Angående gårsdagen

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA
AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA
AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA--



Kanskje dere får noe fornuftig ut av meg en gang. Men det er ikke i dag.

Takk, Sigur Rós. Jeg elsker dere.

Kulturnatt Lillehammer

Nå begynner faktisk alt å bli klart til den første helga i desember, nærmere bestemt 5. - 8. desember. Det er med andre ord egentlig heller snakk om kulturnetter, med massevis av program for alle og enhver, enten man er ung eller gammal, popkulturell eller høykulturell, opptatt av sport eller kunst. For det nye med årets Kulturnatt (reint bortsett fra arrangørene, mener jeg, derunder yours truly), er at vi samarbeider med World Cup som foregår omtrent samtidig. Dermed blir det ei helg full av opplevelser der absolutt alle skal kunne finne noe som passer helt perfekt for akkurat dem.

Valkyrien Allstars bidrar med fengende hardingfelerock på åpningsseremonien den 5., og dermed er stemninga satt for de kommende dagene. Enten man liker opera, synthpop, tradisjonell julemusikk eller pønk, vil musikkelskeren kunne se fram til mye spennende. Vi byr i tillegg på teater, opplesninger, markeder, kunstutsillinger, filmvisninger og mye, mye mer. Vi har dessuten en åpen mikrofon for alle som kan tenke seg å opptre, profesjonelle som amatører, uansett alder, uansett kvalitet, for her er terskelen lav. For fullt program, sjekk ut den offisielle hjemmesida her. For alle ferske oppdateringer, delta på Facebook-eventen og lik oss i samme slengen.

På vegne av alle arrangørene ønsker jeg deg og alle vennene du kan få tak i, hjertelig velkommen til fire innholdsrike dager, kvelder og netter!

Lysfiberlampe

Noen tanker om Styrtet engel

Som jeg nevnte for noen innlegg siden, tilbrakte jeg torsdag for ei uke siden i tigerstaden for å se Styrtet engel på Nationaltheatret. Jeg lovte Karoline tankene mine om hendelsen, og dermed bare begynner jeg:

La meg først få si at jeg veit at det er å banne i kirka å dra inn romanen stykket/filmen er basert på i annenhver setning, men dette er nå en gang ingen anmeldelse, og jeg kan gjøre som jeg vil. Jeg er fullstendig klar over at de er to forskjellige verker som skal vurderes på ulike grunnlag, men når jeg så stykket utelukkende fordi jeg likte boka så godt, er det for eget personlige vedkommende uunngåelig.

Jeg er, helt ærlig, dårlig vant med å gå på teater. Jeg var på en del forestillinger da jeg var liten, pluss at jeg så Forvandlingen (basert på Kafka, ja) på Nationaltheatret for et par år siden, men dette var nok mitt aller første møte med fullengdes eksperimentelt teater. Og det er strengt tatt veldig teater. Teaterskuespillere har liksom en helt annen måte å snakke og te seg på enn hva filmskuespillere har, og mange vil jo si at styrken i teateret ligger kanskje nettopp her. For meg føltes ikke dette riktig. Det blei en veldig melodramatikk over det hele som jeg sjøl ikke syntes kledde den fragmenterte historien, eller rettere sagt historiene. Per Olov Enquists roman er lavmælt, finstemt og poetisk, og den ropende måten en del av replikkene blei framført på, syns jeg sjøl tok fokuset vekk fra nettopp dette florlette som karakteriserer romanen. Det samme gjelder visse veldig voldsomme effekter med discolys og dansemusikk som jeg sleit med å få plassert i stiluttrykket jeg overordna syns Styrtet engel har. Jeg veit heller ikke om det er utelukkende positivt å ikke ha lest romanen på forhånd (og dermed være fritatt for forventninger av en spesiell type, mener jeg). I gjengen jeg var en del av på totalt fire som så forestillinga for ei uke siden, hadde bare én av oss ikke allerede lest den. Han hadde opprikige problemer med å følge med, og det forstår jeg godt. Styrtet engel er et mildt sagt abstrakt stykke leseropplevelse, men en ekstremt presis fortellerstemme gjør det ikke til et problem å holde tritt. Jeg syns teaterutgaven har blitt unødvendig rotete. Jeg syns ikke det tilfører stykket noen ting at skuespillerne bytter på å spille de forskjellige rollene, med unntak av overflødig forvirring.

Nå virker jeg sikkert veldig negativ her, men sannheten er at jeg ikke helt veit åssen jeg skal forholde meg til denne teateroppsetninga. Det var absolutt interessant, og jeg likte måten de hadde bygd kulissene som et slags enormt stilas med flere rom, og som dermed åpna for å la oss ta del i de forskjellige historiene samtidig. Men alt i alt syntes jeg det blei for mye av det gode for å fortelle en historie som hadde greid seg med helt minimalt av alt.

Hverdagsglimt

Hei alle barn, det er kaldt ute, og det er helt greit, jeg er dårlig til å holde orden rundt meg, men jeg har ganske mye å finne på om dagen, noen ganger stresser jeg, men Jørgen er flink til å roe meg ned, Kollektiv Turmstrasse er veldig passende høstmusikk, vi ser ekstreme mengder Twin Peaks og The Walking Dead om dagen, og se, vi har en humørkanin:

 Vi har også verdens kuleste håndsåpe:

Og siden jeg først er så godt i gang med å poste bilder, kan jeg jo òg vise dere gresskaret vårt i år, til tross for at Halloween begynner å bli noen uker siden, som dessverre ikke ser like friskt ut som på bildet lenger:

Og dere, nå til helga, det vil si nærmere bestemt lørdag klokka to, må dere komme på Tante Gerda, som er Hamars kanskje aller hyggeliste kafé. Jeg leser dikt etter beste evne, de har gratis påfyll og så selger de utrolig mye spennende. Anette i klassen min selger også ting hun har lagd sjøl på Larsen, nabokafeen, så jeg foreslår at du tar deg en tur dit etterpå.

Ta godt vare på dere sjøl i ruskeværet, og unn deg nå for all del rikelig med te!

Om å kjøpe røyk

Jeg forteller de dårligste vitsene i hele verden, men Hallgrim og Elisabeth ler og ler. De har begynt å kalle meg ”katten”; liten og angivelig søt, som følger etter dem overalt, men det er bare koselig. De spanderer så mye røyk på meg at jeg har måttet begynne å kjøpe min egen for å veie opp for den dårlige samvittigheten. Men jeg tør ikke. Det er jo helt idiotisk. Jeg er tjue år, og jeg har et bankkort som beviser det. Men hva om tonefallet mitt, måten jeg uttaler orda på, hva om kroppsspråket mitt, enten er jeg kanskje for sjølsikker eller helt omvendt, bare hva som helst, det kan jo være så mye, tenk om noe avslører at dette har jeg ikke gjort før, jeg er ikke en integrert del av miljøet, jeg er bare her fordi noen har forbarma seg over meg, egentlig er jeg en verdiløs etterdilter som skjelver i beina og gjør som jeg får beskjed om, verken mer eller mindre. Tenk om kassadama gjennomskuer meg. Tenk om Hallgrim og Elisabeth gjennomskuer meg. Tenk om alle gjennomskuer meg, og så ser de meg som jeg egentlig er, som den det alltid har vært meninga at jeg skal være, som den jeg sjøl har kjent hele livet og som jeg har hata like lenge, tenk om. 
    ”Jeg tør ikke”, sier jeg til Elisabeth. Hun forstår ikke problemet, men lover at hun skal være med meg når jeg gjør det. Heldigvis har jeg vært med Hallgrim og Elisabeth såpass mange ganger at jeg veit at man skal si ”tjue løkki” og ikke ”tjue lucky strike”, for da sier man implisitt at røyking er en naturlig del av selvet ditt, det har alltid vært sånn, så selvfølgelig som pusten. Det er det jeg skal si.
   Og så står vi der, Elisabeth og jeg, i køen til kassa, og jeg skjønner at jeg ikke kan si ”tjue løkki” fordi det er jo ikke sant, hvem er det jeg prøver å lure, jeg lurer jo ikke engang meg sjøl, og hvem skal da i så fall kunne tru på meg, det er som å spille skuespill og attpåtil være skikkelig dårlig i det.

    ”Skal jeg si løkki eller lucky strike?” spør jeg Elisabeth.

    ”Det er det samma”, sier Elisabeth.

    ”Jammen hva jeg skal si”, sier jeg.

    ”Du kan si løkki”, sier Elisabeth, og så er det plutselig min tur.

    ”Hei, jeg skal ha tjue lucky strike”, sier jeg, og han i kassa ser på meg, han trur ikke på meg, han har gjennomskua meg, jeg visste han ville gjøre det.

    ”Har du legitimasjon?” spør han. Jada, det har jeg, jeg gir ham kortet mitt. Så snur han seg i svingstolen, strekker seg til hylla over seg og tar ned ei pakke med tjue løkki. Jeg tar imot, betaler, og så var det gjort.

    ”Du greide det!” Elisabeth smiler, hun er jo oppriktig glad på mine vegne. Hun har sjøl kjøpt sjokolademelk, jeg kjøper noen slurker av henne ved å gi henne en løkki, og vi røyker og drikker sjokolademelk foran butikken, og dette skal vise seg å være et av mine lykkeligste øyeblikk i livet, og jeg kjenner det der og da også, og jeg ser det på verden; det er høst, bladene på trærne er aldri så intense andre steder, tåka er tjukkere her enn ellers, det er florlette ishinner over vanndammene, vi er 163,44 kilometer fra Oslo og 69,6 meter over havet, og livet er uendelig vakkert.

---

Utdrag fra samme greia som dette og dette. La oss bare kalle det "prosjektet" fra nå av.

I kveld skal jeg se Styrtet Engel på Nationaltheatret, og på tirsdag skal jeg sammen med andre Buskerud-forfattere lage adventskalender for Buskerud Fylkesbibliotek. Hipp hurra!

Fra spirer til spor

Veit dere, i dag lanseres faktisk diktantologien til Panthera! Ikke sant den ser kul ut?

Panthera har jo etter hvert begynt å finnes i veldig mange bokhandlere rundt om i landet, så det skal gå an å gå inn i for eksempel en Norli- eller Libris-butikk og spørre etter den. Ellers er den alltids å få tak i fra hjemmesidene til Panthera eller fra haugenbok.no.

Foruten et dikt av undertegnede, fins det også dikt av Astrid Luisa Niebuhr, en av mine Panthera-kollegaer, og fra flinkeflinke Kristina og fra like flinke Daniel. Med andre ord: jeg går god for kvaliteten! Som en liten smakebit, kan jeg jo poste mitt bidrag, Å tvinne man:

Dette vil jeg:
kjenne hovslag mot grasstrå
riste i dem, få dem til å
skjelve ytterst

dra fingrene langsmed
morkne gjerder;
rester etter
hestene som kunne vært ville

(Nå skal jeg helt ærlig innrømme at jeg ikke husker om jeg sendte inn denne versjonen eller den litt annerledes versjonen som tryktes i Filologen for ei tid tilbake. Det kan jo være en overraskelse?)

Tre anbefalinger på F

Firefly - Jeg har flere ganger fått høre at det liksom er en slags pågående "kamp" mellom de som liker Battlestar Galactica og de som liker Firefly. Litt på samme måten som Star Wars versus Star Trek. Vel, jeg er en av de som liker begge. Okei, så liker jeg kanskje egentlig Battlestar Galactica mye bedre enn Firefly, men fordi BSG er en så ufattelig gjennomgod serie, så betyr det at noe jeg liker det mye bedre enn, også er veldig bra. Du er med? Flott. Firefly er en fengende, underholdende, morsom og spennende serie skapt av ingen ringere enn Joss Whedon, men som med så mye annet som er bra her i verden, blei den tatt av skjermen altfor tidlig på grunn av sviktende seertall. Dette igjen har resultert i oppfølgerfilmen Serenity og en tegneserie. Jeg lar dere egentlig bare få kikke på denne traileren, jeg, for jeg trur egentlig den forklarer bedre hvorfor dere bør se den enn babbelet mitt:




FanPlusFriend - Jeg har veldig lenge leita etter en butikk som selger lolita og viktoriansk/rokokko/barokk-inspirerte klær uten å være veldig overdrevent DARK & GOFFIK (eller det kunne for så vidt være det òg, men helst uten alle reimene og naglene). Så var det Ingrid (bruker hun i det hele tatt bloggen sin lenger?) som introduserte meg til denne fantastiske sida. Her er det mye snadder for de som vil være top notch når de pynter seg - eller til hverdags, for den saks skyld. Man kan kjøpe ferdige sett eller plagga hver for seg. Og så er det faktisk veldig billig sammenligna med hva det ville kosta i en gothbutikk i Norge. Adressa er enkelt og greit www.fanplusfriend.com. Dette er et litt dårlig bilde, men blusen og skjørtet på bildet (altså ikke korsettet) er kjøpt derfra:

Final Fantasy X - Eller egentlig kunne jeg bare ha anbefalt hele FF-serien, men jeg tenker at det kaaaanskje ville blitt for omfattende. Egentlig er det helt utrolig at jeg aldri har skrevet noe ordentlig utfyllende om enten ett av spilla eller alle før. Men uansett, jeg velger å konsentrere meg om tieren, siden det er mitt desiderte yndlingsspill i serien, med sjueren på en god andreplass. Og så veit jeg egentlig ikke hvor jeg skal begynne en gang, for jeg har så mange følelser knytta opp mot dette spillet at dere aner ikke. Bare sånn, sett bort fra at det er kjempemorsomt å spille (skal innrømme at det var litt trått å komme i gang når man ikke skjønner noe av det som skjer eller noe, men bare vent til du kommer til Besaid), er det bare så... woah, dypt. Storyen strekker seg over så utrolig mange aspekter, og det er så engasjerende og rørende atte hutte meg tu. Jeg blir nesten religiøs her. Og så fikk jeg literally nettopp vite at det kommer en HD-utgave sånn snart, så jeg må fanken dutte meg bare se og få ræva i gir og få tak i en konsoll som er yngre enn femten år gammal. Så jeg slenger rett og slett ut en HD-trailer, jeg, så kan dere glede dere sammen med meg (og ignorer den lille biten fra FFX-2 på slutten der, det spillet er ganske teit uansett):




Edit: nærmere etterforskning har vist at jeg faktisk har skrevet et ordentlig innlegg om FFX en gang. Beklager feilinformasjonen.

I still remember the fifth of November

Tenk at i dag har vi vært sammen i to hele år. Ikke verst for noen som helst å holde ut med meg så lenge, og når det ikke engang er hvem som helst som har holdt ut med meg, men den fineste i hele verden, så er det faktisk temmelig fantastisk.

Vi er de søteste som fins.

Og! Dette er ikke relatert til åremålsdagen vår i det hele tatt, men i helga var vi i Oslo/Lier, og da var vi innom Råkk & Rålls, og så fant Jørgen ei plate med et fint cover som han tok opp:

Og så snudde vi den rundt og så bare:

!!!!!!!

Vi kjøpte den. Den er faktisk ganske bra.