Fordi jeg kjeder meg

Jeg blogger irriterende ofte for tida. Det syns jeg til og med sjøl. Men hva annet er det å gjøre når man har 1. fått ei ny utfordring og 2. har fått Arbolé, arbolé av Federico García Lorca opp til ballene (som de sier i Spania, hihi)? Og dette altså til tross for at skal vi dømme ut fra Little Ashes-traileren, ser jo herr García Lorca ut som en uhyre interessant fyr. Hihihihihi.

Øret mitt suser igjen, så det var nok bare en plaseboeffekt. Jeg har vært i barndåp til nummer to til fetteren min i dag, i morgen skal jeg ha bip-test og kommer til å dø, særlig tatt i betraktning at jeg fikk et anfall of sorts da jeg prøvde å ta den sist mandag, og i går farga Lars håret mitt Pippi-oransjt, samt at han gikk løs på luggen min sånn at den nå har en skikkelig sci-fi-form. Så fikk jeg godteri og kakao. Det var jo skikkelig kos, da.

Nå skal jeg utfordres! Av Lisa og greier!

"Regler: Det er vanskeligere enn det ser ut! Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar? ikke dikte! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger. Utfordre 4 venner."

1. Hva er navnet ditt? Kristine
2. Ord på fire bokstaver: Kyss
3. Guttenavn: Kalle
4. Jentenavn: Klara
5. Et yrke: Kunstner
6. Farge: Knallrød
7. Noe du har på deg: Kosebukse
8. Mat: Kneippbrød
9. Noe på badet: Klosett
10. Et sted: Kina
11. Grunn til å komme for seint: Kjekke, distraherende mannebein utafor skolebygninga
12. Noe du roper: KLEM ET TRE!
13. Filmtittel: Kiss Kiss, Bang Bang
14. Noe du kan drikke: Kakao
15. En musikkgruppe: The Killers
16. Et dyr: Katt
17. Gatenavn: Kirkeveien
18. Bilmerke: Kia
19. Sangtittel: Killing Me Softly
20. Et verb: Knulle

Stafettpinnen går videre til:
Imma
Karen
Kristina
Hege

Use it well.

Watchmen (2009)

Aller først må jeg bare berette om noe hinsides heftig som skjedde da jeg så denne på kino i går. Fordi det var premiere og greier og greier, var det en slags konkurranseting sponsa av Outland på gang. Kinofolka trakk ut en rad og et sete tilfeldig, og hvem andre enn sete 16 på rad 8, a.k.a. det setet som blei okkupert av yours truly, tok hjem førstepremien? Hah! Jeg tenker den svei godt i trynet på alle dem som har ledd av at jeg på død og liv skal sitte på et av lykketalla mine mens vi er på kino! Jeg vant en plakat, ei bok (Watchmen - the movie companion eller noe lignende) og fire helt like buttons. Så var da spørsmålet hva jeg skal med fire helt like buttons. Jeg bruker jo bare én om gangen uansett. Så jeg har altså tatt én sjøl, og gitt en annen til Vibeke. Men det gir fortsatt to til overs. Så er det noen (Torhild? Imma?) som vil ha en Watchmen-button?

Greit. Vi går i gang: den pensjonerte superhelten Comedian blir kasta gjennom et vindu i en alternativ versjon av 1985-USA. Superheltkollega Rorschach trur at det dreier seg om en seriemorder som går etter superhelter, og prøver å advare de andre i gjengen Watchmen, som herja fritt før superhelteri blei forbudt. Forskjellige ting skjer.

Jeg hadde enorme forhåpninger til denne, men jeg må faktisk medgi at jeg blei litt skuffa, altså. Og dette til tross for at denne har veldig mange element i seg som gjør en god film. Kanskje er det bare det at kombinasjonen alle på én gang rett og slett blir litt for kaotisk.

De som har sett Zack Snyders forrige film, 300, veit at fyren har sans for stil og estetikk. Det syns. Akkurat som med 300, har Watchmen faktisk slow-motion på de rette stedene, og det aller, aller meste er, om ikke annet, fryktelig lekkert å se på. Flere ganger har han tydd til deilig ironi ved å putte en munter sang bak sterke bilder, og åpningssekvensen er både utrolig sterk og effektiv. Jeg trudde med andre ord at det kom til å bli dritbra til å begynne med.

Men flere av karakterene er framstilt på en ganske stiv måte. Sjøl om jeg er overbevist om at Dr. Manhattan er en kremgutt i tegneserien (det er det best for ham at han er, i og med at jeg blei ham på en test), virker han utrolig overdreven i filmen. Den lett drømmende stemmen og den flytende måten å bevege seg på, gjør at han minner mer om en parodi på Luna Lovegood enn en semigud. Silk Spectre og Nite Owl mangler personlighet, og derfor gjør det at Rorschach, som hadde vært troverdig og tøff omgitt av hakket mer habile folk, virker temmelig malplassert. Skal innrømme at jeg nøt fraværet av de andre i de fete fengselsscenene, og bare koste meg med litt god gammaldags "hvem er sjefen?"-slåssing.

Sjøl om filmen breier seg ut i 163 drøye minutter, blir det for mye handling til at det egentlig er behagelig. Jeg trur herr Snyder tok seg vann over hodet når det gjelder hva han vil formidle. Han prøver å få fram både mellommenneskelige relasjoner, filosofi, action, psykologi og en snedig konspirasjon, men han går ikke i dybden på noe av det. Dessuten virker filmen veldig ustrukturert når det gjelder plott. Jeg savner en rød tråd å holde meg fast i!

Men nå virker jeg sikkert veldig negativ her. Som sagt ser det i det minste uhorvelig bra ut, og de delene der bare Rorschach, og ingen av de andre tullebakkene er med, funker det jo faktisk kjempebra. Jeg veit at dette kunne ha blitt gjort mye bedre, og jeg krysser fingrene for en remake i min levetid.

Dommeren har talt: 4

Ymse oppdateringer og OVERRASKELSE!1!!1!

Jeg fant aldri kvitteringa mi, og da fikk jeg ikke et nytt headset. Og det kom visst til å bli dyrere å reparere enn å kjøpe nytt, så da blei det nytt. Det er nesten helt likt, da. Den eneste forskjellen er at den skrifta på sida der det står Skullcandy, er sånn løkkeskrift denne gangen (slettes ikke ulike den fonten til Ford), mens den på den forrige var sånn taggeskrift. Egentlig like greit, ettersom jeg følte meg litt yo-yo med den forrige skrifta, og det er negativt i den forstand at jeg ikke er en veldig yo-yo person.

Det skjedde mer i dag og. Jeg har vært trøtt i dag, og gjespa en del. Hver gang jeg gjespa, knitra det liksom i det stakkars høyreøret mitt. Og veit dere hva? Nå trur jeg jaggu at ting har blitt bra igjen! Enten det, eller så har jeg blitt så vant til det at jeg ikke tenker over det lenger. Either way er jeg jo lykkelig, så spiller det noen rolle?

Men nå kommer vi til sakens kjerne. Jeg har faktisk allerede hinta vagt til Karen om det. Dere forstår, jeg har en del klær hjemme som ikke brukes til så mye annet enn garderobefyll. Og det er ikke egentlig noe jeg trenger. I væffal ikke når jeg veit at klærne kan få bedre hjem andre steder. Og opprinnelig hadde jeg tenkt å ta penger for dem på eBay eller finn.no eller noe, men inspirert av godheten fra Ingrid Marie, som har gitt ut gratis armbånd, og Aurora, som i si tid ga ut Harry Potter-skjerf, gir jeg herved bort det jeg ikke trenger. Til dere, ja. Med andre ord blir det nesten som Fretex, bare billigere. Det eneste dere trenger å gjøre, er å sende meg en mail med hva du vil ha og adresse til kaninen_rulle@hotmail.com, så skal jeg sende ut så fort jeg har anledning. Noe som for så vidt kan bli litt til, ettersom det er jævlig dårlig bussforbindelse her jeg bor (hvilket vil si én buss i døgnet), og jeg kun har fritimer på skolen på fredag, og jeg nå til fredag skal ha kollekviegruppe, og neste fredag er i Spania, og fredagen etter der er i England, og ja. Men jeg skal få det til, jeg lover! Og bare for å presisere det; ingen av klærne er ødelagte på noe vis. Det er ikke derfor jeg gir dem bort. Det er fordi de er for små, for store, ikke er min stil lenger, ser rare ut på meg, men fine på modellen i katalogen, eller har vært lite gjennomtenkte impulskjøp, som den dårlige kommunisten jeg er. Det kan forekommer noen løse tråder eller noe sånt, men de er ikke ubrukelige, liksom. Så ja. Tenker jeg bare laster opp bildene, jeg. Førstemann til mølla! (Er for så vidt kanskje verdt å nevne at dette bare gjelder de faste leserne mine - har du snubla over bloggen min ved en tilfeldighet, gjelder det ikke, altså!)

Bohemskaktig langt skjørt i størrelse 36. Er litt mørkere brun i fargen enn det overeksponerte bildet mitt viser. Kan for mennesker med litt større pupper enn meg òg brukes som kjole. Er brukt en del ganger, men i fin form!

Blå-og-svart-stripete ettersittende bukseting. Størrelse 36. Kun brukt to eller tre ganger elns. HAR FUNNET ET NYTT HJEM HOS EVA.

Capribukse eller piratbukse eller hva sånne ting heter for noe. Når meg sånn ca. midt på leggen, og til referanse er jeg omkring 167 cm høy. Svart med rød oppbrett med et koselig broderi på. Brukt noen få ganger, bare.

Enda en sånn piratcapriting. Gul denne gangen, med frekt, svart juksebelte. Størrelse XS. Når en 167 cm høy person til ca. rett under kneet. Ekstremt søt rompe med sløyfer på jukselommer og greier! Bør forresten informere om at den er ganske lav i livet, og det går ikke an å ta noe annet belte utapå juksebeltet. Kun prøvd på et par ganger, og ikke brukt sånn i tradisjonell forstand.

Emobukseeee! Svart med fine, røde ruter. Størrelse 36. Brukt en god del ganger, men i like fin form som det øverste skjørtet der. Emaljen på knappen holder på å flasse av, da, men hvis man bare peller av det som er i ferd med å dette av, så får du jo en blank knapp i stedet.

Denne svidde jeg av utrolig 1099 kroner på en gang i tida. Ganske mye til bare å ha blitt brukt toppen en tre - fire ganger. Størrelse 26 i livet, 32 i beina. Veldig fin og ferdigslitt Levi's-bukse.

Rødt miniskjørt med svarte ruter i størrelse 36. To belter følger med. Sånn omslagsgreie med noen innvendige knapper og styr. Brukt noen ganger, og er frisk og ved god helse.

Fotsidt, burgunderrødt hippieskjørt i størrelse one size. Strikk og knyting i livet, og knyting nederst sånn at folk som er 167 cm og lavere slipper å subbe det i bakken. Brukt tre - fire ganger maks. Føler det dessuten nødvendig å legge til at min nakne fot ikke følger med. HAR FUNNET ET NYTT HJEM HOS GUD.

Mi gamle yndlings-t-skjorte! Jeg kan med andre ord ikke ljuge på at den er brukt en god del ganger, men er i mer eller mindre god stand, med unntak av et litt slitt trykk (men det ser så klart bare tøft ut) og et minimalistisk hull ved den ene armhulen. En liten, fønki H bak på den ene skuldra følger med helt uten ekstra kostnad. Størrelse S.

Oransjerutete flannellsskjorte i størrelse S. Noe løst stoff som henger og slenger og kanskje kan trenge en omgang med symaskin i den der knapperekka. Denne er òg litt trang i ermene til S å være, men har mansjettknapper med to hakk.

Denne søte t-skjorta er ubegripelig nok størrelse L, noe som egentlig er grunnen til at det er jeg som har den, og ikke Vibeke, som var den som opprinnelig kjøpte den. Den er mer S enn L. Nusselig alv og alvestøv.

På en måte litt trist, dette her. Denne t-skjorta er det mange minner i. Jeg hadde den på meg første gang jeg møtte Eva og Ingrid, men jeg bruker den tross alt ikke lenger, så da er det jo bedre at noen andre gjør det. One size, og sånn stretchy, semi-skinnende materiale. Svart, altså, med litt glitrende tiger. Brukt ganske mye, men i kjempeform!

Fin/tøff topp med vid utrigning (sånn helt ut til skuldrene) som er litt gjennomsiktig. Svart med rosa trykk og nesten-kniplinger i ermene og nederst. Relativt stort Atticus-trykk bakpå skuldra. Størrelse S. Ikke brukt så mye.

Vakker, neongul og praktisk talt ubrukt tutu (prøvd på kanskje to - tre ganger) i størrelse XS/S. Ganske kort (kanskje 20 - 25 cm).

Så, da er det bare å maile meg!

Og så skal jeg forresten se Watchmen i kveld!

Salmer fra kjøkkenet (2003)

Dette er den underlige, lille historia om en gjeng svensker i etterkrigstida som bestemmer seg for å dra til Norge for å undersøke norske mennes kjøkkenvaner. Undersøkelsene skal foregå i høye stoler på nettopp kjøkkena, og undersøkerne skal KUN, gjerne utheva i kursiv og med et par understrekninger under òg, observere det de ser og tegne bevegelsene til mennene de observerer på et ark de har. De skal ikke under noen omstendigheter snakkes til eller involveres i kjøkkenarbeidet på noen måte. De relativt gestapiske reglene til tross, utvikler observatør Folke og verten hans Isak et nært vennskap.

Det første som slo meg her, var det knappe, men ekstremt vakre manuset. Til tross for at Isak snakker ei ganske påtvunget bøgdisdialekt der han veksler mellom å for eksempel si "BUTT-ikk" og "but-IKK", er i det minste orda han sier merkelig nydelige i sin dagligdagshet og snurrighet. Det er dette jeg likte så godt ved for eksempel Lost in Translation òg - med en fåmælt manus, blir det ekstra mening i det som faktisk sies. Ikke noe tomprat. Ikke noen replikker til overs. Strippa for alle unødvendigheter. Og de som måtte ha lest noen av kommentarene jeg har gitt på Skrivebua, har kanskje fått med seg at minimalisme er noe jeg har sansen for. Tydeligvis er det ikke bare jeg som har skjønt det!

En annen ting som er verdt å få med seg, er forholdet mellom Isak og naboen Grant. Jeg har litt på følelsen av at jeg er flink til å dra fram mellomenneskelige forhold i anmeldelsene mine, men så er det nå en gang presentert på en ypperlig måte her og, da. Som sagt er det ikke så mye som blir uttrykt verbalt i denne filmen. Det betyr ikke at det ikke er mye som blir uttrykt på andre måter. Nettopp nevnte naboforhold er en sånn ting. Grant som karakter er dessuten utrolig spennende. Det er nesten så man vil se filmen flere ganger med den ene hensikten å sjøl være en observatør, men observere Grant, og ikke Isak.

Med en slags seigt, gammalmodig soundtrack og trauste, mosegrodde locations, ligger det og lurer i lufta allerede på coveret at dette er en type film som liksom humper og går i sitt eget, stille tempo, uten at det er noe negativt. Filmen har mange absurd morsomme øyeblikk, til tross for at det er mer humring og fnising enn hysterisk latterkrampe man opplever. Sære situasjoner og ensomme mennesker møtes i en slags syk milkshake (eller "mjølkerist", som Ingrid sier), og resultatet er faktisk både veldig søtt og veldig koselig, samtidig som det likevel hviler ei slags melankolsk atmosfære over det hele. Du føler det, liksom, uten at jeg greier å uttrykke det annsleis.

Det er nok mange ting jeg ikke har fullt ut forstått her. Hesten, for eksempel, både den ekte og den i tre. Likevel har jeg forstått nok til å vite at dette er en veldig, veldig god film, som faktisk viser Norge fra ei annen side enn den som involverer Kristoffer Joner og Aksel Hennie.

Dommeren har talt: 5

Grusomme skjebne

Se hva som skjedde på bussen i går! Headsettet mitt og jeg ante fred og ingen fare da vi gikk i et småmuntert ganglag som muligens kunne minne litt om traving nedover langs de tomme setene, da jeg med ett kjente ei nådeløs rykning ved høyre side. Ledninga på headsettet hadde hengt seg fast i armlenet på det ene setet. Og fordi jeg er så sterk (høhø) hadde jeg greid å rykke ut hele ledninga fra den høyre klossen med intet annet hjelpemiddel enn farta mi. Og da jeg kom hjem, og klagde min nød til pappa med det håpet om at han kanskje ville ta hintet og tilby å sende den til reperasjon, gjorde han som fedre gjerne gjør: prøvde å tøffe seg ved å vise sine handykrefter. Og vel, det er derfor den hvite puta der ikke er der lenger, for å si det sånn. Etter det blei han forbanna og pælma hele tingen i søplebøtta. Men jeg tok den opp igjen, og skal prøve å gjøre hva jeg kan med den på Spaceworld til fredag. Eller, jeg skal strengt tatt ikke gjøre så veldig mye. Jeg skal bare prøve å finne kvitteringa for å bevise at jeg kjøpte den alt i høst, og så smile så pent som mulig sånn at jeg får det på garantien. Problemet er bare hva jeg skal gjøre på bussen uten musikk så lenge.

The Prestige (2006)

Vi møter to herrer i England på noe jeg trur er slutten av 1800-tallet. De to herrene er tryllekunstnere og venner, men etter en ulykke der en av dem, Wolverine a.k.a. Robert Angier, si dame dør under en opptreden, skylder Wolverine på kompisen Batman a.k.a. Alfred Borden for det som skjedde. Dette utvikler seg til å bli et rivaleri der de hele tida prøver å overgå den andres tryllekunster, samtidig som forholdet mellom dem bare blir mer og mer prega av en galskap og en besettelse.

Det eneste jeg ikke liker med denne filmen her, er rett og slett hvor dum den får meg til å føle meg. Det er en grunn til at de to hovedpersonene gjentatte ganger sier "pay close attention", for gjør du ikke det, er du rett og slett eid. Dette er en uhyre smart og innvikla ting, og ikke en eneste liten detalj er tilfeldig. Jeg hadde sikkert ikke skjønt åssen ting hang sammen, hadde det ikke vært for at jeg avla Wikipedia et aldri så lite besøk etterpå. Nå er det slettes ikke utelukket at jeg er litt treigere enn hva filmens tiltenkte publikum måtte være, men jeg skal si at hjernecellene mine fikk kjørt seg. Dette slår sudoku anytime.

Og reint bortsett fra det komplekse plottet, som utvikler seg til en konspirasjon av dimensjoner, er det masse annet fett å feste blikket på her. Vakre kostymer, mengder tøff trylling og noen spenstige elektrisitetsscener gjør sitt til at dette er fengende. Dessuten er det en rett fram interessant opplevelse å følge med på åssen det reint psykologisk utvikler seg mellom de tidligere bestisene. Forholdet mellom Borden og kona Sarah er òg verdt å følge utviklinga til. I det hele tatt mye å ta tak i her.

Her er det veldig mye mystisk. På samme måte som LOST er det liksom det at du ikke veit hva som skjer, det som på mange måter er hele filmen. Veldig intens og spennende hele veien igjennom. For der faktisk aller fleste filmer har enkelte dødpunkt, er dette full fres hele veien. Når jeg likevel ikke lar den nå heeelt opp, er det ganske enkelt fordi jeg ikke hang med alltid. Ja, jeg trekker den fordi jeg er for dum til å ta den med en gang. For så dritsekk er jeg faktisk.

Dommeren har talt: 5

Með suð i eyrum

Nå er det mars alt, og bare to uker til jeg drar til Granada igjen. Dæven døtte.

I noen dager nå (tre, trur jeg. Kanskje fire) har jeg hatt følelsen av å bare høre på høyre øre. Eventuelt at jeg har hodet under vann. Det er skikkelig ekkelt. Først trudde jeg kanskje at det var bivirkningene av konserten, men da burde de jo ha dukka opp dagen etter, sant? Og man kan ikke klage på at jeg har mp3-spilleren for høyt på heller, for den har jeg hatt høyt på leeeenge, og da er det rart at det skal skje noe først nå, er det ikke? Jeg må sannsynligvis bestille legetime, og det til tross for at jeg frigging hater leger. De er korrupte, alle sammen, og perverse. Men denne semi-tinnitusen skremmer meg. Det er sykt ubehagelig. Det hjelper liksom ikke at mamma går rundt og sier "kanskje du mister hørser'n" heller. Herregud. Bare tanken på det får meg til å ville grine.

Dessuten har jeg tissa annahvert sekund i dag. Det har vært helt rart. Egentlig trur jeg ikke de to tinga har noen sammenheng, men jeg liker å konspirere. Det er liksom, jeg drikker en slurk av et glass - en SLURK, altså, som sikkert er 0,000001 dl - og så må jeg helt sinnssykt tisse. Vibeke trudde det kanskje var blærekatarr, men det gjør jo ikke vondt. Hmz.

On a brighter note har jeg i det minste lært meg å si "måtte konspiratorer myrde deg på kjøpesenteret" på latin. Eller, ikke si, da. Bare skrive. Det er utinam coniurati te in foro interficiant.