Salmer fra kjøkkenet (2003)

Dette er den underlige, lille historia om en gjeng svensker i etterkrigstida som bestemmer seg for å dra til Norge for å undersøke norske mennes kjøkkenvaner. Undersøkelsene skal foregå i høye stoler på nettopp kjøkkena, og undersøkerne skal KUN, gjerne utheva i kursiv og med et par understrekninger under òg, observere det de ser og tegne bevegelsene til mennene de observerer på et ark de har. De skal ikke under noen omstendigheter snakkes til eller involveres i kjøkkenarbeidet på noen måte. De relativt gestapiske reglene til tross, utvikler observatør Folke og verten hans Isak et nært vennskap.

Det første som slo meg her, var det knappe, men ekstremt vakre manuset. Til tross for at Isak snakker ei ganske påtvunget bøgdisdialekt der han veksler mellom å for eksempel si "BUTT-ikk" og "but-IKK", er i det minste orda han sier merkelig nydelige i sin dagligdagshet og snurrighet. Det er dette jeg likte så godt ved for eksempel Lost in Translation òg - med en fåmælt manus, blir det ekstra mening i det som faktisk sies. Ikke noe tomprat. Ikke noen replikker til overs. Strippa for alle unødvendigheter. Og de som måtte ha lest noen av kommentarene jeg har gitt på Skrivebua, har kanskje fått med seg at minimalisme er noe jeg har sansen for. Tydeligvis er det ikke bare jeg som har skjønt det!

En annen ting som er verdt å få med seg, er forholdet mellom Isak og naboen Grant. Jeg har litt på følelsen av at jeg er flink til å dra fram mellomenneskelige forhold i anmeldelsene mine, men så er det nå en gang presentert på en ypperlig måte her og, da. Som sagt er det ikke så mye som blir uttrykt verbalt i denne filmen. Det betyr ikke at det ikke er mye som blir uttrykt på andre måter. Nettopp nevnte naboforhold er en sånn ting. Grant som karakter er dessuten utrolig spennende. Det er nesten så man vil se filmen flere ganger med den ene hensikten å sjøl være en observatør, men observere Grant, og ikke Isak.

Med en slags seigt, gammalmodig soundtrack og trauste, mosegrodde locations, ligger det og lurer i lufta allerede på coveret at dette er en type film som liksom humper og går i sitt eget, stille tempo, uten at det er noe negativt. Filmen har mange absurd morsomme øyeblikk, til tross for at det er mer humring og fnising enn hysterisk latterkrampe man opplever. Sære situasjoner og ensomme mennesker møtes i en slags syk milkshake (eller "mjølkerist", som Ingrid sier), og resultatet er faktisk både veldig søtt og veldig koselig, samtidig som det likevel hviler ei slags melankolsk atmosfære over det hele. Du føler det, liksom, uten at jeg greier å uttrykke det annsleis.

Det er nok mange ting jeg ikke har fullt ut forstått her. Hesten, for eksempel, både den ekte og den i tre. Likevel har jeg forstått nok til å vite at dette er en veldig, veldig god film, som faktisk viser Norge fra ei annen side enn den som involverer Kristoffer Joner og Aksel Hennie.

Dommeren har talt: 5

Grusomme skjebne

Se hva som skjedde på bussen i går! Headsettet mitt og jeg ante fred og ingen fare da vi gikk i et småmuntert ganglag som muligens kunne minne litt om traving nedover langs de tomme setene, da jeg med ett kjente ei nådeløs rykning ved høyre side. Ledninga på headsettet hadde hengt seg fast i armlenet på det ene setet. Og fordi jeg er så sterk (høhø) hadde jeg greid å rykke ut hele ledninga fra den høyre klossen med intet annet hjelpemiddel enn farta mi. Og da jeg kom hjem, og klagde min nød til pappa med det håpet om at han kanskje ville ta hintet og tilby å sende den til reperasjon, gjorde han som fedre gjerne gjør: prøvde å tøffe seg ved å vise sine handykrefter. Og vel, det er derfor den hvite puta der ikke er der lenger, for å si det sånn. Etter det blei han forbanna og pælma hele tingen i søplebøtta. Men jeg tok den opp igjen, og skal prøve å gjøre hva jeg kan med den på Spaceworld til fredag. Eller, jeg skal strengt tatt ikke gjøre så veldig mye. Jeg skal bare prøve å finne kvitteringa for å bevise at jeg kjøpte den alt i høst, og så smile så pent som mulig sånn at jeg får det på garantien. Problemet er bare hva jeg skal gjøre på bussen uten musikk så lenge.

The Prestige (2006)

Vi møter to herrer i England på noe jeg trur er slutten av 1800-tallet. De to herrene er tryllekunstnere og venner, men etter en ulykke der en av dem, Wolverine a.k.a. Robert Angier, si dame dør under en opptreden, skylder Wolverine på kompisen Batman a.k.a. Alfred Borden for det som skjedde. Dette utvikler seg til å bli et rivaleri der de hele tida prøver å overgå den andres tryllekunster, samtidig som forholdet mellom dem bare blir mer og mer prega av en galskap og en besettelse.

Det eneste jeg ikke liker med denne filmen her, er rett og slett hvor dum den får meg til å føle meg. Det er en grunn til at de to hovedpersonene gjentatte ganger sier "pay close attention", for gjør du ikke det, er du rett og slett eid. Dette er en uhyre smart og innvikla ting, og ikke en eneste liten detalj er tilfeldig. Jeg hadde sikkert ikke skjønt åssen ting hang sammen, hadde det ikke vært for at jeg avla Wikipedia et aldri så lite besøk etterpå. Nå er det slettes ikke utelukket at jeg er litt treigere enn hva filmens tiltenkte publikum måtte være, men jeg skal si at hjernecellene mine fikk kjørt seg. Dette slår sudoku anytime.

Og reint bortsett fra det komplekse plottet, som utvikler seg til en konspirasjon av dimensjoner, er det masse annet fett å feste blikket på her. Vakre kostymer, mengder tøff trylling og noen spenstige elektrisitetsscener gjør sitt til at dette er fengende. Dessuten er det en rett fram interessant opplevelse å følge med på åssen det reint psykologisk utvikler seg mellom de tidligere bestisene. Forholdet mellom Borden og kona Sarah er òg verdt å følge utviklinga til. I det hele tatt mye å ta tak i her.

Her er det veldig mye mystisk. På samme måte som LOST er det liksom det at du ikke veit hva som skjer, det som på mange måter er hele filmen. Veldig intens og spennende hele veien igjennom. For der faktisk aller fleste filmer har enkelte dødpunkt, er dette full fres hele veien. Når jeg likevel ikke lar den nå heeelt opp, er det ganske enkelt fordi jeg ikke hang med alltid. Ja, jeg trekker den fordi jeg er for dum til å ta den med en gang. For så dritsekk er jeg faktisk.

Dommeren har talt: 5

Með suð i eyrum

Nå er det mars alt, og bare to uker til jeg drar til Granada igjen. Dæven døtte.

I noen dager nå (tre, trur jeg. Kanskje fire) har jeg hatt følelsen av å bare høre på høyre øre. Eventuelt at jeg har hodet under vann. Det er skikkelig ekkelt. Først trudde jeg kanskje at det var bivirkningene av konserten, men da burde de jo ha dukka opp dagen etter, sant? Og man kan ikke klage på at jeg har mp3-spilleren for høyt på heller, for den har jeg hatt høyt på leeeenge, og da er det rart at det skal skje noe først nå, er det ikke? Jeg må sannsynligvis bestille legetime, og det til tross for at jeg frigging hater leger. De er korrupte, alle sammen, og perverse. Men denne semi-tinnitusen skremmer meg. Det er sykt ubehagelig. Det hjelper liksom ikke at mamma går rundt og sier "kanskje du mister hørser'n" heller. Herregud. Bare tanken på det får meg til å ville grine.

Dessuten har jeg tissa annahvert sekund i dag. Det har vært helt rart. Egentlig trur jeg ikke de to tinga har noen sammenheng, men jeg liker å konspirere. Det er liksom, jeg drikker en slurk av et glass - en SLURK, altså, som sikkert er 0,000001 dl - og så må jeg helt sinnssykt tisse. Vibeke trudde det kanskje var blærekatarr, men det gjør jo ikke vondt. Hmz.

On a brighter note har jeg i det minste lært meg å si "måtte konspiratorer myrde deg på kjøpesenteret" på latin. Eller, ikke si, da. Bare skrive. Det er utinam coniurati te in foro interficiant.

Bloc Party @ Sentrum Scene

Jeg var på Bloc Party-konsert i går. Nå elsker jeg dem enda mer.

Men føøørst må jeg få lov å introdusere dere til Delphic. De var oppvarmingsband. For å si det sånn: jeg fikk en intens trang til å hyle "EID!!!!11!!!!" til de tullingene som liksom skulle være smarte og droppa oppvarmingsbandet sånn at de kom seinere og slapp køen og sånn. Det var nydelig. De har ikke kommet med noe album, eller en EP engang, men de er å finne på YouTube i form av noen sloppy liveopptak. Kvaliteten er ikke allverden, men det bør gi deg ei viss oppfatning, eller et fragment av ei oppfatning, eller noe lignende.

Her er de, forresten:

Ja, jeg veit, jeg veit, men jeg gadd bare ikke å drasse med meg speilreflekskameraet. Og jeg har ikke noe annet kamera heller. Veska mi er ikke sååå svær. Og som du muligens skjønner ut fra vinkel og sånn, var jeg på galleriet. Det var ikke så verst.

Og seee, her er Bloc Party!:

Det var ganske mørkt på scena. Så begynte de å spille, og lysa kom på. Så slutta de å spille. Så sa Kele "Hello." Og så begynte de å spille på nytt. Det syntes jeg var litt søtt.

Sjøl om det kanskje kan se litt sånn ut på ett av bildene, spilte de ikke Blue Light, da. På en måte var det kanskje like greit. Vi kan jo ikke ha noe av at jeg sitter og sipper offentlig heller, liksom. Dessuten hadde jeg jo litt øyesminke på meg. Det hadde sikkert ikke sett så pent ut etterpå. Men de spilte blant annet Talons, Banquet og The Prayer, da. Så det var jo nok å kose seg med.

Bare hør hva du gikk glipp av:
Talons
Banquet
The Prayer

Og så har jeg fått meg band-t-skjorte, da. Med regnbuefarger, til og med!

("This is our first show in Scandinavia... apart from the one yesterday." Hihihi!)

Dagens I want one of those

Da jeg var i bursdagen til fetteren min lørdag for ei uke siden, gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på mange lange år nå: bygde Lego. Det var merkelig tilfredsstillende. Vi bygde to Indiana Jones-biler.

Og da mener jeg at det kan ikke være tilfeldig at jeg snubler over vakker Lego på www.actionfigureinsider.com. Det må være skjebnen elns. For jeg skreiv jo i går et ganske langt og fint innlegg om kiæreste Battlestar Galactica. For dere se, se, seeeee:

Jeg skal innrømme at jeg har bittelitt problemer med å se hvem de forskjellige er, men jeg tipper på at vi fra venstre har Adama senior, Madam President (som også er mora til Donnie Darko, hoho), Baltarstar himself, han derre rasistiske doktoren som jeg ikke helt husker navnet på, til tross for at han var med i den episoden jeg så sist, og han derre gangsterishe duden aner jeg ikke, og han ved siden av er muligens Felixbaby, og så kommer Cally etter der. But wait! There's more!

Boomer...

... Saul Tigh i kjent stil...

... dette skal være Gaius Baltar og hans Caprica Six...

Her sliter jeg litt igjen, men øverst fra venstre trur jeg vi har Adama junior, Starbuck, Tyrol, eeehm... tja... en eller annen, og så beveger vi oss nederst til venstre, og så veit jeg ikke hvem hun der første dama der er heller, men hun ved siden av trur jeg nesten helt sikkert er Xena-Cylonen som jeg ikke helt husker navnet på, og så er det kaaanskje Helo ved siden av der igjen, men det er ikke fordi han ligner, men fordi han har jo ikke blitt representert ennå.

Heldigvis er det ikke sååå lenge til bursdagen min.

Edit: Jeg forandrer mening om siste bilde. Han siste der er jo klin lik Tyrol, så det må jo være han i en annen uniform. Han rett overfor er sikkert Helo.

Just when you thought it couldn't get any nerdier...

Joda, jeg oppfyller ganske mange av krava allerede. Jeg ser anime og leser manga. Jeg er (sannsynligvis) nærsynt. Jeg er liten og tynn og har fæl stemme. Jeg har både Xbox 360, Playstation 2, en spilldata, Gameboy Advance og Playstation Portable. I tillegg har Vibeke en Nintendo DS som jeg helt sikkert kan låne når jeg vil. Noen ganger leser jeg i skolebøker på fritida fordi det tross alt er ganske spennende, det som står der. Jeg har over gjennomsnittlig gode karakterer. Jeg syns faktisk kvantefysikk og kosmologi er kjempegøy. Jeg lærer språk på egen hånd fordi jeg liker det. Jeg har laiva før. Jeg leser nesten utelukkende fantasy og sci-fi. Når jeg liker noe, kan jeg alt om det.

MEN jeg har aldri sett verken Star Wars eller Star Trek. Jeg hadde riktignok en Babylon 5-periode da jeg var ganske liten, men jeg har aldri sett en hel episode fordi mamma mente det var for skummelt for meg.

MEN jeg er lost in space (haha...) over Battlestar Galactica. Og det slo meg plutselig at jeg aldri har skrevet et eneste blogginnlegg om fenomenet. Det kan vi ikke ha noe av.

(jeg hadde forresten ikke 100 % lyst til å bruke bildet over som referansegrunnlag, eller hva jeg skal si, av den enkle grunn at Felixpus ikke er på det. Men men. Vi skal nok finne plass til ham seinere i innlegget.)

Først av alt: takk for en strålende overbevisning, Håkon. Jeg hadde aldri engang hørt om serien (oh no, she didn't!) hvis ikke du hadde obsessa over den. Det er din feil, alt sammen. Og det takker jeg deg for. Hihi. Dette hørtes melodramatisk ut.

Så ja. Dette er nå en gang en TV-serie. Som foregår i det ytre rom. Og jada, det er ei nyinnspilling av en gammal schläger som visstnok herja skjermene i de tusen hjem en gang på 60- eller 70- eller 80-tallet. Men den er visst helt forskjellig. Jeg har aldri tenkt å se den.

Så altså. Det handler altså om menneskeheta en gang i fjern, fjern framtid. Jorda er bare en religiøs myte som kun fundamentalistene trur på i det hele tatt. Menneskene er fordelt rundt på tolv romkolonier som har navn etter stjernetegna (du veit, Sagitarius og Capricorn og sånn). I tru sci-fi-ånd har menneskene selvfølgelig skapt androider som de har hos seg som tjenere. Men så går noe veldig, veldig gæli (så klart) og androidene, som altså er kjent som cyloner, vender seg mot sine herrer. Menneskene forviser dem dermed til en helt annen kant av rommet sånn at de kan leve videre i fred og fordragelighet.

Men hadde de bare levd videre i fred og fordragelighet, hadde det selvfølgelig ikke vært noe å lage TV-serie om. Selvfølgelig kommer jo cylonene tilbake, og i løpet av den tida de har vært vekke, har de utvikla seg til å se helt like ut som menneskene. De er dermed umulige å skille fra dem som faktisk er lagd av kjøtt og blod. Så ja, cylonene kommer tilbake, og atombomber koloniene sønder og sammen. De omkring 50 000 overlevende blir evakuert ut i rommet i de gjenværende romskipa. Kommandoskipet heter Galactica. Og så følger vi dem, da, menneskeheta, på jakt etter et nytt hjem, samtidig som de rømmer og slåss litt mot cylonene.

Ja. Det høres ut som noe fullstendig døvt vås. Jeg ser det, jeg og, så det var ikke sånn at da jeg hørte hva det handla om, bare tenkte "åh yess! Dette må jeg liek totally få med meg, omg!!!111!1". Men jeg var fanga etter noen få episoder. For dette er mer enn bare eksplosjoner og laser mot et stjernespekket bakteppe. Faktisk er det ikke laser i det hele tatt (dog en god del eksplosjoner). Derimot er det liv og død, kjærlighet, filosofi, konspirasjonsteorier, og de klassiske etiske problemstillingene om hvor grensa for hva som er menneskelig egentlig går. Er det så enkelt som å si at er du lagd av kjøtt og blod er du menneske, og er du lagd av metall er du cylon?

Det høres fortsatt døvt ut. Og det høres ut som noe du har sett tusen ganger før. Men det er det ikke. Det er snikende intelligent. Dette er i LOST-klassen. Det er bedre enn LOST, for LOST har aldri såpass til obsess-materiale som det Battlestar Galactica har. Og Felix Gaeta har noe på gang med Hoshi. Og neste gang jeg skriver innlegg om BSG, er jeg nødt til å få med den lille Bilbo og Gandalf-digresjonen som jeg nevnte i en kommentar på bloggen til Karen.

Apropos Felix finner jeg ikke noe fint bilde av ham til å lime inn her. Fyren som spiller ham heter Alessandro Juliani og er visst operasanger i tillegg. Kult. Og bildet som er av ham på Wikipedia, er liksom bare... it does him no justice, liksom. MEN en SKIKKELIG fun fact er jo at han har stemmen til... gjetter du det?... L i den engelskdubba versjonen av Death Note! Og apropos ingen verdens ting, ligner Colonel Tigh ekstremt mye på bestefar. I personlighet, altså.

Bare, bare, bare se det, vær så snill?