For litt siden utførte jeg intet mindre enn et dypdykk. Det kan være vanskelig å orientere seg på Amazon, bare fordi det er så ekstremt mye der - hvor skal man begynne, liksom. Amazon har lenge vært stedet jeg har gått for å få tak i filmer, spill, TV-serier og bøker det ikke er så altfor lett - eller billig - å finne på de fleste norske butikker. Fordi på Amazon kan man komme over ganske så obskure ting, inkludert massevis av bøker utgitt på eget forlag. Jeg må innrømme at jeg har visse fordommer knytta opp mot bøker utgitt på eget forlag - jeg tenker at det er jo i de fleste tilfeller en grunn til at ingen allerede etablerte forlag vil gi dem ut, mener jeg. Samtidig er det unektelig en god del underholdning i en del av disse bøkene - kanskje ikke nok til at jeg ville orka å faktisk lese dem, men heldigvis holder det i lange baner med en tittel og et cover. Mye erotikk her, fordi det er stort sett der moroa ligger, har jeg inntrykk av. Og i tilfelle du skulle lure: jeg har inntrykk av at dette hovedsaklig skrives i fullt alvor.
Og apropos Chuck Tingle, så har han faktisk skrevet helt utrolig mye spennende. Her er noen flere favoritter fra ham, inkludert seksuelt samkvem med dinosaurer, sjørøverbigfoots (?), kaffekopper (!?), og en personifisering av ukedagen mandag (!!??!!??):
Jeg husker ikke hvor det var jeg kom over denne boka første gang, men siden den gang har jeg i væffal visst følgende: det fins mye veldig rar erotisk prosa der ute.
jeg skal trykkes i de kommende utgavene av henholdsvis Kamilla og Bøygen, og det er jo ganske stas! Dere er hjertelig velkomne på slippfest når det nærmer seg, men det skal jeg selvfølgelig minne dere på seinere.
Av helt andre ting, kan jeg nevne at jeg endelig har samla opp nok mot til å bestille en legetime der jeg har bestemt meg for å be om henvisning til psykolog. Dere som har fulgt denne bloggen ei stund, har sikkert fått med dere at jeg på generell basis ikke har det så bra som jeg kanskje burde hatt det, og for noen dager siden gikk følgende opp for meg: jeg er tjuefem år, og har hatt det sånn i sikkert over ti år nå. Må jeg virkelig vente enda ti år før jeg tør å be om hjelp? Jeg har ikke lyst til å bli pensjonist før jeg innser at jeg livet kan være en fin ting å ha.
Jeg er supernervøs på grunn av tre ting: 1. Jeg syns at å gå til legen er kjempeskummelt. 2. Jeg syns at å snakke om åssen jeg har det er kjempeskummelt. 3. Jeg syns at å snakke med folk jeg ikke kjenner er kjempeskummelt. Dermed skal jeg gjøre tre av de skumleste tinga jeg veit om på én gang, og attpåtil er jeg redd for at jeg kommer til å underdrive. Det er jeg nemlig ganske flink til, uten at jeg veit hvorfor. Da jeg gikk til legen med senebetennelse i armen en gang, og hadde så vondt at jeg holdt på å begynne å grine, sa jeg til legen at det var "litt vondt", og på spørsmål om det blei et problem i jobben min, svarte jeg "neida", selv om jo, herregud, jeg klarte jo ikke å jobbe i det hele tatt. Det er vel den samme refleksen som gjør at jeg svarer "bra" hver gang noen spør åssen jeg har det.
Jeg er veldig redd for at jeg skal komme til å bryte sammen i krampegråt hos legen bare fordi jeg er så enormt nervøs, og jadajada, jeg veit at det å gråte ikke er noe å skamme seg over, men ikke desto mindre føler jeg meg utrolig skamfull og nedverdiga når jeg begynner å gråte foran noen. Om ikke annet, så kanskje det i det minste styrker troverdigheten min, da. For det er en annen ting. Jeg har hørt utallige skrekkhistorier om folk som har bedt om nettopp psykologhenvisninger og sånn, som bare har blitt møtt med "men alle har det litt tøft i blant, gå deg en tur, du, så føler du deg bedre", og jeg er oppi det hele veldig redd for å ikke bli tatt på alvor.
SÅ MANGE TING HERREGUD.
Men jeg er glad jeg i det minste har bestilt legetime. Jeg har til og med skrevet under "kommentar" (fordelene ved å bestille legetime via nettskjema): "ønsker henvisning til psykolog". Bare sånn at jeg ikke skal feige ut i siste liten og heller si at jeg har vondt i hodet eller noe sånt når jeg kommer dit. Og grunnen til at jeg endelig turte å bestille den legetimen, er utelukkende på grunn av alle de kjempeflotte folka jeg kjenner som skreiv så mye fint og oppmuntrende og motiverende til meg på Facebook da jeg ba om råd til å tørre å bestille legetime. Dere veit hvem dere er. Jeg digger dere.
Så altså, den 2. desember skal jeg til pers. Jeg gruer meg så utrolig mye, men jeg gleder meg til det er gjort, og til jeg forhåpentligvis kan begynne å få det bedre.
Kanskje det første jeg la merke til da jeg begynte å lese denne boka, var hvor utrolig velskrevet den var. Altså, misforstå meg rett, Trude Marstein er jo kjent som en god forfatter, men likevel, presisjonen i den forholdsvis nøkterne skrivestilen er nesten overraskende imponerende.
Jeg-personen er ei ung mor, student, som sjonglerer skriving av hovedoppgaven sin med oppdragelsen av sin fire år gamle datter Sara, en oppdragelse hun i og for seg deler med barnefaren Henning, som Sara bor hos noen dager om gangen. Jeg har ikke lest så langt ennå, er bare på side 40 eller så, men det merkeligste denne boka gjør med meg, er at den får meg til å kjenne meg igjen, noe som er rart, i og med at jeg verken har barn, omgås barn til daglig, eller har vært noe i nærheten av å ta en grad i et studium. Det er likevel noe i måten Marstein skildrer forholdet mellom mor og datter på, som gjør at jeg i stor grad kjenner meg igjen i min egen fantasi om å ha et barn. Jeg har aldri hatt lyst på barn, kommer sannsynligvis aldri til å få lyst på barn, og mye av grunnen til det, er for eksempel å finne i dette utdraget fra side 9 - 10:
Jeg har lest over femti sider i dag, mesteparten mens Sara var i barnehagen, jeg tror jeg vil bruke dette i oppgaven. Sara leker med lego, barne-tv er slutt, hun skal legge seg snart. Jeg setter et kryss i margen, må komme tilbake til dette. Mamma, sier Sara, Markus sier at tanta hans har grønt hår. Sier du det, sa han det? sier jeg. Alt i denne boka er interessant og relevant. Sara kommer bort til meg. Jeg vil ha vafler mamma, sier hun. Nei, jeg orker ikke lage vafler nå, sier jeg. Jo det gjør du, sier Sara. Nei, det gjør jeg ikke, sier jeg. Is da? sier hun. Du har akkurat spist brødskive, sier jeg. Jeg leser tung teori og tåler ikke så mange forstyrrelser, men Sara fortsetter å mase, jo jeg vil ha is, sier hun. Jeg strekker ut hånda med boka og slår henne i hodet med den, ikke hardt, men hardere enn jeg hadde tenkt, og uansett ikke som en humoristisk gest. Hun legger hånda på hodet, etter noen sekunder kommer en lav pipelyd. Jeg ignorerer henne, men pipelyden tiltar. Det er ikke en sånn sytete unge jeg vil ha, sier jeg, tenker at det er mer streit og renslig å få vite hvordan moren din vil ha deg, hvordan hun vil forme deg, i klartekst, enn å få det indoktrinert på mer subtile måter.
Jeg kan ikke annet enn å få en helt enorm sympati for denne mora, til tross for at hun faktisk slår ungen sin i hodet med ei bok.
Å hoi! Dette er intet mindre enn ei skrekknovelle skrevet av meg sommeren 2004 - jeg var med andre ord fjorten år og hadde god oversikt over de aller fleste klisjeene. Skrekknovelle til tross - jeg vil påstå at denne lille saken er nesten sjokkerende lite skummel. Men hvem veit. Som en slags film, med den rette lyssettinga, lydeffektene og bø-elementene, ville dette kanskje ha funka på et vis. Jeg trur jeg syntes det var ganske skummelt sjøl mens jeg skreiv.
Frida satt på en iskrembar med to av venninnene sine. Hun hadde mange gode venner, men Aina og Tirill var de absolutt beste venninnene hun hadde. ”Skal vi ha pyjamasparty hjemme hos meg snart, eller?” spurte Tirill opprømt de to andre. Tirill var den av dem som aldri sa nei takk til noe gøy. ”Ja! Det blir kjempemoro!” lo Frida, som var den av jentene med det gode humøret. Aina, som var den fornuftige av de tre, sa: ”Kommer foreldrene dine til å være der? Du vet, hvis det skulle skje noe eller noe sånt, mener jeg.” ”Så klart ikke, dumma! Hva er vel en fest med foreldre! Det skjer jo ikke noe!” sa Tirill. Aina så en smule snurt ut. Frida smilte for seg selv. Så forskjellige venninnene hennes enn var, kunne hun ikke unnvære noen av dem. Sånn var det med de to andre også. Selv om Tirill og Aina ofte diskuterte, var de like gode venner med hverandre som de var med Frida. ”Synes dere vi skal be de andre jentene i klassen også?” spurte Tirill. ”Ja, det kan vi godt!” sa Frida, positiv som alltid. De var ikke så mange i klassen, bare 15 stykker og bare seks av dem var jenter, så det sa seg vel kanskje selv at alle jentene var veldig gode venner. De hadde bare to vennegjenger og det var Tirill, Aina og Frida og så var det den andre gjengen, Liselotte, Olivia og Bente. De som var i de to gjengene var bestevenninner, men, som sagt, alle var venninner, gode venninner. Jentene fortsatte å planlegge der de satt. Frida skulle skrive innbydelser og med en gang hun kom hjem, satte hun seg foran dataskjermen for å skrive. Det var ikke vanskelig i det hele tatt og snart satt hun med tre eksemplarer i handa. De innenfor hennes lille gjeng behøvde jo ingen, de visste jo om det. Frida delte dem ut neste dag. Heldigvis kunne alle komme og så vidt hun visste, gledet de andre jentene seg like mye som henne. De hadde bestemt seg for at pyjamaspartiet skulle være hjemme hos Tirill. Hun hadde størst hus og mest plass, så det var igrunn ganske logisk. Tirill våknet om morgenen. Hun kikket bort på vekkerklokka si som stod på nattbordet. Å, nei! tenkte hun først, jeg har forsovet meg! Klokka viste 09.49. Så kom Tirill på noe – det var i dag høstferien begynte. Hun sank lettet ned mot puta igjen. Deilig. Regnet trommet på utsiden av vinduet. Ikke fullt like deilig. Hun som hadde planlagt å gå en lang tur med hunden sin Tony også. Tony var en golden retriever, men han var ikke som alle andre hunder. Han hatet vann og en tur i øs pøs regnvær, var sikkert noe han så like lite fram til som Tirill. Han fikk ganske enkelt finne seg i å bare være inne. Plutselig lyste Tirill opp. Det var i dag de skulle ha pyjamasparty og da kunne det bare regne så mye det bare ville. Skapte bare ekstra stemning. Ingenting er så koselig som å ligge i pyjamas, gomle godteri, se en film, tulle og tøyse mens det høljer ned ute, tenkte Tirill og stod opp. Da hun hadde kledd på seg, skulle hun og faren hennes leie en film. Hvilken visste hun ikke ennå, men det ble nok en skrekkfilm eller en komedie. Det var jo den rette stemningen for en skrekkfilm nå, så derfor endte hun opp med det. På veien hjem, leste hun bakpå. Hun hadde leid Villmark. Selv om både hun og vennene hennes elsket skrekkfilmer og så det de kom over, hadde de ikke fått med seg Villmark ennå så dette kunne bli moro. Ja, ikke moro akkurat, da, men at alle kom til å like det, trodde hun på. Etter at foreldrene hadde lagd i stand maten, dro de. Det var det, tenkte Tirill, nå er det bare å vente på at gjestene skal komme! ”Det er her det er”, sa Olivia til moren sin da de nærmet seg det store huset til Tirill. Det var virkelig digert og ganske nytt. Det bestod av hele tre etasjer og de hadde svømmebasseng ute. Dessuten lå det idyllisk til like ved en stor skog. Olivia sukket. Hun skulle ønske de var like rike som foreldrene til Tirill. Da kunne de også hatt et sånt hus. ”Ha det, da!” sa moren til Olivia idet Olivia gikk ut av bilen. ”Ha det!” sa Olivia og vinket til moren imens hun rygget ut av innkjørselen. Olivia hadde på seg fin lyseblå silkepyjamas i dag. Den var ny for anledning og hun hadde aldri brukt den før, derfor var det igrunn litt synd at det regnet sånn. Ikke bare ble den nye pysjen hennes klissvåt, men også håret hennes klistret seg til hodet og sminken hennes begynte å renne. Heldigvis hadde hun med seg ekstra sminke og hun var sikker på at hun fikk låne badet til Tirill sånn at hun fikk rettet på det. Hun ringte på og snart åpnet Tirill. Tirill var pen, som vanlig, og hun hadde et stort smil om munnen. ”Heisann! Kom inn!” sa hun og gjorde plass så Olivia fikk komme inn. ”Har du et bad jeg kan låne her?” spurte Olivia da hun var inne, trygt i ly for regnet som fortsatt strømmet ned ute. ”Ja, det er der”, sa Tirill og pekte. Olivia skyndte seg inn for å fikse sminken. Da hun var ferdig, skulle de se film. Tirill hadde leid Villmark, en skrekkfilm. Olivia elsket skrekkfilmer. Det gjorde alle de andre jentene også og dessuten var jo det ufyselige været det perfekt til en skrekkfilm. Bygget opp stemningen skikkelig. Olivia følte på seg at dette kom til å bli en kul kveld. De så på filmen. Den var litt ekkel, syntes Olivia. Den handlet om en gruppe med folk som skulle være med på et reality-program oppe i skogen. Det de ikke visste, var at det var en gal morder der som drepte dem, en etter en. Til slutt var det bare noen få igjen som til slutt avslørte morderen og kom seg trygt hjem. ”Så dere når den kaninen eller hva det var kom farende, eller? Æsj!” utbrøt Bente når de snakket om filmen etterpå. ”Ja, det var kvalmt, men vet dere hva jeg syns er ekkelt?” spurte Tirill med tilgjort skummel stemme. Noen jenter fniste, men Tirill bare fortsatte: ”Det er det at de sier det går en gæren morder løs oppi skogen her også. De sier det at han ringer hjem til personene og varsler om når de skal dø!” ”Har du også sett The ring, eller?” spurte Liselotte. Plutselig ble de avbrutt av at telefonen ringte og jentene skrek høyt. ”Hvem tar den?” hvisket Aina, til og med hun var vettskremt. ”Det er jo mitt hus og det må bli meg…” hvisket Tirill. ”Hør, du må ikke ta den”, sa Frida. ”Men tenk om det er noe viktig!” protesterte Tirill og alle kom fram til at det var best hun tok den. Tirill fortet seg opp trappen og rakk den. Litt senere kom hun ned igjen med et bekymret ansiktsutrykk. ”Det er til deg, Olivia”, sa hun, ”det er faren din. Han hørtes veldig engstelig ut.” ”Ja vel”, sa Olivia og gikk litt urolig opp trappen. Hun gikk bort til telefonrøret som lå på bordet i stuen. Det så plutselig veldig truende ut, som om en hånd når som helst kunne komme ut av det, klar til å gripe fatt i strupen på henne. ”Hallo?” sa Olivia litt redd inn i røret. ”Hallo? Det er meg, faren din”, sa faren hennes inn i røret. Olivia ble skjelven med en eneste gang hun hørte stemmen hans. Aldri før hadde han hørtes så usikker og nervøs ut. Hadde det skjedd noe? ”Olivia, du må komme hjem med en gang. Mamma kjørte ut, du vet, det var glatt på veien. Hun ble alvorlig skadet og…” Faren hennes tidde og hun kunne høre at han gråt. Tårer begynte å renne nedover kinnene på Olivia også. ”Hun er på sykehuset nå”, sa faren etter en stund, da han hadde tatt seg sammen. ”Kom hjem nå med en gang.” Så sa de gråtkvalt ha det og Olivia lovte å komme. Faren hadde nemlig ikke førerkort og hadde han hatt det, hadde det ikke hjulpet stort, bilen var jo et totalvrak. ”Jeg må hjem”, hikstet Olivia høyt så de andre kunne høre det. ”Hvorfor det?” spurte de andre og kom opp trappa med Bente og Liselotte i ledelsen. Gråtende fortalte Olivia hele historien og de andre forstod. Hun fikk låne ekstra klær av Tirill også så hun slapp å gå hjem i pysjen. Da Olivia åpnet døren til huset til Tirill, så hun hvor mørkt det hadde blitt. Regnet hadde bare tiltatt i styrke og mørke uværsskyer på himmelen gjorde det svartere enn det vanligvis var. Olivia trådde over dørterskelen og ble klissvåt med en gang. Dessuten gjorde det tette regnet det vanskelig å se i mørket, men hun visste at hun måtte hjem. Det var ikke langt hjem til Olivia, men aldri hadde veien føltes så lang. Hun gikk og tråkket og ble våt over hele seg. Plutselig hørte hun noe bak seg. Hun snudde seg fort, men så ikke noe. Hvis det hadde vært noe der, kunne hun nok ikke vært i stand til å se noe allikevel på grunn av alt regnet. Lyden var ikke der nå lenger. Olivia trakk et lettelsens sukk og gikk videre. Der var det igjen! Lyden av skritt. Nei, ikke skritt, mer som… poter. Våte poter. Olivia stoppet og snudde seg. Igjen så hun ingenting. Bare mørke og regn. Men nå begynte hun å bli redd og begynte å løpe i stedet for å gå. Lyden av potene ble svakere og svakere nå som hun løp og Olivia begynte å tro at hun hadde ristet det av seg. Det hadde sikkert vært en ensom og forlatt katt allikevel. Ikke noe skummelt. Plutselig kom det igjen. Og det kom nærmere og nærmere i tilegg til at noen pustet tungt og hvesende. Olivia snudde seg mens hun løp og skrek høyt idet noe stort hun ikke kunne definere hoppet opp på henne. ”Stakkars Olivia”, sukket Aina. Alle jentene satt sammenkrøpet i en ring og var alle veldig triste på Olivias vegne. ”Festen blir ikke noe hyggelig i det hele tatt når vi vet hva som har skjedd”, sa Tirill og jentene bestemte seg likeså godt for å avslutte festen. De kunne ikke greie å more seg når de visste at moren til venninnen deres lå på sykehuset og kanskje døde i det sekundet. ”Vil du sitte på med meg hjem?” spurte Aina Frida for hun visste at foreldrene til Frida ikke var hjemme. Jentene hadde jo egentlig planlagt å la festen vare til dagen etter, men foreldrene visste jo ikke at det ble endringer i planene. ”Takk”, sa Frida og var oppriktig glad for at hun slapp å gå i dette været. Frida ble med Aina opp for å ringe. Foreldrene til Aina skulle komme med en gang. Etterpå ringte Liselotte og Bente og også de skulle bli hentet om et øyeblikk. Imens satt de der, de fem som var igjen, uten å ane hva de skulle ta seg til. Hva enn de gjorde, ble alle forsøkene på å ha det litt koselig bare halvhjertet. Alle jentene fikk på en måte dårlig samvittighet overfor Olivia og moren hennes hvis de moret seg og de led. En bil svingte inn på gårdsplassen. Tirill gikk bort til vinduet for å se hvem det var og hun konstaterte at det var den røde Golfen til moren til Aina som kom. Stumme og nærmest apatiske gikk Aina og Frida bort til utgangsdøra og tok på seg skoene. Det ringte på, Tirill åpnet og Aina og Frida gikk ut. ”Takk for at dere kunne komme”, mumlet Tirill og stengte døren. ”Hvorfor ble festen annullert?” lurte moren til Aina på med et smil. ”Moren til Olivia kjørte ut og ligger alvorlig skadet på sykehuset. Ingen av oss greide å hygge oss når vi visste at noe så forferdelig hadde skjedd”, forklarte Aina. ”Å herregud! Så grusomt!” sa moren hennes idet de satte seg inn i bilen. Da de kjørte, sa moren til Aina: ”Jeg skjønner hvorfor hun kjørte ut. Veien er såpeglatt!” ”Hva ligger der?” spurte Frida plutselig. ”Ligger der?” undret moren til Aina. ”Ja, noe ligger i grøftekanten. Stopp bilen, ser ut som et ihjelkjørt dyr!” Moren til Aina bremset, men de stoppet langt borte fordi bilen skled så fælt. Alle tre gikk ut av bilen, men Aina sa: ”Tror neppe du finner det stakkars dyret nå, Frida. Det er altfor mørkt.” Det lot ikke til at Frida hørte det. Eller kanskje hun gjorde det, men gadd ikke høre etter. I hvertfall fortsatte hun å lete og myse. ”Vi burde dra”, hørte de moren til Aina si, ”dere blir våte og kalde, kanskje forkjølet også. Uansett, finner vi dyret, er det sikkert lite vi kan gjøre.” ”Vi kan i allefall avlive det på en skånsom måte så det slipper å ligge her og blø i hjel!” sa Frida og igrunn var både Aina og moren hennes enig i det. ”Jeg fant det! Tror jeg!” hørte de plutselig Frida si noen meter borte. Aina og moren hennes fortet seg bort til henne. Ganske riktig. Det lå noe i grøftekanten, men hva slags dyr det var, var vanskelig å si. Det var altfor mørkt og ganske utrolig at Frida hadde fått øye på det i det hele tatt. ”Jeg tilkaller veterinæren. Stakkars liten”, sa moren til Aina, fisket fram mobilen og ringte. Veterinæren kom ikke lenge etterpå. Han var en middelaldrende mann som begynte å få måne. ”Nå skal vi se”, sa han og bøyde seg ned mot det stakkars dyret. Han slo på lommelykta og lyste på dyret. De satte i et gisp alle sammen. Det var slettes ikke et ihjelkjørt dyr som lå der i grøftekanten. Det var et menneske som var drept på brutal måte. ”Å herregud!” gispet Aina og snudde seg. Hun måtte kaste opp. Aldri hadde hun sett noe så ekkelt i hele sitt liv. Da hun snudde seg, så hun at moren stod med mobilen i handa. Hun ringte sikkert etter både politiet og ambulansen. Plutselig satte Frida i et skrik. ”Hv-hva er det?” stammet Aina. ”Se… se hva hun har på seg”, var det eneste Frida fikk stotret fram. Aina bøyde seg over liket og halsen snørte seg sammen da hun så at det hadde på seg lyseblå silkepyjamas… Tirill førte en ny neve med popcorn opp til munnen og glante med tomme øyne på tv-skjermen. Alle hadde dratt og nå så hun på TV 1000 på en film hun hadde sett rundt fem ganger før. Ikke det at hun fulgte med, altså. Alt for mye hadde skjedd til at hun greide det. Men hun trengte å tenke på noe annet og om hun ville det eller ikke, ble hun dratt mer og mer inn i handlingen til hun til sist satt på stolkanten og bet negler, enda hun visste åssen alt sammen gikk. Hun hoppet himmelhøyt da mobilen hennes ringte. Den lå ved siden av henne på bordet. Tirill bannet lavt for seg selv. Midt i filmen! Hun skrudde av lyden og tok telefonen. En hysterisk stemme som hylte og skrek og gråt om hverandre var i den andre enden. ”Hæ? Hva har skjedd? Hvem er det?” spurte Tirill som straks ble urolig. Var det noe med moren til Olivia? ”Det er meg! Frida!” sa Frida i andre enden av røret. Deretter snakket Frida så fort at Tirill ikke fikk med seg noen ting: ”JegkjørtehjemmedmorentilAinasåsåjegnoesomlåigrøftekantenogjeg…” ”Hei, hei, hei, ta det rolig nå!” sa Tirill. Hun hørte at Frida tok et dypt åndedrag, så fortalte hun en historie som gjorde at Tirills blod frøs til is i årene hennes: Hun, Aina og moren hennes hadde kjørt hjemover. De stoppet fordi de trodde de fant et ihjelkjørt dyr, men som i stedet viste seg å være Olivia som var blitt drept på en grusom måte. Da Frida var ferdig, hulket Tirill høyt. Olivia, venninnen deres! Dette skjedde med personer i krimromaner, ikke i virkeligheten og ikke med hennes venninner! Hun måtte ha sovnet der hun satt. Moren hennes vekket henne nemlig tidlig neste morgen med et bekymret ansiktsutrykk. ”Hva har skjedd? Hva gjorde dere på festen? Hvorfor er tv-en og fullt lys på? Og du sitter her?” spurte moren hennes, halvveis sint og halvveis bekymret. Tirill var helt stum. Hun stirret stivt framfor seg. Moren hennes merket at ikke alt var som det skulle og spurte: ”Tirill-vennen? Hva er det? Du vet jo at du kan snakke med meg!” Tirill trakk pusten dypt, så fortalte hun hele historien mens tårene rant nedover kinnene på henne. Da hun var ferdig, så moren hennes skrekkslagen ut. ”Å, Tirill!” sa hun og klemte henne. Telefonen ringte. Liselotte så matt bort på den og tok den. I dag var det på dagen en uke siden den ene bestevenninnen hennes Olivia hadde blitt drept på en forferdelig måte, men akkurat hva slags våpen morderen hadde brukt, visste de ikke ennå. Liselotte tok telefonen. Det var fra sykehuset. De hadde funnet ut at Olivia sannsynligvis hadde blitt angrepet av hund eller kanskje et stort kattedyr. Liselotte sa ”ok” og la på. Så gikk hun bort til kjøkkenbordet og satte seg på pinnestolen som stod ved siden av. ”Liselotte”. Liselotte snudde på hodet. Moren stod i døråpningen. Hun stirret på henne med et blikk det var umulig å lese noe ut ifra. ”Du må prøve å glemme dette. Komme deg videre. Jeg har sett hvordan du oppfører deg. Det er som om du ikke er til stede. Du er helt sløv, apatisk, følger ikke med på noe, ikke engang yndlingsprogrammet ditt på tv. Det er som om du ikke er psykisk tilstede, du…” ”Mamma! Jeg har mistet bestevenninnen min!” avbrøt Liselotte og i samme øyeblikk hun sa det, brast hun i gråt. ”Unnskyld”, mumlet hun og forsvant inn på rommet sitt hvor hun begravde ansiktet sitt i puta. Blikket hennes falt på et lite bilde på nattbordet hennes av henne, Bente… og Olivia. Det gjorde henne opprørt og trist å se bildet, så hun slo til det. Det falt ned på gulvet hvor det knuste. Glasskår føk utover. Plutselig var det som om det klikket for Liselotte og hun hoppet opp fra senga si og rev ned eller i stykker eller knuste alt som minte henne om Olivia. Tegninger Olivia hadde tegnet, smykker hun hadde fått av henne, hun rev ut sidene av bøker navnet Olivia var nevnt. Etter at hun hadde herjet en stund, falt hun sammen på gulvet, sammenkrøpet av gråt. Bente smilte av vitsen lillesøsteren hennes fortalte. Hun var bare sju år, men skjønte at Bente trengte å bli oppmuntret. Og selv om det ikke var helt lett å innse, forstod Bente at hun måtte prøve å komme seg over sorgen ellers gikk det med henne som med Liselotte. Liselotte hadde blitt nærmest gal av sorg og hadde blitt tvangsinnlagt på sykehuset for mentalt syke som lå på den andre siden av skogen hvor Tirill bodde. Hos Tirill. Det var på vei hjem fra Tirill at Olivia hadde blitt drept. Plutselig slo en tanke ned i Bente. Hun ville finne ut hvem som hadde drept Olivia. Denne jævelen fortjente ikke å leve i trygghet. Og kanskje bodde han i nærheten av Tirill. ”Men… hvor skal du?” utbrøt lillesøsteren hennes, Marion, da Bente reiste seg og gikk ut av rommet hennes. ”Til Tirill”, mumlet hun. Det var ikke langt i det hele tatt til Tirill. De var nesten naboer. Tirill var ute i hagen da hun kom. Det var klart at Tirill også hadde blitt lei seg da Olivia døde, men ikke på samme måte. Hun hadde vært bestevenninnen til Liselotte og Bente. Blikket til Bente falt på Tony, golden retrieveren til Tirill som var ute sammen med henne. Plutselig kom hun til å tenke på noe. Legene hadde sagt at Olivia hadde blitt drept av en hund eller et kattedyr. Tony bodde jo her. Og hvis han hadde vært ute den natten… Det var Tony! En idé begynte å ta form i hodet til Bente… ”Hei, Bente! Kom og lek med Tony og meg!” ropte Tirill, men stemmen hennes kom som langt borte fra. Bente grep en kjepp og gikk med målbevisste steg mot Tony. ”Eh, Bente?” sa Tirill, igjen var det som om stemmen hennes kom fra flere meters avstand. ”Legg fra deg den kjeppen, Bente!” kommanderte Tirill. Bente hørte ekko fra det Tirill hadde sagt i hodet sitt. Nå var hun bare noen få meter fra Tony. Han stod og så på henne med store våte øyne og tunga hans hang ut av kjeften på ham. For alle andre ville han sett ut som en glad og fornøyd hund, men Bente bare så på ham som et morderisk monster. ”Bente! Legg fra deg den kjeppen med en gang!” hørte Bente fjernt fra Tirill. Hun var snart borte ved Tony nå. Et djevelsk flir kruste seg over leppene til Tirill idet hun løftet kjeppen for å slå dette uhyret. ”Bente! Hva er det du gjør!?” Med ett hørtes Tirills stemme sterk ut igjen og Bente ble rykket ut av transen. Hun så opp og rakk akkurat å oppfatte Tirill som stormet mot henne og rykket kjeppen ut av handa på Bente. ”Hva var det du drev med!? Hva har Tony gjort deg?” sa Tirill sint og gikk bort for å gi hunden sin en klem. Ja, hva har han gjort meg? tenkte Bente. Jo, han har drept bestevenninnen min! Men hva om det ikke var Tony som hadde gjort det? Kunne det være… en gaupe? Men hvor sannsynlig var det egentlig at en gaupe skulle komme helt ned til en trafikkert vei? Da var sjansen heller større for at det var nettopp Tony. Men Tony hadde jo aldri oppført seg slemt? Bente slo til slutt fra seg tanken om at det måtte ha vært Tony. ”Liselotte? Vil du ta en tur utpå verandaen før du legger deg?” spurte den snille sykepleieren, men Liselotte svarte ikke. Hun så på at skyene samlet seg og det lot til å bli dårlig vær, sikkert regn. ”Liselotte?” Pleieren var rett bak Liselotte nå. Liselotte snudde seg og nikket svakt med hodet før hun fulgte pleieren med tunge skritt ut på verandaen. Det er egentlig ikke så verst her, tenkte Liselotte da hun var ute. Hun tok et blikk på kurvene med blomster som hang fra vinduene i de fleste etasjene og på alleen med bjørker ved den lange veien inn til selve gårdsplassen. Jeg er ikke gal, tenkte Liselotte. Hun var blitt tvangsinnlagt på et sykehus for mentalt syke, men hun visste at hun ikke var gal, bare nede. Helt nede. Helt ødelagt av sorg. Men fortsatt ikke gal. Liselotte fikk ikke lov til å være ute alene, så pleieren satt på en stol ved et bord bak henne og røyket. Liselotte så opp mot himmelen igjen. Det var kvelden og nå som det var høst, ble det fort mørkt. Allerede nå var himmelen ravnsort, men det kom sikkert av de mange regntunge skyene som når som helst kunne slippe løs en skur. Et tordenbrak brøt den trykkende stillheten. ”Vil du inn nå?” spurte pleieren, men Liselotte ristet på hodet. Hun likte å være ute. Det var tross alt bedre enn å være inne på det forferdelige stedet hvor de oppbevarte mennesker som var annerledes. Sinnssyke. Helt plutselig falt mange tunge regndråper ned på Liselotte der hun stod ved rekkverket på verandaen. ”Er du sikker på at du ikke vil gå inn?” spurte pleieren bekymret, men igjen ristet Liselotte på hodet. En lang stund stod bare Liselotte og hørte på regnet. Helt til en ny lød brøt stillheten. Hørtes ut som poter som tasset i grasset. Verandaen lå helt nede på bakken, så Liselotte stakk hånden ut mellom sprinklene på gjerdet som omga den og begynte å lokke. ”Kom da, pus! Pus, pus, pus, pus…” lokket hun. Tassingen av poter stoppet. ”Pus! Kom da, pusen!” prøvde Liselotte igjen, men ikke en lyd. Forbløffet satte hun seg opp og da begynte denne underlige tassingen igjen. Den kom fra retningen av skogen som sykehuset lå like ved. Plutselig økte denne forsiktige tassingen til løping. Ikke veldig fort, mer som en slags rolig galopp. Da hørte Liselotte enda en lyd. Pusting. Tung og hvesende pusting. Og den kom nærmere og nærmere samtidig som lyden av poter ble tydeligere og tydeligere og sterkere og sterkere. Katten satte opp farten. Nei, forresten, en katt kunne det ikke være, hørtes alt for stort og tungt ut til å være en katt. Liselotte myste ut i mørket. Da så hun det. Noe stort kom løpende i vill fart mot henne. Nøyaktig hva det var, var vanskelig å si, mørket gjorde det umulig å se særlig godt. Liselotte rygget bakover. Sikkert et dyr fra skogen. Hun burde passe seg litt. Kanskje det så på henne som truende hvis hun stod så nærme rekkverket. Plutselig gjorde vesenet et byks og landet oppå rekkverket. Silhuetten tegnet seg mot månen som kom fram. Den hadde hode som så ut som hodet til en hund, men kroppen var klumpete og kraftig. Dessuten hadde den en kort pisk av en hale og lange kraftige bein. Men det verste av alt var øynene. Lynende gule øyne med en djevelsk glød. Mer rakk ikke Liselotte å tenke før pleieren bak henne skrek og det digre vesenet med et byks landet oppå henne. Moren til Tirill stod i døråpningen. Hun skrudde fort på lyset og Tirill og Bente, som sov over hos Tirill, ble brått forstyrret. Nå, midt på natta, hadde moren til Tirill brast inn mens de to jentene sov søtt. ”Fort! Kom dere opp! Nå! Det har skjedd noe ved sykehuset for mentalt syke på den andre siden av skogen og nå ringte de og sa de trengte øyeblikkelig hjelp med en gang! Fort dere, jo flere, jo bedre!” ropte moren til Tirill. Tirill og Bente sendte hverandre uforstående blikk, men kavet seg opp av sengene og begynte å kle på seg. ”Dere har ikke tid til å kle på dere!” hoiet moren til Tirill fra gangen og Bente og Tirill skyndte seg ut dit og videre inn i bilen i bare pysjen. Moren satt anspent og kjørte. Hun kjørte tvers gjennom skogen mens regnet slo mot bilruta og vindusviskerne hadde et svare strev med å holde unna det verste. Det tok ikke lang til å kjøre til sykehuset og de var på plass ganske raskt. De fortet seg ut av bilen og fant en pleier sittende og hulke i resepsjonen. ”Hva har skjedd?” spurte moren til Tirill, men pleieren hulket bare videre. Noen politimenn var der også og de fortalte at den stakkars jenta var i sjokk, men de visste ikke etter hva. De visste bare at dette var noe veldig alvorlig som de måtte undersøke. ”De øynene… De fryktelige gullysende øynene!” hulket pleieren. Tirill og Bente så uforstående på hverandre. Hva snakket hun om og hva hadde skjedd? ”Hva har skjedd?” spurte moren til Tirill igjen. ”På verandaen… Stakkars, stakkars, jente…” mumlet pleieren mellom de fortvilte hikstene. På verandaen? Bente, Tirill, moren hennes, samt politimennene fortet seg til verandaen hvor de ble møtt av et forferdelig syn. Ei jente med lang nattkjole hadde på samme brutale måte som med Olivia blitt slaktet ned. ”Hun skulle bare ut og trekke litt luft før hun la seg”, sa pleieren som plutselig stod bak dem. Hun hadde fremdeles problemer med å holde tårene tilbake. Hva er det med Bente? tenkte Tirill. Hun hadde blitt så stille og rar. Politimennene gikk ut på verandaen og snudde liket av jenta. Hun lå med ansiktet ned. Da de snudde ansiktet hennes opp, så de at det var helt ødelagt. Lange kloremerker strakte seg over hele fjeset. Et av ørene hennes hadde blitt revet av og du kunne ikke se øynene for bare blod. Like vel var det ikke til å unngå å se det som gjorde jentene redde for alvor – dette var liket av Liselotte… Aina forsøkte å konsentrere seg om det som stod i boka si, men det var umulig. To av venninnene hennes hadde blitt drept på verst mulig måte i løpet av kort tid. Og det verste av alt var at fra verandaen der liket av Liselotte hadde ligget og til skogen, var det poteavtrykk så det var tydelig at en stor katt hadde gjort dette. Men kunne en gaupe bare fly på et menneske uten noe som helst grunn? Og var det ikke sånn at gauper helst holder seg unna sivilisasjonen? Og det at det mest sannsynlig bodde i skogen, gjorde ikke saken noe bedre. En av hennes beste venninner, Tirill bodde rett ved siden av den og hvem visste vel om ikke hun kjempet for livet mot en gæren gaupe eller hva det nå var akkurat i samme øyeblikk? Aina grøsset og prøvde å fordype seg i boka igjen, men hver gang dukket bare den blodige kroppen til Olivia som lå i grøftekanten opp. Aina hadde sett det med sine egne øyne. Og det hadde ikke vært noe pent syn. Hun hadde vært fullstendig flerret opp og munnen var vridd i en grotesk grimase som tydet på at hun skrek idet hun døde. At telefonen ringte, fikk Aina til å skvette. Tenk om det var morderen Tirill hadde fortalt om på festen hennes! For hvem vet om det ikke var slik at det som hadde drept Olivia og Liselotte var halvt menneske og halvt katt? Slutt å tenke sånn! sa Aina til seg selv og reiste seg opp for å ta telefonen. Det var Tirill som ringte. ”Du vet hun pleieren som så på at Liselotte ble drept? Hun greide å løpe inn og låse døra da hun så dyret angripe Liselotte, men hun så alt sammen i detalj. Jeg har nettopp fått vite at hun har hengt seg. Hun tålte ikke å leve lenger i frykt for at vesenet skulle komme etter henne også. Tenk så forferdelig!” sa Tirill. Tirill og Aina pratet en stund, så var Aina nødt til å legge på. Da hun satte seg ned i stolen sin med boka si igjen, kunne hun ikke unngå å tenke på hvordan Bente hadde det nå. Liselotte og Olivia hadde vært bestevenninnene hennes. Bente smilte for seg selv. Hun hadde greid å lure foreldrene til å tro at hun bare skulle opp til Tirill. Hun sa at hun sov over der. Sannheten visste de ikke, men den fikk de allikevel snart vite. Der var det. Huset til Tirill. Og bak det… skogen. Skogen hvor uhyret som hadde tatt livet av begge bestevenninnene hennes holdt til. Og i natt skulle det skje. Bente visste at dette var det eneste riktige. Hun gikk opp mot skogen og smøg seg inn mellom trærne. Der inne var det mørkt og tåken lukket seg om henne. ”Dette er sprøtt”, sa Frida ved iskrembaren. Hun satt der med Aina og Tirill som etter hvert hadde begynt å synes at livet var det merkeligste som fantes. Først hadde Olivia blitt drept på vei hjem fra Tirill. Så hadde Liselotte blitt drept mens hun var på sykehuset for mentalt syke fordi sorgen til slutt nesten tok knekken på henne. Så var Bente meldt savnet. ”Jeg tør ikke lenger å gå ut av huset snart”, sukket Tirill. Ikke rart, syntes Frida. Det var tross alt ved henne det meste hadde foregått. Kanskje det med Bente også, men det visste de jo ikke. ”Vi må gjøre noe”, sa plutselig Aina besluttsomt. ”Hva da? Politiet gjør alt hva de kan”, sukket Tirill. ”Jeg mener vi. Vi må gjøre noe. Politiet snakker bare med folk som sier de er vitner, men i virkeligheten bare er ute etter oppmerksomhet. De finner på historier om at vesenet var etter dem og det verste av alt er at dette tror politiet på.” ”Hva skal vi egentlig kunne utrette?” lurte Frida på. For en gangs skyld var ikke dette noe hun var positiv til. ”Jeg vet ikke, men noe må vi gjøre. Jeg står ikke her stille og ser på at vi blir drept av den tingen en etter en. Vi må få slutt på denne galskapen på en eller annen måte!” sa Aina. Frida og Tirill satt bare og stirret i bordet. ”Nei, nå går jeg”, sa plutselig Aina og reiste seg og gikk. ”God idé”, mumlet Tirill og strente av gårde hun også. Bare Frida satt igjen. Hun betalte isen og så gikk hun hjem, hun også. Hjemme ventet moren alt i gangen på henne. Hun så alvorlig ut. ”Hva er det, mamma?” spurte Frida og moren svarte: ”De har funnet Bente.” Frida gispet og moren fortsatte: ”Hun er død. De fant henne i skogen ved huset til Tirill. Kroppen hennes var helt revet opp av noe som lignet klør og på henne fant de et brev hvor det stod at hun ikke lenger orket å leve i en så paranoid tilværelse som det hun gjorde. Dessuten var savnet hennes etter de to bestevenninnene overveldende og det var altså henne selv som gikk inn i skogen på kvelden. Hun visste at vesenet var der inne og at det ville komme til å ta henne. Og det gjorde det…” Tony trakk i båndet og ville opp i skogen, men Tirill holdt ham igjen. Det var to årsaker til det. Den ene var at hun visste at noe var der oppe og at dette noe var grunnen til at tre av venninnene hennes hadde dødd. Det andre var at dette var ikke noen vanlig luftetur med bikkja. Hun hadde, etter mange overtalelser, blitt enig om å treffe Aina og Frida der. Sannsynligheten for å bli drept var nok stor. Men den var sikkert enda større hvis de ikke gjorde noe og ventet på å bli drept. Hvis de døde i dette siste desperate forsøket på å stoppe dette noe som jaktet på dem, hadde de i allefall prøvd. Å prøve og feil er i allefall bedre enn å ikke prøve i det hele tatt. Det var kaldt ute i natt, men heldigvis ikke noen mørke skyer som varslet om regn. Bare en kald stjerneklar natt med en hvit halvmåne høyt der oppe. De hadde blitt enige om å ta med seg Tony. Han kunne bli nyttig. Han oppdaget garantert farer fortere enn dem og kunne varsle. Dessuten, la Tirill dystert til for seg selv, var han en av de hun var mest glad i i hele verden. Hvis det hadde seg sånn at hun skulle dø i natt, ville hun at Tony skulle være der. Plutselig begynte Tony å bjeffe. Først ble Tirill livredd for at det faktisk kunne være dette noe som kom, men så oppdaget hun til sin lettelse at det bare var Aina og Frida som kom løpende. De virket veldig oppspilte og vinket til henne. Men allikevel, Tony pleide aldri å bjeffe på dem for det. Kanskje også han syntes det var uhyggelig å stå her i mørket og vite at han kanskje snart skulle dø. ”Få henne til å reagere!” tryglet Frida Aina, men Aina mumlet: ”Jeg prøver!” Deretter vinket hun enda mer og prøvde av sine lungers fulle kraft å skrike til Tirill at dette noe var bak henne. Tony prøvde å advare henne også. Han bjeffet og klynket og prøvde å bite tak i Tirill for å dra henne vekk, men Tirill misforstod, dyttet vekk Tony og vinket tilbake til venninnene. ”TIRILL! TIRILL!” skrek både Frida og Aina og sprang oppover mot der hun stod, men fremdeles var hun for langt unna til at hun kunne høre dem. Da skjedde det. Noe gjorde et byks og kastet seg mot Tirill som straks datt i bakken med et hyl. Tony hoppet opp på det og angrep, men ved hjelp av den skyfrie og klare nattehimmelen, så bare de to skrekkslagne jentene som nå hadde stivnet helt av skrekk at noe var altfor stort og digert og bare kastet Tony vekk. Det var virkelig som en enorm katt. Beina var lange og spenstige og den hadde ansikt som en dobermann med to små, spisse ører og en lang snute. Bare øynene var forskjellige. De lyste gult i natten og når den snerret, blottet den en rad med sylskarpe tenner. Kroppen var stor og klumpete og var dekket med kort, stri pels. På forbeina hadde den to lange, glinsende klør som så ut til å være kraftige nok til å kappe hodet av en elefant med et enkelt klor. Med mange skrik som gikk gjennom marg og bein, var Tirill død. Da var det som om Aina og Frida ikke var forsteinet lenger. De ropte: ”Neeeeeeeeeeeeeeeei!”, men det var til liten hjelp nå. Noe kikket nemlig opp på dem med blod rundt munnen og begynte sakte å komme mot dem. ”Å, herregud! Hva gjør vi nå?” sa Frida skrekkslagen, men den ellers så fornuftige Aina som alltid hadde en god idé på lur, visste ikke engang hva hun skulle svare. ”J-jeg vet ikke, Frida”, stammet hun, ”denne gangen vet jeg faktisk ikke.” Noe kom nærmere. Den siklet og hadde en tung og hvesende pust. De katteaktige beina minket avstanden mer og mer med grasiøse skritt. Jentene stod som fastfrosset igjen. Plutselig begynte en plan å ta form i hodet til Aina. Hun visste ikke om noen annen metode som kom til å virke, men virket ikke denne, virket ikke noe. Og dessuten måtte hun tenke på Frida. ”Frida. Gi meg den stokken som er der borte”, sa hun monotont. ”Hvorfor det?” lurte Frida på. ”Ikke noe. Bare gi meg den stokken. Nå.” Frida gikk langsomt mot stokken. Noe holdt øye med henne med det lysende gule blikket og Frida passet på å ikke gjøre noen brå bevegelser og samtidig ikke gå for sakte for avstanden mellom noe og henne og Aina ble bare mindre og mindre. Hun var framme ved stokken. Hun plukket den opp. Men akkurat idet hun bøyde seg for å ta den, stormet noe mot henne. Frida skrek og frøs stillingen. ”Frida! Gjør som jeg sier! Fort deg hit med stokken!” skrek Aina panikkslagen til Frida, men Frida hørte ikke. Hun stod som fastfrosset og bare skrek. Aina skjønte at dette måtte hun gjøre. Hun sprang mot stokken og Frida. Hun kastet seg foran Frida i det øyeblikket noe hoppet mot henne for å angripe og det gjorde at det heller fikk fatt i Aina som straks ble slått i bakken. ”Aina!” ropte Frida. Aina så at noe kom mot henne, men hun hadde stokken. Snart var den så nære at hun kunne lukte ånden dens som luktet råttent. Planen til Aina gikk ut på at hun skulle stikke stokken så langt ned i halsen på noe så det ble kvalt. Det var en desperat idé, men også deres eneste håp for å overleve. Akkurat idet Aina trodde at noe skulle fly på henne, hørte hun bjeffing. Det var Tony og bjeffingen hans gjorde at noe ble distrahert og i stedet kom etter han. ”Frida!” ropte Aina, ”hent Tony! Jeg distraherer noe!” Frida nikket og løp bort til Tony mens Aina pælmet stokken på noe så det snudde seg. Det lynte i de gule øynene og blikket det sendte Aina, fikk det til å gå flere enn bare noen få gysninger gjennom henne. Nå kom det mot henne i stedet. Aina skimtet så vidt at Frida trakk Tony med seg og bort. Plutselig tok noe stokken Aina hadde hivd på det og knuste det som pinneved mellom tennene. Det var det eneste våpenet deres! Hva skulle de gjøre nå? Igjen tenkte Aina så det knakte mens noe nærmet seg mer og mer. Det var først da det gikk opp for henne. Hun var nødt til å gjøre det. Dessuten visste hun om et sted hun kunne løpe. Aina satte helt uventet på sprang. ”Aina! Ikke gjør det! Du får ham bare til å løpe etter deg!” hylte Frida og hun satte etter noe og Aina. Aina var en av de raskeste i klassen, men også hun var lett å ta igjen for noe. Det løp helt utrolig fort. Det var derfor et mirakel at Aina greide å holde farten nesten lik som det. Kanskje ren og skjær panikk. Men uansett virket det som om noe hadde en mye dårligere kondisjon enn Aina og ble fort sliten. Allikevel fortsatte den å ta innpå Aina for selv om hun nå løp fortere enn hun noen gang hadde gjort, var den likevel raskere enn henne. Der var det! Der var stedet. Aina satte opp farten. Frida løp etter noe og Aina som raste gjennom den mørke skogen. De løp fortere enn henne, men hun kunne fortsatt skimte dem der de løp langt foran henne. ”Dette kommer aldri til å gå!” jamret Frida for seg selv, men hun fortsatte å forfølge dem. Da gikk det opp for dem hvor de var på vei hen. Hun, Tirill og Aina hadde lekt i skogen mange ganger da de var mindre og hun var helt lommekjent. Hun visste at dit Aina var på vei til… var stupet! Hele skogen endte i et forrædersk stup som var umulig å få øye på hvis du ikke kjente det. Plutselig gikk det opp for Frida hvorfor Aina gjord dette. ”Å, nei…” tenkte hun mens tårene sved i øynene på henne, allikevel fortsatte hun å løpe. Trærne tok slutt og stupet lå der. Det var kanskje 70 meter rett ned. Hun så at Aina med noen i hælene løp så fort hun kunne mot stupet. Hun ropte til Frida: ”Ta deg av familien min! Glem meg aldri! Vi sees vel en gang…” Så løp hun rett ut stupet med noe i hælene som ikke hadde mulighet til å stoppe. Det braste rett ut det også med et dyrisk hyl. ”Neeeeeeeeeei!” ropte Frida og løp bort til kanten av stupet hvor hun så Aina og noe falle lenger og lenger ned til de ble små prikker som til slutt traff bakken og slo seg i hjel. Hvor lenge Frida stod helt stille og gråt, visste hun ikke. Hun våknet i allefall igjen da Tony kom bort til henne og slikket henne på handa. Hun så ned på ham og smilte før hun sa: ”Nå er det borte, Tony! Vi behøver ikke å være redde mer! Nå kan vi gå trygt hjem.” Med det samme hun hadde sagt det, visste hun at det var sant. Det kom aldri mer tilbake. Det virket som om hele skogen følte det også. Den som før hadde virket så truende og skummel, var bare nå fylt med ro og harmoni, som om den var lettet. Den var fri. Fri for det onde som hadde bodd der. Tony fulgte etter Frida da hun trasket hjemover, gjennom skogen, bort fra stupet. Hun så seg ikke tilbake.
Så hey, jeg innser at jeg har snakka ganske lite om Final Fantasy VII på bloggen min i forhold til hvor sinnssyk sterk obsession jeg hadde med det for en del år tilbake, men jeg trur at jeg spilte FFVII bare bittelitt før jeg begynte å blogge, så der er nok den naturlige forklaringa.
Og jeg er helt ærlig ikke sikker på hvor jeg skal begynne, og på om jeg klarer å holde det jeg lover i innleggstittelen her. Fordi det er jo så mye, og for min del, når jeg virkelig liker noe veldig godt, så handler det nesten mer om ei stemning eller en følelse enn noe helt konkret, sjøl om jeg for all del kan trekke fram mange helt konkrete ting som gjør FFVII til et helt fantastisk spill. Og kanskje er det nettopp det jeg skal gjøre; trekke fram noen helt konkrete ting, så det i det minste er mulig å få noen som ikke har peiling på hva jeg snakker om, til å i væffal skjønne noe.
FFVII kom i 1997, og har sånn sett ekstremt stusselig grafikk målt opp mot dagens standard:
Og dette var noe av grunnen til at jeg, i 2007 eller noe, umiddelbart blei veldig skeptisk da jeg begynte å spille det. Kunne karakterer som jeg nesten ikke klarte å se at forestilte mennesker engang, virkelig få til å engasjere og røre meg?
Det enkle svaret på spørsmålet er ja. Sammen med FFX er FFVII desidert det FF-spillet - eller la oss utvide perspektivet og si spillet i det hele tatt - som har engasjert og rørt meg mest. Hovedgrunnen til det er sannsynligvis delt mellom to elementer: sjølve historien, og den fantastiske musikken til Nobuo Uematsu, som har komponert musikken til de fleste FF-spilla. Siden sistnevnte forklarer seg sjøl ved å klikke på linken og høre rundt på egen hånd, eller hvis du ikke greier det, så hør disse reinnspilte versjonene av nydelige Aeris' Theme og mektige One-Winged Angel, skal jeg prøve å forklare nærmere omkring historien, uten å spoile.
FFVII tar oss, som det første av FF-spilla (så vidt meg bekjent anyway), med inn i en framtidsinspirert verden, tydeligere prega av sci-fi enn av fantasy. De fleste som kjenner meg, veit at jeg har en spesiell plass i hjertet mitt til nettopp sci-fi (altså, jeg liker fantasy òg, men... y'know), og til dags dato trur jeg det bare er FFVII og FFXIII som virkelig tar sci-fi-sjangeren på alvor. Man finner elementer av sci-fi også i eksempelvis FFX, men om ikke FFVII reindyrker det, så er inspirasjonen klarere. Vi presenteres for en rekke klassiske sci-fi-konvensjoner, sånn som en mer åpenbar samfunnskritikk enn hva vi ser i noen andre FF-spill, der særlig miljøproblematikk og kritikk av Staten/The Man kan ses på som paralleller til vår egen verden. Videre er sjølve designet på denne verdenens hovedstad og supermetropol Midgar både ganske futuristisk og industriell - byen later til å være bygd opp av mørkt, nesten helt svart metall, damp og grønnfarger i neonspekteret - grønnfarger som vi etter hvert lærer at er utgjort av mako, som er FFVII-verdenens hovedenergiressurs. Det var faktisk Midgar som var min primærinspirasjon til å skape min egen jævlige sci-fi-storby: Barathrum i I dypet av en ruin.
Men det heter tross alt Final Fantasy, og fantasyelementene får spillet også plass til; mest merkbart er det jo at med den rette teknologien, selvfølgelig, kan karakterene utøve magi - et annet grep jeg har lånt med meg til I dypet av en ruin, der de fantasyspora som dukker opp, stort sett forklares med teknologi.
Veldig kort forklart følger vi i første omgang terroristgruppa Avalanche, som har skjønt det Staten ikke har skjønt; at ved å hensynsløst høste inn mako for å gjøre hverdagslivet mer praktisk og behagelig, tar de samtidig livet av planeten de bor på (olje, anyone?). Cloud, en fyr med sine egne problemer å stri med, ser egentlig bare etter en hvilken som helst jobb å gjøre så han kan få litt penger og noe annet enn sitt ganske kjipe liv, som vi riktignok ikke veit så mye om i begynnelsen av spillet ennå, å fokusere på. Så han blir leid inn av Avalanche til å hjelpe dem med å plante ei bombe på en makoreaktor, og kort tid etter at makoreaktoren eksploderer, eksploderer også plottet. Gradvis går det opp for spilleren at Staten egentlig bare er en bagatell, for en mye større fare lurer under overflata, og karakterene våre vikles inn i et uhyre velkomponert plott, og få ting er hva man trudde de var i utgangspunktet.
Og dermed ledes vi inn på innleggstittelens andre del, for hva kan vel egentlig gjøre et så godt spill enda bedre? Det har allerede plottet, det har allerede de gode og flerdimensjonale karakterene, der jeg tidligere har blitt så grepet av historien til særlig Vincent at jeg til og med skreiv et (dritdårlig) dikt om ham. Det må jo i så fall være en oppdatert grafikk, verdig dagens kresne standard, et remastra soundtrack, gode skuespillere til å gi stemmer til de opprinnelig stumme karakterene, som bare snakka sammen ved hjelp av tekstbobler, og la oss innse det, dialoger som fungerer når man plutselig sier dem høyt. Syns denne videoen på YouTube oppsummerer ganske bra mye av det jeg mener:
For å kommentere noe av det de tar opp i denne videoen, da, så kan vi jo begynne med dette med voice acting. Filmen Advent Children, som er en direkte oppfølger, plassert to år i tid etter hendelsene i FFVII, så jeg på japansk, og var stort sett fornøyd med innsatsen til de japanske voice actorne (fordi "stemmeskuespiller" høres teit ut på norsk). Jeg hadde jo tross alt ikke hørt disse karakterene prate før, og jeg syntes de kledde stemmene de hadde fått. Verre var det da enda en oppfølger, spillet Dirge of Cerberus, kom, og jeg liker egentlig det spillet ganske godt, altså, mest fordi herregud Vincent, men kanskje nettopp fordi Vincent er min yndlingsspillkarakter noen gang, syntes jeg stemmen han hadde fått i den engelskspråklige utgaven av spillet, var helt forferdelig og nesten ødeleggende for karakteren hans. Så jeg bare håper virkelig ikke at Steve Blum gjentar den tvilsomme "suksessen", for min del kan han godt holde seg langt unna hele spillet. Syns egentlig heller ikke at de ofte veldig amerikanske askentene til de engelskspråklige skuespillerne nødvendigvis kler karakterene så veldig godt. Så litt engstelig for disse stemmene de sannsynligvis ender opp med å få, altså.
Videre: manuset. Ja. Til alt det han fyren sier i videoen, ja. Ja. Håper de reinskriver manuset og dialogene til å bare... være bedre.
Kampsystemet. Jeg har lest at Square Enix sjøl opplever kampsystemet som utdatert, en påstand jeg ikke kunne vært mer uenig i. Jeg har nok mistenkt at de vil ha lyst til å gjøre nettopp "dramatic changes" når det kommer til kampsystemet, bare basert på at i de nyere spilla, det vil si FFXII og FFXIII, er kampsystema radikalt annerledes fra hva det har vært i tidligere spill. Og jeg bare... liker de ikke. Jeg syns det er helt usedvanlig mye morsommere og mindre tungvint med de eldre kampsystema, så jepp, enda en gang er jeg enig i videoen over. Trur derimot ikke jeg blir hørt når det gjelder akkurat dette, gitt.
Ellers har jeg, og andre FF-fans med meg, virkelig, virkelig håpt at Nobuo Uematsu vil være den som komponerer soundtracket til remaken, men akk, så vel er det ikke. Jeg håper derimot at den nye komponisten ikke vil ta seg altfor store friheter med det originale soundtracket, for det er virkelig et mesterverk, men at vedkommende gjør noe lignende det de gjorde med soundtracket til Advent Children, der de fryktelig kort fortalt beholdt de samme melodiene, men utbroderte og selvfølgelig, tok i bruk ekte instrumenter.
Men alt i alt er jeg ganske positiv, og ikke minst ekstremt spent. Square Enix lagde en tech demo i 2005, og det var jo da at ryktene om en remake begynte å surre for fullt, men Square Enix annonserte seinere at det egentlig bare var noe de hadde lagd for å vise fram hva som var mulig å få til med PS3. Den består rett og slett av en oppdatert versjon av introen til FFVII, og for all del, se introen fra det originale spillet først:
og se deretter denne tech demoen fra 2005:
Og bare... vissheten om at den ferdige remaken kommer til å se enda bedre ut enn denne allerede ti år gamle videosnutten, er nok til å gjøre meg ganske så vill og gal, ass.
Så! Fem år etter alle andre har jeg omsider fått spilt Final Fantasy XIII, og det er ikke fordi jeg endelig har fått fingeren ut av ræva og kjøpt Playstation 3, det er fordi jeg til slutt har innrømt for meg sjøl at det at jeg har en Xbox 360, og en sterk lyst og trang til å spille FFXIII, faktisk går an å kombineres. Men for meg så er FF PS-spill, de er japanske og skal spilles på en Sony-maskin, ikke sånn amerikansk Microsoft-ræl. Men så endte jeg altså opp med å spille det på amerikansk Microsoft-ræl allikevel. Det er jo tross alt bedre enn å ikke spille det i det hele tatt, og så treig i oppfattelsen som jeg er, kommer jeg sikkert ikke til å få somla meg til å kjøpe PS3 før PS5 er på markedet uansett, så.
Det var ei lang og kronglete innledning, dere! Vi går videre til sakens kjerne, syns dere ikke?:
Jeg runda FFXIII i overigår, og jeg sitter igjen med veldig blanda følelser. Disse blanda følelsene skal jeg nå prøve å gjøre rede for, så spoilerfritt jeg bare kan. Og med det mener jeg at jeg trur egentlig ikke det er noen spoilere her, men liksom, jeg fraskriver meg herved alt ansvar for at du med dette får spillopplevelsen din ødelagt og så videre og så videre. VIDERE LESNING FORETAS PÅ EGEN RISIKO! Så da var det ute av verden.
La oss gå litt systematisk til verks, og begynne med det jeg virkelig liker, det første jeg la merke til da jeg begynte å spille at jeg virkelig likte, og det er selvfølgelig hvor pent alt sammen er. Square Enix er jo kjent for å lage særdeles estetisk tiltalende spill, og siden Final Fantasy XII omtrent var det nyeste spillet jeg hadde spilt (det kom for nesten ti år siden!) før jeg begynte på FFXIII, er det jo ikke så rart at jeg blei imponert. Sjølve den delen av spillet der man faktisk spiller (altså ikke ser på cutscenes), er bedre animert enn de cinematiske sekvensene i FFX og FFXII, og bare DETALJRIKDOMMEN WOW. Jeg var rett og slett ikke vant til at et spill kunne ha så god grafikk, jeg veit ikke åssen det er med dere, men jeg kommer faktisk fortsatt ikke helt over hvor utrolig realistisk for eksempel vår heltinne Lightning er animert:
Altså, jeg veit at det ikke er helt rettferdig å sammenligne spill som blei sluppet med ti års mellomrom, men se først på denne summon-sekvensen fra FFXIII:
og se deretter på denne summon-sekvensen fra FFX:
(Uten lyd, av en eller annen grunn?)
Poenget er at det ikke er så veldig lenge siden - det føles i væffal ikke så veldig lenge siden - at jeg blei dritimponert av grafikken til FFX, og så kommer FFXIII og bare... WÆÆÆÆH.
Så grafikken er fin! Som en liten bagatell vil jeg likevel nevne at i tidligere spill har jeg blitt umåtelig bergtatt av alle de vakre landskapa som karakterene beveger seg gjennom, for eksempel Macalania i FFX:
eller Salikawood i FFXII:
(Det eneste jeg fant som viser det sånn delvis OK, er animasjonen på begynnelsen av dette lydklippet.)
I FFXIII er egentlig ingen av landskapa sånn grensesprengede vakre, det har kanskje noe med at FFXIII har en sterkere techno-sci-fi-stemning tilstede enn tidligere spill, men FFVII er også veldig techno-sci-fi-aktig, og jeg husker mange fantastiske landskap derfra - etter den tidas grafikk og målestokk, vel å merke. Dette er selvfølgelig bare personlige preferanser, grafikken i FFXIII er som nevnt forholdsvis upåklagelig, det er vel bare noe med områdedesigna som ikke er fullt så magiske som jeg helst vil ha dem, men dette er jo bare subjektiv sutring.
Og dessuten ikke et virkelig problem i det hele tatt, for det andre jeg la merke til da jeg begynte å spille, var hvor jækla tungrodd og kjedelig hele kampsystemet er. Jeg mistenkte allerede før jeg begynte å spille at jeg ville mislike kampsystemet, bare fordi jeg mislikte kampsystemet i FFXII, og det logiske å gjøre når man lager et nytt spill i samme serie, er jo å bygge videre på og utvikle det man allerede har, og jeg trur nok det er det de har prøvd på i FFXIII, altså å videreutvikle det helt nye kampsystemet de begynte med i FFXII. Altså, jeg blei vant til kampsystemet etter hvert, men det tok ekstremt lang tid før man egentlig hadde noe særlig frihet til å gjøre noe med det, annet enn å trykke på Auto-battle og atter Auto-battle. Jeg skal ikke prøve å forklare kampsystemet for dere, men spesielt interesserte kan jo ta en titt på videoen under. Poenget mitt er uansett at dette kampsystemet ikke helt funker før et stykke uti spillet, og innen man kommer så langt, har man allerede lært å mislike det:
For dere som faktisk så videoen kan jeg jo nevne at de mange rollene man blir presentert for her, bruker laaaaang tid på å dukke opp. Veldig, veldig lenge har man veldig, veldig få roller å velge mellom, og dermed innskrenker det de strategiske mulighetene man har.
En annen ting jeg virkelig ikke liker ved gameplayet, er hvor lineært det er. Jeg leste en norsk spillanmelder som påpekte at man bruker utrolig mye tid på å snike seg gjennom lange, svingete ganger, bare avbrutt av kamper og en og annen cutscene. Noe av det gøye med FF-spilla er jo nettopp alle sidequestene og ikke minst det å gå rundt og utforske byer. Her er det ikke mye utforskning på gang, ikke før helt mot slutten av spillet, hvor man plutselig får muligheten til å utforske fritt et ganske stort område - og til og med gjøre sidequester - og det er så utrolig befriende når den muligheten endelig byr seg! Altså, jeg skjønner jo greia, all snikinga samsvarer med plottet, som i ekstremt grove trekk basically går ut på at en gjeng folk er wanted av staten, og alle jakter på dem og vil drepe dem, så da sier det seg kanskje sjøl at man ikke bare kan valse rett inn i en by og utforske i vei, men det har konsekvenser for hvor morsomt det er å spille, altså.
Og jeg benytter nevninga av plottet som ei anledning til å gå videre til å snakke om nettopp plottet. Som jeg i all hovedsak faktisk liker, selv om det er litt forvirrende til tider. Da er det fint at spillet kontinuerlig fører en slags logg over hva som har skjedd hittil, ellers er jeg ganske sikker på at jeg ikke hadde hatt noen idé om hva som foregikk noen gang. Men altså, ja, det er spennende, og jeg syns som alltid (det vil si med unntak av FFXII, som etter min mening har det dårligste FF-plottet noensinne) at folka i Square Enix er eksepsjonelt gode på å virkelig forme en verden fra fundamentet. Det er et komplekst og merkelig samfunn vi blir presentert for i FFXIII, men det blir grundig forklart med den største selvfølgelighet, og jeg trur på hvert ord av det. Mange av aspektene her er skikkelig interessante, og for min del var det nettopp plottet som gjorde at jeg fortsatte å spille, til tross altså for et gameplay jeg ikke likte sånn kjempegodt. Dermed er det veldig synd at det mot slutten blir totalt kaos i historiefortellinga, snarveier gjøres over en lav sko, og når rulleteksten flimrer over skjermen, sitter man, eller i væffal jeg, tilbake uten å skjønne en dritt. Jeg måtte google "final fantasy xiii ending" bare fordi jeg var et enormt spørsmålstegn, og fant kjapt ut at det var det også ganske mange andre som var. Store spørsmål forblir ubservarte, og utrolig mange ting bare... gir ikke mening overhodet?
Jeg syns de fleste karakterene er helt greie. Jeg har ingen problemer med hovedpersonen Lightning, Fang er faktisk ganske kul, Vanille er litt irriterende, men likevel søt på sitt vis til tider, Snow er både teit og koselig, og Sazh og Hope føler jeg litt at bare er der. Dette er et step up fra FFXII, der jeg hata nesten alle karakterene, men et stort step down fra FFX og FFVII der jeg elsker nesten alle karakterene. I FFXIII føler jeg derimot aldri at vi blir ordentlig kjent med dem, og til og med i de litt rørende scenene, sliter jeg litt med å bry meg så mye om hva som faktisk skjer med dem.
Dette var vel de vesentligste punktene, men det er en ting til jeg vil nevne som jeg aldri egentlig hadde trudd at skulle være et problem når jeg spiller, og det er at jeg nesten syns det er litt for lett? For det første er det steder å save rundt hvert eneste hjørne, mens man i de tidligere spilla har måttet streve litt for å nå dem i tide. For det andre lar spillet deg begynne på nytt igjen hvis man dør, og da er det ikke snakk om ved forrige sted man sava, altså, men bokstavelig talt rett før du døde - eller det vil si, rett før kampen som førte til at du døde. Dessuten begynner man hver kamp med maks HP - eller liv, om du vil - noe som heller ikke har vært en greie tidligere. Selv om det i og for seg er litt behagelig å slippe å være dritstressa når man har en bossekamp eller noe sånt fordi det ikke er noe big deal om man dør, så er likevel den følelsen når man har klart en boss man har slitt lenge med i et hvilket som helst annet spill, helt ubetalelig. Denne fantastiske mestringsfølelsen uteblir med andre ord i stor grad fra FFXIII.
Så som sagt: blanda følelser. Jeg avslutter med litt stemningsbilder, bare sånn for the heck of it:
Så nå gjenstår vel bare å spille Final Fantasy XIII-2, antar jeg. Hvem veit. Kanskje det til og med gir meg svar på noen av spørsmåla jeg satt igjen med etter overigårsdagens strabaser.
