Inspirasjon: Meow Wolf

Installasjon er en av mine yndlingssjangre når det gjelder visuell kunst. For meg er det å kunne gå inn i eller inn i mellom et kunstverk den ultimate måten å ta innover seg sanseinntrykka på; det kan være som å gå inn i en annen verden, det kan skape en alternativ virkelighet for meg, kunsten omgir meg på alle kanter og trenger gjennom huden min fra alle dimensjoner, kort fortalt: noen av mine aller sterkeste kunstopplevelser er det nettopp installasjoner som har stått for.

Meow Wolf er et kunstkollektiv som har… et galleri? et kunstlokale? en intellektuell leikeplass? i Santa Fe, New Mexico. Jeg kjenner til det fordi artister – og podcastere! – jeg er fan av har opptrådd der. Ifølge hjemmesida deres: "Meow Wolf creates immersive and interactive experiences that transport audiences of all ages into fantastic realms of story and exploration. This includes art installations, video and music production, and extended reality content." Med andre ord: de gjør alt det jeg elsker ved installasjonskunst, eller kunst i det hele tatt. 

Jeg har selvfølgelig aldri vært der, fordi min økonomiske situasjon dessverre ikke tillater meg å reise hvor enn jeg vil i verden, så å oppleve Meow Wolf fra avstand er mitt foreløpig eneste alternativ. La oss hoppe gjennom et ormehull og komme ut igjen på den andre sida i et univers som både ligner og ikke ligner vårt eget:

(Fra Trash Temple av Corinne Loperfido og Damon Williams, lagd utelukkende av søppel)

"Imagine if Red Grooms, Tim Burton, and George Lucas designed a Pee-wee’s Playhouse for Planet Naboo. (…) And that they in turn constructed a full-immersion theme park that is part mystery story, part self-guided journey through time, space, and alternative realities."

(Fra House of Eternal Return, en interaktiv installasjon av over hundre kunstnere, inkludert Pip & Pop.)

(Faktiske drikker som kan kjøpes og inntas i kafeen deres!)

Videre

Jeg veit det er lenge siden sist, men dagene sklir over i hverandre for meg. Med det sagt: jeg har klart å finne en slags rutine i hverdagen. Jeg ser mye film, skriver litt nesten hver dag, gjør yoga nesten hver dag, og de gangene jeg verken skriver eller gjør yoga går jeg som regel en tur. Nå har det nesten blitt sånn at jeg ikke skjønner åssen jeg fikk tid til noe som helst da jeg fortsatt var i jobb, og jeg jobba ikke heltid engang. Jeg har til og med lest en del i det siste, godt hjulpet av yoga-spillelista mi på Spotify. Jeg har slitt med konsentrasjonsvansker siden jeg var liten, noe som er hovedgrunnen til at jeg leser så lite som jeg gjør, men jeg har funnet ut at hvis jeg hører på dronete musikk med lite utvikling ganske høyt på headset, klarer jeg å finne et slags fokus også hvis jeg leser på offentlige steder.

Etter mye angst og stress har jeg endelig sendt inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til et forlag. I første omgang har jeg sendt det til Oktober, fordi det er yndlingsforlaget mitt, og så skal jeg heller prøve de andre forlaga om det ikke går noen vei der. Det er så skummelt at jeg holder på å dø, men jeg lovte meg sjøl at det var dette jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på tredjeåret i Tromsø – og det gjorde jeg jo ikke. Selv om det blir tidenes nederlag om jeg blir refusert, har jeg jo innsett at jeg i teorien ikke har noen ting å tape fordi jeg nå har nådd det punktet hvor jeg ikke kommer noe videre med prosjektet på egen hånd. For noen år siden ville jeg syntes det var ubehagelig å snakke om at jeg har sendt inn tekst til forlag, sånn i tilfelle det ikke blei noen utgivelse, men det er ingen skam i å bli refusert, og jeg syns det uansett er en ukultur i sosiale medier å bare dele positive opplevelser. Nå er jo ikke jeg akkurat noen influencer som mange ser opp til, og det skal vel også sies at godt over halvparten av blogginnlegga mine er relativt sutrete likevel, men jeg trur også det er sånn at det er mer spennende å kunne følge en prosess enn å bare få vite resultatene. Jeg veit ikke helt hvor spennende bloggen min er i utgangspunktet, men dere skjønner forhåpentligvis hvor jeg vil hen. 

Men dere, dette er jo den forferdelige sannheten om skriving: det er jo nesten like ille om det blir gitt ut som om det ikke blir det. Eller, "ille" er kanskje ikke det riktige ordet. Kanskje "skremmende" er bedre? Denne romanen er jo langt fra å være noen sjølbiografi, men det er likevel stoff som har kommet fra meg, og det er utvilsomt det mørkeste av prosjekta mine. På forfatterstudiet i Tromsø snakka vi om at lesere som kjenner forfatterne har en tendens til å lese alt forfatterne skriver som om det var basert på virkelige hendelser uansett om det er tilfellet eller ikke, ikke minst fordi folk flest er veldig sjølopptatte og har veldig lyst til å se en fiksjonalisert versjon av seg sjøl i bøker skrevet av folk de kjenner. Går man ut fra at hovedpersonen i Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er en eller annen versjon av meg sjøl, setter ikke akkurat det meg i noe godt lys. Og det verste av alt er jo at det ikke er så veldig vanskelig å argumentere for at han nettopp er en eller annen versjon av meg sjøl, nettopp fordi han har jo sprunget ut av min bevissthet. Uansett hva det er jeg skriver, tar jeg utgangspunkt i mine egne tanker og erfaringer, for hva ellers skulle jeg tatt utgangspunkt i. De fleste som leser denne bloggen er jo kunstinteresserte mennesker som skjønner at man kan skape ubehagelig kunst uten nødvendigvis å være spesielt ond sjøl, men av erfaring og observasjon er det massevis av folk som kanskje ikke leser så mye i utgangspunktet, eller som leser bøker som er veldig annerledes fra det en sjøl skriver, som syns det er stas å lese akkurat denne boka fordi den er skrevet av noen de kjenner. Jeg blir rett og slett litt ukomfortabel når folk jeg kjenner utafor skrive- og kunstsammenheng sier at de er nødt til å lese boka mi når den kommer ut; jeg må jo bare ta det som et kompliment, men ofte tenker jeg at det er ganske mange folk jeg kjenner som jeg egentlig ikke vil at skal lese denne (eventuelle) boka i det hele tatt… rett og slett fordi jeg er redd de ikke skal forstå at selv om hovedpersonen min har noen likhetstrekk med meg, betyr ikke det at alt han tenker og gjør er ting som jeg tenker og gjør.

Jeg minnes en av yndlingsepisodene mine av Girls som, til tross for all sin komikk og harselering med *kremt* visse typer folk, tross alt hadde et godt poeng:

Juli 2020

Opplevelser: Utdrikningslaget til Mari. Spillekveld hos Mari. Hundepass. Tapas på Anchas bodega med Eirin og Eirik. Byturer med gode venner. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: Ikke noe av interesse for omverdenen.

TV-serie: Jeg har omsider fått ræva i gir og sett tredje sesong av Westworld, noe jeg egentlig har prokrastinert litt fordi andre sesong gjorde meg så innmari forvirra. Denne gangen venta jeg til alle episodene i sesongen lå ute før jeg ga meg i kast med den, og det trur jeg var en god idé, for tredje sesong minner enda mindre om utgangspunktet enn det andre sesong gjorde. Serien spinner jo i og for seg videre på ideene den introduserte i første sesong, men hvis det var western-aspektet som gjorde at man likte serien i begynnelsen, kan man bare droppe tredje sesong, for nå er det iskald sci-fi for alle penga. Det er tidvis vanskelig å holde tunga rett i munnen gjennom tredje sesong, men for min del hjalp det en del å se episodene med ganske kort mellomrom. Og hvis man bare aksepterer at dette har gått ganske langt vekk fra den serien det hele starta som i første sesong, er dette ganske bra, altså, og framtidsvisjonene av Los Angeles og San Francisco ser rålekre ut. Nå skal det sies at det at man aldri helt veit hva og hvem som er ekte, gjør at det føles som om det ikke nødvendigvis står så mye på spill, og jeg klarer dermed heller aldri å knytte meg ordentlig til noen av karakterene, men jeg syns likevel denne sesongen tar opp mange spennende politiske og filosofiske sci-fi-problemstillinger. 

Film: Final Girl, Area 51, It Chapter Two, Scarface, The House That Jack Built, Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga, Looper, The Old Guard, Get Out, Det hvite båndet, Thelma & Louise, Jakten på hukommelsen, The Texas Chainsaw Massacre, Mulholland Drive, I morgen danser vi, Under the Skin og Alien.

Det er søtten filmer, det! Og jeg trur jeg må gjøre noe så usolidarisk som å snakke om to av de mest anerkjente filmene av dem, for det var nå en gang sånn at det var de som gikk mest inn på meg.

Dere, Scarface. Jeg endte opp med å se den litt fordi jeg hadde god tid til å se film en kveld, og litt fordi jeg av en eller annen grunn var i humør til å se en sånn film som jeg ikke nødvendigvis tenker at er helt min greie i utgangspunktet, men som jeg likevel føler at jeg på et eller annet tidspunkt "bør" se for å kunne rettferdiggjøre å kalle meg sjøl filmnerd. Jeg hadde faktisk ikke sett for meg hvor intenst underholdende den skulle vise seg å være! Selvfølgelig er det en del ting som føles litt utdatert når man ser en film nærmere førti år etter at den kom, mens andre deler av den oppleves veldig fresht også i dag. Og for et nydelig neonbada åttitalls-Miami vi blir tatt med inn i! Også så mye herlig synthpop på soundtracket, a gitt! Jeg blei rett og slett litt overraska over hvor gøy jeg hadde det mens jeg så denne filmen.

And now for something completely different: Det hvite båndet. Jeg var på ingen måte overraska over hvor bra denne var, for Michael Haneke er en hinsides god filmskaper, men det er få ting som oppleves så tilfredsstillende som når skyhøye forventninger innfris. Denne filmen er perfekt skrevet. Sånn helt seriøst. I min egen skriving er jeg ofte på leiting etter den perfekte balansen mellom underforklaring og overforklaring, ekvilibriet der ting ulmer så ubehagelig under overflata at du ikke klarer å kvitte deg med den ugne følelsen på dagevis, selv om du har vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hvor det gjør vondt. På sett og vis minner denne filmen meg litt om novellene til Kjell Askildsen. Både han og Haneke er mestere i antydningas kunst. Dette er #goals.

Bok: Jeg har jo prøvd å lure dere til å tru at jeg leste to bøker på én gang denne måneden, men det klarte jeg altså ikke. Jeg har bare klart å konsentrere meg om én av gangen, og det har vært Hva er tid av Truls Wyller. Jeg syns Hva er-serien til Universitetsforlaget er ganske kul, men det må kanskje nødvendigvis bli sånn at ei kjapp og grei innføring i et gitt tema ikke alltid går så i dybden på noe som det man kanskje skulle ønske. Men jeg er likevel takknemlig for denne innføringa, og ikke minst for referanselistene til videre lesning som var å finne etter hvert kapittel. 

Musikk: Says av Nils Frahm. Det var alt.