Mars 2026

Opplevelser: Sushi på Mini Thai og kino med Kit og Karoline. DnD hos Kit. Konsert med Lnua og Jo Quail på Vaterland med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Ikke noe.

TV-serie: Jeg har fått hekta på reality/dokumentarserien Neighbors, som rett og slett handler om nabofeider mellom et utvalg særdeles fargerike typer. Hver episode tar for seg nye nabofeider, og selv om jeg liker at vi blir kjent med mange forskjellige bygdetullinger og byoriginaler, skulle jeg litt ønske at vi likevel fortsatte å følge de vi allerede har blitt kjent med, i og med at man tross alt blir ganske investert i kranglene deres og gjerne vil se åssen det utvikler seg. Kanskje lov å håpe på at vi får nettopp dét i en eventuell andresesong? 

Spill: Jeg har gått hen og fullført Clair Obscur: Expedition 33 etter at jeg hadde nådd max level og ikke lenger gadd å krangle med de siste gjenstående bossene, og jeg må innrømme at slutten ikke ga meg så veldig mye. Dermed har jeg plukka opp igjen Mass Effect, og i likhet med mange andre spill før det, blant annet Cyberpunk 2077, var det eneste som skulle til et nytt forsøk. Jeg tuller ikke, minst halvparten av alle spill jeg begynner på legger jeg fra meg igjen nesten med én gang, for så å plukke dem opp igjen månedsvis, i noen tilfeller til og med årevis seinere, og så plutselig er alt så mye lettere, akkurat som at hjernen min blir litt overvelda av alt som er nytt, får et akutt behov for pause, og så kan inntrykka marinere i underbevisstheten min i noen uker, sånn at de på magisk vis føles mye enklere å forholde seg til neste gang jeg oppsøker dem. Jeg veit ikke helt, jeg ass, men dette er på altså på ingen måte første gangen det skjer. Jeg har hatt et større enn vanlig behov for eskapisme i det siste – jeg kommer tilbake til det i et framtidig innlegg, jeg lover – og da har å utforske fremmede planeter i Mass Effect vært gull. Jeg var litt overraska over hvor kort det var, og syntes en del av sideoppdraga blei litt for monotone, men alt i alt har jeg kost meg mye. Før jeg reiste bort for påsken rakk jeg så vidt å begynne på Mass Effect 2, og ifølge absolutt alle jeg har snakka med om Mass Effect, er visst toeren det beste i serien. Og foreløpig gir det masse mening, for selv om jeg ikke har kommet så veldig langt, syns jeg rett og slett dialogene er bedre skrevet, skuespillet er bedre, og NPC'ene er mer utvikla denne gangen – i tillegg til at spillet har mer humor, uten at det samtidig betyr at det er mindre seriøst. Jeg gleder meg rett og slett skikkelig til å spille videre.

Film: Jeg så Kraken på kino med Kit og Karoline, og Queer mens jeg passa katt på Nordstrand for noen uker siden. Kraken var helt grei underholdning som det ikke gjør meg så mye fra eller til at jeg har sett, og Queer var nydelig fotografert – lyset! fargene! – uten at jeg klarte å bli grepet av historien av den grunn.

Musikk: Health er et sånt band jeg har hørt på jevnt og trutt siden hvert fall folkehøyskolen. De har rett og slett et sound jeg ikke blir lei av uansett hvor mye jeg hører på dem, kanskje fordi det er et sound som ikke ligner på noe annet. Ikke minst fikk bandet en ny renessanse for meg da jeg spilte Cyberpunk, i og med at de har en sang med i soundtracket – forøvrig en av soundtrackets beste, i min ydmyke mening – noe som gir all verden av mening, for jeg syns ikke "cyberpunk" er en dum beskrivelse av soundet deres, uten at det betyr synthwave av den grunn. Anyway, Ashamed var blant låtene jeg hørte mest på i mars, og det er ei fantastisk låt.