Jeg har utelatt og redigert bort det mest personlige og private fra disse notatene, det samme har jeg gjort med de kjedeligste passasjene. Jeg skal ikke påstå at disse skribleriene har noen som helst allmenninteresse, men man veit aldri.
Oslo, 23. mai 2020:
Jeg har bestemt meg for å skrive dagbok. Dette er ikke første gangen jeg bestemmer meg for å skrive dagbok. Forskjellen denne gangen er at jeg skal skrive den digitalt. Uansett hvor mye jeg prøver å lure meg sjøl, vil jeg alltid foretrekke digitalt framfor analogt på generell basis. Jeg vil gjerne at det skal være motsatt, men jeg liker hvor praktisk og bekvemt det er, og det er vel ingen synd å like noe fordi det er praktisk og bekvemt.
Det jeg skriver trenger ikke å være bra. Det trenger ikke å være interessant. Det trenger ikke å fenge noen som helst, inkludert meg sjøl, men jeg trur det er bra for meg å prøve å skrive hver dag.
Det trenger ikke å handle om noe.
I dag er det lørdag, og jeg mangler internett i leiligheten min. Tenkte jeg skulle vente til i morra med å spørre huseierne om de kan restarte ruteren. Kanskje det manglende internettet er på grunn av jordfeilen jeg fikk mail om for noen dager siden. Visstnok kan det ha en innvirkning på signaler og sånt, jeg veit ikke, jeg kan veldig lite om akkurat dette, merker jeg. Jeg må rydde og vaske innen elektrikeren kommer på kontroll, det er utrolig flaut om han ser åssen jeg lever. Men å rydde og vaske er det kjedeligste, og vanskeligste, jeg veit om, særlig uten internett. Jeg har i det minste lyst til å høre på Spotify mens jeg gjør det kjedeligste og vanskeligste jeg veit om. Jeg har jo mp3-spilleren min, men jeg er litt lei av å høre de samme albuma igjen og igjen.
Internett har vært borte siden torsdag, trur jeg. Det er litt tragisk hvor avhengig jeg har blitt av det. På den annen side: hadde jeg hatt internett, hadde jeg sannsynligvis ikke skrevet ei novelle i dag. Novella jeg skreiv i dag er det første jeg har skrevet siden januar, og det meste jeg har skrevet siden jeg veit ikke når, sikkert i fjor sommer. Jeg trur jeg blei ganske fornøyd med den, men jeg klarer ikke å skjønne om den er bra eller ikke før noen utenforstående som jeg stoler på talentet til har sagt noe om den. Jeg posta den i tilbakemeldingsgruppa jeg er medlem av på Facebook, men jeg tviler på at jeg får noen respons. Folk er veldig glade i å få respons, men ikke så veldig glade i å gi respons, ikke bare på tekst, men generelt i livet, jeg er jo sånn sjøl òg. Alt som angår meg er så utrolig viktig for meg, i motsetning til alt som angår andre.
Jeg prøver å tenke på åssen jeg kan framstille meg sjøl så filterløst og ekte som mulig i denne dagboka, en gedigen sjølmotsigelse. Sannheten er at jeg ikke aner åssen jeg egentlig er. Jeg har ikke peiling på åssen jeg er «meg sjøl», har ikke peiling på hvilke deler av meg som er «ekte» og hvilke deler som da nødvendigvis må være «falske». Jeg er jo så mye. Jeg er så fragmentert. Jeg veit bare at jeg skjemmes over å lese tidligere dagbøker jeg har prøvd å skrive, fordi det er så tydelig at jeg har hatt et innvendig håp om at noen skal finne dem når jeg er død og berømt og bli veldig imponert over livet mitt. Jeg har virkelig prøvd å skvise mitt innholdsløse liv for dét det er verdt. Prøvd å få mine patetiske fyllekuler til å virke farlige og grenseoverskridende.
Jeg håper internett er tilbake i morra. Jeg trenger å se RuPaul’s Drag Race Reunited.
Jeg vurderer å legge meg. Jeg sovna i seks-tida i morges, våkna igjen klokka ti, sovna igjen, våkna igjen klokka tolv, stod opp. Jeg har sovet vanvittig dårlig helt siden jeg blei permittert fra jobben. Uansett hvor tidlig jeg våkner om morgenen, og hvor trøtt jeg er utover dagen, sovner jeg nesten aldri før på morgenkvisten. Jeg snur ikke døgnet engang, våkner bare uansett en gang mellom ti og tolv.
Uten internett er det ikke så mye å finne på. Jeg kan lese – jeg leser Echo Mountain av Anna Kleiva nå og liker den – men jeg er jo så trøtt. Jeg kan spille, men jeg er på et frustrerende sted i Tomb Raider 2, det samme frustrerende stedet jeg var på sist jeg prøvde det spillet for noen år siden, og det frister ikke. Jeg føler etter å ha skrevet ei novelle på ni sider at jeg har skrevet meg ferdig for dagen.
Eller hva er det jeg sier. Hva er det jeg sitter her og gjør nå. Dette er allerede så utrolig mye lenger enn de to – tre avsnitta jeg hadde regna med å få skrevet. Fortsetter jeg sånn, er det jo ikke noe igjen å skrive om i morra. Det er jo ikke så mye som skjer fra dag til dag, mener jeg.
Jeg kan legge meg nå og høre en podcast-episode før jeg sovner. Jeg liker å sovne til lyden av vennene mine som snakker, bortsett fra at de er ikke vennene mine, de er tre amerikanere jeg aldri har møtt, som jeg sikkert aldri kommer til å møte, som ikke aner hvem jeg er, og likevel kjenner jeg dem så godt. Jeg føler at livet mitt er fullt av venner som ikke aner hvem jeg er.
Jeg må huske å skru av varmekablene før jeg legger meg. Termostaten driver og klikker av og på, med et veldig høyt klikk, og det driver meg fra vettet. Det er den samme grunnen til at jeg ikke orker å ha klokker hengende rundt hvor enn jeg er, tikkinga får meg til å gå på veggen, jeg klarer ikke å fokusere på noe annet enn tikkinga når den er der.
Det høyre øyet mitt svir. Jeg har tilbrakt store deler av dagen foran en skjerm i dag. Og jeg er allergisk mot alt som fins av pollen om dagen.
Hvis jeg går og legger meg nå, er sjansen stor for at jeg fortsetter å tenke i dagbokform også etter at jeg har lagt meg. Sjansen er stor for at jeg får lyst til å gå og finne dataen igjen og ralle i vei enda litt til, fordi tenk om noe jeg tenker viser seg å være veldig viktig. Det er bedre å ha for mange notater enn for få, er det ikke. Men sannsynligvis er det meste av det jeg skriver ekstremt lite interessant. Jeg bør bare sette på en podcast-episode for å overdøve de veldig lite spennende tankene mine.
Men jeg må spare litt til i morra.
Jeg skal legge meg nå. Skru av varmekablene. Drikke opp brusen, sette moussakaen inn i kjøleskapet. Vente en halvtime etter at jeg har drukket opp brusen før jeg pusser tenner. Så vaske ansiktet. Så høre podcast. Så håper jeg å få sove, men empirien fra de siste månedene tilsier at uansett hvor trøtt jeg er, kommer jeg ikke til å få sove før i morra tidlig.
Nå skal jeg gå og sjekke om moussakaen er kald nok til å settes inn i kjøleskapet.
Oslo, 24. mai 2020:
Dette med å skrive dagbok hver dag. Jeg trur det har noe for seg, litt som at toppidrettsutøvere trener litt hver dag, ikke like hardt som når de girer seg opp før et mesterskap, men det er viktig å holde musklene ved like. Jeg må holde skrivemusklene ved like.
Dette kan gå én av to veier. Jeg slutter etter dager eller uker, eller jeg sitter her fremdeles om ti år og snakker forhåpentligvis om noe annet enn at jeg mangler internett i leiligheten og at jeg ikke får sove. Jeg klarer ikke å komme inn i noen ordentlig yoga-rutine, for eksempel, men så er det andre prosjekter jeg har satt meg fore som jeg holder gående den dag i dag, mange år etter at jeg begynte.
Det ene er at jeg blei vegetarianer da jeg var tretten, eller strengt tatt pesketarianer. Foreldra mine pleide å spørre meg når jeg skulle begynne å spise kjøtt igjen, jeg trakk på skuldrene. Jeg har ikke spist kjøtt siden. Tvert imot har jeg siden den tida kutta ut fisk i tillegg.
Det andre er da jeg begynte å blogge i 2007. Jeg hadde vel ingen ambisjoner utover at «dette var gøy, dette prøver vi», men siden 2007 har jeg blogga minst én gang i måneden, som regel mye oftere, selv om det ikke er så mange som leser bloggen min.
Det tredje er skrivinga mi, men det blir noe litt annet igjen. Det føles ekstremt kleint å si det, men skriving er så utrolig naturlig for meg. Det er ikke en sånn ting jeg bestemte meg for å teste ut en gang, jeg har alltid gjort det, også før jeg faktisk kunne håndverket. Før jeg hadde lært å skrive tegna jeg bilder som jeg stifta sammen til noe som kunne ligne på bøker og fortalte historiene til mamma og pappa mens jeg bladde. Jeg har aldri slutta å skrive, aldri helt, det er fullstendig utenkelig å se for seg ei framtid der jeg ikke skriver. De gangene det er lenge siden jeg har skrevet noe, har jeg det ikke godt med meg sjøl. Jeg trur det var derfor jeg fikk en sånn rush av energi i går kveld, etter å ha skrevet ei novelle og bestemt meg for å begynne på dette dagbokprosjektet. Jeg trudde nesten jeg skulle stupe inn i en sånn virvelvind som jeg befant meg i for et års tid pluss siden. Jeg veit ikke helt hva som skjedde med meg da, men jeg hadde et voldsomt energioverskudd, jeg skreiv masse, sov lite, men i motsetning til nå var jeg heller ikke trøtt, klarte ikke å se en film eller en TV-serie fordi jeg bare ikke hadde ro i ræva, jeg måtte hele tida være på farta, var sykt rastløs. Det gikk over, nå er jeg mitt vanlige tiltaksløse jeg igjen. Men jeg merka det i går, at det er i meg. Det er nesten så jeg fysisk kan kjenne tannhjul i hjernen min som kverner når jeg holder på sånn. Det gjorde selvfølgelig at jeg, som forutsett, ikke fikk sove før på morgenkvisten i dag tidlig, enda så trøtt jeg var. Trur klokka var rundt fire eller fem da jeg sovna. Jeg håper jeg får sove bedre i kveld, men jeg må innrømme at jeg tok meg en liten blund – et ord jeg av ukjente grunner aldri har likt, forresten, men det fins vel ikke noe annet ord for det – før jeg begynte å lage middag i dag. Jeg prøver å unngå å sove på dagtid fordi jeg veit det ikke er bra for døgnrytmen, men jeg sov ikke lenge, og jeg sov ikke djupt. Uansett virker det ikke som om det har noe særlig å si fra eller til likevel, jeg sover tilsynelatende like dårlig uavhengig av dagsoving, koffein, trening eller what have you. Og apropos det: jeg bestilte meg nytt påfyll av Sedix og Lunixen på internett i stad – jeg har internett igjen! Huseierne kom hjem i går kveld og restarta tydeligvis ruteren! – jeg veit ikke om de egentlig hjelper, men jeg trur jeg sover bittelitt dårligere nå etter at jeg gikk tom. Plaseboeffekt er uansett bedre enn ingen effekt.
Sykt deilig å ha internett igjen.
Det er fortsatt ting i hodet mitt jeg ennå ikke har tatt stilling til om jeg bør skrive i denne dagboka eller ikke. Dette er jo i utgangspunktet ikke ment for lesing av noen, kanskje ikke meg sjøl engang, bare mitt lille forsøk på en slags daglig skrivemessig mindfullness, men det er faktisk ting ved meg sjøl som jeg skammer meg så djupt over at jeg ikke engang har lyst til å skrive orda rett ut. Jeg veit jo at det er sant, men å skrive orda virker fortsatt vanskelig. Men det betyr ikke at jeg skal ljuge til meg sjøl. Det har jeg gjort tidligere, og det er ikke bra for meg.
Jeg har ikke skrevet noe i dag, men det er greit. Jeg skriver jo strengt tatt nå, men «skriving» er ikke skriving, det er helt spesifikk skjønnlitterær skriving, akkurat som at «drikking» er ikke drikking, men konsum av alkohol. Jeg har en følelse av å ha gjort mye, men når jeg tenker meg om, har jeg gjort ganske lite. Jeg har spist frokost, vaska opp – røra på kjøkkenet er tette, men jeg er ennå ikke mentalt klar for å ha en rørlegger her – (og nå må jeg bryte inn i denne setningen med en parentes for å gjøre disse notatene oppmerksomme på at det i dette øyeblikk er et helt nydelig oransj like-før-sola-går-ned-lys ute) bakt paideig, begynt på et blogginnlegg, tatt den tidligere nevnte blunden, og jeg hater å måtte skrive det ordet, lagd resten av paien, spist cirka en tredjedel av paien, og her er jeg nå. Tenk at disse få, små tinga har tatt, hva blir det, ni timer eller deromkring? Vanvittig.
Planen for kvelden er å kanskje se en film. I morra skal jeg dusje og gå en tur til Mortensrud via skogen for å dra på polet.
Jeg håper jeg får sove greit.
Oslo, 25. mai 2020:
Herregud, så sliten det er mulig å bli av å gå en liten tur fra Hauketo til Mortensrud og tilbake igjen. Da jeg kom inn døra igjen for et par timer siden trudde jeg at det bare var en sånn nettopp-kommet-opp-den-lange-bakken-hjem-sliten, at det ville bli bra igjen av å legge meg på sofaen og lese litt, men neida, her sitter jeg etter å ha spist – spiste to paistykker og blei usannsynlig mett – og orker knapt å tenke. Føler meg fullstendig utslitt fortsatt. Jeg trudde det å gå en liten tur liksom skulle gi energi og greier og greier. Håpet er i det minste å få sove ordentlig i kveld; det er i hvert fall Mari sin teori at grunnen til at jeg nesten ikke har sovet siden mars, er at jeg gjør for lite, at jeg ikke blir sliten nok i løpet av en vanlig dag som ikke består av så mye fysisk aktivitet nå som jeg ikke har en jobb å slite meg ut på lenger. Det forklarer jo egentlig ikke hvorfor det er så lett for meg å få sove på dagtid, men tilsynelatende umulig å få sove om natta, men likevel. Jeg veit ikke hvor optimistisk jeg tør å være dog (som er et ord jeg aldri hadde sett for meg at jeg kom til å bruke i en setning, men here we are), for hver eneste kveld trur jeg jo at jeg skal komme til å få sove, jeg er jo så trøtt. Ta gårsdagen, for eksempel: jeg sovna i fire-tida i morges, akkurat som jeg alltid gjør. Det er jo ingen grunn til at det skal være annerledes i dag. Jeg har prøvd å trappe ned på energidrikk-konsumet mitt, men det eneste som er annerledes når jeg drikker en energidrikk en dag kontra når jeg ikke gjør det, er at jeg ikke er trøtt gjennom hele dagen. Jeg sovner til like ukristelige tider uansett.
Jeg fikk et akutt behov for å se Det hvite båndet da jeg spiste middag i stad, men jeg klarte ikke å finne den i DVD-samlinga mi. Jeg aner ikke om jeg noen gang har hatt den på DVD in the first place, men jeg hadde et håp om at jeg hadde den. Kan være jeg ikke har leita godt nok, bare. DVD-samlinga mi er, i likhet med leiligheten forøvrig, et eneste rot for tida. Jeg sier til meg sjøl at en dag skal jeg ta meg sammen og sette dem pent inn i bokhyllene i et system, men det er rart med det, jeg har liksom aldri lyst. Jeg fant But I’m a Cheerleader og vurderte å se den isteden, men den slo meg som litt for slitsom for den utslitte hjernen min akkurat nå. Jeg veit ikke hva det sier om meg som person: at jeg kan tenke meg å slappe av med Det hvite båndet, mens But I’m a Cheerleader er for mye forlangt.
Så hva skal jeg gjøre nå? Det er faktisk for tidlig å legge seg, klokka er bare snart halv åtte, men jeg veit ikke om jeg orker å gjøre så mye annet. Kanskje det må bli But I’m a Cheerleader likevel. Mens jeg drikker den sikkert deilig kalde Alohaen som jeg la i fryseren før jeg begynte å spise. Og hvis jeg er like trøtt når filmen er ferdig, kan jeg tillate meg sjøl å gå og legge meg, kanskje høre en podcast-episode først. Så blir det spennende å se om jeg sovner eller ikke.
Det fine med å ha begynt med dette dagbokgreiene: jeg føler et visst press om å gjennomføre planene jeg har satt meg fore. For hva skulle vel disse notatene bestått av, om jeg ikke hadde gjort annet enn å glo i veggen hele dagen?
Skal jeg rett og slett kline til med å skrive ned planene mine for morradagen òg, mens jeg først er i gang? Jeg skal sette på den nye spillelista til Robert og i løpet av den tida det tar å høre gjennom den, skal jeg gjøre så mye husarbeid jeg kan sånn at jeg forhåpentligvis ikke ender opp med å skamme meg altfor mye over forfatninga leiligheten min er i når elektrikeren kommer i midten av juni. Jeg har i utgangspunktet tenkt at tirsdager og torsdager skal være ordne-dager fram til det ser akseptabelt ut her. Eventuelt må det flere ordne-dager inn i kalenderen når det begynner å nærme seg og det fortsatt ser like ekkelt ut. Etter å ha ordna så lenge spillelista varer, skal jeg liksom gjøre yoga, men akkurat nå virker tanken på mer fysisk aktivitet i morra helt uutholdelig. Forhåpentligvis varer ikke denne utslittheten natta igjennom, men samtidig: hvorfor ikke, jeg sover jo nesten ikke uansett. Kanskje å drikke Alohaen i fryseren er en enda bedre idé enn jeg først tenkte. Alkohol får meg tross alt til å slappe av, både i musklene og mentalt.
Det er en rar suselyd inne i hodet mitt som dukka opp på vei opp den siste bakken hjem i stad. Jeg trudde den egentlig var en hodepine, men jeg veit ikke lenger. Den er som et svakt hvitstøy-signal på venstre side.
Folk jeg følger på Instagram har drevet og posta bilder av jacarandaen som blomstrer i LA nå. Skulle ønske jeg var i en LA-hage under jacarandablomster akkurat nå.
Oslo, 26. mai 2020:
Blei plutselig veldig trøtt. Veldig trøtt, og veldig mett. Dette med å bli plutselig veldig mett er noe som har skjedd flere ganger i det siste. Jeg syns liksom ikke jeg spiser så mye, men jeg blir stappmett likevel, særlig ei lita stund etter at jeg faktisk er ferdig med å spise. Ubehagelig mett, det er ganske rart. Og apropos veldig trøtt: jeg sovna ikke med én gang jeg la meg i går kveld, men relativt kort tid etterpå likevel! Følte meg uthvilt da jeg våkna i dag, og det var sinnssykt digg.
Suselyden i hodet har ikke blitt borte. Den minner om en hodepine på den måten at den liksom pulserer, og hvert dunk øker i frekvens og intensitet når jeg anstrenger meg, men det gjør likevel ikke direkte vondt. Måtte selvfølgelig google symptomer da jeg våkna i dag og fant ut at det ikke hadde gått over, men for én gang skyld beroliga det meg litt og fikk meg til å innse at det sannsynligvis ikke er en hjernesvulst.
Hadde egentlig tenkt å skrive noe om hvor vanskelig det er for meg å rydde, men jeg trur faktisk ikke jeg orker akkurat nå. Er liksom så innmari mett at alt virker slitsomt, haha. I tillegg til at jeg som nevnt er trøtt, men trøttheten kom liksom nå for kanskje en halvtime siden, det har ikke vært en vedvarende trøtthet i hele dag, så det er helt greit å være trøtt nå. Og jeg har gjort yoga i dag! Var ikke så flink til å rydde som jeg burde vært, men igjen: ryddig er ekstremt vanskelig for meg.
Nå må jeg bare fokusere på å spise opp resten av wrapen min. Det er såpass lite igjen at jeg bør kunne få det til. Det er altfor lite til å ta vare på, mindre enn en halv wrap. Og man kaster ikke mat. Det bør være overkommelig å få i seg mindre enn en halv wrap, sånn at jeg kan vente den designerte halvtimen før jeg pusser tenner og kan legge meg og høre podcast.
Jeg merker jeg gleder meg til å skrive dagbok hver dag. Det er jo ikke verst, bare det.
Oslo, 27. mai 2020:
Jeg står på venteliste for å komme inn på tredjeåret i Tromsø. Jeg fikk beskjeden i dag. Og det er jo selvfølgelig bedre enn tvert nei, samtidig som at sjansen for at noen sier fra seg plassen, ikke er veldig stor når det i utgangspunktet bare er sju plasser. På andreåret var det bare to stykker som sa fra seg plassen, og der var det femten plasser. Likevel håper jeg litt at noen av dem som har kommet rett inn ikke har penger til å fly opp og ned til Tromsø flere ganger i året med den økonomiske krisa corona-pandemien har ført med seg. Man kan sikkert argumentere for at jeg strengt tatt heller ikke har penger til det, jeg som har vært permittert siden mars, men jeg skal få det til å funke, det veit jeg. Jeg skal være forsiktig med å hevde å vite hva andre tenker og føler, men jeg er ganske sikker på at det ikke er noen som har så lyst på den plassen som det jeg har. (...) Til og med Morten sa det til meg på slippfesten til Runa; at blant alle studentene i kullet, var jeg den han hadde minst trua på at kom til å gi opp. Anne og Morten veit det jo: at jeg jobber på, at jeg ikke gir opp, at jeg ville gitt alt om de hadde gitt meg plassen. Jeg aner ikke hvor mange som har søkt eller hvilken plass jeg har i ventelista, men jeg håper så inderlig at det kommer til å åpne seg en plass. Og om det ikke gjør det, kommer jeg til å bli nødt til å gjøre det skumleste i hele verden: å sende inn prosjektet mitt, Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, til et forlag. I første omgang Oktober. Øyvind der har allerede lest Mjuke, svarte stjerner, som selvfølgelig ikke endte med utgivelse, men i det minste med en konsulentuttalelse. Jeg føler det litt på samme måten nå som etter konsulentuttalelsen: det er fint å bli lest og tatt på alvor og sett et potensiale i, men veldig kjedelig å snuble på målstreken. Nå er ikke mållinja fullstendig ute av rekkevidde denne gangen, men jeg prøver å forberede meg på det verste sånn at jeg heller i så fall blir positivt overraska istedenfor dritskuffa. Hvis jeg skal gjøre noe så kleint som å «stirre djupt inn i meg sjøl» kan det hende at hovedgrunnen til at en plass på tredjeåret ville betydd så mye for meg, er at da kan jeg utsette innsending av manus enda litt til. For om forlaga refuserer Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som er det beste jeg noen gang har skrevet, åssen kan jeg da noen gang ha noe håp om å bli utgitt?
Ute gråter Nora hjerteskjærende. Jeg trudde det var noe alvorlig i veien før jeg hørte henne si «jeg falt på gresset!» igjen og igjen, noe som jo tross alt ikke er så ille, hun kunne falt på asfalten. Døra åpna seg nettopp, Suong eller Kjartan hørte henne også, alt går nok mye bedre med henne nå.
Og om ingen forlag vil gi ut Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og jeg ikke kommer inn på tredjeåret i Tromsø, har jeg jo heller ingen måte å utvikle og forbedre meg på. Jeg klarer det ikke på egenhånd. Det er det som er så vanskelig med skriving. Jeg trur jo at det jeg skriver er godt nok til å bli utgitt med litt hjelp fra en redaktør eller et forfatterstudium, men om jeg akkurat ikke er god nok til å få den hjelpa, kommer jeg jo ingen vei.
Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med å skrive dette. Jeg hadde planlagt å skrive i dag, men nå har jeg ikke lyst. (...) El-tilsynsmannen kommer i morra. I utgangspunktet skal han jo ikke inn i min leilighet før i juni, men jeg fikk melding fra Suong i stad om at han kommer til dem, så jeg bør sikkert i det minste rydde og støvsuge gangen i tilfelle han vil ta en kikk på sikringsskapet. Forhåpentligvis finner han feilen hos dem i morra sånn at han ikke trenger å komme hit i juni i det hele tatt, men kjenner jeg meg sjøl og mine voksenskills rett, er det nok hos meg.
Jeg snakka med Vibeke i stad, hun minte meg om at jeg virkelig bør ta meg sammen og ringe koronatelefonen i morra sånn at jeg kan vite om jeg kan teste meg eller ikke, og forhåpentligvis få et svar på om hostinga mi, som har vært der siden mars, er noe å bekymre seg for eller ikke. Forhåpentligvis er det ikke korona, men bare lungekreft eller cystisk fibrose. Hvorfor er det så innmari vanskelig og skummelt å ringe? Hadde det vært å gå innom et kontor og spørre om nøyaktig det samme som jeg skal spørre om via telefon, hadde det jo ikke vært noe stress. Kanskje jeg må drikke meg til mot i morra. Det fine med telefon, er jo at ingen kan lukte noen eventuell alkoholånde.
(...)
På den positive sida trur jeg at suset i øret/hodet mitt er borte. Kanskje jeg ikke hadde hjernesvulst likevel.
Fristen for å takke ja eller nei til ventelisteplassen (?) er den 1. juni. Jeg har allerede takka ja, hva annet kan jeg vel gjøre. Kanskje noen glemmer å svare eller lar være å svare eller takker nei til sin plass innen da. Får jeg ikke beskjed om at jeg har kommet inn kort tid etter den 1. juni, trur jeg det aller meste av håpet mitt kommer til å renne ut i dass.
