Dette er en offentlig beklagelse

Det er så mange som sier at dette er et valg jeg har tatt, at det er min feil. At jeg bare kan rette det opp igjen hvis jeg bestemmer meg for det. Og kanskje kan jeg det, men jeg trenger noe jeg ikke veit hva er til å ta den bestemmelsen. Jeg har virkelig lyst til å ha lyst til å gå ut, være sosial, ha det gøy. Jeg vil finne glede i alt det som det tydeligvis er vanlig å finne glede i. Jeg har lyst til at det skal være enkelt, til at gode venner skal kunne gjøre meg i godt humør, til at det å delta i livet skal gi meg noe tilbake. De siste månedene har det bare vært to ting jeg virkelig har hatt lyst til, der det ene er å være sammen med Jørgen, noe jeg uansett ikke kan få gjort i nærheten av hvor ofte jeg vil, og det andre er å ligge på sofaen eller i senga og drikke brus. Jeg vil ikke lage mat, jeg vil ikke spise. Jeg vil ikke skrive, eller jo, jeg vil jo det, men jeg får det ikke til uansett, klarer aldri å skrive noe jeg blir i nærheten av fornøyd med likevel, klarer egentlig ikke å skrive noe i det hele tatt, skjønner ikke hvor orda har blitt av. Jeg vil ikke gå tur, kjøpe meg på noe nytt, snakke med venner, henge med venner, drikke med venner, gå ut døra.

Jeg skulle ønske jeg hadde et skilt hengende rundt halsen min til enhver tid. "Advarsel! Denne personen er åndssvak. Hold deg unna." Jeg bør ikke bli kjent med nye folk, for jeg bare skuffer dem. Jeg klarer ikke å leve opp til de forventningene man forbinder med ordet "venn." Og det er ikke personlig, så vær så snill, hvem enn som måtte lese dette og føle seg truffet, det er faktisk ikke deg, det er meg. Jeg er et av de kjipeste menneskene i hele verden, og det beklager jeg. Jeg kan ikke gjøre noe annet.

Dette blei altfor personlig og jeg er en idiot. Unnskyld.

Detaljer

Nå innser jeg jo at alt dette hadde sett så mye mer innbydende ut om jeg bare hadde rydda rommet mitt før mini-fotoshuten. Men veit dere hva? Det er faktisk sånn det ser ut når det er ryddig der. Sånn cirka. Jeg rydda i går. Men det er faktisk ganske vanskelig å rydde når man har så lite rom. Flesteparten av tinga mine står for eksempel fortsatt stabla i esker fordi jeg foreløpig ikke har bokhylle eller noe sted å ha mesteparten av alt nipset mitt. Og så har jeg ikke fått tak i en stol til skrivebordet mitt ennå. Og så har jeg heller ikke fått hengt opp plakater og sådan på veggene ennå. Man har liksom ikke tid til sånt når man plutselig bare jobber.

Men! Dette er jo ikke noe spennende for dere å lese, stakkars. Her har dere bilder av rommet mitt og alle de fine tinga som er grunnen til at jeg er omtrent blakk nå. Igjen.

 Ja, det er en kommode med en TV oppå. Man tager hva man haver.

 Jeg hadde vært mye stoltere av denne innretninga om den bare hadde vært min idé. Ideen er Åshild, en av mine to samboere, sin. Dette er rett og slett ei gardinstang som er bundet fast med hyssing til sengeplankene som hemsen over består av. Og ja, jeg liker blonder, rysjer og tyll.

 Denne står strengt tatt på stua, men den er min!

Denne står også på stua. Vannpipa gikk jeg til innkjøp av i mai eller juni eller noe sånt, trur jeg og mener jeg å huske.

Og helt til sist vil jeg bare minne dere om at verden er fantastisk.

Spøkelseshus ved Stavsjø

Det har nok vært ei seter i gamledager, med mer vestlandsk utseende enn hva den geografiske plasseringa skulle tilsi, på toppen av en bakketopp med sauebeite under seg. Det hadde råtna opp til the point of no return. Helt utenkelig at slekt og venner bare har latt det stå og tæres vekk. Innvendig var det utvilsomt bevis for at det en gang for lenge siden var en koselig, liten boplass. Nå hadde det blitt så skeivt at jeg var redd hele huset skulle velte da vi gikk opp i andre etasje.

Slottsfjell 2012

Disse bildene kommer ikke seint i det hele tatt.

Men jeg blir ikke så veldig lengtende av å legge ut sommerbilder, egentlig. Har alltid vært mer glad i høsten og våren uansett.

Siste bilde er tatt av Christian Roth Christensen. Syntes det var så fint.

Er det ikke sånne farger emoer liker, a?

Jeg har farga håret igjen. Eller Lars har gjort det for meg, da. Jeg er egentlig ikke så tradisjonell at jeg kler meg i mørkere farger og spiser suppe og drikker kakao bare sånn fordi det er høst, men jeg følte likevel at dette var veldig riktig akkurat nå. På en måte.

Rød over! Og lilla under! (Og lyse-lyserød på snuten!) Bloggen min har av en eller annen grunn en lei tendens til å blassifisere (som i å gjøre fargene blassere) bildene mine, men altså. Det skal gå an å få et ganske greit inntrykk av åssen min nye manke ser ut.

Se så rødt:

Bare at det egentlig er litt mer knall i virkeligheten, altså.

Og se lilla:

 

Og ja, jeg syns det egentlig er kleint å legge ut masse egentatte bilder av seg sjøl på bloggen sin, men det er så vanskelig å få gjort det noe annerledes. I det minste er de ikke tatt på badet.

På torsdag skal jeg holde foredrag om kreativ skriving for intet mindre enn to norskklasser på VG1, før jeg skal holde nevnte forfatterpresentasjon på Lier bibliotek. Og dagen etter reiser jeg jaggu meg til Tromsø.

Pjatt

Jeg har internett i leiligheten! Og alle hjerter gleder seg.

Den siste tida har jeg utvikla meg til å bli helt ekstremt huslig. Det er kjemperart. Det begynte en gang på Frogner, trur jeg, og nå har det tatt helt av. Jeg har kjøpt dritfin bilderamme! Og dritfin kommode! Og dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til å finne en dritfin bokhylle og en dritfin stol og en dritfin skrivepult! Og dere har sett den dritfine sofaen min, sant? Den som står i stua på bildene i det forrige innlegget? Og så vil jeg bake pai!

Men det var en digresjon. Tenkte kanskje dere ville vite at torsdag tjuende september kan dere for en femtilapp oppleve meg live på Lier bibliotek. Høhø. Jeg skal snakke om bøkene mine og det å skrive, pluss lese litt høyt og svare på spørsmål og litt sånn ymse. Koster som nevnt femti kroner, begynner klokka sju. Ja? Ja?

Og ellers, da? Jo. Det går vel greit.

Trevegger og gipsrosett

Mennesker! De første bildene!

 

Det bærer jo fortsatt ganske tydelig preg av å nettopp har blitt flytta inn i, men dere skal ikke se bort ifra at dette kan bli riktig så hjemmekoselig etter hvert.

Rommet mitt er forøvrig så lite at jeg ikke får til å ta et oversiktsbilde av det. Det blir liksom bare rett inn i veggen på den andre sida, på en måte. I det minste er husleia justert deretter, og dét betyr at jeg har hele ett tusen fem hundre mer i måneden nå enn jeg hadde mens jeg bodde på Frogner. Det er kult!

Vi har fortsatt ikke fått internett og denslags i stand ennå. Så nå sitter jeg på Parkteatret med Simon & Garfunkel over høyttalerne som en annen hipster.

Vi snakkes en gang jeg har fått internett.