Juli 2016

Opplevelser: Naturhistorisk museum og Botanisk hage med Jørgen, etterfulgt av byens kanskje beste pizza og Tøyencola på Postkontoret. Tusenfryd med Jørgen (der jeg brått fant ut at jeg har blitt utrolig mye eldre siden sist jeg var der). SÅ 2016. I tillegg var Jørgen og jeg nettopp på tur i skogen utafor her og fant masse blåbær og bittelitt tyttebær!

Innkjøp: Jeg liker å tru at jeg sjeldent lar meg påvirke av reklamer, men denne fantastiske reklamen for Thug Kitchen gjorde utslaget. Dessuten kjøpte jeg med meg to bøker til bare ti kroner per stykk fra standen til Maritabutikken på SÅ, i tillegg til en fin asjett.

TV-serie: Har sett begge sesongene som foreløpig fins av Better Call Saul, noe som anbefales veldig, også om du ikke har sett Breaking Bad. Og i går så Jørgen og jeg første episode av Stranger Things, og så plutselig så vi fire episoder til fordi det ikke gikk an å stoppe. Og herregud, dere, soundtracket er helt fantastisk!




Spill: Holdt på å pælme hele kontrollen i veggen da jeg fikk game over på dag tolv av Lightning Returns (med tanke på at den trettende dagen er den siste dagen, gir det deg kanskje en viss indikator på hvor enormt frustrerende det var), fordi jeg hele tida hadde trudd at det var fire hovedoppdrag, og ikke fem. Det går heller ikke an å loade til et tidligere punkt fordi spillet har en autosave-funksjon som kontinuerlig saver over de gamle filene. Nå har det gått noen uker, og jeg har fått roa meg ned, og om kanskje noen år, når jeg har glemt mesteparten av det likevel, kommer jeg kanskje til å ta det opp igjen. Det var nesten dette som skjedde da jeg spilte Final Fantasy IX for ganske lenge siden òg, bare at da var det minnekortet som blei korrupt mot slutten av spillet. Nå føler jeg derimot kanskje at jeg bør ta det opp igjen, siden det nå har gått så lang tid at jeg uansett ikke husker stort, og at det sånn sett vil bli litt som å spille det for første gang igjen. Nå har jeg uansett så vidt begynt på indie-spillet Gone Home, etter å ha kjøpt det på Steam da det var på tilbud til tjue kroner.




Film: Inside Llewyn Davis og Searching for Sugar Man. Likte begge filmene, uten at de satte noen varige spor i sinnet mitt eller noe sånt.




Bok: Har begynt på Rita blir forfatter av Kristine Næss, ei bok jeg har veldig blanda følelser for. Jeg syns Rita er en ekstremt irriterende hovedperson, og verre enn det, virker det som at også forfatteren syns det. Helt ærlig syns jeg den lider litt under den samme forfatterarrogansen som dette prosjektet som jeg aldri klarte å fullføre nettopp fordi jeg innså at jeg faktisk ikke kunne ha en hovedperson jeg ikke tok på alvor. Det er som om forfatteren ser ned på hovedkarakteren sin, på en måte. Likevel driver historien meg videre, og jeg får ganske vondt av Rita, og uansett hvor teit jeg syns hun er, leser jeg videre for å finne ut om hun noen gang lærer.

Musikk: På SÅ gjorde jeg to fantastiske musikalske oppdagelser: Oake og The Algorithm. Sistnevnte spiller ei slags blanding mellom elektronika, dubstep og metall, førstnevnte er litt vanskeligere å definere sånn ut fra sjangere, men det er skummelt, stemningsfullt og elektronisk, og ligner ikke så mye på noe annet jeg har hørt tidligere. Å se dem live er en del av hele opplevelsen, men de er vanskelige å oppspore på YouTube, så her har dere litt lyd:

Fra skisseboka: prosjektet som ikke klarte å ta seg sjøl på alvor

Jeg begynte å skrive på noe en gang, og jeg trudde det skulle bli til noe. Jeg har posta utdrag fra det tidligere, både her, her og her. Det var gøyalt å skrive de første sidene, men jeg trur mye av problemet her er lettheten som ligger allerede i åpninga - som kan leses om du trykker på den første av de tre her'ene - sjølve premisset for dette prosjektet var en distanse som tillot meg som forfatter å se ned på hovedkarakteren min. Og sånt blir det ikke god litteratur av i lengden. Uansett hvor patetisk man personlig syns hovedkarakteren sin er, så må man i det minste late som at man ikke syns det, man må for alt i verden skjule det, for hvis det skinner imellom, klarer plutselig ikke leseren å få noen som helst empati med dem.

Jeg har offisielt vraka dette prosjektet, men har tatt deler av det, resirkulert det fullstendig, og latt det delvis gjenoppstå som en fugl føniks.



Utpå kveldinga banka Mio på døra til rommet jeg hadde okkupert inntil videre. Det var et nøytralt, knøttlite, helt ryddig, diskret dekorert rom. Det så ikke ut til at noen pleide å sove her, til tross for senga jeg lå på. 
   ”Jonathan?” sa han. 
   ”Nei”, sa jeg. 
   ”Vi skal ut”, sa han. 
   ”Igjen?” sa jeg. 
   ”Ja.” 
   ”Vi var ute i stad.” 
   ”Nei, da tok vi bare noen øl”, sa han. 
   ”Jeg er blakk”, sa jeg. 
   ”Jeg sa jo det, jeg har masse penger.” 
   ”Har du masse penger?” 
   ”Å ja”, sa han. 
   Og jeg som nesten hadde hatt tid til å tenke over tilværelsen min slik den tydeligvis hadde blitt også. Dette var herved hjemmet mitt. Det var ikke så farlig med penger, for det kom til å ordne seg. Jeg hadde ikke jobb, jeg hadde ikke lenger skole. Dette var det beste i verden. 
   ”Jeg kommer”, sa jeg.

Mio fant et bråkete utested til oss. Hele kollektivet var med. Dette var tydeligvis et slags kveldsrituale for dem, de naturlige bevegelsene, rutinene, det var så åpenbart at dette var noe de var vant med. Måten de erfarent dytta de andre menneskene til side på for å komme seg til baren, den nonchalante armen på bardisken mens de venta, den effektive replikkvekslinga med bartenderen. De satte seg ned ved samme bord og gikk i gang med det de kunne best som om dette var en arbeidsplass og de alle hadde ulike arbeidsoppgaver. Mio og Patti begynte å kline, Øyvind drakk med begge hender, Oskar satt litt bakoverlent og så tankefullt ut i rommet mens han nippa til rødvinen sin når det best passa seg. Jeg observerte dem. Jeg misunte dem ikke like mye som jeg syntes de var komiske. Det var noe som virka så innøvd ved det hele, som om de var statister i en storfilm, og deres eneste oppdrag var å gli umerkelig inn i den satte situasjonen. Tok de virkelig seg sjøl alvorlig sånn som de satt? Jeg var ikke sikker på om jeg klarte å tru på at Patti var noe annet enn en rekvisitt som Mio kunne tafse på. Og Oskar, falt det ham aldri inn hvor stereotypisk han så ut med sitt halvlange hår, halvfulle rødvinsglass og sjelfulle, blå øyne? Hvorfor måtte han bestille rødvin? Kunne han da for faen bare ikke bestille en cider og være ferdig med det? 
   Det var da det slo meg. Jeg reiste meg resolutt opp og gikk bort til baren. 
   ”En cider”, sa jeg med en stemme som skulle låte bestemt og maskulin, men som nesten ikke hørtes i støyet fra omgivelsene. 
   ”Eple eller pære?” spurte bartenderen, ei svensk jente med kraftig sminka øyne. 
   ”Eple, nei pære”, sa jeg. 
   Mens jeg venta på cideren min stakk jeg handa i lomma etter en sigarett og plasserte den mellom leppene. Da hun rakte meg glasset, mumla jeg ”takk” som en buktaler, og tok med meg cideren ut i bakgården. Denne skulle drikkes like a boss. 
   Bakgård og bakgård. Da jeg åpna døra, førte den ut til en slags terrasse med et par bord. Rundt det ene satt en høylytt, fnisete jentegjeng. Ved det andre satt en enslig pønker med svart piggsveis og skinnjakke. Han hadde et glass rødvin i den ene handa og en sigarett i den andre. Han nikka til meg da jeg kom ut. Jeg tolka det som en invitasjon, gikk bort til der han satt og spurte: ”Er det ledig her?” Han gjorde en håndbevegelse og jeg satte meg ned. Jeg tente røyken min og prøvde å holde cideren min på samme måte som jeg hadde sett Øyvind holde ølen sin. 
   Pønkeren sa ikke noe, drakk bare langsomme slurker og tok dype trekk av røyken. De rødvinsfarga leppene stod i en nesten poetisk kontrast til den kvisete haka. Jeg ville at han skulle si noe. 
   ”Hva heter du?” spurte jeg. 
   ”Drikker du cider?” spurte han, stirra på glasset mitt og gliste. 
   ”Ja, som et politisk poeng”, sa jeg. 
   Han gliste enda mer. ”Du mener det faen meg alvorlig, du. Faen, jeg har aldri møtt noen som deg før, ass.” Etter to replikker. Jeg kunne nok dette med førsteinntrykk. 
   ”Så”, han lente seg nærmere og blåste røyk i ansiktet mitt, ”fortell mer om dette politiske standpunktet du har tatt ved å velge å drikke cider.” 
   ”Poetiske poeng blir borte når du må forklare dem”, sa jeg. 
   ”Du sa nettopp politisk”, sa han. 
   ”Det er jeg klar over. Men for meg henger de to ofte sammen.” 
   ”Det er faen meg ikke mye poesi over hu derre blonde fitta fra Fremskrittspartiet.” 
   ”Godt poeng, men er det noe særlig mer politikk over henne?” 
   Pønkeren smilte og satte seg tilbake igjen, imponert. ”Det spørs vel kanskje åssen man definerer politikk, det da”, sa han til slutt. 
   ”Og hva er så din definisjon?” spurte jeg. 
   ”All politikk kan kysse meg i ræva!” sa han. 
   ”Så det er der du helst vil ha henne? Denne blonde fitta fra Fremskrittspartiet? Med tunga mellom rumpeballene dine?” 
   Pønkeren begynte å le. ”Du er morsom, du! Du er faen meg morsom, ass!” 
   ”Ja, hvor tar jeg det fra”, sa jeg. 
   Mio kom ut på terrassen fra døra bak meg, Patti var ikke å se. 
   ”Jonathan!” ropte han og ga meg en klem. Han sølte øl på frakken min idet han bøyde seg ned. ”Har du en sigg til meg, eller?” 
   Jeg rakte ham en røyk og en lighter, men pønkeren reiste seg opp og tente den for ham isteden.
   ”Takk, unge, fremmede mann”, sa Mio, deretter, henvendt til begge: ”åh, hva heter den derre norske filmen igjen? Jeg trur det faktisk er Lillebjørn Nilsen eller noe som sitter med en halvkilos hasjklump og klager over at det nesten ikke er noe igjen.” 
   ”Er du alltid så random?” spurte pønkeren. 
   ”Nei, det var et hint”, sa Mio. 
   ”Bli med hjem til meg. Jeg har ikke en halv kilo, men det er ikke langt unna”, sa pønkeren. 
   ”Sweet!” sa Mio. Så snudde han seg til meg og sa: ”Pass på Patti så lenge for meg, du da.” Så hoppa han over gjerdet fra terrassen. Pønkeren fulgte etter. 
   Jeg gikk inn til de andre. Ikke at jeg hadde hatt lyst til å ligge med pønkeren eller noe, men jeg hadde jo hatt lyst til at han skulle hatt lyst til å ligge med meg. 
   Ved bordet vårt satt Øyvind og Oskar og snakka om et eller annet. Patti stirra ned i det tomme ølglasset sitt. Jeg satte meg ned ved siden av henne. 
   ”Så du og Mio har et åpent type forhold, dere da?” spurte jeg henne. 
   ”Hæ?” skreik hun. 
   Jeg tilpassa stemmen min etter det øvrige lydnivået og skreik tilbake: ”Så du og Mio har et åpent type forhold, dere da?!” 
   ”Dra til helvete, din fordømte pikk”, skreik hun til meg. Jeg fulgte rådet hennes og traska hjemover. Jeg håpa halvveis at jeg skulle bli utsatt for en overfallsvoldtekt, den beskjedne høyden min og det lange håret bidro tross alt ofte til at folk trudde jeg var jente, i det minste bakfra. Innerst inne ville jeg jo egentlig bare at folk skulle ha lyst på meg.

Fiji Kitsune og Platons idéverden (med innslag av astrofysikk)

Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang har gått ut og sagt dette såkalt offentlig, men mange av dere har kanskje fått med dere at Panthera Publishing, forlaget jeg har gitt ut tre bøker på, har vært litt... stille i det siste? Vel, det er fordi Panthera har blitt lagt ned. Ikke noe drama, bare litt for mye jobb fordelt på litt for få personer som gjorde litt for mange ting og sånt. Dermed er også bloggen til Panthera lagt ned, og med dét sagt nærmer vi oss kjernen i dette blogginnlegget, for jeg skreiv nemlig en gang et gjesteinnlegg på bloggen deres som handla om åssen jeg brukte filosofi og naturvitenskap som noen av de viktigste inspirasjonskildene til å skrive Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Jeg syns helt ærlig jeg hadde noen poenger i det gjesteinnlegget, så jeg har likeså godt bestemt meg for å poste det her òg. Jeg har lyst til at det skal finnes et sted der ute. God lørdagslesning!

Hei, alle sammen, dette er Kristine Oseth Gustavsen, forfatteren av Panthera-klassikeren I dypet av en ruin og fantasyeventyret Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Som dere ser, er det jeg som står for underholdninga på Pantheras blogg i dag, og i den anledning vil jeg benytte tida vi har sammen nå til å snakke litt om sistnevnte roman. Mer konkret vil jeg snakke om noen av inspirasjonskildene mine, med fare for at jeg kommer til å falle i den høytsvevende filosofiske fella, noe som igrunn ikke er så rart, fordi en av mine største inspirasjonskilder når det gjelder Fiji Kitsune, er Platon. Og jeg kan si med én gang at ja, det vil bli spoilere, så de av dere som ikke har lest Fiji Kitsune ennå, men har lyst til å gjøre det, bør slutte å lese nå ganske snart hvis dere ikke vil at en av de virkelige store plottwistene skal bli avslørt for dere. 

Og med dét bare begynner jeg. 

 Aller først er det kanskje passende å gi dere en kjapp introduksjon til Platon, for de av dere som ikke er så kjent med hans liv og virke fra før. Platon var en gresk filosof, elev av kanskje enda mer kjente Sokrates, som levde omkring fra siste halvdel av 400-tallet til første halvdel av 300-tallet før Kristus (eller før vår tidsregning, hvis du foretrekker dét). Platon sa og tenkte både mye fornuftig og mye rart, og ganske mye som var like fornuftig som det var rart. En av de rare tinga han sa og tenkte på, var det han kalte idéverdenen. Hvorvidt idéverdenen bare var et rart påfunn, eller om det hadde ulike grader av fornuft i seg, må nesten være opp til den enkelte å avgjøre, og det er jo nettopp det som er så fint med filosofi; at det ikke fins noen fasitsvar. Men sånn Platon så det, er den verdenen vi lever i, ufullkommen. Det fins i tillegg en annen verden, som inneholder alle svara, eller alle ideene, og en gang før vi blei født, fløyt vi alle rundt som ånder i denne perfekte idéverdenen. Så kom vi hit, og vi så rundt oss, og gjenkjente alle formene. Vi så en katt, og underbevisstheten vår huska ideen om en katt. Dermed kunne alle mennesker, uansett nasjon eller kultur, være enige om at dyret de så, var en katt, sjøl om de kanskje brukte forskjellige ord for det. Og dette til tross for at ingen katter er like. Om vi så to katter, der én var oransj og langhåra, og én var en liten, grå og spinkel korthåra kattunge med bare ett øye, ville vi likevel sett at begge to var katter. Men poenget til Platon var at kattene vi ser i denne verdenen, bare er formen av en katt. Den ekte katten, ideen om katten, fins i idéverdenen. Fordi katter alltid vil være katter, men ingen katter vil være helt perfekte, tenkte Platon at dette bare var et bevis for at katter i vår verden blir ”modellert” etter en idé om en perfekt katt i idéverdenen. Det blir på en måte litt som pepperkakeformer. Hvis du har en pepperkakeform forma som en katt, kan du bruke den til å bake pepperkaker forma som katter. Sannsynligvis vil ingen av dem bli akkurat så fullkomne som pepperkakeformen du brukte. Noen vil bli for godt stekt, noen vil kanskje mangle halen, noen får store bobler på seg. Men likevel har du pepperkakeformen, som det perfekte motstykket som de er skapt ut fra. Platon mente videre at jo mer opplyst du var, jo mer huska du fra idéverdenen, og at et typisk trekk ved filosofer, var nettopp at de i større grad enn andre var i kontakt med idéverdenen. Og dermed kommer hans berømte hulelignelse inn: ei gruppe mennesker sitter djupt inne i ei hule. De er bundet på en sånn måte at de ikke kan bevege seg, og ikke kan se andre steder enn rett framfor seg. Bak dem er et bål, og på veggen foran seg, ser de skyggene av alt som foregår på motsatt side av bålet. De har vært her hele livet, og dette er det eneste de kjenner til. De trur med andre ord at dette er hele verden. Men én dag kommer en av dem seg løs, og løper ut i verden for bare å oppdage at alt er så uendelig mye mer enn hva de hadde kunnet forestille seg inne i hula. Når han kommer tilbake og forteller alle de andre om det fantastiske som er den egentlige verden, dreper de ham. Sokrates blei dømt til døden ved å drikke gift da Platon var tjueni år, bare for å opplyse andre. Det er vel ingen tvil om hvem utbryterkongen i Platons hulelignelse er meninga å symbolisere. Uansett kan forholdet mellom vår verden og idéverdenen nettopp også ses som forholdet mellom det de bundne menneskene opplever som hele verden, og den egentlige verdenen bortenfor dem. Det de ser, og dermed også vi ser, er bare skyggebilder av sånn det egentlig er. 

OK. Det der blei ikke så kjapt som jeg innledningsvis hadde håpa på. 

 Noe av det jeg liker best med å skrive fantasy, er at man kan skrive alt. Absolutt alt. Man kan blande sammen alt man liker, alt man syns er spennende, låne fra historien, fra sitt eget privatliv, fra psykologien, fra naturvitenskapen, eller som jeg gjorde, fra filosofien. Man kan bruke fantasy til å formidle noe man ellers ikke ville visst åssen man skulle formidle, det være seg viktige politiske spørsmål eller etiske dilemmaer eller helt andre ting, eller så kan man bare ha det gøy ved å la forestillingsevnen løpe løpsk. Sjøl gjør jeg vel litt av alt når jeg skriver; diskuterer aktuelle temaer samtidig som jeg drømmer meg bort ved å beskrive drager og snakkende, hyperintelligente ulver, det hele nokså ubevisst, vel å merke. Alle jobber vel forskjellig, men jeg er en av dem som nesten aldri bevisst tar i bruk et virkemiddel eller som setter meg ned og tenker at nå skal jeg jammen meg skrive en skjennepreken om åssen det kan gå hvis vi lar det voldsomme konsumet vårt og den ustoppelige forurensinga ta overhånd, for eksempel. Men jeg ser det i ettertid, at boka blei den som den blei på grunn av mine underbevisste tanker, mine interesser og mine tenkemåter. Sånn var det også da jeg skapte hele den merkelig sammensatte verdenen vi befinner oss i i Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Det er ikke før i ettertid at jeg har sett de åpenbare likhetstrekka mellom deres verden og Platons teori om en idéverden, og nå klarer jeg ikke å unngå å legge merke til det. 

Og her kommer den massive spoileren, for de av dere som faktisk ikke har lest Fiji Kitsune: verdenen som 99 % av handlinga foregår i, er meninga at skal være den verdenen vi ser for oss når vi dagdrømmer eller skriver eller tegner eller på noen annen måte bruker vår evne til å fantasere, være kreative og forestille oss. Ganske tidlig i boka forteller Arian vår hovedperson Fiji om de fire dimensjonene, som til sammen er romtid. Verdenen de befinner seg i, ligger i dimensjon fem, seks og sju, mens de deler den fjerde dimensjonen med vår verden. Tilhengerne av astrofysikkens strengeteori mener at vi også i vår verden operer med flere dimensjoner enn de fire kjente, men heldigvis for meg fungerer to ting jeg er veldig glad i, fantasy og filosofi, på ett punkt på nøyaktig samme måte: det fins ingen fasitsvar. Med andre ord kan jeg hente inn elementer fra både strengeteori med mange, mange dimensjoner og relativitetsteorien om at vi har fire dimensjoner og blande dem sammen til min egen lille teori som forklarer åssen verdenen i Fiji Kitsune henger sammen. Men felles for både strengeteoriene og relativitetsteorien er at hvis det fins flere dimensjoner, er de skjult for oss. Og verdenen vi blir introdusert for i Fiji Kitsune, er uten tvil skjult for oss. Med mindre man er som Epsilon, da, at man blir frakta dit via en guddommelig kraft. 

Menneskene i Platons hulelignelse opplever verden som skyggebilder foran dem. Er ikke på sett og vis også våre egne liv skyggebilder av åssen vi helst skulle ha opplevd dem? Eller kanskje er det omvendt? Når jeg drømmer meg bort, kanskje forestiller jeg meg at jeg er en uovervinnelig superhelt, er denne fantasien et skyggebilde av mitt egentlige liv? Eller er mitt egentlige liv skyggebildet av fantasien? Hva er mest virkelig, den verdenen vi kan forestille oss, eller den verdenen vi opplever? Siden vi opplever verden gjennom sanser, og sanser egentlig bare er impulser i hjernen, kan vi dermed si at livet vårt er en illusjon? Og hvis livet vårt er en illusjon, hva er det da som skiller fantasien fra virkeligheten? 

Jeg liker ideen om at fantasi ikke nødvendigvis er noe mindre virkelig enn det vi fysisk opplever. Hvis du hadde ligget mange år i koma og hatt en eneste lang, sammenhengende og fantastisk drøm, hadde ikke på sett og vis den drømmen blitt virkeligheten din? Og hvis virkeligheten som sagt bare er impulser i hjernen uansett, er det ikke så veldig mye som skiller den livaktige, langvarige drømmen fra det de som ikke er i koma opplever. Ingen veit hvorfor vi lever eller helt og holdent hva det er som skiller oss fra en ekstremt avansert maskin. Hva er det som gir oss livskraft og sjel (bortsett fra nattalvene, mener jeg)? Hvis vi kan leve, er det da så utenkelig at alle vesenene fra den komatiske drømmen også kan leve et sted i strengeteoriens små, usynlige dimensjoner? For hva er de små, usynlige dimensjonene, og hva er det de rommer? Og er det den komatiske drømmen eller vår fysiske virkelighet som er skyggebildene på veggen? 

Filosofi blei regna som naturvitenskap i antikken, og at astrofysikk blir regna som naturvitenskap i dag, hersker det vel ingen tvil om. Fiji Kitsune fra landet bak drømmer er rein fantasi og ville påfunn fra begynnelse til slutt, men vår egen virkelighet er likevel så mystisk og fantastisk at vi ikke trenger å bevege oss så langt unna vår komfortsone før vi kan begynne å finne inspirasjon til å skrive fantasy. Ved singulariteten til et svart hull, bryter fysikkens lover sammen, og ingen, absolutt ingen, kan forutse hva som kan skje der. Og så har du de gamle filosofene, som trudde på flere verdener, og former som alt vi kan se og oppfatte er trykt ut av. Og relativitetsteorien, med fire dimensjoner. Og strengeteorien, med mange dimensjoner. Mitt beste tips til alle som vil skrive fantasy, er å plukke opp ei bok om filosofi eller astrofysikk og lese til det svir i øya. Fantasi og virkelighet er ikke så langt unna hverandre, tross alt.



Psssst og sånn: til tross for at Panthera er lagt ned, er det likevel mulig å kjøpe Fiji Kitsune og de andre bøkene mine. Bare kontakt meg på kristine.oge@gmail.com, så finner vi ut av det.

Men hva spiser du egentlig? #7: Bananmilkshake

The breakfast of champions! Eller jeg veit ikke. Men det er væffal veldig godt, lettfordøyelig og sunnere enn frokostblanding.

Egentlig trenger du bare tre ingredienser for å lage lørdagsfrokosten over alle lørdagsfrokoster, men jeg pleier å bruke en fjerde ingrediens for mer næring og en metthetsfølelse som varer lenger.

Du trenger:
Frosne bananer
Honning
Melk
Havregryn (kan sløyfes)

Jeg lager ofte mat på slump, og smoothies og milkshaker lager jeg alltid på slump, så det er litt vanskelig å anslå nøyaktig mengde av de forskjellige tinga her, så det enkleste for meg er egentlig bare å be dere smake dere fram, men om man aldri har lagd noe lignende, er det så klart litt vanskelig å vite hvor man skal begynne. Å gjøre noe på slump er tross alt noe man gjerne gjør når man har begynt å få litt dreisen på det. Men altså, når bananer begynner å bli litt for flekkete til at jeg har lyst til å spise dem, så brekker jeg dem opp i tre - fire biter og legger dem i en pose i fryseren. Dermed har jeg nesten alltid et lager med frosne bananer klare til bruk i smoothies og milkshake, dessuten smaker overmodne bananer søtere enn de som er litt ferskere. Litt avhengig av hvor stor blender man har, pleier jeg å bruke en til to bananer - altså alt mellom tre til åtte biter frossen banan, smak deg fram - ei stor spiseskje honning (til mindre blendere holder det med ei teskje), en halv kopp med havregryn (jeg har en liten kopp som rommer kanskje en og en halv desiliter som jeg alltid bruker til å måle opp ris og gryn med, så denne koppen er den som for meg tilsvarer "en kopp"), og så mye melk at blenderen blir full. Så er det bare å blende i vei og drikke!

Noveller

Jeg veit ikke om det er på grunn av tilbakemeldinga jeg fikk på den siste samlinga i Tromsø, eller om det er avslaga jeg fikk fra skriveskolene, sannsynligvis er det en kombinasjon av begge disse og litt til, men jeg har ikke fått til å skrive på romanprosjektet mitt i det hele tatt i sommer. Det er ikke det at jeg egentlig syns det er dårlig, det er bare det at jeg ser at det er så utrolig langt igjen før jeg er ferdig med det, og det er så mye som mangler, og som mye som gjenstår, og så mange reint strukturelle endringer jeg er nødt til å gjøre for å få alt til å funke, og den slags endringer syns jeg det uansett er vanskelig å få til før jeg har skrevet gjennom hele historien, og bare dét er det lenge igjen til jeg får til. Jeg veit ikke om dette er lurt eller ikke, kanskje er det nå som jeg er så lei av alt sammen at jeg bare må tvinge meg sjøl til å fortsette, men i det siste har jeg brukt skriveenergien min på noe annet, bare fordi jeg akkurat nå ikke orker å skrive på noe som jeg uansett bare blir mer og mer lei av. Håpet er at hvis jeg skriver på noe annet, som jeg føler at jeg får til, og som jeg har lavere ambisjoner med, kanskje får tilbake skrivegleden som jeg igjen kan overføre til romanprosjektet. Og det er faktisk ikke det andre prosjektet, men noe jeg tentativt har valgt å kalle ei novellesamling, som jeg har jobba med nå i det siste. Noveller er både en ny og en gammal sjanger for meg, jeg husker at jeg skreiv ganske mange av dem i den tida da jeg var aktiv på Skrivebua, men etter hvert glemte jeg det litt bort. Så fikk sjangeren en ny renessanse for meg på førsteåret i Tromsø, da nettopp noveller var temaet for en av samlingene. Jeg følte at jeg fikk det bra til og koste meg ikke så reint lite med å skrive den fram.

Så det er sånn det er nå. Jeg prøver meg fram, og det er litt befriende at hvert handlingsrom er så lite, sånn at om det er strukturelle endringer som må gjøres, så er de forholdsvis små og overkommelige. Jeg er litt bekymra for at kanskje alle novellene jeg skriver egentlig handler om det samme, men foreløpig er det bare fint å skrive på noe jeg i det minste har et snev av tru på.

Throwback Thursday #7: Et kammer av tanker - kapittel 1

Jeg har allerede snakka litt om dette bisarre prosjektet her tidligere. Da jeg gikk på ungdomsskolen skreiv jeg en romantriologi, hver del på i overkant av 150 sider, med skriftstørrelse 14 og enkel linjeavstand. Det er med andre ord ganske mye tekst. Så det i seg sjøl er jo litt imponerende. Til gjengjeld utviste jeg jo ingen form for sjølkritikk, så det blei jo som det blei, fort og gæli. Uansett, dette handler i grove trekk om ei jente som har et kjedelig liv, begynner på ny skole, og så blir kjent med noen SYKT KULE GUTTER som SPILLER I BAND og plutselig får PLATEKONTRAKT I USA og hun blir med dem dit bare fordi jeg veit ikke egentlig?? Jeg klarer ikke akkurat nå å finne igjen første del, som heter Aloha verden, men jeg har nå funnet del to, Et kammer av tanker. Her er vår hovedperson tilsynelatende tilbake i Norge igjen, og har tenkt å søke på en dramaskole i Maryland, og... utover det er jeg like spent som dere? Dette blei skrevet i 2004, og jeg husker særdeles lite av hva som foregår her, så jeg gir dere bare første kapittel, jeg, og så ser vi hva som skjer.



”Dramaskole i Maryland, nei og nei. Du er meg ei fin flis!” sa Lill da vi gikk ut fra skolen, ”skal du seriøst tjene til livets opphold som skuespiller? Er det noe bra jobb, da?”
   ”Tja. Har ikke peiling. Uansett er det det jeg vil bli og kan ikke tenke meg noe annet i hele verden. Kjedelige med vanlige 9 til 5 jobber, veit du. Jeg vil at jeg skal glede meg til å gå på jobb og vite at jeg gjør noe meningsfylt. Jeg vil jobbe for noe, jeg vil…”
   ”Ja, ja, ja!” avbrøt Lill meg med en latter, ”jeg skjønner tegningen!” Ja, gjorde hun det? tenkte jeg, men jeg sa ikke noe høyt. I stedet spurte jeg: ”Du da? Noen planer for framtida du, a’?”
   ”Hm”, sa Lill og trakk på skuldrene, ”hadde tenkt meg inn på BI”.
   ”BI!?” spurte jeg og gjorde store øyne. Så la jeg til: ”Ja, ja, du har vel gode nok karakterer til det du.”
   ”Unnskyld meg, Vicky, men hvorfor prater du egentlig om dette nå?” spurte plutselig Lill, ”jeg mener, strengt tatt behøver du ikke å bestemme deg for hva du skal bli alt nå!”
   ”Jo, jeg skal si deg hvorfor! Hadde tenkt å slutte på skolen!” sa jeg.
   Lill lo og sa: ”Ja, den var god, du! Slutte? Særlig!”
   ”Jeg skal det!” protesterte jeg.
   ”Skal du? Seriøst?” spurte Lill.
   ”Ja!”
   ”Droppe ut fra skolen? Gosj!” sa Lill og fikk et merkelig ansiktsuttrykk.
   ”Ja, droppe ut fra skolen, ja. Har allerede fått plass på en ålreit skole, jeg!” sa jeg.
   ”Wow. Vel, vel, du får ha lykke til i livet, da, og ikke glem å skrive!” sa Lill og så forvirret ut.
   ”Selvfølgelig ikke!” lo jeg. Deretter skimtet jeg huset mitt og sa til henne: ”God ferie!” Etter det spurtet jeg mot inngangsdøren.
   Ok, er du med? Victoria, alias Stan, her. Sommerferien var et faktum og jeg hadde ikke tenkt å begynne på skolen igjen etter den. I allefall ikke den normale skolen. Dramaskole i Maryland, USA, det var dit jeg skulle.
   ”Tørk av deg på føttene”, sa mamma surt innenfra.
   ”Ja, ja”, sukket jeg og labbet rett inn uten å gjøre det. Ingen vits i det. Hva skulle det tjene til? Ikke noen kjærlighet fra mamma, i allefall.
   Etter at jeg hadde tatt dem av meg, skoene, altså, gikk jeg inn på rommet mitt der blikket straks falt på korktavlen min. På den hang bilder. Minner. Det var for eksempel bilder av vennene mine som bodde i USA der, inkludert eks-kjæresten min, Sid. Det hadde vært tungt å slå opp med han, vi hadde vært så glade i hverandre, men jeg måtte tilbake til Norge igjen. Tidligere hadde jeg hatt et forhold til en idiot i Ålesund og det funket ikke, så hvorfor skulle et forhold til en fyr fra USA funke bedre? Ingen av oss hadde penger til å besøke den andre heller så da var jo igrunn den saken klar.
   Jeg ble trist inni meg og fikk lyst til å gråte. Det var ikke bare han jeg savnet, men resten av vennene mine også. Det var lenge siden jeg hadde sett dem nå, to år. Kanskje de var veldig forandret. Hvem vet? I allefall tenkte jeg at de sikkert var veldig kjente der borte nå. Ikke i Norge, da, for så vidt. Ennå hadde jeg verken sett musikkvideoer på tv eller cd’er i butikkene.
   Hold an. Kanskje du ikke skjønner så mye? I allefall sier jeg deg det at disse vennene mine spiller i et band og begynte alt å få en viss kjendisstatus da jeg dro fra dem. Nå var de sikkert enda større, hvis de ikke hadde sluttet da, men det var lite sannsynlig. Var de like ambisiøse nå som da jeg bodde hos dem, hadde de garantert kjempesuksess nå.
   Mens blikket mitt gled over korktavlen, stanset det til slutt på nytt, denne gangen på søsteren min Kylie. Jeg bodde ikke sammen med henne fordi vi begge var adopterte og det var bare to år siden vi fant det ut, både at vi var adopterte og at vi var søstre.
   Jeg skulle dra allerede dagen etter så jeg begynte å pakke med en eneste gang. Jeg er en punkete og rocka type, derfor var det bare å slenge klær som fikk meg i godt humør ned i kofferten. Alt fra skotskruter til skjeletthoder. Nagler var også noe jeg bevisst hev nedi.
   Det tok ikke lang tid å pakke for en såpass uryddig type som meg. Kaste alt nedi, hulter til bulter, det var tingen. Brette det pent sammen og legge det i hauger, hva var det? Noe ukjent for mitt vedkommende. 

Morgendagen kom, og jeg var i fyr og flamme. Endelig vekk fra dette hølet med masete og slemme (ja, faktisk!) foreldre og nesten-venner. Jeg var på vei til min nye fremtid som skuespiller og jeg kunne etablere meg på nytt og forhåpentligvis få noen nye venner, ordentlige venner. Ikke som de som var her. Bevares, de var greie nok, de, men det er noe helt spesielt med ordentlige venner. Er du ikke enig? Har du ingen, burde du være enig for det. Det er nemlig fantastisk.
   ”Victoria! Kom da!” gnålte mamma innenfra stuen.
   ”Jepp”, sa jeg og tok med meg kofferten og inn i bilen til mamma. En kjedelig bil, men like fullt en bil. Der og da bestemte jeg meg for at bare jeg fikk nok penger, skulle det bli en bil utenom det vanlige for meg.
   Til flyplassen kom vi ganske kjapt og jeg var rask med å ta kofferten min ut fra bagasjerommet. Deretter var det inn på flyplassen uten så mye som et ”ha det” til mamma, sende kofferten vekk, sette seg ned og vente, gå til gaten, inn på flyet, spenne sikkerhetsbeltet og dra. Jeg begynte å få teken på det nå. Begynte tross alt å bli ganske vant til det.
   Flyet gikk inn for landing og da jeg gikk ut på flyplassen fikk jeg den sedvanlige følelsen av å komme til et fint sted. Jeg kjente den særegne lukten av USA, jeg hørte fuglene synge og jeg så bomullshvite skyer høyt oppe på en lyseblå himmel.
   Det var rart med det, jeg hadde aldri vært i USA på sommeren før, bare høsten og vinteren. Herlig å oppleve det fra en annen årstid selv om det var Maryland jeg skulle til nå og ikke Washington D.C. hvor vennene mine bodde.

Juni 2016

Opplevelser: Fantastisk slippfest for forfatterstudiet-antologien Vi har snakket om disse tekstene, komplett med drinker komponert spesielt for anledninga, som blant annet hylla våre flotte skrivelærere Anne Oterholm og Morten Wintervold. Kafékos med Unn og Tone. Gamingkveld med Vibeke. Pizza og kino med verdens beste Jørgen. Skrivemøte med skrivevenner. Konsert med Explosions In the Sky og Low på Rockefeller. Tiljefestivalen, en festival som ikke har blitt arrangert siden 2011, denne gangen i anledning 30 x 2-årsdagen til det fineste tvillingparet jeg veit om, Mari og Ola. Sverige-tur og harryhandel med Vibeke.

(Foto: Unn)

Innkjøp: Platekompaniet har hatt noen ville salg i det siste, noe som har gjort at jeg har kjøpt veldig mange DVD'er. Har selvfølgelig også kjøpt en shitload med mat, godteri og brus i Sverige, og vanligvis regner jeg ikke med mat når jeg tar for meg dette punktet, men å handle inn spennende mat er noe av det som bringer meg nærmest euforisk shopper-følelsen (til sammenligning kjøper jeg sko og vesker, for eksempel, utelukkende når det er absolutt nødvendig, og det syns jeg alltid er skikkelig slitsomt).

TV-serie: Orange Is the New Black ♥♥♥♥♥ Seriøst, denne serien slutter aldri å røre og begeistre meg med sitt fantastiske karaktergalleri og sitt usedvanlig velskrevne manus. Sesong fire var både morsom, underholdende, bevegende og tragisk.

Spill: Har nå begynt på Lightning Returns: Final Fantasy XIII. Dette er den siste installasjonen i FFXIII-sagaen, og helt ærlig liker jeg det ikke så veldig godt. Jeg blir utrolig stressa av det fordi nesten alt du gjør går på tid, og når jeg spiller, liker jeg å bruke evigheter på å utforske nye områder, snakke med alle som kan snakkes med, og gjøre masse sideoppdrag. Dette spillet tvinger meg til å haste videre, og det gjør meg veldig sliten. Hvem veit, kanskje jeg blir mer vant til dette helt annerledes gameplayet etter hvert. Jeg har jo tross alt fulgt disse karakterene i to spill allerede, og jeg er jo ekstremt spent på åssen det faktisk går til slutt.




Film: Welcome to Norway og Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Jeg hadde høye forventninger til begge filmene, som dessverre ikke blei helt innfridd. Ålreite filmer begge to, altså, for all del, det fins verre ting å kaste bort halvannen time en kveld på.




Bok: I juni leste jeg diktsamlinga I slekt av Morten Wintervold og begynte på Hybrideleg sjølvgransking av Olaug Nilssen. Syns det er vanskelig å si noe om førstnevnte, siden Morten tross alt har vært læreren min, men jeg kan nevne at samlinga er delt inn i flere avdelinger, der jeg definitivt likte de to siste best. Der rører han borti noe universelt og viktig, mens i de første avdelingene blir det litt i overkant mye promp og pikk, føler jeg. Essaysamlinga Hybrideleg sjølvgransking er også noe variert, og jeg syns helt ærlig Nilssen formulerer seg på en litt knotete måte (I know, I know, den smalt fra rett ræv) og har et språk jeg liksom ikke helt forstår meg på. Men dette er det eneste jeg har lest av henne, og jeg har jo hørt mange hylle henne som prosaforfatter, så skal ikke avskrive henne som skribent helt ennå.

Musikk: Har de siste dagene hatt helt enormt hekta på denne låta her. Syns Elle King har en kjempekul stemme, og definitivt teft for råfengende melodier!