Throwback Thursday: Aloha verden – tjuesjette kapittel

Fjorten år gamle Kristine har nesten samme forhold til Los Angeles, California som har Elder Price fra The Book of Mormon har til Orlando, Florida. Forøvrig er jeg imponert over mangeromshotellsuiten disse kidsa tydeligvis bor på.

Tidligere kapitler? Klikk her.

”Opp og stå!” sang Tobias idet han skrudde på lyset på rommet vårt. Han så nesten lys våken ut.

   Kylie mumlet noe uforståelig og vred på seg og trakk dyna over hodet, men Tobias bare gikk bort til henne og snappet dyna. Hun kavet etter den og Tobias kastet den på henne så hun lå i senga si med ei dyne på hodet. Tobias lo og sa at det var på tide å stå opp.

   Jeg slo dyna mi til side og satte meg opp før jeg med trøtte skritt trasket i vei mot badet. Der kledde jeg på meg, gredde håret, pusset tennene og gjorde slike ting før jeg gikk inn i stua og møtte Sid som stirret intenst på brødristeren som stod på bordet. I neste øyeblikk ploppet to mørkebrune og stekte brødskiver opp og han stakk den ene i munnen uten noe som helst pålegg. Deretter snudde han seg med brødskiva halvveis stikkende ut av munnen og bablet noe som hørtes ut som et spørsmål om jeg ville ha den andre. Jeg sa ”ja, takk” mens jeg av alle krefter prøvde å holde latteren tilbake, noe som slettes ikke var enkelt.

   Jeg fikk brødskiva av Sid og gikk bort til kjøleskapet hvor det var fint lite pålegg. Ikkeno’, faktisk. Jeg snudde meg mot Sid med et spørrende blikk og jeg tror han sa noe om at det var derfor han spiste brødskiva som den var, men det var jo ikke lett å høre for han hadde fortsatt brødskiva stikkende ut av kjeften. 

   Jeg fulgte Sids eksempel og ga meg til å spise brødskiva selv om det ikke var noen verdens ting på den. Jeg ga den derfor fort opp og tok fram en banan fra minibaren som jeg kuttet opp i skiver og la oppå brødet. 

   ”Ap jæi ikke penkpe på det før!” mumlet Sid med munnen full av mat og kom bort til meg, fortsatt med brødskiva halvveis ute av munnen. Deretter tok han den ut og fant fram en banan han også. 

   Nå kom Tobias og Kylie også inn i stua og Sid sendte dem et strålende smil, noe som så en blanding av komisk og sjarmerende ut, mye på grunn av håret hans som fortsatt var stort og uregjerlig, selv om det nå var rødt. Han hadde ennå ikke rukket å sause det inn med hårgelé og annet dilldall, vet du, derfor så det litt… eh… merkelig ut.

   ”Er det dere spiser a’?” spurte Tobias og fikk et rart uttrykk i ansiktet jeg ikke greier å beskrive, jeg vil ikke prøve engang. 

   ”Rista brød med banan”, sa jeg og holdt opp brødskiva mi som bevis. 

   ”Ja, så sannelig. Tror jeg tar meg litt jeg også, gitt”, sa Tobias og spurte Kylie om hun også skulle ha og det sa hun ja til.

   Etter at alle hadde spist og Sid hadde fikset håret, gikk vi ut på gangen hvor vi hadde avtalt å møte resten av klikken, Giovanni også. De kom heldigvis snart, så vi behøvde ikke å vente lenge.

   Da Giovanni dukket opp, sendte han Kylie et skeptisk blikk. 

   ”Hvem er du?” spurte Giovanni. 

   ”Kjæresten til Tobias”, svarte hun og la til: ”og søsteren til selveste bandmaskoten.” 

   ”Ja, men du trenger strengt tatt ikke å være med”, sa Giovanni. 

   ”Nei, men jeg blir med for det, jeg!” sa Kylie blidt. 

   ”Beklager, unge dame, men siden du ikke har noen viktig tilknytning til bandet, kan du ikke det, gitt”, sa Giovanni og klødde seg i hodet. Kylie ble fornærmet og utbrøt: ”Men er en bandmaskot viktig, da?” 

   ”Nei!” sa Giovanni og ristet nærmest bestyrtet på hodet, ”men hun har alltid vært med dem og når vi nå straks skal gjøre henne til offentlig bandmaskot, kommer hun til å være med bandet overalt, bortsett fra på scenen under konserter og sånn, hun dukker nok opp i musikkvideoer også selv om hun ikke er med i selve bandet.”

   Tro meg, dette med bandmaskot var noe Giovanni hadde funnet på, jeg hadde ikke hatt noen idé da han først begynte å snakke om det i studio.

   For første gang la jeg merke til et surt drag over ansiktet til Kylie idet hun snudde på hælene og marsjerte inn på rommet vårt igjen mens hun sa sint: ”Nei vel, da!”

   Tilbake stod vi, da. Alle så nesten skyldbevisste på hverandre, bortsett fra Giovanni, han så stivt rett framfor seg. Så sukket han og sa: ”Da gikk vi, da.” Og ganske riktig, vi gikk.

   ”Det er jo den svarte vanen, jo!” utbrøt Roger og stormet ut og ga den en klem der den stod parkert utenfor hotellet. 

   ”Hvordan har du fått med den?” spurte jeg Giovanni og han forklarte at noen hadde kjørt i forveien med den, den var jo uunnværlig. Imens hadde den stått parkert i en skjult garasje bak selve hotellet. Eksklusive saker, skulle jeg tro Giovanni.

   Alle hoppet inn i den.

   Sid begynte å se seg rundt inni den som om han aldri hadde vært der før. 

   ”Jeg syns den er kjedelig, jeg”, sa han etter en stund. 

   ”Kjedelig? Nei, nå må du gi deg! Det er jo selveste grombilen, jo!” protesterte Roger. 

   Det virket ikke som om Sid hørte etter. Han satt bare i sin egen lille verden og stirret rundt i vanen mens Giovanni kjørte. Deretter pekte han på forskjellige steder der inne mens han sa: ”Der hadde det passet med en Sex Pistols-plakat” og ”Kanskje vi kunne hengt et maleri der” og ”Hva med gardiner i vinduet?” Giovanni hadde hørt ham og lo mens han sa: ”Burde nesten bygge om hele vanen til et hus, mener du altså?” 

   ”Ja, noe sånt”, svarte Sid.

   Plutselig satte Tobias i et rop: ”Der er Disneyland! Se, alle sammen, der er Disneyland!” Han sveivet opp vinduet i vill fart og lente seg så langt ut at jeg var overrasket over at han ikke datt ut og pekte og ropte enda mer mens han nærmest siklet. Til slutt ble Sid lei og dro broren sin i t-skjorta og inn i bilen igjen mens han sa: ”Jeg lover deg, i morgen eller noe sånt kan vi sikkert ta oss en tur til Disneyland.” 

   ”Mener du det?” spurte Tobias opprømt. 

   ”Ja”, nikket Sid. 

”Ååå, du er verdens beste bror!” sa Tobias og ga ham en klem. Du skulle nesten tro at det var 10 års aldersforskjell på dem i stedet for fem minutter. 

   Plutselig svingte Giovanni inn på en liten sidegate og snart stoppet han bilen. Vi hoppet ut en etter en og deretter gikk vi inn ei dør. Jeg forstod at dette var bakdøren siden det ikke hang noe skilt der eller noe sånt.

   Giovanni så nervøst rundt seg der inne til han fikk øye på en fyr med t-skjorte med logoen til butikken på som satt henslengt i en stol. 

   ”Hei!” ropte Giovanni til ham og fyren skvatt opp som om noen hadde skutt med en pistol.

   ”Hei igjen!” sa han forfjamset og rettet på capsen sin som stod passe på skeive. Han sjanglet bort til oss og tok et overblikk over gjengen bak ham, som altså var oss, nikket, smilte og sa med sløv stemme: ”Det er dere, ja.”

   Herregud, fyren virket jo dopet, jo! Hvis han var butikksjef her, var nok dette det siste stedet jeg ville få meg jobb.

   ”Hva skal vi gjøre?” spurte Sid når ingen sa noe. 

   ”Jo, det er altså meninga at dere skal gå inn i butikken og lansere cd’en deres, da”, sa fyren og virket passe borte. 

   ”Ja, det skjønte jo jeg og, men hvordan skal vi gjøre det?” spurte Sid irritert. 

   ”Vent litt, skal gå og snakke med sjefen”, sa fyren og svinset av gårde. Takk og pris var ikke han sjef, nei.

   Sjefen kom til syne etter litt. Han så ut som en barsk type uten et hårstrå på hodet, men med rødt skjegg, ølmage og en imponerende mengde tatoveringer. Til tross for utseendet, virket han hyggelig, smilte og spurte om det var oss som var bandet. Jeg trakk meg litt unna for at han ikke skulle tro at jeg var en del av dem. Tobias svarte for dem og sa at det var dem, ja. Sjefen smilte igjen og sa at de bare skulle følge ham. Jeg kom litt bak og sjefen spurte hvem jeg var siden jeg diltet så etter. 

   ”Jo, jeg er bandmaskot”, svarte jeg, noe som fikk ham til å le. Jeg trakk på smilebåndet selv også. Det å ha status som bandmaskot var en ganske komisk greie.

   ”Her, skjønner dere, her er lageret”, sa fyren og viste oss inn i et rom med pappesker fra gulv til tak. Dette var tydeligvis en ganske stor butikk. 

   Han tok fram en pappeske og rev opp den sterke tapen. Oppi der lå en bunke med nybestilte cd’er – nybestilte Onyx-cd’er. Jeg ble stolt på vennene mines vegne da jeg så dem.

   Fyren smilte han også da han holdt opp en av dem. 

   ”Dere er kjendiser nå, folkens”, sa han og flere av guttene rettet seg opp i ryggen idet han sa det.

   ”Ok”, sa fyren, så mot døra ut til bakrommet og ropte: ”Ted! Kom hit!” Ted, det vil si, den tilsynelatende dopa fyren dukket opp og sjefen spurte han om han kunne regne med hjelp fra han. 

   ”Jo da”, sa Ted, men om det hørtes særlig overbevisende ut, nei, det var en annen sak. 

   ”Ålreit, folkens, her er planen: Jeg går ut der og får oppmerksomheten til de folkene som har møtt opp og ikke vil gå glipp av verdenslanseringen av en cd med selve bandet til stede og presenterer dere, dere er Onyx, ikke sant?” Tobias nikket og fyren fortsatte: ”Da kommer altså dere ut med denne bunken med cd’er…” Han tok en pause og pekte på pappesken med cd’er, ”… og forklarer at dette er debutalbumet deres og forteller litt om hvor dere skal ha konserter, om flere singler blir sluppet, dere vet, sånne ting, og så overrekker dere cd’ene til meg som plasserer dem i hyllene. Høres greit ut?” 

   ”Jepp!” Alle nikket. 

   ”Fint! Ted kommer til å si ifra når dere skal ut. Ikke sant, Ted?” spurte fyren for å forsikre seg om den sløve ansatte hadde forstått. 

   ”Mm”, nikket Ted fraværende og jeg hadde mine tvil om akkurat det, ja.

   Sjefen gikk ut mens vi holdt pusten av spenning.

   Plutselig slo en tanke meg: Skulle jeg bli med bandet ut? Oi, shit, her var det ingen å spørre heller, bortsett fra Ted, men noe fornuftig svar fra han, kunne jeg nok ikke regne med. 

   ”Se!” hvisket Gabriel opphisset og pekte ut døra som stod på gløtt. Alle samlet seg foran der og slåss om å få se best.

   Det var utrolig mange der ute. I midten stod sjefen og klappet i hendene for å få oppmerksomheten til hele gjengen. Til slutt så de på ham, de fleste smilte stort. 

   ”De fleste av dere har nok hørt om stjerneskuddene Onyx og vi har vært så heldige å få dem hit i dag for å lansere deres egen cd!” annonserte sjefen. Applaus. 

   ”Så her er de”, fortsatte sjefen, ”Onyx!” Tobias fikk en dytt i ryggen av Ted og gikk ut med de andre bak seg. Jeg ble igjen. Det var best det, tenkte jeg, hvis de absolutt måtte ha meg med, kunne jeg vel komme senere.

   Applausen brøt løs som tordenskrall idet guttene gikk ut. Jeg så at de alle gliste der de spankulerte fram mot sjefen mens folkene der ute hylte.

   Plutselig kom Giovanni fram bak meg og gikk ut døra han også, men så seg over skulderen og sa til meg: ”Kom ut på mitt signal”. Jeg nikket.

   Da de der ute hadde fått hylt fra seg litt, begynte Tobias å prate: ”Hei, jeg er Tobias og vokalist i bandet og jeg er glad så mange har møtt opp for å overvære lanseringen av vårt debutalbum Indigo. Håper dere kommer til å like det!” Mens han sa det, rakte han pappesken med cd’ene til sjefen som avtalt som fornøyd gikk og plasserte dem i hyllene bak dem. 

   ”Snart slipper vi en ny singel som også er på albumet og vi håper dere liker den like mye som de forrige singlene vi har sluppet!” sa Tobias og applausen brøt løs.

   Plutselig snappet Giovanni mikrofonen fra ham og sa inn i den: ”Dere har kanskje lagt merke til ei jente som har fulgt dem helt siden starten?” Jeg ble knallrød i toppen idet han sa det enda jeg var helt alene her i lageret. Jo, altså, Ted var her, men han var vel bare fysisk til stede, vel. Den psykiske delen av ham, nei, den hadde jeg ikke sett. Hvor har den blitt av?

   ”Jeg vil gjerne presentere henne som den offentlige bandmaskoten fra nå av”, fortsatte Giovanni og jeg følte at hjertet mitt banket fortere, ”her er hun, Stan!” Giovanni snudde seg og blunket og sjenert gikk jeg ut. Det vil si, jeg var sjenert, men aldri i verden om omverdenen skulle få se det, derfor gikk jeg med lange, selvsikre skritt mot midten av ringen hvor klikken og Giovanni stod og med et digert glis. 

   Jeg tror det klikket for meg. Jeg aner ikke hva som gikk av meg, i allefall fikk jeg den fikse ideen av at jeg ville si noen ord derfor tok jeg mikrofonen fra Giovanni og sa noen ord som bare datt ut av meg: ”Jeg er altså bandmaskoten deres Stan, eller altså, jeg hetter jo egentlig ikke Stan, men siden det fenger litt mer enn det virkelige navnet mitt, later vi som jeg hetter det”. Noen lo og resten smilte. Jeg fortsatte: ”Jeg kommer til å følge disse smurfene på konserter og andre offentlige opptredener, men aldri opp på scenen og sånn. Så hvis dere legger merke til ei jente som nærmest forfølger dem, så er det bare meg, maskoten deres!”

   Folk lo da jeg sa ”smurfene”. Jeg selv ble overrasket. Jeg var nok litt sånn småpåvirket av Sid her, ja. Apropos han, så bare smilte han når jeg sa det. ”Smurfene”, altså.

   Plutselig gikk sjefen litt tilbake og folk strømmet på for å få autografer, cd’er overrukket av dem, klemmer og sånne ting. Herregud, de gikk helt amok, man skulle tro det var Jesus som stod der og ventet på å gi dem velsignelse, jo! De var ikke sjenerte heller. Et par fjortisjenter spurte Tobias om de kunne få et kyss på kinnet, men Tobias unnskyldte seg med at han hadde kjæreste, noe som førte til at jentene begynte å gråte og gikk ut av hele butikken. 

   ”Jeg mente ikke å såre dere!” ropte Tobias etter dem, men de hørte ikke etter. 

   Mange spurte om de kunne få et bilde med dem selv og en, noen eller alle fra klikken. Noen spurte til og med om min autograf og et par fans ville ha et bilde hvor jeg var med på også. Fett.

   Etter at det verste rushet hadde gitt seg, ble vi eskortert ut på lageret igjen av sjefen som straks roste dem opp i skyene idet vi kom inn: ”Dere burde være et forbilde for alle band, artister og grupper som kommer for å lansere cd’en deres, dere var nemlig fantastiske!” Tobias ble litt brydd over å bli skrytt så mye av, men Sid smilte og takket og sa at vi bare var glade for å kunne gjøre sjappa fornøyd. 

   ”Er dere klare til å dra?” spurte Giovanni og hadde allerede lagt hånden på dørklinken ut til bakrommet. 

   ”Jepp”, sa Arne (Wow, Arne, faktisk. Han pratet jo omtrent like mye som ei potteplante). 

   Alle satte seg inn i vanen. På vei tilbake hang Tobias ut av vinduet igjen for å prøve å få øye på Disneyland og da vi kjørt forbi det, ropte han opp igjen: ”Der er det! Der er Disneyland!”

Fortid og nåtid og framtid

Hvis du har reist kollektivt i Oslo de siste dagene, er det ikke umulig at du har møtt på trynet mitt.

For halvannen måned siden blei jeg spurt om jeg ville være med i den nyeste kampanjen til Ruter, noe jeg takka ja til. Jeg må innrømme at selv om filmsett til dels er kaotiske omgivelser og at å delta på den måten jeg gjorde, stort sett består av mange timer venting og så noen få minutter faktisk handling, syns den delen av meg som drømmer om å lage film at det å være med på medieproduksjon på denne måten både er givende og inspirerende. Ikke minst syntes jeg det var overraskende kult å få se stedet der t-banene går for å sove:

Dette oppdraget viste seg også å by på en trivelig overraskelse i det at Lottie, som jeg trener med, var en del av produskjonsteamet. Den overveldende opplevelsen det tross alt kan være for meg å gjøre noe nytt og uvant, føles alltid litt tryggere når jeg treffer på et kjent og hyggelig ansikt. 

Litt morsomt var det også at kostymeansvarlig i utgangspunktet hadde bestemt seg for et forholdsvis nøytralt antrekk for meg, fordi hun syntes at min ellers så, vel, ekstravagante stil kunne være distraherende, så jeg hadde en sekk full av ensfarga plagg med meg. Da det blei min tur, endte vi likevel opp med å bruke vinterjakka jeg hadde utapå antrekket jeg egentlig skulle ha på meg, og som var tenkt at jeg skulle ta av meg når det blei min tur fordi det tross alt var ganske kaldt på innspillingsdagen. Jeg trur regissør og fotograf endte opp med å like kontrasten mellom den fargerike jakka og håret mitt og det grå industrielle interiøret på Ellingsrudåsen t-banestasjon. Det gjør hvert fall jeg.

Da jeg takka ja til oppdraget, tok jeg forøvrig ikke med i beregninga hvor sjølbevisst jeg skulle komme til å bli av å oppholde meg i Oslo sentrum i kampanjeperioden. Aller mest redd er jeg for et tenkt scenario der jeg ender opp med å sitte i nærheten av en plakat av meg sjøl og en full guttegjeng en sein fredag eller lørdag skal syns det er kjempegøy og vil prate med meg, hahaha. Jeg innser at det tross alt i så fall er en veldig uskyldig hendelse i det store og det hele, men nå er nå en gang å prate med fremmede veldig langt nede på lista over ting jeg liker best å gjøre.

Forøvrig har det blitt en liten diskusjon i den ene autismegruppa jeg er med i på Facebook angående bruken av ordet "Asperger" på plakaten. Jeg forstår at noen syns begrepet er problematisk, oppkalt etter en nazi-lege som det tross alt er, men inntil videre bruker vi fortsatt DSM 10 i Norge, og der er fortsatt "Asperger syndrom" en reell diagnose, til tross for at verden forøvrig egentlig har vedtatt at vi nå om dagen bare bruker autisme om hele spekteret. Sjøl bytter jeg litt på å si at jeg er autist og har Asperger, alt etter hva som føles naturlig der og da, men det er nå også en gang sånn at det er "Asperger syndrom" som det står i papirene mine at jeg har, og for hjernen min, som diagnosetypisk nok har en tendens til å tenke veldig konkret og bokstavelig, kan det i noen sammenhenger føles feil å kalle det noe annet enn hva den offentlige helsetjenesten har bestemt at beskriver meg.

Ellers av interesse i livet mitt, har jeg i det siste sendt inn et knippe søknader av ymse slag:

Altså søknader om uføretrygd og studieplass. Jeg føler på et slags press om å skulle syns at førstnevnte er et nederlag, at det er meninga at jeg skal syns det er trist, men at jeg etter nøye overveiing har akseptert at det er sånn. Men det er ikke sånn jeg føler det i hele tatt, jeg er egentlig bare letta og glad. Likevel virker det som at noen mennesker har litt problemer med at jeg syns det er en god følelse? Akkurat som at de syns at jeg bør skamme meg litt over det, eller at de syns at jeg ikke fortjener å bli ufør med mindre jeg sjøl syntes at det var et tøft valg? Jeg får på ingen måte disse vibbene fra mine nærmeste, men siden "hva driver du med, da?" er det vanligste smalltalk-spørsmålet i verden og jeg stort sett alltid blir spurt om det av behandlere og alt mulig annet, har jeg lagt merke til at folk nærmest virker litt snurte når jeg framstiller det å ha søkt om uføretrygd som et gode. Som det jo tross alt er! Hallo, jeg føler meg sinnssykt takknemlig som bor i et land som tar vare på innbyggerne sine på denne måten, så for meg er det litt underlig at enkelte tilsynelatende misliker mangelen min på skam. "Det er ingenting å skamme seg over" hører vi igjen og igjen, men når vi åpenbart ikke skammer oss, er liksom ikke dét riktig heller. Akkurat som at man med "det er ingenting å skamme seg over", heller mener "du skal skamme deg akkurat riktig mengde." Å bo i et land med våre velferdsordninger er ikke noe å skamme seg over, men derimot et stort privilegium som jeg er veldig heldig som har.

Og så har jeg altså søkt om studieplass på masterprogrammet i litterär gestaltning i Göteborg. I fjor søkte jeg på bachelorprogrammet deres og kom inn, men etter samtaler med både venner og sjukepleieren min sa jeg fra meg plassen. Jeg er mye mer motivert for en master etter å allerede ha vært gjennom tre år med forfatterstudier i Norge. Apropos det har jeg også søkt tredjeåret i Tromsø for tredje gang. Første gang jeg søkte fikk jeg ventelisteplass, andre gang jeg søkte fikk jeg nei. Nå som jeg allerede veit åssen det er å få den verste mulige tilbakemeldinga derfra, føler jeg meg egentlig greit rusta til å motta hvilken tilbakemelding som helst denne gangen. Som jeg sa til Unn her forleden: jeg er forberedt på det verste og blir kjempeglad for det beste.

Mars 2024

Opplevelser: Middag på Casa Pisano og kinotur med Vibeke. Besøk hos Vibeke. Konsert med Susanne Sundfør i Bragernes kirke med Vibeke. Lønsj på Oslo Street Food med Mari. Konsert med Spit Mask og Patriarchy på Goldie med Martina.

Innkjøp: På Patriarchy-konserten fikk jeg endelig kjøpt denne toppen som jeg har hatt lyst på leeenge, men så er den internasjonale økonomiske situasjonen som den er, så å bestille den på nett har vært vanskelig å rettferdiggjøre når prisen for frakt og toll kommer på mer enn det dobbelte av hva sjølve plagget koster. Jeg spurte Patriarchy på Instagram om de kunne ta den med for å selge på Europaturneen sin, og det kunne de, så nå er den min!!!! Det kommer ikke supergodt fram på noen av bildene, men teksten glitrer!!!!

TV-serie: Jeg har sett ferdig begge sesongene av true crime-serien The Curious Case of Natalia Grace på HBO, og i den uoversiktlige sjøen av true crime av ymse kvalitet der ute, var denne serien blant det bedre jeg har vært borti. Twists and turns, virkelige mennesker med personligheter som aldri ville framstått troverdige om de hadde fantes i en skjønnlitterær tekst, og en The Jinx-verdig slutt. Jeg har også fått sett alle episodene bortsett fra den siste av tredje og avsluttende sesong av Young Royals, og mest av alt føler jeg at jeg ikke vil at det skal være slutt ennå, samtidig som jeg prøver å være glad for at serien tross alt gir seg på topp og ikke fortsetter å melke kua til det knapt er melk igjen, sånn som enkelte andre serier har en tendens til å gjøre.

Film: Jeg så to ganske forskjellige filmer denne måneden; Dune: Part Two og Asteroid City. Jeg syntes Dune: Part Two fungerte bedre enn den første filmen, som egentlig føltes mest som ei eneste lang innledning (noe den på sett og vis også var). Jeg syntes toer'n så helt hinsides lekker ut, jeg lo godt av de tilsikta eller utilsikta nikka til Life of Brian, kunne ønska meg ei mer psykedelisk visuell framstilling av hva som skjer når man drikker livets vann, savna The Guild fra boka, syntes kanskje den åpenbare surmulinga til Chani blei litt overtydelig, men likte likevel at filmen tar et mer ambivalent – og dermed mer trofast til boka – standpunkt til Pauls heltestatus, helt motsatt av hva David Lynch sin Dune fra 1984 gjør (selv om jeg ikke desto mindre er veldig glad i den filmen, men av helt andre grunner). Jeg koste meg også med Asteroid City, som jeg syns har fått ufortjent mye hat fra folk som plutselig har bestemt seg for at Wes Anderson ikke er kul lenger. Asteroid City er langt fra hans beste, til dét er den altfor vinglete, men den ser nydelig ut og er full av fantastiske replikker. Så fins det sikkert folk der ute som syns at Wes Anderson bør skifte stil nå, at hans særegne estetikk og lakoniske humor ikke føles like fresk lenger nå som da The Royal Tenenbaums kom i 2001, men jeg har alltid likt greia hans og syns det er ganske kult at han fortsetter å kjøre sitt eget løp, framfor å kontinuerlig strebe etter å tilpasse seg hva publikum og kritikere til enhver tid måtte ønske seg. Med andre ord: liker man, i likhet med meg, Wes Anderson i utgangspunktet, liker man også Asteroid City. Hvis man ikke gjør det, er det ikke noe poeng i se denne filmen.

Bok: Om noen uker kommer Det fraværende, debutboka til min venn Susanne Mørk, og jeg har vært så heldig å få lese den allerede! Det er noe helt spesielt med å kunne følge ei bok fra den bare er en idé til den er et ferdig produkt, og jeg er jo ikke hundre prosent upartisk i og med at jeg som sagt allerede kjenner Susanne, samtidig som jeg har gått nok av forfatterstudier nå til å fint klare å skille mellom teksten og personen som har skrevet den. Jeg har alltid vært fan av tekstene til Susanne, men å se dem gjennomarbeida på denne måten har vært enormt gledelig. Hun har alltid hatt noe mørkt og uhyggelig lurende i bakgrunnen av det hun skriver, og i denne samlinga med fortellinger har hun klart å spisse det til, kontrastere det enkle og uskyldige opp mot det komplekse og farlige, og skape en imponerende dybde i situasjoner som rommer mer enn hva man kan slumpe til å tru ved første øyekast. Jeg gleder meg skikkelig til denne boka kommer ut i verden, og siden antallet forhåndsbestillinger har gått over all forventning, kan det være lurt også for deg å forhåndsbestille den, sånn at du ikke trenger å måtte vente på et andreopplag.

Musikk: GusGus stod bak et av fjorårets aller beste album for meg, og 2024 ser foreløpig ikke ut til å bli et dårligere år for de islandske technoguruene. Singelen Breaking Down står igjen som mars måneds beste utgivelse, og akkurat som i Unfinished Symphony, inneholder refrenget det særegne euforiske toneskiftet som GusGus har gjort til sin spesialitet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det toneskiftet føles som pur katarsis hver eneste gang jeg hører det. Og hvor kul er ikke den Mad Max-aktige animerte musikkvideoen?