Juni 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Vibeke sin bursdagsfeiring. Tur til Göteborg og Liseberg med Martina og Anders. Pizza og vin på Maximus Trattoria og kinotur med Trine, Hannah, Martina og Anders. Call of Cthulhu-kveld med Hannah og hennes venner. Besøk av Rosa.

Innkjøp: Jeg har hatt lyst på ei ordentlig aerial-drakt lenge, sånn at jeg, om jeg en vakker dag skal opptre, kan se litt mer profesjonell ut enn om jeg bare skulle møtt opp i tights og t-skjorte. Så da Jay solgte drakta hun opptrådte i årets NM med fordi den var for stor, slo jeg til. Jay syntes til og med at jeg kledde den bedre enn henne, og jeg veit ikke om jeg er enig, men noe jeg er helt sikker på, er at blå, rosa og glitter i veldig stor grad er min type estetikk. Her modellert med creative director Sussie i en liten cameo:

TV-serie: Denne måneden har jeg blant annet sett på The Acolyte, We're Here og House of the Dragon, men den serien jeg har lyst til å trekke fram er den tyske miniserien Signalet. I begynnelsen irriterte den meg litt, fordi både regien, dialogene og skuespillet føltes datert på en helt spesifikk måte som jeg liker å omtale som "europeisk dag-TV" (som også var hovedinnvendinga mi mot Dark i sin tid), i tillegg til at jeg syntes den lente seg litt for tungt på krimklisjeer og -troper til at jeg greide å leve meg så mye inn i handlinga som jeg gjerne skulle ønske, men jo lengre tid jeg har brukt på å fordøye den, dess mer har jeg likt den. Enkelte filmer og serier er rett og slett sånn at selv om ikke førsteinntrykket er fantastisk, vokser de på deg når de bare har fått marinere litt i underbevisstheten. Jeg trur det i Signalet sitt tilfelle skyldes noe som sjeldent som en, i mine øyne, perfekt slutt. Jeg kan i skrivende stund komme på to andre perfekte slutter, og det er de til henholdsvis The Florida Project og Battlestar Galactica. Jeg veit det fins folk der ute som hater sluttene til begge disse to og mener de ødelegger filmen/serien, men kanskje jeg bare er en sånn person som liker dårlige slutter. Nei vent, det er jeg jo ikke. Game of Thrones hadde tross alt en helt objektivt sett elendig slutt. Med andre ord er det kanskje ikke jeg som liker dårlige slutter, men grinebiterne der ute som faktisk tar feil.

Film: Hos Vibeke så vi At Eternity's Gate om Vincent van Gogh med Willem Dafoe i hovedrollen, som til tross for at han er mange år eldre enn van Gogh noen gang blei, gjør en formidabel prestasjon i en i det hele tatt riktig så fin film. Et par uker seinere var jeg på kino og så Furiosa: A Mad Max Saga. Den var igrunn akkurat det jeg forventa at den skulle være, og det er noe udiskutabelt deilig i det å sette seg ned i en kinosal og være klar for masse kreativ over-the-top desert punk action, for så å få servert nettopp dét på et sølvfat.

Musikk: Sommer er for meg ofte synonymt med gladtrist synthpop, og Nation of Language har perfeksjonert sjangeren. For meg høres de ut som ei blanding mellom Future Islands og Black Marble, og det er en hedersbetegnelse når det kommer fra meg. Rush & Fever er for meg lyden av å gå hjem i det gylne lyset fra kveldssola i juni og lukte salt fordi man har vært på stranda og føle på en viss melankoli fordi man plutselig blir så innmari klar over alle tings forgjengelighet. 

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueåttende kapittel

Fjorten år gamle Kristine som skriver om traumer: 

Som alltid: tidligere kapitler finner du under Aloha verden-knaggen.

”Noen som vil ha noe å drikke?” spurte Kylie og stakk hodet inn i kjøleskapet. 

   ”Jeg, takk”, sa jeg. 

   ”Ok, og hva vil madamen bestille?” spurte Kylie, tilgjort snobbete. 

   ”Jeg skulle nå gjerne hatt litt tropisk juice, hvis det lot seg gjøre”, sa jeg, like fint, jeg. Kylie fniste og rakte meg et glass med juice. Da vi hadde vært på lansering, hadde nemlig hun handlet litt for oss.

   ”Vi skal til Disneyland i morgen, ikke sant?” spurte Tobias. Han hadde satt seg ned i sofaen med bena på bordet. 

   ”Jada, jada”, forsikret Sid som, nok en gang, stod ute på verandaen og skuet utover. 

   ”Er du helt forhekset av den utsikten, eller?” spurte Kylie som tydeligvis også hadde lagt merke til at han ofte stod der ute. 

   ”Ja, tror det. Den er bare så utrolig… nei, den er fin, det er sånn det er. Utsikten er fin”, sa Sid og avbrøt seg selv. 

   ”Ja, men du behøver strengt tatt ikke å stå der ute hele tiden”, sa Kylie med en latter. 

   ”Nei da…” sa Sid fjernt og lente seg mot rekkverket. 

   Jeg satte meg ned i en stol. Deretter så jeg på Sid som stod der ute. Jeg tenkte at han var et slags mysterium. Jeg mener, hvorfor ville han ikke bade? Hva mente han med det som stod på håndbaken hans? Hvorfor skulle de syntes han var stygg? Hvorfor hadde han så triste øyne? Jeg mener, jeg visste jo om det med faren deres, men Tobias hadde tross alt gått gjennom akkurat det samme og han var ikke sånn…

   Tobias, ja! Kanskje han var nøkkelen til løsningen. Jeg kunne kanskje spørre ham om hvorfor Sid var som han var og hvorfor han ikke var det. Kanskje allerede i kveld. Kanskje allerede nå.

   ”Tobias, kan jeg prate med deg nå? Aleine?” spurte jeg ham. En smule forvirret satte han seg opp og sa: ”Ja, såklart. Vi kan gå ut og satte oss på en benk her ute. Det er sikkert ikke mange nordmenn her som kan skjønne hva vi prater om”. 

   ”Ikke noe klining, nå!” sa Kylie flirende idet vi gikk ut døren. 

   ”Ta det rolig, jeg veit hvem han tilhører!” sa jeg til henne og Kylie flirte enda mer. Hun stolte på meg. Ikke det at jeg skulle ta med meg Tobias for å kline med han, altså.

   Ute fant vi, som Tobias sa, en benk som vi satte oss ned på. Deretter spurte jeg rett ut: ”Hva er det med Sid?” 

   ”Du vet jo det, det med faren vår”, sa Tobias, men han så litt forskrekket ut da jeg protesterte. 

   ”Nei!” sa jeg. 

   ”Jo!” sa Tobias. 

   ”Men du er jo ikke sånn! Så vidt jeg veit, har dere opplevd det samme!” sa jeg. 

   ”Ikke helt”, sa Tobias og så ned. Han begynte å fikle med armbåndet han hadde på seg. 

   ”Hva har Sid opplevd da siden han er som han er?” spurte jeg. 

   ”Jeg vet ikke om han ville blitt så glad om jeg sa det”, sa Tobias stille. 

   ”Det kunne hjelpe meg til å forstå”, innvendte jeg. 

   ”Nei, jeg forteller deg det ikke. Vil han at du skal få vite det, så sier han det selv”, sa Tobias og jeg nikket mens jeg bet meg i underleppa. Egentlig var jeg ikke fornøyd med svaret, men jeg måtte vel bare akseptere det. Jeg ville jo ikke at noen, spesielt ikke broren min, sa hemmelighetene mine videre.

   Da vi kom inn, gikk Tobias rett bort til Sid og sa noe som Sid nikket til. Jeg kunne ikke høre hva det var, siden Tobias hadde lukket igjen døren til verandaen han hadde gått ut på. Sid stod der nemlig fortsatt. 

   Der de stod ved siden av hverandre, slo det meg at de faktisk var veldig like. Grunnen til at jeg hadde syntes de var så forskjellige i begynnelsen, var at da så jeg så mye på holdningene deres. Dessuten hadde jo Sid flydd rundt med den lua trukket så langt ned at øynene hans bare var mørke skygger 24 timer i døgnet også da. Nå, hadde det ikke vært for det røde håret og piercingene til Sid, hadde det neiggu ikke vært greit å skille dem. Vanligvis er det jo sånn med tvillinger at du synes de er helt uatskillelige i begynnelsen, men etter hvert ser forskjeller og til slutt er det ingen sak å peke ut hvem som er hvem. Med Sid og Tobias var det stikk motsatt. De ble bare mer og mer like etter hvert, de.

   Plutselig kom Tobias ut og han gikk rett bort til meg. 

   ”Sid vil snakke med deg”, sa han bare før han gikk bort til sofaen igjen. Jeg trakk på skuldrene og gikk ut til Sid som ba meg lukke døren. Jeg gjorde det, hoppet deretter opp på rekkverket og satte meg til rette der mens Sid lente seg mot veggen. Han stirret ned på bakken, men rettet etter det blikket sitt mot meg og et lite smil gled over leppene hans. 

   ”Du vet om faren vår som stakk av gårde da vi var små”, sa han og jeg nikket. 

   ”Det merket både meg og Tobias for livet, men…” Blikket til Sid søkte mot bakken. Han bet seg i leppa. Hvorfor det? Fordi han tenkte? Eller… fordi han strevde for ikke å begynne å gråte? Men gråt han noen gang?

   ”Jeg gråter om kveldene ennå”, sa Sid som om han hadde lest tankene mine. 

   ”Å, skjønner. Du hadde egentlig et kjempebra forhold til faren din, ikke sant?” gjettet jeg. 

   ”Nei, da er jeg redd du har misforstått. Han ignorerte meg egentlig hele tiden mens vi bodde sammen med han, men før han dro, kom han inn på rommet mitt. Jeg hadde akkurat lagt meg for å sove…” Sid avbrøt og tok et hvesende åndedrag som du gjør hvis du nettopp har grått et nytt verdenshav, bortsett fra at Sid hadde ikke grått. Eller kanskje han hadde det, men uten tårer. 

   ”Det var ganske mørkt i rommet”, sa Sid mens han kjempet for å holde stemmen normal, ”allikevel kunne jeg se at det glimtet i noe blankt han holdt i hånden.”

   Å, herregud. En kniv. 

   Sid stirret ned i bakken en stund mens han kjempet med gråten, men til slutt måtte han gi tapt og sank sammen mot bakken. Han skjulte ansiktet i hendene, men jeg kunne høre at høylytte hulk presset seg opp fra strupen hans.   

   Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Ville han bli flau hvis jeg satte meg ned for å trøste ham? Kanskje. På en annen side følte jeg meg skikkelig slem hvis jeg bare stod å glante som et annet naut derfor endte det med at jeg satte meg rett ned ved siden av ham. Men hva i alle dager skulle jeg si? Til slutt sa jeg: ”Det er fortid. Det er jo ikke…” Sid avbrøt meg. 

   ”Han har kommet for å drepe meg! Nå er han i D.C.!” hvisket han hest. 

   ”Det er jo ikke sikkert”, sa jeg, men hørte selv hvor tvilende jeg hørtes ut.

   ”Ikke gå!” utbrøt plutselig Sid og grep etter meg, selv om jeg ikke hadde tenkt å gå. 

   ”Jeg skal ikke gå noen steder”, sa jeg og Sid snufset før han plutselig rykket hodet bakover med en sånn kraft at det utløste et skikkelig smell idet det støtte sammen med veggen bak oss. Det virket ikke som om Sid merket det. Han stirret bare opp i luften med røde og hovne øyne. 

   Plutselig kom han seg opp på knærne og ga meg en klem mens han på nytt begynte å gråte. 

   ”Det var så fælt”, sa han, ”han skar meg opp, men Tobias våknet av skrikene mine og halte ham vekk før han deretter flyktet. Jeg skylder Tobias livet mitt”. 

   Sid trakk seg tilbake igjen. 

   ”Unnskyld”, sa han og så ned. 

   ”Det gjør ikke noe”, forsikret jeg.

   Plutselig trakk Sid av seg t-skjorten og det første jeg la merke til var et digert arr som løp på hele brystkassen hans. 

   ”Dette er grunnen til at jeg ikke ville bade”, sa han og tok på seg t-skjorten igjen. 

   Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt ute på verandaen og prøvde å overbevise Sid om at faren hans ikke var kommet for å drepe ham, men jeg hørte selv tvilen i min egen stemme. Faktisk var jo det mest sannsynlig at nettopp det var grunnen til at han var tilbake igjen, for å fortsette der han slapp. Det sa jeg selvfølgelig ikke til Sid, men han visste det uheldigvis allerede, derfor hadde det igrunn ikke gjort noe forskjell.

   ”Takk for at du fortalte meg det”, sa jeg til slutt. 

   ”Takk for at du var her. Det var godt å snakke om det til noen. Jeg har aldri snakket med Tobias om det, men han har visst det. Vi har vel aldri gjort det fordi han var redd for at jeg… skulle bli redd igjen. Kanskje jeg ble det, men nå har det i allefall kommet og alle de tårene jeg har holdt inne siden den gangen har endelig kunnet renne”, var det Sid sa. 

   ”Nei, vi får vel komme oss inn. De andre tror vel vi har falt ned fra verandaen, tenker jeg”, sa Sid og kom seg på beina og gikk inn døren. Jeg fulgte etter.

   ”Blir dere med å spille Twister?” spurte Kylie da vi kom inn. Hun lot ikke til å merke at Sid var litt rødere i øynene enn vanlig. Enten det, eller så lot hun som hun ikke merket det.

   ”Kan vi godt. Ikke sant?” spurte jeg og så på Sid. 

   ”Jo da!” sa han og smilte og ingen kunne ha gjettet hva for slags grusom hemmelighet han bar på. Jeg hadde jo for så vidt gjettet det, da, ikke det at han ble knivstukket av sin egen far, men at det var noe med ham. Det var det øynene og den litt sørgmodige væremåten som røpet.

   Å spille Twister med Kylie, Sid og Tobias var skikkelig artig. Jeg har gjort det et par ganger før, men da var det bare kjedelig. Nå var alt bare så utrolig morsomt at jeg gjerne kunne gjort det i flere timer.

Mai 2024

Aller først må jeg bare anerkjenne at tidligere denne uka døde verdens fineste og godeste August, som har vært nevøen min siden 2022. Jeg kommer ikke på noen bedre måte å gjøre det på enn å sitere fra min egen dagbok fra dagen etter at det skjedde:

August døde i går. Vibeke ringte meg på morgenen mens jeg stod på badet og gjorde meg klar for å dra til hud- og fotterapeuten, og med én gang jeg hørte at hun gråt og sa at hun hadde dårlige nyheter, skjønte jeg at det var noen som var død, men jeg hadde forventa det var Tiberius og ikke en av babyene. Det hadde selvfølgelig også vært trist om det var Tiberius, men han er allerede gammal og skranten, så det ville ikke vært tragisk på samme måten. Det viste seg at August hadde hatt et forstørra hjerte og fortetta lunger som de ikke visste om på forhånd, og da han var hos dyrlegen for å fjerne tannstein, hadde han under forberedelsene til narkose begynt å hoste blod og fått hjertestans. De prøvde å gjenopplive ham, men til ingen nytte. Jeg blei helt knust. Da jeg kom fram til hud- og fotterapeuten, spurte hun om jeg hadde allergi siden det var veldig tydelig at jeg nettopp hadde grått, og jeg brøyt helt sammen og fortalte henne alt. Jeg omtaler automatisk August som nevøen min, og det gjorde jeg også nå, ikke med plan om å villede henne med vilje til å tru at jeg snakka om et menneske, og da jeg innså at hun trudde det, fikk jeg meg ikke til å si at det var en katt i frykt for at hun skulle bli sint og føle seg lurt, pluss at jeg mistenker at folk generelt ikke mener det er like fælt å miste en katt som et menneske, men August var virkelig ungen til Vibeke, og han var nevøen min, og jeg var uendelig glad i ham. Jeg var ganske ødelagt hele gårsdagen, veksla mellom å være apatisk og hysterisk, grein på meg bihulebetennelse fordi de altfor trange bihulene mine ikke greide å drenere bort tårene, snørra og slimet fort nok, og hadde vondt i hodet og var sår i øya og ansiktet. 

Det går litt bedre i dag, både med meg og med Vibeke. Det er en slags rar trøst i det at han uansett var sjuk, at det ville skjedd noe før eller siden, og at det ikke var noe som kunne blitt gjort for å unngå det, og kanskje var det tross alt bedre at han døde hos dyrlegen enn at Vibeke bare skulle funnet ham død et sted i huset, eller enda verre: at han hadde dødd mens han var ute på tur og hun aldri hadde funnet ham. Eller at han ville blitt gradvis sjukere og sjukere og visna bort langsomt. Han blei bare to og et halvt år, og var verdens fineste og godeste. Det eneste positive som vel har kommet ut av det, er at han og Tiberius var erkefiender, og nå blir det forhåpentligvis litt enklere å være Tiberius framover, og Tiberius kan forhåpentligvis bli værende hos Vibeke framfor å bli avlivd eller omplassert.

Jeg veit ikke om det føles riktig å si "hvil i fred", for han var så aktiv, glad i å dra ut på tur og dessuten altfor ung til å være trøtt av livet, men jeg veit i det minste at han ikke kunne fått et bedre hjem enn hos Vibeke, som han kom til først som fosterkatt, før hun offisielt adopterte ham. Jeg er tross alt takknemlig for at noen som fikk en så uheldig start på livet, fikk vokse opp og leve et godt, om enn kort, liv med en mamma, ei tante, to besteforeldre og ei søster som elska ham, og som han elska tilbake. Tenk at det bokstavelig talt går an å dø av å ha et for stort hjerte. ♡

Opplevelser: Mat på Ghost Pizza og kinotur med Vibeke. Slippfest for Det fraværende av Susanne Mørk. Slippfest for Positurene av Heidi Sævareid. Pinsehelg hos Vibeke (som skulle bli siste gangen jeg så August). 

Innkjøp: På slippfesten til Heidi kjøpte jeg selvfølgelig Positurene!

TV-serie: Jeg ga etter for presset og så Baby Reindeer, og det er jeg glad for at jeg gjorde. Ikke minst er jeg glad for at en så viktig serie har blitt sett og ses av såpass mange. Den er vond til tider, men like fullt morsom, spennende og underholdende, og det at serieskaperen spiller seg sjøl i iscenesettelser av noen av sine mest traumatiske opplevelser, er nok til å vinne min bunnløse beundring og respekt. Hvor nyansert den er gjør den bare enda mer intens, for protagonisten Donny har flust av usympatiske trekk, og i likhet med Donny sjøl, er det vanskelig for seeren å ikke syns synd på den hjerteskjærende ensomme antagonisten Martha. 

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var eminente Civil War. Jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. Kan ikke huske å ha sett en film der krigens brutalitet og banalitet balanserer side om side på en måte som føles så ekte før. Denne klarte kunststykket som stadig færre filmer får til, fordi åra har gjort meg til en hardbarka og herda kinogjenger, nemlig å få historien til å kjennes som om den skjer med meg. Det zoomes så tett inn på enkeltindividene at det politiske makrokosmoset bare blir vage konturer, for når man befinner seg midt i skuddlinja, har det lite å si hvilken ideologi patronene fra maskingeværa tilhører. Vent for guds skyld ikke til den kommer til en strømmetjeneste; se den på det største lerretet du kan finne.

Bok: Jeg har nå nådd nest siste kapittel av Atter en konge i Ringenes Herre på lydbok-prosjektet mitt, og jeg merker nå hvor glad jeg er for at filmene fins og at de har gjort de endringene de har. Og dette er ikke ment som kritikk av boka, tvert imot, for det er enkelte ting jeg syns filmene gjør bedre enn boka, men også motsatt. En ting som ikke er like tydelig i filmene, men som kommer godt fram i boka, er nettopp hvorfor Frodo lykkes med å ødelegge ringen (nei, de kunne ikke bare flydd på ørnene inn til Mordor). Sauron er ikke akkurat kjent for å være spesielt empatisk, og han antar dermed at hvem enn som får tak i ringen, vil gjøre som ham: ta over verden. Når Aragorn begynner å røre på seg og samler sammen styrkene sine, går Sauron dermed ut fra at det er Aragorn som har ringen og at han har tenkt å bruke den til å styrte Sauron. Det faller ham overhodet ikke inn at noen kunne ville ødelegge den, for han er såpass blinda av sin egen korrupsjon at han rett og slett ikke forstår at det er mulig å si fra seg uendelig makt til fordel for en fredelig verden. 

Musikk: TR/ST er ute med ny singel på Dais records, og jeg liker Soon bedre enn Robrash, men jeg er fortsatt litt bekymra for at dette nylige samarbeidet skal dytte musikken hans i en mer… tilgjengelig retning. Generelt syns jeg de nye låtene har mindre særpreg enn hva som har vært tilfellet i musikken hans til og med The Shore. Soon er ikke dårlig, den er helt ålreit, men hadde det ikke vært for den tross alt fortsatt egenarta vokalen, hadde jeg ikke nødvendigvis gjenkjent den som en TR/ST-sang. MEN i det minste er det nå klart at TR/ST skal spille den ekstremt etterlengta Oslo-konserten sin i oktober i år, og attpåtil med fantastiske Lia Braswell tilbake på trommer, så kanskje er ikke et nytt plateselskap utelukkende dårlige nyheter.