Vsauce

Yo in the hood. Jeg ligger as we speak på sofaen og er fyllesjuk etter en veldig hyggelig kveld i går, så hva passer vel bedre enn å ligge rett ut og glane på YouTube? Hvilket bringer meg til et blogginnlegg jeg lenge har tenkt på å skrive, men så har liksom ikke anledninga bydd seg ordentlig før. Jeg har nemlig tenkt å anbefale dere YouTube-kanalen Vsauce.

Vsauce har visse likhetstrekk med Wait But Why, en blogg jeg anbefalte og snakka mer om for noen innlegg siden. Både videoene til Vsauce og blogginnlegga til Wait But Why er underholdende og med et språk alle kan forstå (alle som forstår engelsk anyway), pluss at de tar opp komplekse spørsmål med vitenskapelig nysgjerrighet og entusiasme. Jeg har plukka ut tre videoer til dere som viser litt hva det går i, men om du syns vitenskap er like moro som det jeg syns, anbefaler jeg på det sterkeste at du klikker deg inn på kanalen og utforsker på egen hånd. Videoene spenner fra de store spørsmåla om tid og rom, til de litt mer trivielle spørsmåla, som hvorvidt frokostblanding egentlig er suppe.

---

Et problem som plaga meg enormt mye da jeg var liten, var at jeg ikke skjønte hva det største tallet som fantes var. Kanskje klarte jeg å forestille meg en trillion, men når jeg kunne forestille meg en trillion, kunne jeg også forestille meg en trillion og én. Eller 1000000000000000001, om du vil (jeg trur det blei riktig antall nuller). Og etter hvert lærte jeg at det også fantes kvadrillioner og kvadrilliarder, og jeg skjønte at det fantes også tall som var enda høyere enn dét, og at man uansett bare kan oppjustere det bakerste sifferet litt, og så blir det enda høyere. Og dette er ting jeg trur nesten alle barn tenker på, og de som aldri slutter å tenke på sånne ting, ender opp som vitenskapsfolk.

Man skulle kanskje tru at noen med dyskalkuli automatisk hater tall, men det er ikke tilfellet for min del. Jeg syns tall er ekstremt fascinerende, jeg syns bare det er fryktelig vanskelig å bruke dem i praksis. Derimot syns jeg det er superspennende å lære om dem teoretisk, og videoen under introduserte meg for mystiske avkroker av tallverdenen jeg ikke engang visste at fantes før. Kjempeinteressant!



Videoen under syns jeg er blant de mest representative for videoene til Vsauce. Det begynner med et - tja, jeg vil kanskje ikke akkurat kalle det straightforward - men likevel et nokså konkret vitenskapelig spørsmål, og ender opp i høytsvevende filosofi. Videotittelspørsmålet har forøvrig tidligere blitt besvart i Nemi, men Vsauce går faktisk all in og istedenfor å bare nekte å egentlig besvare det fordi biler, eller noe annet med masse, umulig kan reise med lysets hastighet, forestiller Michael seg en merkelig bil lagd av fotoner for tankeeksperimentets skyld.



Og så er det denne, da, som svarer på noe jeg har lurt på i væffal en ti års tid - jeg sendte faktisk spørsmålet inn til Illustrert Vitenskap en gang, uten at jeg fikk noe svar. Man har bare et visst antall toner, og nå kan jo riktignok et musikkstykke vare så lenge det overhodet vil, men de fleste popsanger pleier å vare i rundt tre - fire minutter. Vil man etter hvert uunngåelig ende opp med å lage de samme popsangene igjen og igjen? Det samme med litteratur - vi har jo et begrensa antall måter å sette sammen bokstaver og ord på, samtidig som den menneskelige fantasi jo kan sies å være endeløs. Ingen personer har levd nøyaktig det samme livet, så om alle skreiv sine memoarer, ville alle memoarene vært forskjellige - eller? Hvis vi sier at memoarene ikke kan overstige fem hundre sider, vil det vel bare være et visst antall forskjelige måter man kan sette sammen orda på? Hvis alle mennesker gjennom hele historien hadde skrevet sine memoarer på max fem hundre sider, ville vi ikke på et visst punkt i framtida begynne å skrive bøker som allerede er skrevet? Vi ville jo det? Men alle mennesker lever jo forskjellige liv? Jeg har lenge tenkt på dette som et uløselig paradoks.

Floret

Novella mi Reveungen kan leses i den nyeste utgaven av det tverrskandinaviske litteraturtidsskriftet Floret.

(Illustrasjon: Peter Martensen)

Floret publiserer både skjønnlitteratur og litteraturkritikk, og har altså bidragsytere fra Norge, Sverige og Danmark. Litt ekstra morsomt syns jeg jo det er at jeg faktisk er den eneste fra Norge i dette nummeret. 

Se så fin illustrasjon jeg har fått!:

Klikk her for å lese novella.

Om den generelle relativitetsteorien

Det finnes absolutte mesterverk som beveger oss dypt, som Mozarts Rekviem, Odyseen, Det sixtinske kapell, Kong Lear... Å forstå hvor praktfulle de er, kan kreve en viss læretid. Men belønningen er den rene skjønnhet. Og ikke bare det: Vi belønnes også med nye øyne, en ny måte å se verden på. Den generelle relativitetsteorien, Einsteins juvel, er et slikt mesterverk.
   Jeg husker hvor beveget jeg ble da jeg første gang begynte å forstå noe av den. Det var sommeren før sisteåret på universitetet. Jeg befant meg på en strand i Calabria, i Condofuri, under det hellenske Middelhavets sol. Det er alltid lettest å studere i feriene, fordi man slipper å bli distrahert av eksamener og forelesninger. Margene i boken jeg leste i, var gnagd i filler av mus, for jeg hadde brukt boken til å stenge de stakkars smågnagernes reder om nettene, i det forfalne, hippieaktige huset i de umbriske åsene der jeg søkte tilflukt fra de kjedelige forelesningene i Bologna. Fra tid til annen løftet jeg blikket opp fra boken for å kikke på det skinnende havet: Det var som å se rommets og tidens krumning slik Einstein hadde forestilt seg dem.
   Det var magisk - som om en venn hadde hvisket en forbløffende, skjult sannhet i øret mitt, løftet sløret vekk fra virkeligheten og avdekket en enklere, dypere verdensorden. Helt siden vi fortsod at jorden er rund og snurrer rundt sin egen akse som en snurrebass, har vi visst at virkeligheten ikke er slik den ser ut for det blotte øye - og hver gang vi får et glimt av en ny bit, er det overveldende. Et nytt slør som faller. 

-- Carlo Rovelli

(Disclaimer: Jeg syns egentlig boka Syv korte leksjoner i fysikk går litt for overfladisk gjennom leksjonene sine, men jeg forstår at det er en nødvendighet når den, som den sier i sin egen innledning, i første omgang henvender seg til de som ikke har noen forkunnskaper om fysikk. Problemet for min egen del er at det er et gap mellom "fysikk for dummies" og faktiske vitenskapelige avhandlinger, der det første blir for enkelt og det siste for avansert. Er man opptatt av fysikk på hobbybasis er det få steder å henvende seg. Det jeg derimot liker veldig godt med denne boka, er hvor flott den klarer å beskrive nysgjerrigheten og kjærligheten som oppstår i møte med forståelsen av noe nytt. Hvor presist det er, hvor lett det er å kjenne seg igjen i det. Sjøl begynte jeg å forstå den generelle relativitetsteorien en eller annen gang mens jeg gikk på videregående. Jeg hadde kjøpt ei illustrert faktabok for barn som hette Sorte hull som jeg satt og leste i foran peisen hjemme hos foreldra mine - og opplevde eureka-øyeblikk etter eureka-øyeblikk - og blei fylt med - jeg kødder ikke - kjærlighet. Min opplevelse av å forstå noe av fysikkens teorier gjør at jeg - til en viss grad anyway - kan forstå religiøses opplevelser av det spirituelle, til tross for at jeg ikke er religiøs sjøl. Her føler jeg det passer å lime inn et bilde av Carl Sagan, derfor gjør jeg det. Se forøvrig Religion for the Nonreligious for enda en fantastisk beskrivelse av det vidunderlige eureka-øyeblikket.)

TEDtalks: Inside the mind of a master procrastinator (egentlig er dette ei blogganbefaling)

Den siste tida har jeg blitt veldig hekta på å lese bloggen Wait But Why. Det er en blogg som tar for seg stort og smått, byr på lett underholdning og tankevekkende filosofi, men det alle postene har til felles, er at de er skrevet på en fengende og uhøytidelig måte som gjør at man egentlig ikke trenger noen som helst forkunnskaper om temaet før man begynner å lese. Plutselig sitter man altså og har lest i flere timer og har lært masse nyttig om ting man trudde man ikke hadde forutsetninger for å forstå. Jeg veit ikke åssen bloggforfatter Tim Urban gjør det, men han har altså evnen til å skrive om hvilket tema som helst, og gjøre det superinteressant og lettforståelig, sånn at man nesten blir lurt til å lære seg masse kult om for eksempel vitenskap og teknologi.

Som en introduksjon til bloggen hans, anbefaler jeg dere å se hans foreløpig eneste TEDtalk som jeg har limt inn under. Her snakker han om prokrastinering, og også her er det nettopp måten han forteller om det på som gjør det så utrolig enkelt å følge ham hele veien. Han er morsom og nedpå og snakker et språk hvem som helst kan forstå - en slags vitenskapens ikke-kjipe Donald Trump. Okei, jeg innrømmer at det var ei rar sammenligning. Og forresten: bloggen handler ikke bare om vitenskap, altså, ikke på langt nær. Man strekker vel også definisjonen litt langt om man skal påstå at foredraget under handler om vitenskap. Men stort sett er det altså innlegga hans om vitenskap jeg liker best, rett og slett på grunn av den fantastiske evnen han har til å formulere de vanskeligste ting på en enkel, men likevel ikke overforenkla måte.



Selv om jeg blir en liten smule stressa ved tanken på at jeg sannsynligvis prokrastinerer livet mitt fram mot øyeblikket like før jeg dør, syns jeg likevel dette foredraget er artig og inspirerende, og jeg prøver sjøl hele tida å bli flinkere til å gjøre ting jeg faktisk skal, som å skrive, istedenfor å... ja, noen vil kanskje si at å tilbringe flere timer på Wait But Why er prokrastinering, men det er i det minste en positiv form for prokrastinering, der jeg sjøl får noe ut av det. Da er det verre når jeg sitter og spiller Candy Crush istedenfor å for eksempel skrive. Og hvis du så dette foredraget og likte det, anbefaler jeg innlegget Life is a Picture, But You Live in a Pixel, hvor han går nærmere inn på dette med å utnytte tida man faktisk får utdelt hver dag.

Blant andre innlegg jeg anbefaler å lese, er innlegget som fikk meg hekta på bloggen in the first place, nemlig The Fermi Paradox. Dette er så superspennende og WOAH-verdig (se "Religion for the Nonreligious") at jeg egentlig bare vil at alle skal lese det, selv om jeg jo innser at ikke alle i hele verden syns astronomi og kosmologi er like altoppslukende AWESOME som det jeg syns. Kjenner du ikke til Fermi-paradokset fra før, så går det kort fortalt ut på følgende: med så uendelig mange stjerner og planeter der ute, hvorfor har vi aldri noensinne sett noe tegn overhodet til utenomjordisk liv? Blogginnlegget prøver å finne ut av nettopp det, og lesninga er ekstremt skremmende og jævlig interessant.

Så har du selvfølgelig det kjempelange innlegget i to deler om The AI Revolution. Jeg skal egentlig ikke snakke noe mer om det nå, fordi jeg egentlig allerede har brukt et helt blogginnlegg på å snakke om det her. Men har du tid, så les det for all del, fordi som det står i innledninga til innlegget: "The reason this post took three weeks to finish is that as I dug into research on Artificial Intelligence, I could not believe what I was reading. It hit me pretty quickly that what’s happening in the world of AI is not just an important topic, but by far THE most important topic for our future. So I wanted to learn as much as I could about it, and once I did that, I wanted to make sure I wrote a post that really explained this whole situation and why it matters so much."

Anbefaler også det litt mindre skremmende innlegget What Makes You You?. Dette innlegget består rett og slett av en serie tankeeksperimenter for å teste ut forskjellige hypoteser om hva "du" egentlig her. Kule greier i grenselandet mellom filosofi og vitenskap (som er et grenseland jeg personlig er veldig, veldig glad i).

Sist, men absolutt ikke minst vil jeg anbefale å lese Religion for the Nonreligious. Dette er det minst deprimerende innlegget på lista, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det direkte motiverende. For hvis man i utgangspunktet ikke har frelse som sitt øverste mål i livet, hva skal dermed det øverste målet i livet ditt være da? Å få mer penger, bli forfremma på jobben, kjøpe stadig større hus, kjøpe stadig dyrere bil? Selvfølgelig skal ikke dette være målet med livet ditt. Hvis man ikke trur på evig frelse, bør målet i livet ditt, i følge Tim Urban, være å bli klokere. Som ikke er det samme som å bli mer intelligent. Og på en ufattelig lettfattelig måte beskriver han i dette innlegget hva man kan gjøre for å bli nettopp det, via fire steg. Steg tre er det jeg tidligere nevnte i blogginnlegget mitt som WOAH-øyeblikka. Der var under påvirkning av et sånt WOAH-øyeblikk at jeg for eksempel skreiv dette innlegget den gangen, og jeg trur alle som har opplevd WOAH-øyeblikk på samme måte som jeg har, syns det er helt fantastisk å lese en så presis beskrivelse av dem som i Religion for the Nonreligious. Og dette trur jeg egentlig er det innlegget av de jeg har linka til som flest har bruk for og interesse av å lese, fordi det aller mest handler om personlig utvikling, som jo angår alle og enhver, ikke bare de nerdete og spesielt interesserte.

Så... egentlig brukte jeg bare denne TEDtalken for å anbefale dere det som sannsynligvis er min yndlingsblogg for tida. Jeg håper virkelig dere bruker tid på å lese noe der inne, og kanskje da særlig Religion for the Nonreligious. Hvis du leste Life is a Picture, But You Live in a Pixel, vil det gi mening for deg om jeg sier at jeg heller vil at du skal lese på Wait But Why i en halvtime enn å scrolle på Facebook i en halvtime. Av alle de fordummende aktivitetene man kan finne på å fylle dagen sin med, er Wait But Why ikke en av dem.

Mitt første avslag

I går kveld kom jeg til å tenke på en mail jeg fikk for lenge, lenge siden. Jeg bestemte meg for å prøve å finne den igjen, og jaggu fant jeg den ikke òg.

I 2006 sendte jeg inn en roman til et forlag for første gang. Manuset jeg sendte inn, var fantasyromanen min Min virkelighet, som kan leses i sin helhet, kapittel for kapittel, på den gamle Skrivebua-profilen min (bla dere ned til januar - mars 2006) for spesielt interesserte. Jeg fikk selvfølgelig avslag - men for et avslag! Jeg fikk hele tre sider med nyttige tips og skikkelig tilbakemelding, og da jeg kom på hele denne greia seint i går kveld, blei jeg fylt med en enorm takknemlighet overfor Mangschou forlag som faktisk satte seg ned og leste mitt tåpelige, lille forsøk på en fantasyroman. Selv om jeg har vanskelig for å se det sjøl når jeg leser denne romanen og gremmes i dag, må de jo åpenbart ha sett at teksten min hadde et noe i seg, et noe som seinere skulle ta meg inn på forfatterstudiene i Bø og i Tromsø, og som jeg fortsetter å dyrke i dag. Hurra for kule redaktører!

Jeg gjengir mailsamtalen og tilbakemeldinga i sin helhet under. Hvem skulle tru at å få et avslag kunne føles så bra.

Klikk på bildene for å se dem i en mer lesevennlig størrelse.

Dere kan gjerne kalle dette et nevrotisk-litterært sammenbrudd

Det har oppstått et problem med skrivinga mi. Som de fleste av dere helt sikkert veit, har jeg de siste åra jobba med en roman som inntil videre heter Mjuke, svarte stjerner, og som jeg trur blir ganske bra - alle timene jeg har brukt på å jobbe med den burde i væffal tilsi det. Den er ikke ferdig ennå, men jeg er godt over halvveis, og jeg kan cirka omtrent nesten se åssen det vil ende, hvor det kommer til å slutte. Jeg har med andre ord oversikt, og jeg skriver ganske mye om dagen, nå som jeg har fått utbetalt stipendet mitt og det hele.

Men. Det er et forholdsvis stort men. Jo nærmere jeg kommer å bli ferdig, jo nærmere er jeg å sende romanen fra meg til et eller flere forlag. Og på sett og vis er det jo nettopp det jeg vil - det må vel i bunn og i grunn kunne sies å være hele poenget med å ha lagt så mye arbeid i et litterært prosjekt på denne måten - men nå som slutten er i stadig nærmere rekkevidde, innser jeg i stadig større grad hvor livredd jeg er for å gjøre det. Jeg er så jævlig redd for å sende den fra meg og få avslag og dermed vite at disse - ja, hva blir det, fire åra? - har vært, om ikke direkte bortkasta, så ikke så langt ifra heller. Jeg er jævlig redd for å få avslag og aldri skrive et ord igjen, og plutselig befinne meg i slutten av tjueåra, uten relevant utdanning for noen andre ting enn skriving, ha satsa alt på skriving, for bare å finne ut at det eneste jeg egentlig kan, er egentlig ikke noe jeg kan i det hele tatt. Å skrive blir vanskeligere og vanskeligere og tar lenger og lenger tid for meg, så la oss nå si at jeg får et avslag og beslutter å begynne på noe helt nytt - hvor lang tid kommer det til å ta meg? La oss si at jeg til sammen kommer til å bruke fem - seks år på dette prosjektet, og jeg brukte omtrent tre år på det forrige prosjektet, kommer jeg da kanskje til å bruke ti år på neste prosjekt? Ti år med å jobbe deltid på en jobb jeg gruer meg til å gå på, for å ha nok penger og tid til å drive med noe som kanskje heller ikke leder noen vei?

Jeg veit virkelig ikke hvor jeg vil hen med dette, for jeg kan ikke komme på noe noen kan si eller gjøre for å få meg til å ha litt mindre angst for å fullføre romanen min - kanskje bortsett fra å love meg en utgivelse, uten at jeg forventer at noen av dere skal gjøre dét heller. Det er bare det at skriving begynte som en hobby, men har nå endt opp med å bli så sinnssykt viktig for meg at jeg faktisk ikke aner hvor jeg skal gjøre av livet mitt om ikke dette går.

Jeg veit at jeg ikke er den dårligste til å skrive i hele verden, for jeg hadde ikke kommet inn på forfatterstudiene eller publisert tekster i tidsskrifter og antologier hvis jeg hadde vært det, men hva om jeg tross alt likevel ikke er god nok?

Når man er drita full og det er en fantastisk følelse

(...)   
   Jeg tar med meg lakenet, vinflaska og vinglassa før Irene og jeg trekker oss så langt unna scena vi kommer. Helt i utkanten av hagen, der myggen romsterer i buskene bak oss, setter vi oss ned, vi skjenker hver vår vin i hvert vår glass. Her blir vi sittende, det er fortsatt for høyt til at det egentlig går an å prate sammen, men jeg nyter å tilbringe stillheten, som ikke er en stillhet, sammen med henne på denne måten, for er ikke også det en form for kommunikasjon, å sitte i ro og nippe til hvert sitt vinglass, observere de andre som tar del i det sosiale på en måte vi ikke gjør, den særegne stillheten som oppstår av et bråk som drukner alle andre lyder, jo høyere musikk, dess sterkere stillhet. Den lave sola hyller hagen inn i gyllent lys og lange skygger, jeg fryser så vidt på de bare armene, men blir varmere jo flere slurker vin jeg drikker.
   Metalbandet går av scena, vinflaska er tom. Skumringa er i ferd med å ta over dagen når et annet band går på, og i lyset fra lanternene i trærne som nå har blitt tent, ser jeg Irene smile mot scena idet tonene fra banjoer og gitarer når oss helt her borte.
   ”Blir du med nærmere?” spør hun og ser på meg, jeg nikker, vi går inn mellom menneskene, varmen fra de dansende kroppene gjør meg enda litt fullere, og der kommer Silje mot oss, i den ene handa har hun en tamburin som hun slår mot hofta i takt med musikken. Med den andre handa tar hun tak i handa mi, gliser mot meg idet hun drar meg inn i en slags dans, vi virvler rundt hverandre og jeg ler, snubler litt, men Silje drar meg opp igjen, raslinga fra tamburinen, den raske banjoplukkinga, Siljes oransje hår, ansiktet hennes, smilet hennes, jeg virvles i ring og klarer ikke slutte å le. Når sangen tar slutt og Silje slipper taket i meg for å løfte armene i været og rasle med tamburinen, faller jeg leende sammen til en klump på bakken. 
   ”Går det bra med deg?” Det er Irene som spør, men jeg klarer bare å le og nikke, før jeg langsomt stabler meg på beina igjen tidsnok til neste låt begynner. Plutselig har jeg fått en ølboks i handa, jeg ser meg rundt, Silje snurrer rundt sin egen akse med tamburinen høyt hevet over hodet, jeg åpner ølboksen, drikker en stor slurk, det renner ned langs munnvikene mine, men jeg fortsetter å drikke.
   ”Skål!” er det noen som roper bak meg.
   ”Skål!” roper jeg tilbake og klinker ølboksen mot ølboksen til gutten som står der, han har mørk hud og rastafletter. Så hekter vi armene inn i hverandre og hopper rundt i ring, ølen skvulper nedover handa mi, likevel hopper vi fortere rundt i ring, helt til jeg slipper taket, spinner noen ganger rundt før jeg detter baklengs inn i en folkemengde, søler enda mer øl, de ler inn i øra mine mens de dytter meg på beina igjen.
   Mennesker som danser, mennesker som ler og synger, øl som drikkes og søles, Irene som duver inn og ut av synsfeltet mitt, Silje med tamburinen, hun tar tak rundt skuldrene mine, instrumentene på scena som vever sammen en melodi, en tung lukt av marihuana, lanternene, stjernene på himmelen. Jeg kaster opp i en busk, segner sammen.