Det er
Lunisand-tid! Hvis du ramler innom for første gang nå, finner du de tidligere episodene
her. Eller altså, det gjør du uansett.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
I begynnelsen, da hun hadde stått foran det storslåtte inngangspartiet, tatt gjestene i hånden og ønsket velkommen, hadde Albertine smilt like mekanisk som hun var vant med. Utover kvelden hadde det såkalte smilet blitt mer og mer preget av ømme kinnmuskler og fått et atskillig mer stivfrossent preg. Nå, derimot, som barna hadde kommet hjem og gjemt seg vekk i andre etasje av ren skam, var det ikke engang en nyanse av et smil igjen i ansiktet hennes. Skulle hun være ærlig med seg selv, hadde hun aller mest lyst til å følge sønnens og datterens eksempel, stjele teknikken strutsene ifølge enkelte skal bruke, og stikke hodet i sanden. Aller inderligst ønsket hun å late som om hun aldri hadde innbedt dette gjøkeredet til hageselskap, og kanskje tømme et par flasker portvin for seg selv for å glemme at hun faktisk hadde gjort det også. Likevel, var det noe hun begjærte enda mer intenst enn å glatt overse kveldens fadese, så var det å reise seg fra mengden som et idol. Hun lengtet etter å bli sett opp til, å bli beundret, å bli tilbedt som en gudinne. Kunne hun bare få dette mentalsykehuset til å betrakte henne som en heltinne, kunne hun klare å manipulere tankegangen deres, rydde opp i de besudlede sinnene deres og få synspunktene deres tilbake på allfarveien. Noen av dem var det kanskje for sent med, men hun var bråsikker på at en stor del av saueflokken kunne omformes til siviliserte, sofistikerte borgere hvis hun bare fikk sjansen. Hun, Albertine McLurv, kunne overta styringen av den zoologiske hagen Lunisand og løfte samfunnet dit hen hun ville. Disse apene kunne forvandles til finansmenn, aksjemeglere og advokater, og i sentrum ville hun stå, udødelig som en helgen, omtalt i de lokale historiebøkene som Kvinnen Som Reddet Oss Alle.
Men hvor skulle hun begynne?
Fra sin utkikkspost på den østlige balkongen i andre etasje, hadde hun et bredt synsfelt. Hun skuet utover svømmebassenget, med boblebadet og solsengene som navle. Dessuten var det lett å tenke seg hvor de som ikke var der befant seg. Antakeligvis hang en stor del av dem inne i første etasje. Der var baren, og der stod Peter trofast ved komfyren og disket opp med det ene herremåltidet etter det andre. Dessuten hadde hun gått forbi noen i denne etasjen også. En fem – seks stykker hadde klumpet seg inne i salongen rundt biljardbordet, mens, skulle hun dømme utifra musikken som strømmet fra et av rommene, andre igjen ristet på lemmene foran stereoanlegget. Den gale ravekvinnen, hun med klær av selvlysende farger og hår som et sukkertøy, var så langt fra sans og samling som hun kunne komme, og Albertine hadde sett henne der hun like stødig som et fugleskremsel i storm hadde stått på den nordlige balkongen med Sonnys elektriske gitar og forsterker ved sin side. Slike som henne var det ikke så farlig om utopien Albertine hadde i tankene var foruten, og for hennes del kunne hun godt bikke over gelenderet og falle de om lag fem meterne hodestups ned.
Men, tilbake til hvor hun skulle begynne, eller snarere hvem hun skulle begynne med. Det var ganske klart og tydelig at for å få til dette til å fungere, måtte hun starte med å infiltrere hodene til de allerede mest innflytelsesrike innbyggerne, og hvis hun lot blikket gli over de gjestene som var synlige her oppefra… stanset de stålgrå øynene på ingen ringere enn borgermester Jonas Fraz.
Så, hvordan skulle hun gå frem? Det viktigste var vel kanskje å først forsikre seg om at han var like svingstang i topplokket som hva regnbuebarnet med gitaren for øyeblikket var.
På selvsikre pipestilker nærmest marsjerte hun inn i huset igjen og inn i heisen. Hun kjørte den ned til første etasje, hvor hun grep to fjonge drinker som bartenderen, spesielt innleid for denne anledningen, stod klar med. Deretter var det rake veien ut og bort til boblebadet, hvor borgermesteren satt godt tilbakelent med en selvtillit som skein lik en glorie om ham.
En av plassene var ledige. Albertine var ikke mindre drøy enn at hun, i sitt mildt beduggede sinn, lot plaggene falle og kløv opp i boblebadet i bare undertøyet. Hun brukte god tid på å sette seg, slik at de andre som satt der skulle få god nok tid til å beskue de veltrente lårene, de stramme magemusklene og huden som var like glatt som et strykebrett. Ikke minst sørget hun for å så vidt skumpe inntil Jonas’ skulder, så han skulle få en viss forståelse av hvor fantastisk myk og cellulittløs kroppen hennes var.
Fortsatt med drinkene balansert i hver sin hånd, satte hun seg tilbake og smilte elegant. Hun visste at hvis hun bikket hodet så vidt det var til venstre, ville skinnet fra et spotlight like i nærheten falle på det porselenshvite smilet hennes og få tennene til å glinse som briljanter. Det var nettopp dette hun gjorde, og håpet at hun så like glamorøs ut som den filmstjernen hun følte seg som.
”Så, kan jeg by herr borgermester på en drink?” spurte hun deretter, med et spøkefullt leie i stemmen. Borgermesteren selv og de andre som satt sammen med dem, humret høflig seg imellom.
”Tusen takk, frue, det var meget vennlig av Dem”, repliserte Jonas, og den samme overdrevent fisefine tonen speiltes i stemmen hans. Dette igjen førte til mer latter, og stemningen stilnet ikke idet han grep hånden hennes og kysset den galant.
Jeg har ham nå
, tenkte Albertine idet de begge tømte glassene sine.
”Du vil ikke danse, da?” spurte Albertine, ”vi har et eksklusivt stereoanlegg importert direkte fra statene stående i stuen. Dessuten er det der baren befinner seg.” Det siste la hun til med et visst sensuelt preg i stemmen, og hun hevet det ene øyebrynet mens hun smilte fyrig.
Jonas fniste ukontrollert, tydelig påvirket, og fulgte etter vertinnen der hun skred ut av badet med stil selv en modell ville ha misunt henne. Hun dro på seg plaggene igjen, og overså at de nå fikk våte flekker som følge av at hun ikke hadde tatt på seg bryet med å tørke seg først.
Selv om hun var godt i gang med å sette planen sin ut i live, var ikke Albertine hundre prosent sikker på nøyaktig hvordan hun skulle gjøre dette. Hva skulle hun si til Jonas for å få ham til å danse etter hennes pipe?
Brått, mens hun og Lunisands borgermester gikk side om side over gresset, gikk det opp for henne at dette dreide seg ikke om noe hun måtte si, men snarere noe hun måtte gjøre. Hun fikk et minimalt angstanfall av dette, og begynte å kaldsvette lett, men forholdt seg likevel rolig, så Jonas tok ingen videre notis av det. Men selv om hun var like kontrollert og struttende av selvtillit som det hun alltid var på overflaten, ulmet det i magma og følelser innvendig. Skulle hun virkelig gjøre dette? Tenk om det ikke fungerte engang? Tenk om det ikke ville ha noen som helst innvirkning på styresettet i Lunisand?
Kanskje var hun ikke like dyktig til å beherske seg selv som hun likte å tro likevel. I hvertfall begynte hun ubevisst å gå merkbart saktere, og da Jonas oppdaget at han faktisk gikk foran henne, snudde han på hodet og spurte: ”Er det noe i veien?”
Albertine ble minnet på at det tross alt var i sin egen hage med et beruset avskum hun var, og ikke i sin personlige Albertine-transe, så hun innhentet seg så fort som mulig til virkeligheten igjen, og gjorde det hun kunne best, nemlig smilte som en eneste stor tannpastareklame, og forsikret ham om at hun følte seg bedre enn noensinne.
De fortsatte inn i huset, der Peter, som var travelt opptatt på kjøkkenet med svettedråper i pannen og flerfoldige tallerkener balansert oppetter armene, ga sin kone et uforstående og noe engstelig blikk, hvilket Albertine glatt overså. Hun spankulerte derimot bort til baren, hvor hun grep med seg så mange drinker som de spede hendene kunne bære, ga dem til bartenderen sammen med beskjed om å få dem opp i andre etasje sporenstreks, og lot seg fotfølge av en tydelig oppspilt Jonas inn i heisen.
”Er det ikke tungt med så mye ansvar du har som borgermester?” spurte hun med spilende sølvtunge der de ventet på å bli fraktet til etasjen over.
Jonas trakk på skuldrene og la hodet til siden så hanekammen skaket.
”Frue, jeg er viss på at du gjør dette for å være hyggelig, men skal jeg være ærlig, kan du godt slutte med det nå. Det er på en måte litt sårende å stadig bli mint på det, om du skjønner…” sa han, til Albertines overraskelse, men hun innså lynkjapt at dette var noe hun kunne tøye til sin fordel.
Hun anla en lett trutmunn, hevet øyebrynene nesten umerkbart, og tok en sjanse der hun la hånden sin på kinnet hans.
”Tillat meg å gjøre det godt igjen…” hvisket hun, smalt hånden sin bort på bryterpanelet slik at heisen gikk opp og ned uten å egentlig stoppe noe sted, og bøyde seg mot ham og plantet et kyss på leppene hans.
Da hun trakk hodet tilbake igjen, så hun hvordan han hadde sperret øynene opp. Det kulerunde, mørkebrune blikket minnet henne delvis om en livredd spøkelsesape i fangenskap, og delvis om et oppspilt barn som ser et stjerneskudd for første gang.
”Det… kom en smule uventa…” stotret Jonas, og lo nervøst, men Albertine oppfattet ingen tegn til at han var uvillig.
”Åh, det er flere overraskelser der det kommer fra”, kurret hun forførende, grep hånden hans og plasserte den på den øverste knappen i blusen hennes.
En lang stund stod Jonas helt stille og glodde på brystene hennes. Albertine var tålmodig, og fikk det endelige beviset på at å tie er gull da hun så at et lystent smil omsider bredde seg utover leppene hans.
”Jeg skal gi deg borgermester, jeg”, gneldret han med et begjærlig glis, og forsøkte å flerre blusen av Albertine med det grep som sikkert var meningen at skulle få knapper og sømmer til å fly som fyrverkeri til alle kanter, men som ikke engang fikk den til å løsne fra Albertines skuldre, i og med at knappene fortsatt var der de skulle – i hullene sine. I sitt stille sinn gjorde Albertine seg opp en rekke tanker, men på fasaden valgte hun å overse disse, og smilte i stedet forlokkende der hun tok seg av avkledningsmanøveren selv.
Om lag femten minutter senere, vandret de begge ut fra heisen, Albertine med et sleskt flir som strakk seg over hele ansiktet hennes. Hun visste av erfaring at menn er aldri så påvirkelige som når de er nakne sammen med en kvinne, og til nå hadde hun fått Jonas til å love henne sin stemme ved neste borgermestervalg. Opprinnelig hadde hun planlagt å få ham til å gi opp hele tittelen sin for så å overrekke den til henne, men da hadde han bare gispet at det kunne han da ikke, det ville han aldri få til, og hadde han kunnet det, hadde han aldri klart å tilgi seg selv. Albertine skjønte ikke helt hva han hadde ment med dette vrøvlet, men hun valgte å overse det og heller være tilfreds med hva hun hadde fått til. Hun hadde gledelig en hyggestund med hver enkelt innbygger, hun, for å kapre stemmer. For hvis hun skulle forme Lunisand etter sine egne tanker, var borgermestersetet stedet å gjøre det fra.
Selv om hun i praksis hadde fått det hun var ute etter, måtte hun sørge for at Jonas skjønte at hun hadde ment det når hun sa at hun egentlig bare elsket ham og ikke ektemannen (noe som selvfølgelig ikke var sant), så da han nå så på henne med et fårete smil og slørede øyne, limte hun på plass fristerinnesmilet igjen og sa: ”Du vil ikke ta en dans, da? Jeg lover å sette på noe rolig…”
Jonas nikket, ennå halvt i svime, til forslaget, og lot sin ferske elskerinne lede an over det teppebelagte gulvet og inn i rommet der det enorme musikkanlegget var plassert.
I samme øyeblikk hun entret værelset, fikk hun derimot hakeslipp. Plutselig forstod hun den lavmælte latteren som hadde brutt ut blant gjestene i boblebadet da hun hadde tiltalt Jonas som borgermester. Brått skjønte hun seg på svaret Jonas hadde avgitt da hun hadde spurt om det ikke var tungt med så mye ansvar. Hun innså med ett til og med hva Jonas hadde ment da han tilsynelatende bare hadde pratet tull da de hadde elsket i heisen.
Mannen hun hadde forført var ikke Jonas Fraz. Jonas Fraz stod nemlig foran henne nå, og svinget seg sammen med barna hennes. Han hadde den samme strittende, sorte hanekammen, men hvordan kunne hun ha glemt at virkelighetens borgermester hadde nok blekk på armene til å skrive en hel romantrilogi?
Jonas, den ekte, stoppet bevegelsene sine idet han så at rommet hadde blitt to mann rikere, og smilte, både til henne og til forfalskningen som stod ved siden av henne. Til sistnevnte sa han: ”Hei, Jokke! Åssen henger’n?”
Og Albertine, stakkar, måtte mobilisere alle kreftene som bodde i kroppen hennes for å motvirke et sammenbrudd av nevrotisk og frustrert grad.
