa feat. Ligabue - Gli Ostacoli del Cuore (En veldig fin sang med sommerfugler i vinden i seg.)
Enya - Orinoco Flow (Her er nok musikkvideoen medskyldig i mine assosiasjoner, men jeg tenker på tropisk regnskog, kolibrier og turkise fossefall.)
Gackt - Emu ~For My Dear~ (Dette er sjølve det-er-sommer-og-jeg-er-filosofisk-og-jeg-nyter-å-dra-på-en
-motorsykkeltur-aleine-for-å-finne-meg-sjøl-sangen. Det er nemlig akkurat det jeg tenker på. Å kjøre motorsykkel i sola uten hjelm og med vind i håret, bortover en lang vei uten annen trafikk, og uten noe annet enn endeløst grønt grass på hver side av veien. Akk.)
The Killers - Bones (Jada, det har nok noe med at de tross alt synger "don't you wanna swim with me?" i sangen, men jeg tenker konsekvent på stolte delfiner som hopper i praktblått hav.)
Loreena McKennitt - The Mummer's Dance (Hver gang jeg ser tittelen, tenker jeg "A Midsummer Night's Dream, fordi M og D så nært ved siden av hverandre ikke får meg til å tenke på noe annet, og til tross for at skuespillet jo er helt psycho, så får sjølve tittelen meg til å tenke på alver og feer som våkner til liv og på gullstøv i trærne.)
Regina Spektor - Fidelity (Til tross for at teksten handler om alt annet, greier jeg ikke å tenke på annet enn vårlig forelskelse her. Dele en is på benken i parken, sitte på brygga på Sørlandet *kremt*... Litt sånne ting.)
Sandi Thom - I Wish I Was a Punk Rocker ("With flowers in my hair", ikke sant. Blomster, grass (i begge betydninger), kassegitar, 60 - 70-tall og Roskilde-festival. Alt er der, liksom.)
Shakira feat. Wyclef Jean - Hips Don't Lie (Jeg er skap-Shakira-fan, ikke skyt meg for det. Og denne sangen = danse i gatene med lite klær i Spania eller Latin-Amerika. Og hva er mer sommer enn det?)
Sigur Rós - Hoppípolla (Mer komplett vårsang skal du leite lenge etter! Skikkelig norsk (islandsk?) vårstemning her, med ei bleik sol og snørester og ei lue som fortsatt er godt plassert på hodet. Hestehov, krokus, blåveis... det er vakkert.)
Something Corporate - The Astronaut (Skikkelig bysommer, dette her. Stå på verandaen i sin skyskraper i sola og tenke på den du er forelska i. Jeg er nødt til å bruke denne som inspirasjon til en tekst en gang.)
Taking Back Sunday - Great Romances of the 20th Century (Åpninga med rolig gitar og fioliner er mer vår enn det meste. Blomster, bade i bekken, ridetur i skogen, alt ligger og lurer i introen!)
Tori Amos - Crucify (Her er man i en hacienda i Andalucia, komplett med vegger i rødaktig sandfarge og med soler av tinn på veggene. Tregitter foran vinduene og arabiskinspirerte dører. Og ei diger seng, som fru Amos slenger seg ned på og synger sangen litt frustrert for seg sjøl. Eh.)
Tori Amos - Winter (Til tross for tittelen, tenker jeg på melankolsk sommer av denne. Det har sikkert noe med gjentagelsen av "white horses" gjennom sangen å gjøre. Å bo i en stor, hvit rikmannsvilla med fine festpaviljonger i hagen, men helt aleine med seg og sorgen og de hvite hestene. Åh, melankolien.)
Youth Group - Daisychains (Deppesommersang. "We could have spent the summer sitting here, making daisychains." Say no more.)

Se! Jeg blir sunn

Eller i det minste prøver jeg. Helt siden jeg slutta å danse da jeg var femten, har jeg savna (utrolig nok) å holde på med noe fysisk. Jeg har lenge hatt dritlyst til å begynne på en tøff kampsport, men alle de virkelig stilige har jo tilholdssted i Oslo, og det blir litt langt og dyrt å drive og pendle fram og tilbake bare for å trene. Så i dag tok jeg det store steget. Det største gjenstår å tas, men det er jo en begynnelse. Du skjønner, jeg tusla nemlig innom S.A.T.S. i dag og hadde min første drop-in yogatime. Og det var ikke verst, altså! Jeg følte meg skikkelig bra etterpå, litt sånn deilig sliten, liksom, som om jeg virkelig hadde brukt kroppen, og det hadde jeg jo og. Nå gjenstår medlemskap, men jeg veit ikke helt ennå. Det er jo ikke noe gøy å bruke opp penger, særlig når jeg ikke har jobb, og om ei ukes tid kommer mamma til å ha det trumfkortet at jeg er atten og ikke skal kostes på en dritt, fordi økonomien skal jeg være voksen og ansvarlig og takle sjøl. Men det er, som sagt, en start. Det er jo det.