Kristine mener ting om de gjenværende deltagerne av RuPaul’s Drag Race UK sesong to

I tilfelle det ikke skulle være åpenbart: dette innlegget inneholder spoilere for alle som ikke er à jour med sesong to av RuPaul's Drag Race UK.

Jeg leste en artikkel fra The Independent her forleden, og jeg er så enig med mye av det som står i den. Jeg liker jo selvfølgelig US-versjonen av RPDR godt, og jeg koser meg masse med sesong tretten, men i takt med at konseptet har vokst i popularitet, har premiene blitt mer grandiose og det står mer på spill enn noen gang. Man kødder ikke med drag lenger i USA, det har blitt ramme alvor.

Og da er det desto deiligere å lene seg tilbake og nyyyte det aldeles vidunderlige fjolleriet som er UK-versjonen. I Storbritannia er det ikke så mye pageantry som i USA, men det er desto mer rølp og kødd – og som The Independent-artikkelen refererer til, nådde sirkuset nye høyder i forrige uke med Eurovision-parodien UK, Hun?, som alle faktisk trenger å høre, uansett om man liker drag eller ikke:

Og om dette hadde endt opp med å bli Storbritannias faktiske bidrag til Eurovision, hadde jeg stemt dritten ut av det! 

Planen min med dette innlegget var i utgangspunktet ikke å gjenfortelle innholdet i The Independent-artikkelen, for den kan dere jo egentlig bare lese sjøl, men å snakke om de gjenværende queensa nå som vi er cirka halvveis i konkurransen. Jeg kunne selvfølgelig venta til vi var nærmere finalen, som jeg gjorde med sesong tolv av US-versjonen i fjor, men jeg hadde lyst til å gjøre det nå, så derfor.

A'Whora

Jeg veit at jeg ikke var den eneste som fikk Adore Delano-vibber første gang vi møtte A'Whora. 

De ligner ikke bare av utseende, men også av personlighet. Og i likhet med Adore, mislikte jeg A'Whora skikkelig i starten, men etter hvert som sesongen har utfoldt seg, har jeg blitt mer og mer glad i henne. Hun sa det vel i en episode sjøl òg, at hun er et ganske klassisk eksempel på noen som tar på seg en "sour-faced bitch" fasade for å skjule svakhetene sine, uten å innse at de såkalte svakhetene slettes ikke er svakheter, men en veldig genuin sårbarhet som gjør at vi bare liker henne desto bedre. Og ved å gradvis tørre å åpne seg, har hun gitt seerne tillatelse til å omfavne henne. Brytningspunktet kom for min del i Morning Glory-episoden, der hun måtte samarbeide med Tia Kofi, som hun fram til da hadde slengt masse dritt til. Og for et samarbeid det var! Det viste seg at de to jobba fantastisk sammen, og A'Whora var min favoritt blant alle i den utfordringa. Hvem hadde trudd at den arrogante og iskalde motedronninga hadde flere talenter enn å se bra ut på runwayen? 

Hun har faktisk humoristisk teft i bøtter og spann, og jeg syns også hun var en av de beste i denne ukas Snatch Game – for ikke å snakke om i UK, Hun. Og nå som jeg endelig liker personligheten hennes òg, har det blitt ganske klart for meg at A'Whora faktisk har det som skal til for å vinne hele sulamitten. For bare se på disse fantastiske runway-looksa, da!:

Bimini Bon-Boulash

Jeg var litt – jeg veit ikke om dette er det riktige ordet for det, men – fiendtlig innstilt overfor Bimini etter første episode fordi hun endte opp med å sende Joe Black hjem – og utelukkende basert på førsteinntrykk var Joe Black den jeg likte best. Jeg syns fortsatt ikke Joe Black fortjente å være den første til å forlate konkurransen, og jeg skulle så gjerne sett mer enn hva hun hadde å by på, men da hun kom tilbake igjen for så å enda en gang bli sendt hjem etter UK, Hun var jeg faktisk enig med dommerne, så dermed oppnådde jeg en slags sjelefred. Men! Jeg rakk ikke å være bitter lenge for at Bimini blei værende istedenfor Joe Black, for allerede uka etter var det klart for Rats: The Rusical, og som Depravity var Bimini herlig rå og rufsete. 

 

For Bimini har liksom en slags grunge-faktor ved seg som jeg setter veldig pris på, hun har litt frynsete kanter, og jeg elsker når hun tar det med seg og lar det bli en del av uttrykket sitt, som hun gjorde i Morning Glory, i UK, Hun? og ikke minst som denne sesongens soleklare morsomste i Snatch Game:

For selv om hun er allsidig, gjør hun likevel alt på sin måte, og særegenheten hennes skinner gjennom uansett hvor mange forskjellige komfortsoner hun beveger seg ut av. Hun er et veldig godt eksempel på at man ikke trenger å miste seg sjøl bare fordi dommerne vil se flere sider av en. Og apropos flere sider: hun er faktisk også veldig overbevisende som glamorøs fashionista: 

 

Ellie Diamond

Ellie Diamond er sesongens yngste deltager, og på mange måter er det ganske tydelig. Hun er ekstremt god med sminke og klær, men virker litt tilbakeholden når hun framfører noe, om det så er impro eller dans eller hva som helst. Dette gjør at jeg tenker at hun som tjueénåring kanskje er mer vant til å gjøre drag på sosiale medier enn på old school-måten – altså på nattklubber og scener; rein spekulasjon fra min side, altså, men likevel. Ellie har aldri vært direkte dårlig i noen av utfordringene, men hun har heller aldri vært den jeg ikke har klart å ta øya fra – bortsett fra på runwayen. Selv om hun også på runwayen kan virke litt usikker, er det likevel ikke til å komme ifra at hun har stått bak noen av de sterkeste looksa denne sesongen. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg syns Lawrence Chaney burde ha vunnet over henne i Who Wore It Best-utfordringa. 

Med litt mer erfaring i bakhånd og en større sjølsikkerhet som jeg er helt sikker på at vil komme med alderen, trur jeg Ellie kan nå langt, men foreløpig syns jeg ikke hun fortjener å bli krona Storbritannias neste drag superstjerne.

Lawrence Chaney

Det er jo helt åpenbart at RuPaul sjøl er veldig svak for Lawrence Chaney, og det er lett å skjønne hvorfor. For hun er veldig sjarmerende, morsom og lett å like; hun har rett og slett den berømte x-faktoren i bøtter og spann som det er vanskelig å sette fingeren på, men som er lett å kjenne igjen, og som også har gjort drag royalties som Alyssa Edwards og Vanjie til de levende legendene de er. 

Og som en person som har slitt og sliter med sjølbildet, merker jeg at jeg blir litt ekstra glad i henne når hun snakker om at drag er hennes måte å være sexy på, fordi hun ute av drag ikke føler seg konvensjonelt attraktiv, og at hun har blitt mye mobba på grunn av størrelsen sin. RuPaul's Drag Race har aldri blitt vunnet av noen som ikke er slanke, og nå er ikke det at hun er stor et argument i seg sjøl for at hun bør vinne, men det hadde faktisk vært veldig forfriskende å få vår første plus-size drag superstjerne. Det som derimot er et veldig godt argument for at hun bør vinne, er at hun har gjort det bra i hver eneste utfordring (kanskje bortsett fra i de som dreier seg om sang og dans… men som hun sjøl synger i UK, Hun: "but I'm so witty!", og det faktum at hun uansett gir alt også på de områdene der hun veit hun er svak, er vel så viktig som faktisk talent). Hun har et stort humoristisk talent, ei udiskutabel utstråling og noen av denne sesongens beste looks, for eksempel min personlige favoritt av det hun har presentert så langt på runwayen, denne Ed Gein'ske horrorkreasjonen:

Sister Sister

Jeg har dessverre ikke så mye positivt å si om Sister Sister. Hun har kjeda meg gjennom hele sesongen, og jeg syntes hun burde dratt hjem istedenfor Tia Kofi denne uka. At hun ikke fikk bunnplassering var beyond me, for hennes Snatch Game-innsats imponerte meg ekstremt lite; de gangene hun var litt morsom, var når hun prøvde å gjøre det samme som Alexis Mateo gjorde bedre som Walter Mercado i All Stars 5. Og det er ikke den eneste gangen hun har vist seg å være veldig uoriginal: seaside-looken hennes var, som vi alle så, en dårligere versjon av A'Whora sin, og denne ukas preHERstoric-look var en dårligere versjon av Aquaria sin inner saboteur-look fra US sesong 10.

Oh, og nevnte jeg at hun burde gått ut istedenfor Tia Kofi denne uka? Hva med istedenfor Joe Black i første episode? Den eneste gangen hun har bevist for meg at hun fortjener å være med, var da hun lipsynca mot Ginny Lemon til You Keep Me Hangin' On – og Ginny Lemon peaced out og Sister fortsatte å lipsynce med en energi jeg ikke visste at hun var i stand til å mane fram – og hadde hun bare tatt med seg den energien inn i de faktiske utfordringene, kan det hende jeg hadde likt henne bedre. 

Og Tia Kofi hadde i det minste en veldig sjarmerende personlighet, men jeg syns ikke Sister Sister virker spesielt sympatisk engang. Jeg håper helt ærlig at Sister Sister er den neste som må forlate konkurransen.

Tayce

Bare for å ha sagt det først som sist: HERREGUD TAYCE ER SÅ SINNSSYKT PEN. 

I likhet med A'Whora fikk jeg litt mean girls-vibber fra Tayce til å begynne med, men nå har jeg endt opp med å elske henne av hele mitt hjerte. Hun er morsom, sjarmerende og kul på en ekstremt genuin måte, det er liksom noe veldig oppriktig ved henne, og det er rett og slett veldig vanskelig å ikke like henne. Hun er karismatisk og god i det aller meste, men jeg må innrømme at hun aldri har gitt meg hakeslepp med talentet sitt på samme måten som det A'Whora, Bimini og Lawrence har gjort. Hun har derimot gitt meg hakeslepp på runwayen gjentatte ganger, og ikke bare med looksa sine, men HALLO KAN VI SNAKKE OM DEN ALLEREDE LEGENDARISKE LIPSYNCEN TIL MEMORY?? Og jeg visste ikke at den sangen var fra Cats engang før for noen dager siden, så nå er jeg nødt til å forholde meg til det faktum at jeg tydeligvis er en sånn person som liker sanger fra Cats, haha. PreHERstoric-looken hennes var min favoritt denne uka sammen med A'Whora og Bimini sine, og ikke bare viser det fram moteteften hennes, men sammen med hele framtoninga hennes og måten hun beveger seg på gjør hun dette til mer enn å bare vise fram en look, hun gjør det å gå på runwayen til performance-kunst:

Og la oss nå ikke glemme det at hun står bak denne ikoniske replikken, som dukker opp i hjernen min på en nesten daglig basis:

Lunisand – episode 5: En dronnings krone

I likhet med forrige episode er ikke denne månedens Lunisand helt uproblematisk, og den inneholder ei skildring av et overgrep som jeg sannsynligvis ville skrevet helt annerledes i dag. Jeg har ikke beskrevet sjølve overgrepet, bare det som skjer rett før, men om det er noe du helst ikke vil lese, så syns jeg du skal hoppe over denne episoden, eventuelt bare lese første del (over linjeskiftet), eller slutte å lese når Ylva har gått ut på verandaen. Så kan man jo spørre seg hvorfor jeg i det hele tatt bestemte meg for å ha med et overgrep i en tekst som utelukkende var ment som underholdning og moro, men jeg har ikke noe annet svar på det spørsmålet enn at jeg for tretten – fjorten år siden ikke visste eller skjønte bedre.

Klikk her for eldre episoder av Lunisand.

(Jeg er low-key fortsatt litt stolt av den siste setninga i det andre avsnittet.)

Ylva Serpiente – 16 år, Skorpion. Datter til Lulu, søster til Nico. Kjølig og arrogant, og liker å titulere seg selv som ”dronning av skolegården.” Har lett for å forelske seg, men til tross for massiv popularitet på skolen, har hun ennå ikke kjæreste.
Nico Serpiente – 17 år, Vær. Sønn til Lulu, bror til Ylva. En sporty og populær fyr som mer enn gjerne går på fest med sine venner. Hans store hobby er å bygge roboter, og har som drøm å bygge en androide en dag.
Lulu Serpiente – 41 år, Skorpion. Mor til Nico og Ylva. Stresset alenemor på jakt etter en mann å dele livet med. Er sykemeldt fra jobben på grunn av utbrenthet. Er depressiv i perioder der hun sørger over kjærligheten hun aldri fikk.

Da Lulu Serpiente trykket ned dørklinken og danset på skyer inn i rommet, kunne ikke hennes to barn Ylva og Nico annet enn å smile. Dette var tredje gang hun hadde vært ute med han som endelig hadde vunnet hennes dystre hjerte. Begge søsknene mistenkte at hun og denne Jonathan, som han het, hadde kjent hverandre i hvertfall noen uker allerede, men det var altså først nå at det var offisielt. Moren var forelsket, og det syntes. Det vanligvis så ustelte håret var satt opp i en delikat frisyre, og hun hadde til og med sminket seg.
   Lulu hadde i en lengre periode vært sykemeldt. Ofte kunne datteren eller sønnen komme over henne der hun satt sammensunket på rommet sitt med flere fotoalbum foran seg; album fra den tiden de hadde vært små og hennes daværende ektemann fortsatt hadde bodd sammen med henne. De hadde derimot gått gjennom en opprivende skilsmisse for så lenge siden at Ylva og Nico ikke kunne huske det engang. Siden da hadde moren hatt vanskeligheter for å knytte seg til andre menn, samtidig som hun lengtet etter kjærligheten lik fiskebollen lengter etter havet.
   Nå så derimot ting ut til å være i endring. De vanligvis så bleke kinnene var rosenrøde, og de dypbrune øynene strålte.
   ”Når får vi møte drømmeprinsen, da?” smilte Nico, og reiste seg opp fra sofaen.

   Lulu hang fra seg jakken i entreen før hun svinset inn i stuen, stadig med et drømmende ansiktsuttrykk.
   ”Allerede i kveld”, kvitret hun, ”jeg ba ham med hjem til meg, og han sa han skulle komme så snart han hadde lagd middag til sønnen sin.”
   Nico og søsteren Ylva vekslet blikk. De hadde da fortalt moren…?
   ”Du husker at jeg skal ha fest i kveld, ikke sant?” spurte Nico hakket kvassere enn han hadde tenkt, og rynket brynene.
   Dette stoppet Lulus vrikkende bevegelser rundt om i rommet, og smilet hennes forduftet.
   ”Det… hadde jeg glemt”, innrømmet hun tonløst, og ble stående og stirre nedslått i gulvet.
   Ylva himlet megetsigende med øynene mot broren, og Nico sukket lavt. Alle visste at det ikke var særlig kult hvis foreldrene var til stede på festen, og enda mindre kult ville det bli om morens date også skulle overvære begivenheten.
   Omsider, etter at begge partene hadde sittet en stund i en intenst trykkende stillhet, åpnet Lulu munnen og sa: ”Kan dere ikke kansellere det, da? For min skyld?”
   Nico knyttet nevene og sa hardt: ”Nei. Det er for seint.”
   Morens ansiktsuttrykk i det øyeblikket var som et piskeslag mot hjerteroten, men Nico ombestemte seg ikke. Vennene hans regnet med ham. Alle visste at fest hos Serpiente var månedens midtpunkt, og alle Lunisands ungdommer hadde gledet seg til dette helt siden juli. Det var utelukket å blåse av det hele nå. Enten måtte moren og Jonathan ut av huset, eller så fikk de rett og slett prøve å beherske seg mens turtelduene holdt på med sitt. Noen avlysning kom ikke på tale uansett.
   ”Hør, vi kan inngå et kompromiss”, foreslo Lulu, og prøvde seg på et diplomatisk smil. Hun lyktes bare halvveis.
   ”Jonathan og jeg kan holde oss ovenpå, så kan dere og alle gjestene deres ha hele underetasjen for dere sjøl. Hva sier dere til det?”
   Nico så på søsteren for å få vite hennes mening. Da han så at hun trakk på skuldrene samtidig som en antydning til et smil viste seg i ansiktet hennes, så han på moren og sa: ”Avtale.”
   Lettelsen kunne likeså godt ha vært et blinkende neonskilt over hodet på moren idet hun hørte de ordene, og med kun et pust som stemme sa hun: ”Tusen takk!” før hun skyndte seg opp trappen for å pynte seg enda mer.
   Tilbake var Nico og Ylva. Sistnevnte lå henslengt i sofaen mens hun plukket fornøyd på sin lyserosa neglelakk, mens førstnevnte stod med armene i kors og dype nyver i pannen.
   ”Chill, broder’n”, sa Ylva, ”det er bare å la være å gjøre de helt store krumspringa. Slapp av, vi tar det igjen neste gang!”
   ”Jo da”, sa Nico, men han virket ikke overbevist.
   For å ha noe annet å tenke på enn deres ultrakjipe opphav, sa Nico: ”Jeg håper ikke hun der nye i klassen din kommer, ass. Hva var det hun het igjen? Theresa?”
   ”Ja, hun er så jævlig luni”, istemte Ylva, ”men jeg trur du kan ta det med ro. Rikmannsvalper som henne sitter sikkert bare hjemme og spiser hummer og diskuterer politikk på en fredagskveld.”
   Nico lo litt, og innså at søsteren nok hadde rett. De kom sikkert ikke til å se noe til McLurv-snørrungene.

Litt senere var det stappfullt av mennesker i den trange førsteetasjen hos Serpiente. Både Nico og Ylva var blitt gode og brisne, og humøret steg i takt med hver boks med øl de fikk i seg. Stemningen var på topp, tunge rytmer med undergrunnstrance pumpet ut fra stereoanlegget, og nye folk strømmet stadig på. Ingen av søsknene var sikre på om de visste hvem alle var, men hvilken rolle spilte det? De hadde det sinnssykt moro, og det var det som telte.
   Ylva hadde nettopp kløvet opp på bordet for å underholde resten av mylderet med bedugget dans, da en åttendeklassing sjanglet bort til henne. Stakkaren hadde sikkert aldri drukket før i hele sitt liv, og var blodsprengt i blikket. Talen var så snøvlete at Ylva måtte konsentrere seg for å høre skikkelig hva han sa idet han åpnet munnen.
   ”Duh er shå jææævla fihn”, flirte han, men datt i samme øyeblikk idet noen kom til å skumpe borti ham. Et rabalder fulgte idet han rev med seg en krystallbolle som stod strategisk plassert på et bord bare litt ifra ham, og snart lå han på gulvet og hylte med et blødende kutt i pannen.
   Det var først da at Ylva gjenkjente ham. Det var Ravn Fraz, sønnen til borgermesteren, som alltid hadde klenget på henne og resten av elevene fra videregående som en mygg. Han higet etter å ha noen kule eldre venner å skryte av, og var selv overbevist om at de var like fan av ham som det han var av dem, og det til tross for gjentatte forsøk fra blant andre Ylva på å fortelle ham at han ikke var noe annet enn en patetisk wannabe. Det var derfor til pass for ham, tenkte Ylva, at han nå lå på gulvet i en stadig voksende blodpøl og gråt som en drittunge. Hun var dronningen av skolegården, og hun skulle vise ham at hun også var dronningen av festen.
   Takk og lov hadde de ikke sett noe til verken Theresa eller han der emobroren hennes. De visste sikkert ikke at det var fest engang. Hvem skulle ha fortalt dem det? De hadde jo ingen venner.
   Alt så ut til å bli vellykket. Ylva slang en kommentar til noen yngre jenter om at de så ut som horer tatt til fange av en gal make-upartist og vandret stolt gjennom rommet. Hun visste at alle guttene i rommet hadde lyst på henne og at alle jentene i rommet hadde lyst til å være som henne.
   Så begynte ting å gå galt. Selv om både moren og daten hennes dyrt og hellig hadde lovet at de ikke skulle vise så mye som en lillefinger nedenfor, var det nå akkurat det som skjedde. Det knirket i trappen, Ylva spant rundt, og blikket hennes falt på Jonathan Neon. Derimot så han ikke helt edru ut med blussende kinn og halvåpne øyelokk. Det var ingen tvil om at han og moren hadde delt noen glass vin. Men hvor var Lulu?
   Ylva måtte innrømme at til å være en hel generasjon eldre enn henne, var Jonathan Neon lovlig kjekk. Huden hans hadde samme farge som lyst kanel, og tredagersskjegget og den rotete sveisen fikk ham til å se barsk og vill ut. Dessuten kledde han seg ungdommelig og hadde en atletisk kropp. Hun tenkte nesten ikke over det der hun smilte forførende til ham.
   Han oppdaget henne selvfølgelig med en gang der hun stod, med sin nærmest dukkeaktige hud og glinsende, ravnsorte hår. Han kom bort til henne, tok hånden hennes i et fast håndgrep, og presenterte seg selv som ”mammas lille playboy.” Hadde hun drukket noen dråper mindre alkohol, hadde dette fått dronningen av skolegården til å rygge mistroisk tilbake, men slik som situasjonen var nå kunne hun ikke annet enn å knise feminint.
   Nico hadde sett på det lille opptrinnet på avstand. Selv om han ikke var helt klar i topplokket selv, hadde han inntatt drikkevarene i en mer fornuftig mengde enn hva lillesøsteren hadde gjort, og han likte overhodet ikke måten Jonathan betraktet Ylva på. Han brøytet seg derfor bestemt i vei blant alle de dansende kroppene, ga blaffen i at noen av dem deiset om på grunn av dette, og grep søsteren bestemt om armen.
   ”Kanskje du bør få deg litt frisk luft”, foreslo han.
   ”Hæ?” skrek Ylva tilbake. Lydnivået til musikken sørget for at vanlig tale ble noen grader mer komplisert.
   ”Jeg sa…”
   ”Jeg følger henne”, avbrøt Jonathan, og lot Nico stå forfjamset tilbake der han tok med seg Ylva ut på verandaen.
   Ute var det ingen andre enn Jonathan og Ylva. Lydene innenfra ble dempet av veggene, og ildfluene skapte et magisk skjær i luften.
   Mot en av veggene stod en marokkansk sofa flettet av tykke strå. Her pleide Ylva å sitte i sommerferien med en god bok eller sin bærbare PC. Nå tok hun med seg Jonathan og dumpet ned i den. Hun syntes det bare var trivelig da han slang en arm om skulderen hennes.
   Uten forvarsel plumpet Jonathan ut med: ”Mora di er god i senga.”
   Med ett føltes det som om Ylva hadde satt et helt leilighetskompleks i halsen. Hun hostet en gang, og kjente seg plutselig klinkende edru.
   ”Vi hadde sex i stad”, fortsatte Jonathan, og lot seg ikke affisere av Ylvas oppførsel, ”fy faen, for ei dame.”
   Ylva ble uvel. Så diskret som mulig lirket hun seg vekk fra grepet han hadde om den spinkle skikkelsen hennes, og stirret i motsatt retning.
   ”Hæ? Vil du ikke kose lenger, nå?” snøvlet Jonathan og gjorde et nytt forsøk på å dra den tandre jenta inntil seg, men nå hadde Ylva fått nok. Irritert klappet hun til ham, og prøvde å sette seg opp, men Jonathan hadde allerede festet armene om livet hennes, og dro henne tilbake igjen.
   ”Det var ikke meninga å gi deg prestasjonsangst, altså”, sa han mens han holdt henne nede, til tross for at hun sparket, slo og strittet imot som best hun kunne. Blikket hennes flakket skremt, og hun tynet kreftene sine til bristepunktet for å komme seg løs. Men Jonathan var for sterk for henne.
   ”Ro deg ned, jenta mi. Dette blir godt for oss begge”, lovet Jonathan og kysset henne på halsen.
   Da sprakk det for Ylva. Hun skrek til, spyttet og vred på seg, men Jonathan var mye sterkere enn henne. Han hadde bestemt seg, og låste håndleddene hennes fast med fingrene sine. Han la munnen sin over hennes, og Ylva kjente hvordan kvalmen vellet opp i henne. Tårene tok til å renne nedover ansiktet, og idet Jonathan med en voldsom håndbevegelse spjæret kjolen hun hadde på seg, merket hun for første gang hvordan dronningskronen hennes slo sprekker.

About Work the Remix

Jeg lasta opp remixen min til Soundcloud i går, og noe av det siste jeg tenkte før jeg sovna var SHIT JEG HAR IKKE MASTRA DEN. Så noe av det første jeg gjorde i dag, var å åpne GarageBand, flikke litt rundt i Master-boksen nederst, og så tenke FØKKIT og lukke fila igjen uten å save den. Fordi jeg innså at jeg faktisk ikke har lyst til å bruke enda mer tid på denne remixen nå. I går måtte jeg ta en sjefsbestemmelse på at nå er den ferdig, og jeg hadde det bra med denne avgjørelsen helt til jeg altså kom på at jeg sikkert burde mastre den, og nå er jeg ambivalent fordi jeg i all oppriktighet ikke har lyst til å mastre den og jeg uansett ikke helt veit hvor stor forskjell det faktisk kommer til å utgjøre i det store og det hele (med tanke på at jeg ikke veit hva jeg driver med, mener jeg), samtidig som jeg på et vis veit at det teoretisk sett er noe jeg kunne gjort for at den skulle bli bedre. For det er vel dét det stort sett handler om når jeg driver med kreative prosjekter: jeg er nødt til å komme til det punktet der jeg veit med meg sjøl at jeg har gjort det jeg kan, og hvis da noen kommer med kritikk i etterkant, takler jeg det ganske godt, fordi jeg veit at jeg har gjort mitt beste. Om det derimot er sånn at jeg veit jeg kunne gjort en bedre jobb og så kommer noen i etterkant og forteller meg de tinga jeg veit at ikke funker… da blir jeg veldig sur på meg sjøl.

For en måte å starte et blogginnlegg på, dere!

Vi prøver igjen, i riktig ende denne gangen: jeg har fullført remixen jeg snakka om for et par uker siden. Jeg har gjennom arbeidet med den hatt ekstremt svingende sjøltillit, der jeg noen ganger har syntes en liten ting jeg har gjort har vært SÅ BRA at jeg nesten ikke har fått gjort noe mer den dagen i pur begeistring over hvor sinnssykt bra den lille detaljen var – og jeg har virkelig dypt og inderlig hata mitt eget manglende talent innen musikkproduksjon, fordi dette er en sånn ting jeg så veldig gjerne vil være god på. Det gir bare så mye mening om dette er noe jeg er god på; jeg som hører så mye på musikk som det jeg gjør og som setter pris på musikk på den måten jeg gjør. På den annen side: hvorfor i all verden forventer jeg at jeg skal være god på noe som jeg har veldig begrensa med erfaring med? Det er jo dette som er grunnen til at jeg aldri har lært meg å spille et instrument ordentlig: musikalsk er jeg teoretisk god, så når jeg finner ut at fingrene mine praktisk og fysisk ikke klarer å traktere instrumentet på den måten jeg hører at ville blitt riktig, blir jeg frustrert og vil bare slutte igjen, selv om jeg jo innerst inne veit at den eneste nøkkelen til å bli god til noe, er å øve og øve og øve. Og når man, som jeg jo har gjort, bruker GarageBand til å lage musikk, er jo hvor musikalsk du er én ting, mens hvor god du er på å bruke GarageBand noe annet. Det kan hende at denne remixen hadde blitt bedre om jeg hadde hatt bedre kjennskap til GarageBand. Kanskje er ting jeg har sittet i timevis og justert på for å få det helt riktig, noe jeg egentlig kunne stilt inn automatisk ved hjelp av en funksjon jeg ikke visste om.

Men. Alt i alt må jeg jo kunne si meg fornøyd nok med denne remixen. Rytmen sitter, og det er det aller viktigste, og den høres jo faktisk ut som ei låt, og jeg syns ikke det er et dårlig første forsøk. Er det noe som er godt nok til å fungere som en offisiell remix? Sannsynligvis ikke. Men det var vel i utgangspunktet heller ikke motivasjonen min til å gjøre dette. Jeg har hatt det gøy, jeg har vært frustrert, og jeg har fullført. Nå er det jeg er mest redd for at remixen skal være for lik originalsangen. Jeg har ikke lagt til noe, jeg har bare manipulert de enkeltelementene som allerede var der. For jeg veit liksom ikke hvor stor frihet det er innafor å ta seg når man remixer? Er det noen etikette på det, liksom? Siden fristen går ut i dag, rekker jeg uansett ikke å gjøre det på nytt, så nå får det bare briste eller bære.

Her er'n:

Og nei, jeg kommer ikke til å mastre den. I går, før jeg la meg, gleda jeg meg altfor mye til dagen i dag fordi jeg hadde lovt meg sjøl at om jeg fullførte, skulle jeg få lov å bruke fredagen på å spille TV-spill hele dagen med god samvittighet, så det akter jeg å gjøre. Jeg er fornøyd med min egen innsats, og jeg har så utrolig lyst til å remixe flere ting – jeg kan jo bare bli bedre, ikke sant? – så om du er en musiker som har lyst til å gi denne lille nerden noe å pusle med: HIT ME UP.

Og om ikke dette var ✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* CoNtEnT *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧ nok for deg, så kan jeg jo også meddele at jeg for første gang i mitt liv nå har grønt hår:

Jeg har hatt noe som kanskje kan kalles sjøgrønt før, men aldri grønt-grønt, liksom. Lars blei inspirert av den grønne fargen på munnbindet mitt!

Januar 2021

Opplevelser: Tja, hva var det jeg gjorde denne måneden som kan kvalifisere som en utflukt hvis man legger godvilja til, da? Den gangen jeg var på Havaristen med Mari, kanskje?

Innkjøp: Og da jeg var på Havaristen med Mari, kjøpte jeg masse mat og godis og disse skoa:

TV-serie: Den beste serien jeg så denne måneden var It's a Sin, som handler om et skeivt kollektiv i London på åttitallet – og nøyaktig ingen i hele verden er overraska, haha. Men It's a Sin gjør i alle tilfeller veldig mye riktig, og den er både varm og morsom samtidig som den er vond og tragisk, og som jeg har snakka om før, syns jeg evnen til å mestre den balansegangen er det som i stor grad avgjør hvor kunstnerisk vellykka noe er. Man blir glad i karakterene, den har selvfølgelig et helt nydelig soundtrack med mange av yndlingsklassikerene mine fra perioden og for oss som er glad i åttitallsestetikk, er det mye fint produksjonsdesign og mange kule kostymer å se på. En serie som rett og slett gjorde meg glad og trist samtidig – og noe mer enn dét kan jeg ikke be om.

Spill: De første ukene av januar klarte jeg knapt å gjøre noe annet enn å spille Final Fantasy VII Remake. Du veit den følelsen når du blir så oppslukt av noe at basale behov som det å lage seg mat og gå på do ikke oppleves som annet enn irriterende ubeleiligheter (ikke si det bare er meg)? Det er både vanvittig gøy og ekstremt slitsomt på én gang, og i likhet med andre manier, er det litt deilig når det er over. Jeg elsker FFVII, og jeg har venta på å spille denne remaken egentlig helt siden jeg spilte originalspillet. Det har en av de mest medrivende og velskrevne historiene jeg veit om, og ikke bare innafor spillverdenen; plottet i FFVII er så sjokkerende og tidvis hjerteskjærende at det er helt der oppe med andre fantasy/sci-fi-bautaer som Den mørke materien og Battlestar Galactica. Jeg likte Cloud som hovedperson veldig godt i originalen, men med HD-grafikk og en faktisk stemme liker jeg ham enda bedre. FFVII er kanskje det mest voksne av alle FF-spilla, og det er vanskelig å beskrive hvor intenst og rørende det var å se en historie man er så glad i få en så fantastisk og velfortjent makeover. Og apropos makeover: det å kle opp Cloud i drag må være det nærmeste jeg kommer å få delta på RuPaul's Drag Race, og mens vi først er inne på det; hvor herlig er det ikke at man i et så seriøst og tungt spill som FFVII faktisk får muligheten til å gjøre noe så frydefullt som det å danse på ei scene i drag? Jeg raste gjennom hele dette spillet i løpet av noe sånt som to uker, og for ei følelseslada boble det var. Dette spillet dekker omtrent den første tredjedelen av originalen, så nå venter jeg bare utålmodig på fortsettelsen og den dagen der jeg får se en av mine største kjærligheter, Vincent Valentine, i HD.

Film: Daniel Isn't Real, The Highwaymen, Suspiria (2018), Ut og stjæle hester, Climax, The Babadook, Boogie Nights, Love, Løvenes konge (2019), The Sisters Brothers, Mid90s, Bad Times at the El Royale, The Goonies, Train to Busan, Inherent Vice og The Florida Project.

Og dere veit, når man ser så mye film som det jeg gjør, skal det litt til å imponere meg, men i januar blei jeg faktisk så imponert filmmessig at jeg er helt nødt til å vie litt ekstra oppmerksomhet til hele tre filmer denne gangen. For jeg har alltid – i mangel på et mer dekkende uttrykk – satt pris på filmene til Gaspar Noé, men Climax er kanskje den første av filmene hans som jeg veit med meg sjøl at jeg virkelig har likt, uten forbehold. Jeg syns for eksempel Irréversible er en vanvittig vellagd film, men den er så brutal at jeg ikke føler at jeg kan si at jeg liker den uten å backe det opp med ei forklaring på hvorfor. Climax har også et lignende pulserende ubehag, den har vold og faenskap og den helt umiskjennelige Noé-stemninga, men den er så drivende at jeg har det, vel, gøy mens jeg ser den. Climax byr på et filmatisk landskap jeg bare liker skikkelig godt å være i, med svimlende kameraføring, neonfarger og masse bra musikk. Og da gjør det ikke noe – kanskje det til og med er til filmens fordel – at den egentlig ikke har noe særlig plott. Det er heller ikke et veldig tydelig plott i de to andre filmene jeg likte best i januar, nemlig Mid90s og The Florida Project. Derimot har de masse av det jeg lar meg begeistre av: nydelig foto, karakterer som er så velskrevne og velspilte at jeg glemmer at de portretteres av skuespillere, dialoger som flyter sømløst personene imellom, fin musikk og god stemning. Mid90s er ei oppvekstskildring fra skatemiljøet på nittitallet, så sånn sett er det ikke så rart at tankene mine gikk til HBOs nydelige lille perle Betty, og det er kanskje det eneste negative jeg kan komme på ved Mid90s: den er veldig kort, og jeg ser mulighetene for så mange flere historier og avstikkere fra dette miljøet at det fint kunne tålt å være en TV-serie sånn som Betty. For med så gode karakterer og et så godt manus er det nesten ikke grenser for hvor lenge jeg ville likt å oppholde meg i dette universet. The Florida Project har derimot en veldig avklart slutt, en slutt som forøvrig er en av de mest perfekte sluttene jeg har sett i noen film noen gang, men det betyr ikke at jeg ikke ville ha likt enda mer av dette. I stil, stemning, karakterer og temaer minner den litt om American Honey. Den framstiller fattigdom akkurat like vondt som det faktisk er, men den gjør det med en varme og en nærhet til karakterene sine som gjør at selv om filmen tidvis er hjerteskjærende – jeg begynte å grine – får man aldri følelsen av at dette er en slags fattigdomssafari. Regissøren kunne valgt å framstille karakterene som kuriositeter vi skal få medlidenhet med, og så glemme dem bort når filmen er over, men isteden kommer vi så tett innpå dem at vi ser oss sjøl i dem, vakre og uperfekte som vi er. Og nå må jeg gi meg før dette bikker over i elendig skriving. 

Musikk: En av de sangene jeg har hørt mest på i måneden som var (etter Caroline Polacheks Breathless som fortsatt dominerer min personlige hitliste) er Farahs Boyz R Bad. Retro-synthene til Johnny Jewel vil aldri slutte å være det drømmer er lagd av.