Om å kjøpe røyk

Jeg forteller de dårligste vitsene i hele verden, men Hallgrim og Elisabeth ler og ler. De har begynt å kalle meg ”katten”; liten og angivelig søt, som følger etter dem overalt, men det er bare koselig. De spanderer så mye røyk på meg at jeg har måttet begynne å kjøpe min egen for å veie opp for den dårlige samvittigheten. Men jeg tør ikke. Det er jo helt idiotisk. Jeg er tjue år, og jeg har et bankkort som beviser det. Men hva om tonefallet mitt, måten jeg uttaler orda på, hva om kroppsspråket mitt, enten er jeg kanskje for sjølsikker eller helt omvendt, bare hva som helst, det kan jo være så mye, tenk om noe avslører at dette har jeg ikke gjort før, jeg er ikke en integrert del av miljøet, jeg er bare her fordi noen har forbarma seg over meg, egentlig er jeg en verdiløs etterdilter som skjelver i beina og gjør som jeg får beskjed om, verken mer eller mindre. Tenk om kassadama gjennomskuer meg. Tenk om Hallgrim og Elisabeth gjennomskuer meg. Tenk om alle gjennomskuer meg, og så ser de meg som jeg egentlig er, som den det alltid har vært meninga at jeg skal være, som den jeg sjøl har kjent hele livet og som jeg har hata like lenge, tenk om. 
    ”Jeg tør ikke”, sier jeg til Elisabeth. Hun forstår ikke problemet, men lover at hun skal være med meg når jeg gjør det. Heldigvis har jeg vært med Hallgrim og Elisabeth såpass mange ganger at jeg veit at man skal si ”tjue løkki” og ikke ”tjue lucky strike”, for da sier man implisitt at røyking er en naturlig del av selvet ditt, det har alltid vært sånn, så selvfølgelig som pusten. Det er det jeg skal si.
   Og så står vi der, Elisabeth og jeg, i køen til kassa, og jeg skjønner at jeg ikke kan si ”tjue løkki” fordi det er jo ikke sant, hvem er det jeg prøver å lure, jeg lurer jo ikke engang meg sjøl, og hvem skal da i så fall kunne tru på meg, det er som å spille skuespill og attpåtil være skikkelig dårlig i det.

    ”Skal jeg si løkki eller lucky strike?” spør jeg Elisabeth.

    ”Det er det samma”, sier Elisabeth.

    ”Jammen hva jeg skal si”, sier jeg.

    ”Du kan si løkki”, sier Elisabeth, og så er det plutselig min tur.

    ”Hei, jeg skal ha tjue lucky strike”, sier jeg, og han i kassa ser på meg, han trur ikke på meg, han har gjennomskua meg, jeg visste han ville gjøre det.

    ”Har du legitimasjon?” spør han. Jada, det har jeg, jeg gir ham kortet mitt. Så snur han seg i svingstolen, strekker seg til hylla over seg og tar ned ei pakke med tjue løkki. Jeg tar imot, betaler, og så var det gjort.

    ”Du greide det!” Elisabeth smiler, hun er jo oppriktig glad på mine vegne. Hun har sjøl kjøpt sjokolademelk, jeg kjøper noen slurker av henne ved å gi henne en løkki, og vi røyker og drikker sjokolademelk foran butikken, og dette skal vise seg å være et av mine lykkeligste øyeblikk i livet, og jeg kjenner det der og da også, og jeg ser det på verden; det er høst, bladene på trærne er aldri så intense andre steder, tåka er tjukkere her enn ellers, det er florlette ishinner over vanndammene, vi er 163,44 kilometer fra Oslo og 69,6 meter over havet, og livet er uendelig vakkert.

---

Utdrag fra samme greia som dette og dette. La oss bare kalle det "prosjektet" fra nå av.

I kveld skal jeg se Styrtet Engel på Nationaltheatret, og på tirsdag skal jeg sammen med andre Buskerud-forfattere lage adventskalender for Buskerud Fylkesbibliotek. Hipp hurra!

Fra spirer til spor

Veit dere, i dag lanseres faktisk diktantologien til Panthera! Ikke sant den ser kul ut?

Panthera har jo etter hvert begynt å finnes i veldig mange bokhandlere rundt om i landet, så det skal gå an å gå inn i for eksempel en Norli- eller Libris-butikk og spørre etter den. Ellers er den alltids å få tak i fra hjemmesidene til Panthera eller fra haugenbok.no.

Foruten et dikt av undertegnede, fins det også dikt av Astrid Luisa Niebuhr, en av mine Panthera-kollegaer, og fra flinkeflinke Kristina og fra like flinke Daniel. Med andre ord: jeg går god for kvaliteten! Som en liten smakebit, kan jeg jo poste mitt bidrag, Å tvinne man:

Dette vil jeg:
kjenne hovslag mot grasstrå
riste i dem, få dem til å
skjelve ytterst

dra fingrene langsmed
morkne gjerder;
rester etter
hestene som kunne vært ville

(Nå skal jeg helt ærlig innrømme at jeg ikke husker om jeg sendte inn denne versjonen eller den litt annerledes versjonen som tryktes i Filologen for ei tid tilbake. Det kan jo være en overraskelse?)

Tre anbefalinger på F

Firefly - Jeg har flere ganger fått høre at det liksom er en slags pågående "kamp" mellom de som liker Battlestar Galactica og de som liker Firefly. Litt på samme måten som Star Wars versus Star Trek. Vel, jeg er en av de som liker begge. Okei, så liker jeg kanskje egentlig Battlestar Galactica mye bedre enn Firefly, men fordi BSG er en så ufattelig gjennomgod serie, så betyr det at noe jeg liker det mye bedre enn, også er veldig bra. Du er med? Flott. Firefly er en fengende, underholdende, morsom og spennende serie skapt av ingen ringere enn Joss Whedon, men som med så mye annet som er bra her i verden, blei den tatt av skjermen altfor tidlig på grunn av sviktende seertall. Dette igjen har resultert i oppfølgerfilmen Serenity og en tegneserie. Jeg lar dere egentlig bare få kikke på denne traileren, jeg, for jeg trur egentlig den forklarer bedre hvorfor dere bør se den enn babbelet mitt:




FanPlusFriend - Jeg har veldig lenge leita etter en butikk som selger lolita og viktoriansk/rokokko/barokk-inspirerte klær uten å være veldig overdrevent DARK & GOFFIK (eller det kunne for så vidt være det òg, men helst uten alle reimene og naglene). Så var det Ingrid (bruker hun i det hele tatt bloggen sin lenger?) som introduserte meg til denne fantastiske sida. Her er det mye snadder for de som vil være top notch når de pynter seg - eller til hverdags, for den saks skyld. Man kan kjøpe ferdige sett eller plagga hver for seg. Og så er det faktisk veldig billig sammenligna med hva det ville kosta i en gothbutikk i Norge. Adressa er enkelt og greit www.fanplusfriend.com. Dette er et litt dårlig bilde, men blusen og skjørtet på bildet (altså ikke korsettet) er kjøpt derfra:

Final Fantasy X - Eller egentlig kunne jeg bare ha anbefalt hele FF-serien, men jeg tenker at det kaaaanskje ville blitt for omfattende. Egentlig er det helt utrolig at jeg aldri har skrevet noe ordentlig utfyllende om enten ett av spilla eller alle før. Men uansett, jeg velger å konsentrere meg om tieren, siden det er mitt desiderte yndlingsspill i serien, med sjueren på en god andreplass. Og så veit jeg egentlig ikke hvor jeg skal begynne en gang, for jeg har så mange følelser knytta opp mot dette spillet at dere aner ikke. Bare sånn, sett bort fra at det er kjempemorsomt å spille (skal innrømme at det var litt trått å komme i gang når man ikke skjønner noe av det som skjer eller noe, men bare vent til du kommer til Besaid), er det bare så... woah, dypt. Storyen strekker seg over så utrolig mange aspekter, og det er så engasjerende og rørende atte hutte meg tu. Jeg blir nesten religiøs her. Og så fikk jeg literally nettopp vite at det kommer en HD-utgave sånn snart, så jeg må fanken dutte meg bare se og få ræva i gir og få tak i en konsoll som er yngre enn femten år gammal. Så jeg slenger rett og slett ut en HD-trailer, jeg, så kan dere glede dere sammen med meg (og ignorer den lille biten fra FFX-2 på slutten der, det spillet er ganske teit uansett):




Edit: nærmere etterforskning har vist at jeg faktisk har skrevet et ordentlig innlegg om FFX en gang. Beklager feilinformasjonen.

I still remember the fifth of November

Tenk at i dag har vi vært sammen i to hele år. Ikke verst for noen som helst å holde ut med meg så lenge, og når det ikke engang er hvem som helst som har holdt ut med meg, men den fineste i hele verden, så er det faktisk temmelig fantastisk.

Vi er de søteste som fins.

Og! Dette er ikke relatert til åremålsdagen vår i det hele tatt, men i helga var vi i Oslo/Lier, og da var vi innom Råkk & Rålls, og så fant Jørgen ei plate med et fint cover som han tok opp:

Og så snudde vi den rundt og så bare:

!!!!!!!

Vi kjøpte den. Den er faktisk ganske bra.

Tåkelysning

Har du noen gang lagt merke til at det alltid ser ut til å være litt mindre tåke akkurat der du er?

Vi finner gamle hus i skogen, vi maler våre egne masker, vi er de som står der borte hvor trærne begynner, hvis du senker hodet under havoverflata, kan du kanskje høre oss.

Maleri: Broken Wing




(Du kan like oss på Facebook.)

Eit magisk minne ulikt noko anna

Hei og hopp. I dag er det nøyaktig en måned til jeg skal se Sigur Rós i Spektrum, og i den anledning har jeg en overraskelse på lager, som kanskje egentlig ikke er spennende i det hele tatt. Dere skjønner at jeg har sett dem live en gang før, i 2005, og det skreiv jeg om på nynorsktentamenen min samme året. Og okei folkens, dette er tiende klasse, det er massevis av nynorsk/bokmål-blandinger og språket er delvis prega av klisjeer og delvis prega av kanskje i overkant oppfinnsomme sammenligninger og metaforer. Men den er skrevet med hjertet, okei? Syns uansett det er for lite kjærlighetserklæringer til Sigur Rós der ute.

(Og forresten: tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene på det forrige innlegget mitt.)


---

Enkelte ting ein opplever festar seg betre til minnet enn andre. Personleg vil datoen 2. november 2005 alltid sitje som tatovert til hjernen min. 

Det var rart når Dagen med stor D endeleg kom. Eg hadde venta i noe som minna mistenkjeleg mykje om ei evigheit då eg vakna og kunne lese på kalenderen at no, no var dagen kome. 

Eg kan tenkje meg at eg vandra rundt som ein zombie på skulen den dagen. Timane fekk eg vel ikkje med meg noen ting av, eg satt berre der som ein levande daud og kunne ikkje få inn mellom øyra at i dag skulle det skje. 

Då eg var heime igjen, må eg ha gått som i ein døs. Eg kan i alle fall ikkje hugse noe i det heile tatt frå akkurat då. 

Då eg hadde sett meg inn i bilen og var på veg inn til Oslo, sa eg ikkje eit einaste ord. Eg var fullstendig taus. Eg berre tenkte. Eg kunne enno ikkje tru det.

I det augeblikket eg sette foten ut or bilen og ned på asfalten utanfor den store konserthallen, byrja det å gå så smått opp for meg at dette faktisk hende på ordentleg. Dette var ikkje ein draum, det var røynda. Hadde eg klypt meg sjølv i armen då, hadde eg følt smerte.

Føtene mine gjekk med raske skritt inn i bygningen. Eg kjende meg nesten dopa. Altså, ikkje det at eg faktisk har vore dopa før og veit kva eg pratar om, men la meg seie det sånn at viss eg hadde brått vakna og stira opp i andleta på urolege sjukepleiarar og legar, hadde eg ikkje vore ein smule forundra. 

Idet eg gjekk inn i sjølve rommet det heile skulle gå for seg i, kan eg ikkje hjelpe for at eg kjende meg temmeleg gira. Den omtrent robotaktige veremåten min hadde no blitt bytt vekk til føremon for ein ekstatisk glede som sakte breidde seg utover i kroppen min. 

Noen minutt seinare (eller kanskje det var timar? Eg hadde ikkje noe særleg omgrep om tid akkurat då) blei ljosa dimma ut, og oppvermingsbandet kom på scena.

Dei spelte utruleg fin musikk. Eg naut kvart sekund av det. Likevel, mot slutten, byrja eg så vidt det var å bli litt utolmodig. 

Etter at dei hadde hugteke publikum i om lag ein halvtime, kom ljosa på igjen, og det var pause før det skulle brake laus for alvor. Eg blei der eg var, eg. Om eg hadde ynskt det, hadde eg ikkje gått ut or hallen. Forventinga hadde nagla meg til golvet, eg berre venta.

Igjen mista eg omgrepet om tid, og eg aner ikkje den dag i dag om eg venta i minutt eller timar før ljosa igjen gikk ut, og vi blei ståande att i mørkret. Hjartet mitt banka som ein hyperaktiv tiger med ribbeina mine til bur så han ikkje skulle hoppe ut or kroppen min. Adrenalinet dunka som ei løpsk bongotromme, og blodet bruste verre enn Angel Falls der eg stod, og hadde du sett meg då, hadde du vel ikkje sett skilnad på meg og ein høgspentline. 

I det fjerne byrja svake ljodar å liste seg på tå inn i øyregongen min. Enno var scena heilt mørk, og sjølv om det var minst tusen andre i rommet samstundes, føltes det ut som om det berre var eg og musikken. 

Dei vene tonane frå ein synthesizer og frå blåsarar bygde seg opp, og eg lukka auga mine. Dette var så fullendt vakkert, rett og slett. 

Etter om lag to minutt var introen ferdig, og den glei over i den fyrste songen.

Frå det augeblikket eg høyrde den fyrste tona frå bassgitaren, kjende eg at dette var lukke. Du tenkjer nok no at det berre er ein vonlaus klisjé, men eg greier ikkje å skildre det annleis. Hjartet mitt dundra i veg i hundre kilometer i timen, og då ljoset falt på dei fire musikarane på scena, gjekk det opp for meg at det faktisk var menneske av kjøtt og blod som hadde laga denne ufatteleg vakre musikken, og ikkje englar. Det gjekk også opp for meg at dette ikkje var eit urettferdig livaktig fata morgana av noe slag, men dette var ein vaskeekte konsert med Sigur Rós.

Eg stod heilt stille utan å røre ein muskel. Eg berre glodde med open munn på scena og kjende korleis musikken kjærteikna øyra mine. Dette var kva som kan kallest balsam for sjela. 

Det var som å vere med på ein heilt utruleg reise til dei mest forunderlege stader. Noen gongar opphalde eg meg i allheimen med stjerner roterande om meg. Andre gongar var eg under havet og sumde med delfinar og havskjelpadder. Andre gongar igjen svevde eg over fjelltoppane i Himalaya, mens enno andre gongar sprang eg over eviggrøne enger med fargesterke blomar og våryre sumarfuglar. Eg var i symbiose med musikken, og eg braut meg gjennom han som eit cruiseskip bryt seg gjennom vassoverflata. Det var som å ha sola i andletet, ete is på 17. mai, liggje og dagdrøyme i graset i sumarferien, kjæle med ei katte som er like glad i deg som det du er i ho og vinne i lotto på ein gong. No levde eg.

Etter ei stund, då eg hadde vendt meg til kor sinnssjukt fantastisk musikken var og eg ikkje gapa som ein gullfisk lenger, stod eg og smilte. Ikkje det at eg ofra dei andre så mykje som eit kjapt blikk, men eg kan tenkje meg at dei så med interesserte auge på scena, mens eg berre stod der med eit skeivt smil og rista på hovudet. Eg kunne ikkje heilt fatte at dette verkeleg hende meg, samstundes kunne eg fatte det med heile meg på ein måte eg aldri før hadde fatta noe som helst på noen gong. Eg følte meg i eitt med musikken på eit nytt vis, dette kunne i det heile ikkje samanliknast med å høyre på musikken heime i stova på ein cd-spelar. 

Den behagelege stemmen til vokalist Jón Þór Birgisson fylte opp heile meg innvendig. Stemmen hadde fleire nyansar enn fargeskalaen som fins i regnbogen. Han veksla mellom å vere sår og trist og lukkeleg og glad. Aller mest var han berre akkurat så vakker som eg ville ha han.

Musikken var ein del av meg. Dei harde slaga mot basstromma var pulsslaga mine, synthesizeren var pusten min og stryka med cellobogen mot el-gitaren var nervesystemet mitt. 

Då den aller siste songen var ferdigspelt, ljosa var komne på, musikarane forsvunne frå scena og folk byrja å strøyme mot utgangen, stod eg att med ein underleg kjensle. Ein del av meg var trist fordi konserten var ferdig og eg aldri meir ville oppleve det same igjen, men ein annan del av meg var fylt med ei merkeleg ro. Det var som om alt hang saman no, alt hadde ei meining. Musikk var dessutan ikkje berre musikk lenger no, men eg hadde erfart at det kunne vere så mykje, mykje meir enn det. Med dei rette menneska til å lage han, kunne musikk bli ei oppleving for alle sansar, noe du kan kjenne i blodet, noe du kunne leve deg inn i og vere ein del av. Eg er uendeleg glad for at Sigur Rós viste meg at musikk ikkje nødvendigvis er tilfeldig samansette ljodar, og seier som vokalisten gjorde etter at den mest vedunderlege hendinga eg noen gong har vore med på: ”Takk”.

Asexual Awareness Week

Som noen av dere kanskje (ikke) veit, er uka vi befinner oss inne i nå asexual awareness week. Rett og slett med det enkle formål å minne omverdenen på at, hey, det fins faktisk folk som har minimalt med seksuelle følelser, eller ikke har seksuelle følelser i det hele tatt. Og ganske lenge trudde jeg at jeg var en av dem. Og jeg kom på at en gang før her på bloggen min da jeg nevnte det, var det noen som spurte i kommentarfeltet "Hva er EGENTLIG aseksuell? Og hvorfor er du det?"

Tja.

Hva det er, er ikke så vanskelig å besvare som hvorfor man er det. Jeg er ingen psykolog, men jeg kan synse, og det trur jeg egentlig de aller fleste som leser dette kan òg. Uansett belyste jo nettopp det spørsmålet problemet at folk rett og slett ikke veit hva det er. Det er jo ikke så rart, med tanke på i hvor stor grad man blir bombardert av seksualisert reklame til daglig. Media vil lure oss til å tru at alle er grenseløst opptatt av sex, og at det er et så primitivt instinkt, dette å ville reprodusere seg, at så å si alt vi gjør og tenker på, nødvendigvis koker ned til nettopp dét til slutt. Krøkkete formuleringer til side, det er langt vanligere enn mange kanskje er klar over. Og det er faktisk overhodet ikke noe unormalt med å ikke være opptatt av sex.

Så som nevnt i innlegget jeg linka til, trudde jeg før at jeg var aseksuell. Hovedgrunnen til at jeg fikk mild paranoia med tanke på å få en kjæreste, var at jeg antok at en kjæreste ville forvente at jeg ville ha sex med vedkommende. Og hvem kunne klandre en framtidig beiler, mennesker er jo tross alt seksuelle vesener. Bortsett fra de menneskene som ikke er det. Og dermed gikk jeg rundt og lengta etter en person å kunne være helt nær med, samtidig som tanken gjorde meg livredd. Jeg hadde vel motvillig akseptert tanken at jeg aldri kom til å få meg kjæreste, og i væffal ikke fungere sammen med en kjæreste over lengre tid.

Fordi mange aseksuelle personer forelsker seg likevel. Og det er frustrerende å ikke vite om forelskesesobjektet vil komme til å avvise en om det skulle vise seg at sex likevel var en veldig avgjørende faktor - for det kan det jo være, vi er tross alt mennesker. Og når det gjelder aseksualitet, kan det variere fra å ha en reell angst forbundet med sex, til å ikke egentlig bry seg noe særlig. Angivelig er det mange aseksuelle personer som er i forhold med personer som ikke er aseksuelle som likevel har sex, i hovedsak for å tilfredsstille partneren, bare fordi de ikke har noe problemer med det. De liker det ikke spesielt godt sjøl, men joda, det er greit nok, de misliker det ikke.

Jeg var altså en av dem som hadde en helt virkelig angst forbundet med sex. Jeg forelska meg, ja, og hadde veldig lyst til å ta på og kysse de jeg var forelska i, men jeg klarte ikke å se for meg under hvilke omstendigheter jeg skulle klare å ha sex med dem.

Men så møtte jeg Jørgen.

Som i og for seg var et seksuelt vesen som så mange andre. Og som jeg forelska meg dypt og inderlig i. Og som måtte forholde seg til at jeg bare gråt første gang vi prøvde å ha sex.

Men det gikk gradvis bedre, for jeg var jo ikke akseksuell likevel. Jeg fant ut at jeg var demiseksuell, som også er et sånt uttrykk mange ikke har hørt før. Det innebærer kort fortalt at man ikke klarer å ha sex med andre enn de man har et veldig nært emosjonelt bånd til. Dermed ga det også plutselig mening at jeg aldri hadde hatt lyst til å ha sex med folk jeg tidligere hadde vært forelska i. Forelskelsen hadde jo ikke rukket å utvikle seg til kjærlighet.

Med andre ord kunne jeg aldri har gjennomført sex med noen jeg ikke kjenner, eller med noen jeg ikke er forelska i, eller noen jeg er forelska i, men ikke kjenner så godt. Altså: jeg kunne aldri hatt sex med noen andre enn noen jeg hadde vært i et kjærlighetsforhold med over lenger tid. Jeg har forøvrig lignende problemer med nakenhet generelt, klarer ikke å dusje med andre i en svømmehall eller fellesgarderobe, gruer meg til en dag jeg kanskje må gå til legen og kle av meg. Dette gjelder også andre aseksuelle eller demiseksuelle, og det er mange aseksuelle og demiseksuelle det ikke gjelder. Som med absolutt alt annet her i verden, er sånne ting helt individuelle, og man kan ikke tru at noe som gjelder én aseksuell person man kjenner, nødvendigvis vil gjelde en annen. På generell basis trur jeg for så vidt folk har godt av å bli minna på at alle tross alt er forskjellige, og at det skal man ta hensyn til.

Dette blogginnlegget fort og gæli oppsummert: aseksuelle fins. Demiseksuelle fins. Det er ganske vanlig, og man kan ikke se det på oss. Det er ikke noe galt med oss, og vi er like forskjellige fra hverandre som vi er fra hvem som helst andre. Jeg deler ikke seksualiteten min med noen andre enn kjæresten min, så dette er sånn sett ikke et tema jeg snakker med veldig mange andre om, men en god ting kan ikke gjentas for ofte, så derfor: vis respekt. Ikke bare til aseksuelle og til demiseksuelle, men til homoseksuelle og heteroseksuelle og transseksuelle og alle in-between. Eller enda bedre: slutt å tenke på folk som personifiseringer av seksualiteten deres, for alle er så mye mer enn det uansett.

Fred og kjærlighet til alle.