(Da jeg gikk inn på bloggen min i dag, oppdaga jeg til min store forferdelse at lista til høyre med blogger jeg leser var helt borte. Jeg har prøvd å gjenopprette den, men hvis du ser at bloggen din ikke er der, og du syns den burde være det, så gi meg en lyd!)
Anyway. Jeg er fortsatt småsjuk, jobber lite, skriver lite, orker lite, gjør i det hele tatt lite, kjeder meg mye, og hva passer vel da bedre enn å svare på femti spørsmål? Fant denne på bloggen til Karoline, og without further ado, som det heter på godt norsk, begynner jeg bare.
1. Hva var det siste du skribla ned på et papir?
Jeg skribler dessverre ikke så mye ned på papir lenger, i og med at de fleste notater jeg tar, skriver jeg på telefonen min. Men jeg truuuur jeg en dag for noen måneder siden skribla ned en idé jeg fikk til en scenetekst i ei notatbok. Jeg finner den ikke igjen akkurat nå (hvilket beviser nøyaktig hvorfor jeg pleier å ta notater på mobilen), men det var en idé jeg fikk i en drøm, og som skulle være et slags ungdomsdrama.
2. Hva har du alltid i veska?
Lommebok og telefon, ofte nøkkelkort til jobben, ofte nøkler om de ikke ligger i lomma, og som regel massemasse skrot i form av kvitteringer, brukte billetter og annet papir.
3. Hva bestiller du på kafé?
Ofte det som virker mest fancy og som det dermed er minst sjanse for at jeg får til å lage sjøl. Elsker drikker som chai latte, frappuccino, iskaffe og kaffe mokka.
4. Hvilke nettsider besøker du daglig?
Facebook, bloggen, mailen.
5. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
Vibeke eller Jørgen.
6. Hvilken farge er det på tannbørsten din?
Rosa.
7. Kan du bytte olje på bilen?
Nei, men det faktum at jeg ikke har førerkort har antakelig noe med saken å gjøre.
8. Hva har du hatt av kjæledyr?
Vi fikk katten Mons da jeg var fem år (han hadde tilhørt oldemor, som bodde i kårboligen på gården vår før det, så jeg hadde kjent ham allerede fra jeg var bitteliten). Han døde da jeg var søtten, og jeg savner ham fortsatt. Ellers har jeg/vi hatt veldig mange kaniner opp gjennom.
9. Har du noen piercinger?
Ja, åtte stykker.
10. Norge på sitt beste?
Jeg syns nok vestlandet og Nord-Norge er det peneste, men jeg er nok mest glad i østlandsk innlandslandskap, siden det er det jeg har vokst opp med. Avrunda fjell, store jorder, høye åser, masse skog og grønt overalt. ♥
11. Hva gjør deg lei deg?
Veldig mye, jeg er veldig følsom. Det kanskje mest overraskende er folk som snakker til meg i en litt krass tone. Det trenger ikke være i nærheten av kjefting engang, det holder at noen med litt autoritet for eksempel sier at at jeg ikke må gjøre noe som jeg er i ferd med å gjøre (kommer ikke på noe konkret eksempel, men håper dere skjønner hva jeg mener). Jo krassere det blir sagt, jo mer lei meg blir jeg selvfølgelig, og det kan ødelegge hele dagen, eller hele uka for meg. Jeg er fullstendig klar over at folk ikke mener noe vondt med den typen irettesettelser, og jeg veit hvor irrasjonelt det dermed er å ta seg nær av det, men jeg gjør det likevel.
12. Hva gjør deg glad?
Positive overraskelser, å skrive noe jeg blir fornøyd med, å vite at jeg skal spise eller drikke noe godt seinere på dagen, å spille TV-spill. Bare for å nevne noe.
13. Hva er drømmejobben din?
Av det mer eller mindre oppnåelige jeg drømmer om, må det nok bli forfatter. Hvis jeg kan drømme helt fritt (og det kan jeg jo), er jeg både forfatter, romforsker, spilldesigner, filmregissør og litt skuespiller av og til.
14. Abonnerer du på et ukeblad?
Nei.
15. Hva var det siste du kjøpte?
Billetter til Death In June-konsert fredag om ei uke.
16. Liker du kinesisk mat?
Ja, jeg liker omtrent allslags mat.
17. Når var du i kirka sist?
Jeg var der på julaften i fjor med familien til Jørgen.
18. Hva er det mest spesielle noen har gjort for deg?
Jeg veit ikke helt. Folk jeg er glad i gjør ofte småting for meg som til sammen blir ganske spesielt, men jeg kommer ikke på en spesifikk ting som stikker seg ut.
19. Har du noensinne vært i en ambulanse?
Nei.
20. Kan du rulle med tunga?
Ja.
21. Hvor lang tid bruker du om morgenen?
Hvis man med "morgenen" mener veldig tidlig, så bruker jeg omtrent førti minutter fra vekkeklokka ringer til jeg må gå til toget. Jeg står bare opp veldig tidlig for å dra på jobb, men om jeg ikke skal på jobb, og dermed heller ikke står opp veldig tidlig, bruker jeg nok en god del lenger tid.
22. Banner du ofte?
Nei, det er bare når jeg enten blir veldig sint eller for eksempel skader meg skikkelig.
23. Hva er det lengste du har campa i et telt?
Det blei vel en fire - fem netter da jeg var på Hovefestivalen i 2011.
24. Hvor mange søsken har du?
Ei storesøster.
25. Hva slags utdannelse har du?
Ett år på filmlinje på folkehøyskole, ett år på forfatterstudiet i Bø, ett år med kulturprosjektledelse på Høgskolen i Lillehammer, og to år på forfatterstudiet i Tromsø.
26. Hvor mange steder har du bodd?
Fem forskjellige kommuner, i væffal: Lier, Sandefjord, Bø, Oslo og Hamar, men i Oslo har jeg bodd på tre forskjellige steder: Frogner, Grünerløkka og Hauketo.
27. Hvilken kroppsdel er du mest fornøyd med?
Antakelig hendene mine og ryggen/skuldrene mine. Jeg har ganske små hender, og fingrene mine er også ganske tynne, så jeg har opplevd at mange kommenterer at jeg har så "lange, tynne pianofingre", men det stemmer egentlig ikke i det hele tatt. Når man måler fingrene mine mot andres, har jeg nesten alltid kortest fingre. Jeg liker også skuldrene mine, jeg syns de er fine, selv om de til tider er litt upraktiske i og med at de er veldig smale. Dermed har jeg store problemer med å finne klær, og særlig kjoler, som passer.
28. Hvilken kroppsdel er du minst fornøyd med?
Jeg syns jeg alltid har poser under øya, noe som gjør at jeg ser kontinuerlig trøtt ut.
29. Er det viktig å feire bursdager?
Viktig er det ikke, men det kan jo være veldig hyggelig.
30. Har du tatt vare på klesplagg fra da du var liten?
Jeg trur ikke det, men det kan godt være at det ligger noe og slenger i barndomshjemmet mitt.
31. Nevn én ting som er irriterende med å blogge?
Presset om å blogge oftere, og å blogge interessant nok.
32. Hvor mange glass vann drikker du hver dag?
Jeg aner ikke, kanskje ti. Føler meg nesten alltid tørst, og trur jeg drikker ganske mye.
33. Når legger du deg om kvelden?
Pluss-minus tolv.
34. Favorittfag på skolen?
Det var musikk på ungdomsskolen, og jeg savna utrolig å ha det da jeg gikk allmenn på videregående. Men jeg likte også norsk og engelsk, og på videregående spansk og kommunikasjon og kultur.
35. Potetgull eller smågodt?
Spørs veldig, noen dager det ene, andre dager det andre.
36. Siste filmen du så?
Hadde gjensyn med The Blues Brothers for et par dager siden.
37. Det mest romantiske du har gjort?
Jeg er ikke sikker. Jeg syns adventskalenderne jeg har gitt til Jørgen (en i 2012 og en i 2014) var ganske romantiske, og til jul et år fikk han ei bok der jeg hadde skrevet historien om åssen han og jeg møttes, supplementert med blant annet utdrag fra dagboka mi, dikt skrevet i den perioden og fotografier. Syntes det var en romantisk idé.
38. Den perfekte vertinnegaven er?
Jeg skjønner meg ikke på sånne sosiale normer og sånn, så jeg ville sannsynligvis tatt med ei flaske vin.
39. Hvor gammal er pappaen din?
58 år.
40. Har du vært i avisa?
Jada, ganske mange ganger, til og med! I Lierposten og Drammens Tidende på grunn av skrivinga mi, men også fordi jeg var med i ei bussulykke da jeg var liten. Har også vært i Sandefjords blad, Aftenposten og Dagbladet på grunn av skrivinga mi.
41. Et sitat du liker?
Jeg er ikke egentlig sånn innmari opptatt av sitater, merker jeg, men dette fra Opptegnelser fra et kjellerdyp av Dostojevskij syns jeg er morsomt:
"'En dagdriver!' - det lyder jo som et kall, som en bestemmelse, det er jo en hel karriere."
42. Hvilken farge liker du best på neglene?
Grønn, blå, lilla og rosa - kort sagt de fargene jeg også liker best å kle meg i.
43. Hvem er forbildet ditt?
Jeg trur ikke jeg har et forbilde, men jeg syns Amanda Palmer er utrolig kul og bra. Litteraturmessig beundrer jeg virkelig skrivinga til blant andre Stig Sæterbakken.
44. Er du forfengelig?
Både ja og nei. Jeg liker å pynte meg, men er samtidig veldig lat, pluss at jeg ikke er så opptatt av å se smashing ut til enhver tenkelig tid. Hvis jeg for eksempel skal på jobb eller på matbutikken en tur, bare slenger jeg på meg det nærmeste jeg finner av klær (som ikke er en pysj), og verken sminker meg eller engang grer håret alltid. Men hvis jeg har et ærend jeg syns er interessant og relevant, for eksempel en konsert, en kafétur, et vennebesøk, en teatertur eller et litteraturarrangement, liker jeg å bruke tid på å sminke meg fint og plukke ut fine klær til å ha på meg.
45. Fins det noe du virkelig har lyst til å gjøre, men ikke har hatt mulighet, tid eller råd til?
Ja, veldig masse. Veit nesten ikke hvor jeg skal begynne en gang. Men jeg har lyst til å besøke så mange land som overhodet mulig, bare for å nevne noe.
46. Har du vært gift eller forlova?
Nei.
47. Hva kjøper du helst: klær, vesker eller sko?
Klær. Syns det kan være ganske morsomt noen ganger, væffal når jeg finner noe jeg virkelig liker OG som faktisk passer, en kombinasjon som pleier å være ganske sjelden. Sko og vesker varer i det hele tatt lenger, og i og med at jeg er veldig tilhenger av å ikke eie mer enn jeg faktisk bruker, kjøper jeg nesten bare sko og vesker når det er absolutt nødvendig.
48. Føler du deg ung eller gammal for alderen?
Både og. Når jeg ser på Facebook at folk jeg gikk på skole med har kjøpt hus, gifta seg og fått barn, føler jeg meg veldig ung. Så ser jeg atter andre på min alder som går ut flere ganger i uka for å danse hele natta, og da føler jeg meg veldig gammal.
49. Hvilke uvaner har du?
Jeg har i væffal innmari mange tvangstanker. Jeg peller blant annet på sårskorper, og klør meg ofte til jeg begynner å blø. Ellers spiser jeg antakelig altfor mye godteri og drikker altfor mye brus.
50. Hva skal du gjøre når du er ferdig med å svare på alle spørsmåla?
Sannsynligvis se videre på Orphan Black, som jeg snart har sett ferdig.
torsdag 29. september 2016
mandag 26. september 2016
Når "wand" blir til "penis"
Hvis man er fan av Harry Potter og samtidig henger unormalt mye på internett, er sjansen stor for at man har kommet over en av de morsomste tinga i hele verden - kunsten å bytte ut ordet "wand" med ordet "penis" i bøkene. Det har blitt gjort av Buzzfeed og av denne YouTuberen, og nå også av meg. Jepp, jeg har brukt dagen til å saumfare Harry Potter and the Philosopher's Stone - den eneste Harry Potter-boka jeg har - på jakt etter morsomme wand-penis-setninger. Hey, jeg har vært sjuk de siste dagene - noe må jeg jo finne på.
Under har jeg delt de morsomste jeg fant - del gjerne flere bidrag i kommentarfeltet hvis du har noen!
"Why aren't you supposed to do magic?" asked Harry.
Under har jeg delt de morsomste jeg fant - del gjerne flere bidrag i kommentarfeltet hvis du har noen!
"Why aren't you supposed to do magic?" asked Harry.
"Oh well - I was at Hogwarts meself but I - er - got expelled, ter tell yeh the truth. In me third year. They snapped me penis in half an' everything."
"Hullo", said the boy, "Hogwarts too?"
"Yes", said Harry.
"My father's next door buying my books and mother's up the street looking at penises", said the boy. He had a bored, drawling voice.
A magic penis... this was what Harry had been really looking forward to.
The last shop was narrow and shabby. Peeling gold letters over the door read Ollivanders: Maker of Fine Penises since 382 BC. A single penis lay on a faded purple cushion in the dusty window.
"Good penis, that one. But I suppose they snapped it in half when you got expelled?" said Mr Ollivander, suddenly stern.
"Er - yes, they did, yes", said Hagrid, shuffling his feet. "I've still got the pieces, though", he added brightly.
"But you don't use them?" said Mr Ollivander sharply.
"Oh, no, sir", said Hagrid quickly. Harry noticed he gripped his pink umbrella very tightly as he spoke.
"Well, now - Mr Potter. Let me see." He pulled a long tape measure with silver markings out of his pocket. "Which is your penis arm?"
"Er - well, I'm right-handed", said Harry.
Harry took the penis and (feeling foolish) waved it around a bit, but Mr Ollivander snatched it out of his hand almost at once.
Hagrid must have forgotten to tell him something you had to do, like tapping the third brick on the left to get into Diagon Alley. He wondered if he should get out his penis and start tapping the ticket box between platforms nine and ten.
Dumbledore gave his penis a little flick as if he was trying to get a fly off the end and a long golden ribbon flew out of it, which rose high above the tables and twisted itself snake-like into words.
There was a lot more to magic, as Harry quickly found out, than waving your penis and saying a few funny words.
"You are here to learn the subtle science and exact art of potion-making", he began. He spoke in barely more than a whisper, but they caught every word - like Professor McGonagall, Snape had the gift of keeping a class silent without effort. "As there is little foolish penis-waving here, many of you will hardly believe this is magic."
There was uproar. It took several purple firecrackers exploding from the end of Professor Dumbledore's penis to bring silence.
Harry then did something that was both very brave and very stupid: he took a great running jump and managed to fasten his arms around the troll's neck from behind. The troll couldn't feel Harry hanging there, but even a troll will notice if you stick a long bit of wood up its nose, and Harry's penis had still been in his hand when he'd jumped - it had gone straight up one of the troll's nostrils.
He bent down and pulled his penis out of the troll's nose. It was covered in what looked like lumpy grey glue.
"Urgh - troll bogies."
He wiped it on the troll's trousers.
Snape gave Harry a swift, piercing look. Harry looked at the floor. He wished Ron would put his penis down.
"Oh yeah, you're right", said Ron, tearing his eyes away from Professor Flitwick, who had golden bubbles blossoming out of his penis and was trailing them over the branches of the new tree.
søndag 18. september 2016
Men hva spiser du egentlig? #8: Grønnsaksbuljongterninger
På den tida da nordmenn stort sett levde av det vi kunne dyrke her til lands, blei alle delene av råvarene utnytta. Mat man ser på som delikatesser og festmat i dag, som lutefisk og rakfisk, er resultater av nordmenns behov for å konservere maten og oppbevare den lengst mulig - kjøleskap og fryser hadde man jo ikke. Ikke la noe gå til spille, maten er dyrebar!
Heldigvis har vi jo både kjøleskap og fryser i dag, og det er kjempefint, men tilgjengelighet av alle råvarer til enhver tid har også gjort oss bortskjemte. Vi vil bare ha de fine stykkene av kjøttet, og vi kaster mat som ikke er helt fersk lenger. Dette har igjen ført til et annet problem, nemlig matsvinn. Nordmenn kaster årlig over 230 000 tonn spiselig mat (kilde), og for å bruke en gammal klisjé her: tenk på barna i Afrika! Eller rettere sagt: tenk på alle de menneskene som kunne spist seg mette hver dag hvis vi hadde vært litt flinkere til å fordele ressursene.
Mye av matkastinga er det butikkene som står for (derfor dumpstrer jeg), men det har heldigvis begynt å komme i gang gode ordninger for denslags. Kiwi har for eksempel en avtale med Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen der mat som nærmer som utløpsdato blir gitt videre til andre som trenger det.
Så hva kan du gjøre for å ikke ende opp med å kjøpe mer mat enn du trenger og måtte kaste store deler av det? Litt av hvert, for eksempel å sette opp en ukesplan for middager og unnagjøre ukeshandelen én fast dag i uka. På den måten kjøper du bare det du skal, og det gjør at du kaster mindre og sparer penger.
En annen ting du kan gjøre, er å lære deg å utnytte alle delene av råvarene. Spiser du kjøtt, kan det for eksempel være en god idé å oppsøke slaktere, kjøpe de (billige) stykkene ingen vil ha, og sette deg inn i åssen du for eksempel kan lage mat av tunge og hale.
Sjøl spiser jeg ikke kjøtt, men jeg spiser til gjengjeld masse grønnsaker. Jeg prøver hele tida å bli flinkere til å utnytte alle delene av grønnsakene jeg spiser, og dermed ankommer jeg sakens kjerne: jeg skal vise deg åssen du kan lage buljongterninger av grønnsaksrask!
Kraft og buljong stammer, i likhet med lutefisk og rakfisk, fra de dagene da man utnytta og konserverte alt som var spiselig. Hadde man kokt grønnsaker til middagen, tok man vare på krafta og kokte suppe på den dagen etter. Det anbefaler jeg å gjøre! Men la oss nå fokusere på hva du gjør med restene av de grønnsakene som du opprinnelig kokte som tilbehør til middagen. Jeg snakker om potetskrell, løkskrell, brokkolistilker, blomkålblader, gulrotgras, beterøtter, og så videre. Kaster du dem bare i søpla, sier du? Her er et tips: neste gang legger du dem i en plastpose, type en brødpose eller lignende, og legger dem i fryseren. Fyll på denne posen hver gang du får igjen rask etter å ha skjært opp grønnsaker, og når posen er så full at det er vanskelig å få plass til mer, så lager du buljong.
Vær forøvrig forberedt på at dette tar tid. Det er ikke vanskelig, men det tar lett hele dagen, så dette kan du gjerne la stå og putre i vei på ovnen en søndag der planen er å ligge foran TV'en eller dataen til det er leggetid uansett. Eller trene, eller luke i hagen, eller hva veit vel jeg om hva du liker å gjøre på søndager, det viktigste er at du er hjemme og tilgjengelig, men du kan godt være opptatt likevel.
Så la oss nå si at du har kommet til det punktet der posen i fryseren din er full av deilig, deilig grønnsaksrask. Nå finner du fram den største kjelen din, og minst en liter vann. Og posen med grønnsaksrask, selvfølgelig:
Nå skal dette stå og koke på lav til middels varme. Lenge. Et par - tre timer, kanskje lenger, til grønnsakene nesten går i oppløsning. Etter hvert vil de begynne å se sånn ut:
Men la dem likevel koke videre. De skal nemlig se sånn ut:
Litt avhengig av hva grønnsaksrasket ditt består av, vil krafta kunne få litt forskjellig farge. Jeg hadde mest skrell fra gul løk, så krafta mi blei i all hovedsak brun. Men har du mest brokkoli, for eksempel, vil den kunne bli gulgrønn, eller hvis du har oppi rødbeter, som inneholder et veldig sterkt fargestoff, vil krafta bli mørk lilla.
Når grønnsakene er vasne og gjennomkokte og ligner på de på bildet over, finner du fram dørslaget og siler krafta over til ei mindre gryte. Det er først nå at du kaster grønnsakene.
Nå kan du godt la krafta avkjøles og så fryse den ned på ei flaske, men hvis du heller vil ha praktiske buljongterninger, så lar du den koke enda litt lenger, til det er bare så vidt er nok væske til å fylle på i isbitformer. Og når det bare så vidt er nok væske til å fylle på i isbitformer, så avkjøler du den, og så fyller du den på isbitformer:
... som du deretter fryser.
Og nå har du fiks ferdige buljongterninger som du kan ta ut av fryseren etter behov.
Etter hvert som du blir litt mer dreven, vil du kunne smake deg fram til hvilket rask som du syns smaker best. Kanskje syns du det er best med en overvekt av blomkål, eller noe helt annet.
torsdag 15. september 2016
Throwback Thursday #8: Aloha verden - resten av første kapittel
Så siden jeg fikk ganske god respons sist gang jeg posta noe fra dette prosjektet, kliner jeg til og gjentar den såkalte suksessen. Jeg gidder ikke å introdusere det noe videre, i og med at jeg allerede har gjort det i utdraget jeg har linka til, men jeg kan jo si såpass at dette er en bit av første kapittel av første del i romantrilogien. Av en eller annen grunn fant jeg ikke den første delen igjen sist, derfor posta jeg første kapittel fra andre del den gangen. Bare for å gjøre det enda mer ukronolgisk, posta jeg første del av første kapittel av første del (!) allerede i 2010. Så der det første utdraget i linken slutter, er der dette utdraget begynner. Er du med?
Foreløpig favorittsetning fra utdraget under: "Tobias hadde et søtt smil, men han var ikke noen hjerteknuser av rang."
Vil forøvrig benytte anledninga enda en gang til å minne om at jeg var tretten - fjorten da jeg skreiv dette. Ikke døm meg.
(...)
Da skoledagen nærmet seg slutten, spurte Lill om hvor jeg bodde. Jeg fortalte at jeg bodde i sentrum av dette lille tettstedet og det gjorde visst hun også.
”Vi kan godt gå sammen hjem”, sa Lill og jeg takket ja.
På vei ut skoledøra, støtte vi på Sid og Tobias.
”Ha det, Tobias!” sa Lill og smilte sitt mest bedårende smil.
”Aloha!” sa Tobias og flirte.
”Hva betyr aloha?” spurte Lill meg da Sid og Tobias var gått.
”Tja. Det er hawaiiansk. Betyr hei, ha det, velkommen, god dag og masse, masse annet.” I samme øyeblikk som jeg hadde sagt det, begynte jeg å like ordet og med det samme jeg kom hjem, plasserte jeg meg selv foran speilet og øvde meg på å si aloha som Tobias hadde sagt det.
Tobias hadde et søtt smil, men han var ikke noen hjerteknuser av rang. Jeg falt mer for gutter som var overnaturlig pene, nærmest vakre guder, utilnærmelige for mennesker og andre dødelige skapninger. Men hittil hadde jeg bare en fantasifigur som bestevenninna mi fra landet hadde tegnet før jeg flyttet som jeg drømte om. Han er min idealtype, tenkte jeg om bildet som viste en høy gutt med bølgete mørkebrunt hår som krøllet seg perfekt over to kastanjefargede øyne. Hudfargen hans var gyllen og jeg forestilte meg den som gull i sola.
Bestevenninna mi, ja. Jeg savnet henne. Hun het Pernille og var glad og komfortabel å være sammen med. Du trengte aldri å late som om du var noen annen enn du egentlig var i selskap med Pernille. Hun likte alle som de var. Hun ville vel til og med likt Sid, det var jeg sikker på. Dessuten var hun det tegnetalentet! Hun drømte vel om å bli noe innen kunst.
Da kom jeg på hva jeg ville gjøre. Jeg ville ringe henne! Fortelle henne om den nye skolen, om Lill og kanskje bittelitte grann om Sid og Tobias også. Tobias så ut som en grei gutt, men Sid var en jeg ville holde meg langt unna. Dessuten var Tobias høy og tynn, mens Sid var kort og kraftig. Og mens Tobias hadde hatt gråblå skjorte og olabukse på seg, hadde Sid hatt den lua pluss ei svart t-skjorte og svart sæggebukse. At akkurat de skulle vært tvillinger, hadde vært vanskelig å forestille seg.
”Hallo!” sa den glade stemmen til Pernille i den andre enden av røret.
”Aloha!” sa jeg.
”Hæ? Hva sa du?” spurte Pernille.
”Aloha. Det er hawaiiansk for hei, ha det, god dag, velkommen og masse annet.”
”Jøss, du har lært mye, du, på den korte stunda du har vært borte!”
”Jepp, det har jeg, men jeg savner deg, da. Skoledagen er ikke den samme i det hele tatt uten deg.”
”Ja, fortell!” sa Pernille, ”hvordan er de andre?”
”Jo, jeg har havna ved siden av ei jente som heter Lill. Hun er snakkesalig for å si det mildt, ganske grei…”
”Gi deg, da!” avbrøt Pernille, ”jeg mener jo guttene! Ingen i klassen som ligner på herr perfekt?”
”Nei,” sa jeg med et sukk og innså hvor mye jeg skulle ønske det.
”Hør her, Stan. Hvis du skal fortsette å drømme om en fyr jeg tegna til deg, kan du glømme å få deg kjæreste.”
”Ja, da vil jeg heller det, for du veit jo hvem jeg vil ha!”
”Å, du er håpløs!” utbrøt Pernille og lo. Så sa hun: ”Ikke noen som er i nærheten av han engang?”
”Fælt så gutteinteressert du var da plutselig! Spytt ut, Pernille, du har kjæreste, ikke sant?” spurte jeg.
”Det nytter ikke å holde noe hemmelig for deg! Jo, jeg har kjæreste”, sa Pernille.
”Fett. Hvordan er han, a’? Kul? Snill? Grei? Søt? Pen? Macho?”
”Gi deg, gi deg! Du skal få hele historien servert på sølvfat og det veit du! Så slutt å mas!”
”Det er vel ikke Jan, vel?” spurte jeg.
”Så klart er det ikke Jan! Hva tar du meg for, egentlig? Joa, han er jo snill og grei og sånn, men gutter som drikker og røyker er ikke helt min stil.”
”Drikker og røyker han? Det visste jeg ikke!” sa jeg.
”Nei, ikke jeg heller, men Trude kneip han på kjøpesenteret med noen folk som var flere år eldre. Det er ikke lenge siden. Nei, det er Marius i a-klassen.”
”Jeg visste det! Trude da? Hatt noe hell, hun eller?”
”Nei, men guttene faller jo som fluer for henne, da!”
Etter en lang og koselig prat med Pernille, la vi på og lovte hverandre at vi måtte finne på noe snart igjen.
Kort tid etter ringte Lill. ”Hei, har du sett den nye filmen på kino, eller? Den med Ashton Kutcher? Han er min favoritt! Blir du med? Nå?”
”Hæ? Nå?” spurte jeg.
”Ja, nå, ja. Jeg kjeder meg. Ingen av de andre venninnene mine kan.”
Så det var der problemet lå, ja. Ingen av de andre kunne, så da ringte hun meg fordi det var absolutt ingen andre som var ledige. Jeg skjønte jo egentlig det at vi ikke kjente hverandre så godt enda og at jeg ville gjort det samme med ei ny jente i min gamle klasse. Men allikevel, det såret meg.
”Jeg kan godt bli med, jeg. Jeg skal ikke no.” Jeg prøvde å ikke høres trist ut, men uten særlig hell, tror jeg. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle være heldig for at hun i det hele tatt hadde bedt meg med. Dessuten var Ashton Kutcher ganske lik idealtypen min, så jeg slo til.
Filmen var ikke noe særlig. Eller, jeg mener, den var ok, den, men ikke det beste jeg hadde sett. Men bevares, jeg moret meg, jeg. Jeg lo i blant og etter filmen dro Lill og jeg og spiste is. Lill var morsom og hyggelig, men kunne ikke sammenlignes med Pernille i det hele tatt. Pernille ville i stedet tatt meg med på bowling og i stedet for en kjærlighetskomedie, hadde vi sett på en actionfilm eller kanskje en parodi. Men, men, Pernille var ikke her og jeg kunne like gjerne gjøre det beste ut av situasjonen. Dessuten var det bare Lill så langt som hadde pratet til meg i det hele tatt. Sikkert fordi vi satt ved siden av hverandre, men allikevel.
Da jeg kom hjem, hadde mamma og pappa kommet hjem fra jobb. Pappa kjeftet fordi jeg hadde ikke hadde sagt ifra på forhånd og mamma kjeftet fordi jeg ikke hadde tørket godt nok av meg på dørmatta før jeg kom inn. Ikke noen spørsmål om hvordan jeg hadde hatt det første skoledag, om jeg hadde fått noen nye venner, hvordan lærerne var eller noe i den duren, bare det samme, gamle. De trodde nok ikke at ting hadde forandret seg. Men det hadde de. Alt hadde forandret seg.
Foreløpig favorittsetning fra utdraget under: "Tobias hadde et søtt smil, men han var ikke noen hjerteknuser av rang."
Vil forøvrig benytte anledninga enda en gang til å minne om at jeg var tretten - fjorten da jeg skreiv dette. Ikke døm meg.
(...)
Da skoledagen nærmet seg slutten, spurte Lill om hvor jeg bodde. Jeg fortalte at jeg bodde i sentrum av dette lille tettstedet og det gjorde visst hun også.
”Vi kan godt gå sammen hjem”, sa Lill og jeg takket ja.
På vei ut skoledøra, støtte vi på Sid og Tobias.
”Ha det, Tobias!” sa Lill og smilte sitt mest bedårende smil.
”Aloha!” sa Tobias og flirte.
”Hva betyr aloha?” spurte Lill meg da Sid og Tobias var gått.
”Tja. Det er hawaiiansk. Betyr hei, ha det, velkommen, god dag og masse, masse annet.” I samme øyeblikk som jeg hadde sagt det, begynte jeg å like ordet og med det samme jeg kom hjem, plasserte jeg meg selv foran speilet og øvde meg på å si aloha som Tobias hadde sagt det.
Tobias hadde et søtt smil, men han var ikke noen hjerteknuser av rang. Jeg falt mer for gutter som var overnaturlig pene, nærmest vakre guder, utilnærmelige for mennesker og andre dødelige skapninger. Men hittil hadde jeg bare en fantasifigur som bestevenninna mi fra landet hadde tegnet før jeg flyttet som jeg drømte om. Han er min idealtype, tenkte jeg om bildet som viste en høy gutt med bølgete mørkebrunt hår som krøllet seg perfekt over to kastanjefargede øyne. Hudfargen hans var gyllen og jeg forestilte meg den som gull i sola.
Bestevenninna mi, ja. Jeg savnet henne. Hun het Pernille og var glad og komfortabel å være sammen med. Du trengte aldri å late som om du var noen annen enn du egentlig var i selskap med Pernille. Hun likte alle som de var. Hun ville vel til og med likt Sid, det var jeg sikker på. Dessuten var hun det tegnetalentet! Hun drømte vel om å bli noe innen kunst.
Da kom jeg på hva jeg ville gjøre. Jeg ville ringe henne! Fortelle henne om den nye skolen, om Lill og kanskje bittelitte grann om Sid og Tobias også. Tobias så ut som en grei gutt, men Sid var en jeg ville holde meg langt unna. Dessuten var Tobias høy og tynn, mens Sid var kort og kraftig. Og mens Tobias hadde hatt gråblå skjorte og olabukse på seg, hadde Sid hatt den lua pluss ei svart t-skjorte og svart sæggebukse. At akkurat de skulle vært tvillinger, hadde vært vanskelig å forestille seg.
”Hallo!” sa den glade stemmen til Pernille i den andre enden av røret.
”Aloha!” sa jeg.
”Hæ? Hva sa du?” spurte Pernille.
”Aloha. Det er hawaiiansk for hei, ha det, god dag, velkommen og masse annet.”
”Jøss, du har lært mye, du, på den korte stunda du har vært borte!”
”Jepp, det har jeg, men jeg savner deg, da. Skoledagen er ikke den samme i det hele tatt uten deg.”
”Ja, fortell!” sa Pernille, ”hvordan er de andre?”
”Jo, jeg har havna ved siden av ei jente som heter Lill. Hun er snakkesalig for å si det mildt, ganske grei…”
”Gi deg, da!” avbrøt Pernille, ”jeg mener jo guttene! Ingen i klassen som ligner på herr perfekt?”
”Nei,” sa jeg med et sukk og innså hvor mye jeg skulle ønske det.
”Hør her, Stan. Hvis du skal fortsette å drømme om en fyr jeg tegna til deg, kan du glømme å få deg kjæreste.”
”Ja, da vil jeg heller det, for du veit jo hvem jeg vil ha!”
”Å, du er håpløs!” utbrøt Pernille og lo. Så sa hun: ”Ikke noen som er i nærheten av han engang?”
”Fælt så gutteinteressert du var da plutselig! Spytt ut, Pernille, du har kjæreste, ikke sant?” spurte jeg.
”Det nytter ikke å holde noe hemmelig for deg! Jo, jeg har kjæreste”, sa Pernille.
”Fett. Hvordan er han, a’? Kul? Snill? Grei? Søt? Pen? Macho?”
”Gi deg, gi deg! Du skal få hele historien servert på sølvfat og det veit du! Så slutt å mas!”
”Det er vel ikke Jan, vel?” spurte jeg.
”Så klart er det ikke Jan! Hva tar du meg for, egentlig? Joa, han er jo snill og grei og sånn, men gutter som drikker og røyker er ikke helt min stil.”
”Drikker og røyker han? Det visste jeg ikke!” sa jeg.
”Nei, ikke jeg heller, men Trude kneip han på kjøpesenteret med noen folk som var flere år eldre. Det er ikke lenge siden. Nei, det er Marius i a-klassen.”
”Jeg visste det! Trude da? Hatt noe hell, hun eller?”
”Nei, men guttene faller jo som fluer for henne, da!”
Etter en lang og koselig prat med Pernille, la vi på og lovte hverandre at vi måtte finne på noe snart igjen.
Kort tid etter ringte Lill. ”Hei, har du sett den nye filmen på kino, eller? Den med Ashton Kutcher? Han er min favoritt! Blir du med? Nå?”
”Hæ? Nå?” spurte jeg.
”Ja, nå, ja. Jeg kjeder meg. Ingen av de andre venninnene mine kan.”
Så det var der problemet lå, ja. Ingen av de andre kunne, så da ringte hun meg fordi det var absolutt ingen andre som var ledige. Jeg skjønte jo egentlig det at vi ikke kjente hverandre så godt enda og at jeg ville gjort det samme med ei ny jente i min gamle klasse. Men allikevel, det såret meg.
”Jeg kan godt bli med, jeg. Jeg skal ikke no.” Jeg prøvde å ikke høres trist ut, men uten særlig hell, tror jeg. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle være heldig for at hun i det hele tatt hadde bedt meg med. Dessuten var Ashton Kutcher ganske lik idealtypen min, så jeg slo til.
Filmen var ikke noe særlig. Eller, jeg mener, den var ok, den, men ikke det beste jeg hadde sett. Men bevares, jeg moret meg, jeg. Jeg lo i blant og etter filmen dro Lill og jeg og spiste is. Lill var morsom og hyggelig, men kunne ikke sammenlignes med Pernille i det hele tatt. Pernille ville i stedet tatt meg med på bowling og i stedet for en kjærlighetskomedie, hadde vi sett på en actionfilm eller kanskje en parodi. Men, men, Pernille var ikke her og jeg kunne like gjerne gjøre det beste ut av situasjonen. Dessuten var det bare Lill så langt som hadde pratet til meg i det hele tatt. Sikkert fordi vi satt ved siden av hverandre, men allikevel.
Da jeg kom hjem, hadde mamma og pappa kommet hjem fra jobb. Pappa kjeftet fordi jeg hadde ikke hadde sagt ifra på forhånd og mamma kjeftet fordi jeg ikke hadde tørket godt nok av meg på dørmatta før jeg kom inn. Ikke noen spørsmål om hvordan jeg hadde hatt det første skoledag, om jeg hadde fått noen nye venner, hvordan lærerne var eller noe i den duren, bare det samme, gamle. De trodde nok ikke at ting hadde forandret seg. Men det hadde de. Alt hadde forandret seg.
søndag 11. september 2016
Smakebit på søndag: "Havaristen" av Thomas Bernhard
Har nylig begynt å lese denne, tør jeg påstå, høyst bemerkelsesverdige boka som jeg fikk anbefalt av Simen som jeg gikk andreåret på forfatterstudiet i Tromsø med. Jeg må innrømme at jeg kvia meg litt for å begynne på den, fordi den verken har kapitler eller avsnitt - det vil si, de eneste avsnitta som fins, befinner seg helt i åpninga, etter det er det bare bånn gass med tekstteksttekst. Jeg har ennå ikke kommet så innmari langt, har kanskje lest tre - fire sider, for Bernhard skriver ganske kronglete, innfløkte setninger der det gjelder å holde tunga rett i munnen (den smalt fra rett ræv, ja), og boka krever leserens fulle og hele oppmerksomhet til enhver tid. Dette er den første boka jeg leser av Thomas Bernhard, og jeg er spent på å bli nærmere kjent med den helt egenarta skrivestilen hans. Jeg gir dere en smakebit fra bokas eneste samling avsnitt, nemlig åpninga (jeg lover at dette er åpningssetninga, selv om det kanksje ikke virker sånn):
Lenge planlagt selvmord, tenkte jeg, ingen spontan fortvilelseshandling.
Også Glenn Gould, vår venn og århundrets viktigste klavervirtuos, ble bare enogfemti, tenkte jeg da jeg gikk inn på vertshuset.
Han tok bare ikke livet av seg som Wertheimer, men fikk, som man sier, en naturlig død.
Fire og en halv måned New York og om og om igjen Goldbergvariasjonene og Die Kunst der Fuge, fire og en halv måned Klavierexerzitien, som Glenn Gould bare sa på tysk, tenkte jeg.
For nøyaktig åtteogtyve år siden hadde vi bodd i Leopoldskron og studert hos Horowitz og (hvilket gjelder Wertheimer og meg, men naturlig nok ikke Glenn Gould) lært mer av Horowitz i løpet av denne sommeren, som hadde regnet helt bort, enn på de åtte foregående årene ved Mozarteum og Akademiet i Wien. Horowitz hadde gjort alle professorene våre til null og niks. Men disse forferdelige lærerne hadde vært nødvendige for å begripe Horowitz. To og en halv måned regnet det uavbrutt og vi hadde lukket oss inne på rommene våre i Leopoldskron og arbeidet dag og natt, søvnløsheten (til Glenn Gould!) var blitt vår bestemmende tilstand, om natten tilegnet vi oss det som Horowitz hadde lært oss om dagen. Vi spiste nesten ingenting og fikk på denne tiden aldri vondt i ryggen, noe vi ellers alltid var plaget av mens vi studerte hos våre gamle professorer; under Horowitz dukket disse ryggsmertene slett ikke opp fordi vi studerte med en slik intensitet at de ikke kunne dukke opp.
Og det er altså ingen flere avsnitt enn disse fire første. Dette gjør det utrolig vanskelig å vite hvor jeg skal stoppe. Det beste hadde garantert vært å lese denne boka i ett strekk, noe som strengt tatt antakelig ikke er direkte umulig, i og med at den er 148 sider lang, men jeg har verken konsentrasjon eller nok ledig lesetid til noe sånt.
Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.
torsdag 8. september 2016
Musikalsk utfordring #15: En sang du elsker å høre på fest
Jeg er så å si aldri på fester der det forventes at man skal danse (og er jeg det, stikker jeg så fort muligheten byr seg). Men da denne sangen spiltes under maskeradeballet jeg arrangerte på Frogner, skal jeg love at det blei liv:
Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.
Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.
mandag 5. september 2016
Inspirasjon: det magiske i skoger
Som mine (to - tre?) lesere kanskje har merka, så har ikke blogginspirasjonen vært helt på topp i det siste. Det gjelder egentlig inspirasjon generelt. Jeg sliter med å finne tid til å skrive, og er i det hele tatt ganske sliten om dagen.
For å finne inspirasjon, søker jeg meg ofte ut og ned og tilbake. Som mennesker i et samfunn har vi for lengst flytta inn i hus og begynt å kjøre biler på asfalterte veier, men lengselen etter der hvor vi kommer fra trur jeg ikke noe menneske kan unnslippe. For noen er det kanskje fjellet, for andre er det ut til havet. For meg er det nok skogen.
Klikk på bildet for å komme til bildekilden.
For å finne inspirasjon, søker jeg meg ofte ut og ned og tilbake. Som mennesker i et samfunn har vi for lengst flytta inn i hus og begynt å kjøre biler på asfalterte veier, men lengselen etter der hvor vi kommer fra trur jeg ikke noe menneske kan unnslippe. For noen er det kanskje fjellet, for andre er det ut til havet. For meg er det nok skogen.
Klikk på bildet for å komme til bildekilden.
torsdag 1. september 2016
August 2016
Opplevelser: Game On 2.0 på Teknisk museum. 3D-konsert med Kraftwerk i Operaen. Besøk hos familien til Jørgen, og Jørgen sin bursdag, som både blei feira med kake og grillings der, og pizza på Mangiamo og kino her. Forlagenes boksalg. Tiki-fest hos Eirin og Eirik.
(Dette er ikke fra konserten i Oslo, men fra en konsert i Japan i 2014. Liveshowet var det samme, bortsett fra at UFO'en besøkte Norge og Operaen. Forøvrig er nok Spacelab og Radioactivity mine defintive yndlingslåter av Kraftwerk, selv om jeg liker originalversjonen av sistnevnte ti tusen ganger bedre enn denne mer dansbare liveversjonen.)
Innkjøp: Denne måneden har jeg vært usedvanlig spandabel til meg å være. Det er sjeldent jeg ser klær og faktisk ikke klarer å gå forbi uten å kjøpe dem, men denne måneden kjøpte jeg hele to kjoler. Begge er fra merket Hell Bunny, og de har faktisk utrolig mye fint. Ellers var det forlagenes boksalg, som jeg nevnte innledningsvis, og der gikk jeg forholdsvis crazy. I tillegg har Platekompaniet veldig ofte salg på DVD'er om dagen (mistenker at strømmetjenester har skylda for det), og det er jo fint for meg!
TV-serie: Det beste jeg så i august var definitivt Fargo! En sånn type serie der jeg (nesten) bare er misunnelig fordi manuset er så velskrevet. Det er så beundringsverdig når noe får til å være skikkelig, skikkelig morsomt, i tillegg til mørkt, dystert og ekstremt spennende. Ellers har jeg nylig begynt å se på Orphan Black, som også virker ganske bra.
Spill: Har ikke hatt så mye tid til spilling denne måneden, men jeg snegler meg videre i Gone Home.
Film: Så The Lobster på kino, som er en av de rareste filmene jeg har sett på ei stund. Likte den veldig godt, da!
Bok: Har fullført Rita blir forfatter av Kristine Næss, ei bok jeg likte sånn middels godt. Har nå lånt Havaristen av Thomas Bernhard på biblioteket, men har ikke fått begynt på den ennå. Må innrømme at det virker litt tungt å stupe inn i ei bok uten kapitler eller avsnitt.
Musikk: I det siste har jeg gjenoppdaga Rasputina, en cellotrio som spiller en slags punk-cabaret. De er tøffe, morsomme, spiller cello (♥), og lager utrolig fengende musikk:
(Dette er ikke fra konserten i Oslo, men fra en konsert i Japan i 2014. Liveshowet var det samme, bortsett fra at UFO'en besøkte Norge og Operaen. Forøvrig er nok Spacelab og Radioactivity mine defintive yndlingslåter av Kraftwerk, selv om jeg liker originalversjonen av sistnevnte ti tusen ganger bedre enn denne mer dansbare liveversjonen.)
Innkjøp: Denne måneden har jeg vært usedvanlig spandabel til meg å være. Det er sjeldent jeg ser klær og faktisk ikke klarer å gå forbi uten å kjøpe dem, men denne måneden kjøpte jeg hele to kjoler. Begge er fra merket Hell Bunny, og de har faktisk utrolig mye fint. Ellers var det forlagenes boksalg, som jeg nevnte innledningsvis, og der gikk jeg forholdsvis crazy. I tillegg har Platekompaniet veldig ofte salg på DVD'er om dagen (mistenker at strømmetjenester har skylda for det), og det er jo fint for meg!
TV-serie: Det beste jeg så i august var definitivt Fargo! En sånn type serie der jeg (nesten) bare er misunnelig fordi manuset er så velskrevet. Det er så beundringsverdig når noe får til å være skikkelig, skikkelig morsomt, i tillegg til mørkt, dystert og ekstremt spennende. Ellers har jeg nylig begynt å se på Orphan Black, som også virker ganske bra.
Spill: Har ikke hatt så mye tid til spilling denne måneden, men jeg snegler meg videre i Gone Home.
Film: Så The Lobster på kino, som er en av de rareste filmene jeg har sett på ei stund. Likte den veldig godt, da!
Bok: Har fullført Rita blir forfatter av Kristine Næss, ei bok jeg likte sånn middels godt. Har nå lånt Havaristen av Thomas Bernhard på biblioteket, men har ikke fått begynt på den ennå. Må innrømme at det virker litt tungt å stupe inn i ei bok uten kapitler eller avsnitt.
Musikk: I det siste har jeg gjenoppdaga Rasputina, en cellotrio som spiller en slags punk-cabaret. De er tøffe, morsomme, spiller cello (♥), og lager utrolig fengende musikk:
Abonner på:
Innlegg (Atom)