Sommerfe

Jeg har klipt meg:

Fargene er de samme som sist jeg gjorde noe med håret mitt, men jeg syns faktisk de kom mye bedre fram nå med denne nye sveisen. Dessuten har de fada dritfint, de er liksom mye lysere og blåaktige nederst enn øverst, og nå ser det ut som om det er meninga at det skal være sånn. Jeg liker det!

I utgangspunktet var det bare det jeg hadde å meddele for denne gang, men siden jeg først er her, må jeg bare nevne igjen at

FORFATTERSTUDIET I TROMSØ SLIPPER ANTOLOGIEN SIN VI HAR SNAKKET OM DISSE TEKSTENE ONSDAG 1. JUNI PÅ VERKSTEDET I OSLO! DET BLIR OPPLESNINGER, TOPP STEMNING OG GRATIS BØKER TIL ALLE SOM VIL HA! DET KOMMER TIL Å BLI SUPERBRA, OG DU MÅ KOMME! SJEKK UT FACEBOOK-ARRANGEMENTET!

Tjueseks

Det begynner faktisk å bli ganske lenge siden jeg hadde bursdag nå, så jeg innrømmer gladelig at dette innlegget kommer lovlig seint. Poenget er uansett at jeg fikk en hel del fint da jeg fylte tjueseks i begynnelsen av april.

Nydelig teboks:

med duftende telys oppi:

Klokkering, som både er fin og praktisk, særlig nå i forsommervarmen som jeg ofte ikke går rundt med jakke, og dermed heller ikke mobil i lomma:

Denne boka, som jeg ikke hadde hørt noen ting om på forhånd, men som visstnok skal være i Notes from Walnut Tree Farm- og Into the Wild-landskapet: 

Disse fantastiske notatbøkene fra Mainn med bart: 

Innramma broderi som er fabelaktig i seg sjøl, og enda mer fabelaktig om man har sett Flight of the Conchords:

Mona Høvring - Ekornet og den vaklevorne brua:

Og ikke minst - polaroidkamera! Dere skal selvfølgelig få se resultatene fra mine eventyr med dette etter hvert:

I tillegg fikk jeg et Etsy-gavekort og to flasker vin.

Og ellers i livet, da? Jeg har ikke gjort så mye med det siden jeg kom hjem igjen fra Tromsø på mandag. Jeg har bare to år igjen med støtte fra Lånekassa, noe som innebærer at jeg ikke kommer til å tørre å ta opp lån derfra til høsten uansett hva jeg finner på å gjøre, fordi jeg føler at de to siste støtta åra mine med studier må være noe viktig. Med andre ord kan jeg gjerne tenke meg en jobb med større stabilitet, men jeg er altfor forferdelig demotivert til å søke på andre jobber. Tenker jeg bør ta opp igjen tråden fra dette, særlig med tanke på at vikaren nå har slutta og fastlegen min er tilbake. Det var bare det å tørre, da.

Siste dag i Tromsø

Har vært i Tromsø siden torsdag morgen, og reiser hjem igjen til Oslo i kveld. For alt jeg veit, er dette siste gang jeg er i Tromsø i det hele tatt.

Lørdag kveld slapp vi antologien vår Vi har snakket om disse tekstene på det nydelige, lille stedet Aunegården. Det blei vin og opplesninger og gode samtaler før vi gikk videre til Kunstakademiet og konsert med Fremtidshund.

Deretter blei det et slags nach på Stabburet, og jeg gikk hjem igjen sliten og lykkelig i firetida.

Og jeg veit ikke, det er jo den siste dagen min her i dag, og jeg er ikke forfatterstudent lenger, og jeg har jo tidligere vært ekstremt flink til å være nostalgisk og trist, men det føles for det meste helt OK. Jeg gikk rundt omkring i byen i stad og i går og forventa å føle et noe, en distinkt opplevelse av avskjed, men egentlig ikke. Kanskje fordi jeg innterst inne skjønner at dette ikke er slutten på noe, men begynnelsen på noe. 

Har også spist min siste gresskarsuppe på Kafé Globus på i væffal ei god stund. Seriøst, denne suppa er aleine verdt turen til Tromsø. Beste suppa jeg veit om, som jeg noen gang har smakt, i hele verden. Og det er ikke en overdrivelse.

Og se for en fin gjeng jeg har tilbrakt alle disse timene rundt det runde bord sammen med, da:

Lykke til videre, alle sammen, og takk for to fantastiske år. Gleder meg til å lese bøkene (og se stykkene) deres.

Benytter forøvrig enda en gang anledninga til å minne om vår slippfest nummer to, i Oslo. Come and join the love.

Unn har forøvrig oppsummert disse to åra ganske bra, syns jeg.

Vi har snakket om disse tekstene

Det er ikke så lenge til jeg skal opp til Tromsø for forhåpentligvis ikke siste gang noen gang, men for å delta på den aller siste samlinga med forfatterstudiet. Det blir rart og trist, og uansett hva som kommer til å skje videre til høsten, veit at jeg at jeg kommer til å savne det, både sjølve studiet, alle de bra folka i klassen min og de flinke lærerne våre. Men se hva vi har fått til i løpet av året:

Dette er årets antologi, med tekst(utdrag) fra alle de dyktige menneskene i klassen min. Vi skal ha hele to slippfester for å feire oss sjøl, med opplesninger og gratis bøker så langt beholdninga rekker (og erfaring fra i fjor viste at beholdninga rekker ganske langt). Det blir slippfest både i Tromsø og i Oslo, og du som leser må veldigveldig gjerne ta deg en tur til en av dem (eller begge)! I fjor blei det skikkelig bra og gøy, og det trur jeg det blir i år òg.

Som en liten teaser; her er et utdrag fra utdraget (!) undertegnede har med i antologien:

Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å rydde etter meg når jeg har spist. Med andre ord er hybelen min full av møkkete oppvask jeg aldri tør å gjøre noe med, i frykt for at de jeg deler kjøkken med skal komme ut på kjøkkenet akkurat mens jeg står og vasker opp. Jeg lurer på hvor hygienisk det er å vaske opp i vasken inne på do.

   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å re opp senga etter at jeg har stått opp. Med andre ord ligger dyna mi på gulvet. Jeg trur jeg har sølt brus og suppe på den.

   Det som er så fint med å bo aleine, er at jeg ikke trenger å vaske med mindre jeg har lyst. Med andre ord har det allerede i løpet av den første uka lagt seg et lag med dritt langs kanten i dusjen. Jeg har ikke så veldig lyst til å vaske ennå. 

   Det som er så fint med å bo aleine, er at ingen maser om at jeg må stå opp i helgene. Med andre ord er klokka fem på ettermiddagen, det er lørdag, jeg ligger fortsatt i bare undertøyet under dyna, har ikke spist frokost, begynner å innse at jeg ikke kommer til å spise middag heller, kan bare ligge her og grine hele helga om det er det som må til. 

    Mamma ringer.

   ”Åssen går det? Har du funnet deg til rette?” spør hun.

   ”Alt er supert”, sier jeg og plukker på ei sårskorpe. 

Trettipunktersbloggutfordring #3: Fem ting som får deg til å le

1. The IT Crowd, og særlig karakteren Moss. Noe av det morsomme med både ham, og serien generelt, er at det til en viss grad er gjenkjennbart. Sure, det er overdrevet og karikert, men det er likevel flere ganger når Moss oppfører seg awkward i sosiale settinger som jeg tenker at hey, det der kunne faktisk vært meg. Og jeg opplever aldri at serien gjør narr av supernerdene Moss og Roy, jeg syns de faktisk blir behandla med en viss omsorg, og med respekt for interessene deres.




2. Flight of the Conchords, som i likhet med The IT Crowd rett og slett er en av de morsomste TV-seriene som fins.




3. Black Books, og nå lover jeg at dette blir den siste TV-serien på lista.




4. Lydene hundene til de vi leier hos lager når eierne deres kommer hjem. For en liten idé om åssen det høres ut:




5. Dårlige puns:

Her er hele utfordringa.