lørdag 12. april 2008

Mine luni hjertebarn

Det er rart med det, samtidig som det ikke er det. I og med at de er skapt av meg, kan du jo si det sånn at jeg er mora deres, og ingenting er vel mer naturlig enn morskjærlighet?

Jeg snakker om Lunisand, såpeserien min. Fantasy- og sci-fi-serier har alltid vært min store lidenskap, så da jeg i et ikke så oppgående øyeblikk fant ut at jeg skulle mekke et slags skriftlig Hotel Cæsar, hadde jeg ikke de helt store håpa om at det kom til å bli så veldig morsomt at det gjorde noe. Så feil kan man ta! Jeg nyter nemlig å skrive det, og jeg er oppriktig glad i karakterene mine.

Jeg legger den ut på Skrivebua, for dere uopplyste. Nå er nok så godt som 99% av dem som leser bloggen min bubeboere, men jeg tenkte jeg skulle nevne det, sånn for sikkerhets skyld. Tidligere i dag la jeg ut episode 14, mens jeg skal til å begynne å skrive på episode 16. Litt trist at det virker som om færre og færre leser den, men jeg har jo på en måte forståelse for det og. Episodene er relativt lange, og jeg skal innrømme at jeg skriver på en tyngre måte enn hva jeg vanligvis gjør, men det er bevisst, nærmest fordi jeg generelt har ganske mye imot såpeserier, så det er lagt inn som et sjølironisk element. Hele serien i seg sjøl er ikke så altfor seriøs, sjøl om det selvfølgelig av og til skjer alvorlige ting, men jeg syns likevel at det hele er skrevet med et visst leikent preg. Jeez, det er helt sjukt å si sånt om sine egne tekster, men la gå...

Som kanskje noen veit, har jeg basert det hele på karakterer fra The Sims. Det er fordi jeg syns mange av karakterene mine er skikkelig tøffe, og mange av dem har gjort så sykt mye rart at hendelsene rett og slett er litt for gode til å ikke bli brukt. Andre ting jeg har funnet på helt sjøl. Noe av det er rett og slett ikke mulig i The Sims, men det blir jo litt tomt om jeg skal begrense fortellinga til hva som er mulig der.

Jeg skal innrømme at jeg har hatt det enormt gøy når det gjelder egennavna jeg bruker. Alle vei- og gatenavn har jeg forsøkt å få til å rime, og jo mer patetisk nødrim det blir, jo bedre. Fornavna er hva det heter i spillet, med unntak av bussjåføren, som det ikke går an å styre, og noen av bikarakterene, som Jokke. Han er basert på... hva heter han for noe igjen i spillet...? Han er ferdiglagd, og fins i nabolaget Snålfoss... N. R. Voes, er det! Nå har de to riktignok bare utseendet til felles, men likevel. Jeg har tenkt at navna kan ikke virke for realistiske, for da blir det hele bare teit, men de er liksom ikke helt ut av det blå heller. Mulig er jeg for innbilsk nå, men jeg liker å sammenligne navnegivninga mi med den som er brukt i Harry Potter, egentlig. Harry Potter har i væffal inspirert meg enormt når det gjelder navn. Navnet Lunisand er forresten en "riktigere" versjon av Snålfoss i mine øyne. For dere som har spilt The Sims 2, veit jo at navnet SnålFOSS er litt misvisende, i og med at det er en ørken. Så har du "luni", som bare er en fornorska skrivemåte av engelsk "loony". Jeg har den fra Mannen som elsket Yngve, faktisk, et sted der Jarle og Helge går forbi Yngve og Helge nevner at "han der er faenmeg luni". Jeg syntes det var litt genialt.

Ellers? Av karakterene liker jeg Sonny, Julian og Mio best. Sonny fordi han er søt, loka og forvirra, og er lett å kjenne seg igjen i. Han er liksom den typiske misforståtte tenåringen, og faktisk ikke så helt ulik meg da jeg var på hans alder. Julian fordi han er den type person jeg alltid har drømt om å være, med ei holdning som sier at "dra til helvete, jeg er bedre enn deg", alltid en kjapp replikk på lager og masse, masse utstråling. Med andre ord er han og Sonny den perfekte yaoi-pairinga. Bare se på Ritsuka/Soubi fra Loveless, Ryo/Dee fra Fake og utallige andre eksempler. Og Mio er litt som Sonny, bare litt mindre sinna og litt heitere. Hallo, fyren ligner jo på L. Men Sonny ser for all del ikke verst ut, han heller.

Så, hvem liker du best? Å svare på det spørsmålet innebærer to ting: jeg må lage en spørreundersøkelse, hvilket jeg akter å gjøre, og du må ha lest i væffal noen episoder. Jeg skal innrømme at jeg legger ut dette innlegget litt som sjølreklame, fordi jeg faktisk er ganske stolt av den og mener tross alt at flere burde lese den. Nå skal det nevnes at som med de fleste andre såpeserier, så er det lett å komme inn i handlinga, og du trenger egentlig ikke å ha lest alle de tidligere episodene for å skjønne ting, sjøl om det selvfølgelig vil gjøre det lettere.


Nå avslutter jeg med å laste opp bilder! (Det er forresten få av Vibeke sine simmer, i og med at hun er skikkelig treig når det gjelder å fotografere sine...)



Jølle og Stella Sirkelsneip, to karakterer som ennå ikke har blitt introdusert, og det til tross for at de var de aller første simmene våre.

N. R. Voes (Jokke) og Albertine McLurv rister ræv i noe som kan være episode 8.

Sonny og en pus ved navn Luna som foreløpig glimrer med sitt fravær, men det vil ikke bli for alltid. I bakgrunnen skimtes forøvrig huset til familien Azul.

Sonny og Theresa rister løs. I bakgrunnen er borgermester Jonas Fraz.

Albertine serverer burgere.

Familien McLurv i sin helhet. De som har lest serien, kjenner nok igjen de forskjellige karakterene uansett.

Sonny og "svigermor" Gabrielle Azul (unødvendig å si hvem som er hvem?).

Sonny forteller Peter noe som tydeligvis er en ekstremt morsom vits.

Oj, hvem er denne lille jenta...? (Og hvem er de mystiske skikkelsene i bakgrunnen?)

Kjærlighet ved andre blikk på Galleri Anfall.

Noen som vil gjette hvem sjarmøren Gabrielle har fått til sengs er?

Svært så idyllisk bilde av Julian Azul en vinterdag.

Familien Azul i all sin prakt.

Bortimot det eneste bildet av Julian og Fabian sammen, i og med at den flyktige romansen dem imellom var Vibekes verk. Dette bildet kan forøvrig ses på som et ledd i den lange kjeden hendelser lørdagen før Julian våkner opp desorientert og så godt som naken på sitt eget rom, og med en mobiltelefon proppa med mistenksomme meldinger...

Han er jo litt tøff, da.

Gabrielle er frustrert.

Katten med det svarte øret, Figaro. Jeg lover at han vil få en større rolle etter hvert.

En liten forsmak på hva dere kan vente dere...

Familien Elegía, representert ved Ursula, som døde i løpet av dag 1 i spillet, og som forøvrig er den sykeste kreasjonen jeg noen gang har vært vitne til i The Sims, Arielle og Mio.

Eldre versjoner av to karer dere allerede har stifta bekjentskap med. Noen som tør å gjette hvilke?

Et av bare få bilder av Ylva Serpiente. Duden til høyre er ikke med i skriftlige Lunisand.

Lulu Serpiente våkner.

Nico Serpiente bygger snømann (lover at vi skal komme tilbake til ham etter hvert i serien).

Nico Serpiente, med søsters Ylva i pysj helt til høyre. Hvem han tenker på, har ingen relevans til historien videre, men det er litt manko på bilder av ham, så jeg lasta det opp av den grunnen, bare.

Familien Serpiente. Ylva er forresten til dags dato den peneste hunsimmen jeg noen gang har lagd.

Hvem er det Theresa klemmer i denne slightly eldre versjonen av henne...?

Her har jeg gjort det samme som med N. R. Voes - han til høyre har fått nytt navn og ny identitet i den skriftlige versjonen. I spillet heter han Bosse ett-eller-annet, men i fortellinga vil jeg ikke ut med annet enn at han heter Ramone.

Beklageligvis var Fabian baby da Jonathan blei til, og ettersom han i tillegg er Vibekes territorium, er det dermed få bilder av ham i eldre versjoner. Her ser dere jo i det minste Jonathan Neon ganske godt.

Jeg prøver å kompensere med dette bildet i stedet, til tross for at håret til Fabian hindrer at vi ser særlig mye av ansiktet hans. Fortsatt den lørdagskvelden...

Bestebusser Jølle Sirkelsneip og Jonas Fraz.

Aurora og Jonas Fraz.

Jonas er en jovial fyr...

Denne jenta er heller ikke med i skriftlige Lunisand. Det er derimot gutten - det er jo Ravn!

Aurora Fraz.

Jonas og Jølle.

Ravn er badass-DJ.

torsdag 10. april 2008

Materialistisk-kapitalistisk glede

Jeg bruker lite penger. Syns jeg sjøl. Og det syns andre og. Når den delen av befolkninga som regnes som gjennomsnittlige tenåringer får høre om mitt forbruk, er reaksjonen mer eller mindre "Serr. Sååå lite? Oh my god!", selvfølgelig med enkelte dialekt- eller slangvarianter. Men saken er at jeg rett og slett er økonomisk. Ikke gnien. Nei, nei, nei. Jeg spanderer mer enn gjerne en sjokolade eller is på mine venner, og jeg bryr meg ikke så mye om pris når er bursdag- og juletider. Men jeg pleier altså sjelden å kjøpe så mye til meg sjøl. Kanskje det er nettopp derfor jeg blir så ekstra glad når jeg faktisk gjør det?

Vel, den første materialistisk-kapitalistiske gleden jeg opplevde i dag, var faktisk ikke min på mine egne vegne, men Vibeke (sjekk forresten ut Filosofagrisen-bloggen hennes - hun trenger besøkende!) sitt. Hun har nemlig gått til anskaffelse av ny bil, og det er store greier. Han hun hadde fra før, Willy, har vært litt opprørsk i det siste, og som de diktatorene vi er, var det bare én utvei: bilopphøggeri. Etter det: ny bil. Det blei Alfred. Han er snerten Opel Corsa som Willy, men der Willy var en gammal traver født i året etter meg (a.k.a. 1991), er Alfred en sprelsk røver på ni vintre. Og der Willy var lidenskapelig mørkerød, er Alfred klassisk elegant med sine mørkeblå strøk. Og ikke minst - Alfred virker! Han starter! Han rister ikke! Han stopper ikke når vi først har begynt å kjøre! Så da er det bare én ting igjen å si: velkommen til familien, Alfred! Bilde kommer sikkert etter hvert.

Den andre gleden - ÅHLYKKEÅHLYKKEÅHLYKKEÅHLYKKE, mitt hjertes fagre lotusblomst Sony Ericsson s500i er tilbake i mine favner. Det var ikke med direkte tungt hjerte at jeg sa farvel til Barbiegirl Siemens C-ett-eller-annet-jegbryrmegikke. Min lille due hadde en lapp på seg som sa at den hadde savna meg og var glad den var tilbake hos meg. Det var gjengjeldt! Dessuten har den pynta seg litt, vært på spa og litt forskjellig. Nye taster har den fått, og det kler den fortreffelig (legg forresten merke til min bevisste bruk av "den" - kjønn er ennå ikke bestemt). Den fuska én gang i stad, og det gjorde meg litt urolig, men jeg er villig til å overse litt tenåringsopprør så lenge den ikke rømmer hjemmefra.

Tredje ting - jeg brukte mi supernydelige veske i dag for aller første gang!

Den fjerde og siste tingen er kanskje den mest gjennomtenkte og ekstatiske for mitt vedkommende. Jeg har nemlig siden jula 2006 spart til noe som faktisk funker å ta bilde med, og enda lenger ønska meg det (dere utvalgte sjeler som av og til kikker innom deviantART-profilen min, kan kanskje huske mine evigvarende løfter om å skaffe nytt kamera, pluss alle bemerkningene om "sucky camera", "shitty quality" osv.). I dag skjedde det. Jeg talte opp penga mine i går, og på ett år og fire måneder har jeg altså samla i hop 5600 kroner. Og det er ikke verst til å verken ha jobb eller motta noen faste månedspenger! Så jeg kjøpte speilreflekskameraet til Vibeke som hun har brukt, hva, tre ganger? Så det er i skinnende fin form til tross for sine tre år, og nå ligger det i sofaen. Mitt. Rawr. Forvent eksperimentbilder på bloggen min framover mens jeg utforsker det og finner ut av de forskjellige fancy shpancy funksjonene.

Og alt dette fra en som kaller seg radikal sosialist!

onsdag 9. april 2008

Bildeblogg

Jeg har ganske få bilder i bloggen min, i forhold til hva jeg har sett at andre har. Så fordi jeg ikke har så mye å skrive om nå, fordi jeg føler meg litt småtom for tida, dog litt inspirert i hypre bølgedaler, velger jeg å klistre opp noe lekkert snusk som jeg finner i fotomappa mi på dataen. Mitt liv, liksom. Og ting jeg bryr meg om. Sånt.

Et bilde jeg tok til elevenes valg i tiende klasse. Fiji syntes det blei det beste bilde vårt, og det forestiller for ordens skyld en kvist på et av piletrærne vi har i hagen. Dette er, med andre ord, fra hagen min.


Norges herligste - min Victor! Ganske gammalt bilde av ham, egentlig, men han er altså like skjønn den dag i dag.


Pene skyer en ettermiddag i juli 2005.


Kveldsskyer.


Jeg leika kunstner i oktober 2005 (sjokkerende hvor reine skoa mine var da). Ja, det var fra den gangen discman fortsatt var hot stuff og før alle hadde iPod.


Bussholdeplassen jeg av og til står på når jeg skal hjem fra skolen.


Det tok lang tid før bussen kom den dagen...


Mitt idylliske hjemsted høsten 2006.


Rommet mitt som det så ut i 2006. Nå er det malt blått med hvite skyer, senga er bytta ut med ei art nouveau-inspirert ei, jeg har redigert innholdet på veggene, bokhylla har blitt rensa for Pennybøker og fylt opp av andre ting, pluss at jeg har fått et fancy garderobeskap til venstre.


Morten, vår Ford Mustang, sirlig stilt opp i gårdsplassen. Er han ikke vakker?


Kniven jeg lagde på sløyden i åttende klasse. Det er meninga at det skal stå navnet mitt med alveskrift på den.


Mountain Dew! Jeg blei så glad da jeg så at det var tilbake i butikkene (i det minste i Oslo, og om enn bare i boksform), at jeg tok masse bilder av den og skreiv dikt om hendelsen og greier.


En god grunn til å hate biologi.


Den elskbare lappen som hang i det gamle klasserommet vårt før lærere uten humoristisk sans fjerna den.


Den grønne N'en var mitt verk.


Solformørkelse på rommet mitt, skapt med en spotlight og mine egne fingre.


Banansplitt fra Jones B. Gundersen.


Fra en lite innholdsrik norsktime. Vi hadde oppgaver om Petter Dass, og de jeg har svart på her, lød som følgende: 12. Forklar hvorfor diktningen til Petter Dass er preget av så vel renessanse som barokk. 13. Hvilken hensikt har Petter Dass med å skrive katekisme-sangene? 14. Hva slags bok er Nordlands Trompet? 15. Forklar begrepene klassisk og klassisistisk.


Snømannen vi bygde en annen gang det gikk lang tid før bussen kom. Dette er den andre bussholdeplassen.


Utstillingsvinduet på Carlings i Drammen. Jeg MÅTTE bare ta bilde (og helt til venstre ses silhuettene til meg og Vibeke, omfg!)


Kunstverket "Egil" som Helle og jeg lagde i sløyden i niende. Visstnok inspirert av Salvador Dalí.


Drammensdrops, tatt under en MSN-samtale med Håkon for å friste ham.


Sørgekåpe!


Et av jordene våre. Nå har vi sådd gras der sånn at hestene bruker det som beite.

mandag 7. april 2008

Gjøremål

Jeg har ting å gjøre. Problemet er at jeg glemmer å gjøre dem når jeg har tid og lyst. De eneste gangene jeg har tid og lyst og husker på det samtidig, er når klokka er to om natta og jeg skal til å sovne. Og da sier greia seg sjøl - jeg er for trøtt.

Så nå gjør jeg opprør mot min tilværelse som stresslave. Jeg skriver nemlig, her og nå, herved opp ei liste over alle gjøremåla mine på bloggen. På den måten kan jeg bli mint på dem når jeg gjør ting jeg egentlig ikke må, som nettopp å glo i ærefrykt på min egen blogg. Så kan jeg i stedet for å være apatisk foran en dataskjerm, skru den av, dra stolen tilbake og skynde meg og gjøre det jeg må. Her er det, i alfabetisk rekkefølge, selvfølglig:

- finne dokka mi som jeg har mista under senga
- finne motiv og plassering til min attenårsgave til meg sjøl (tattis, altså)
- gjøre ukesoppgavene i biologi
- henge opp Death Note-plakaten og Fullmetal Alchemist-plakaten
- henge opp den nydelige Studio Ghibli-kalenderen min som av en eller annen grunn har ligget på gulvet siden jeg skulle bytte måned i mars, men mista hele greia
- legge inn de nye CD'ene mine på PC'en
- prøve lykken hos et forlag ved å sende inn I dypet av en ruin som Thomas var så grei og skrive ut for meg
- rydde bort klærne som ligger på gulvet og på skrivepulten
- sende masemail til ymse forfattere angående skrivebuatreffet
- sende Eva og Xiang dikta jeg har lovt så lenge
- sette bøkene som ligger rundt omkring opp i bokhylla
- sette DVD'ene som ligger på gulvet opp i hylla si igjen
- sette på buttonsene mine på jakka mi
- skrive inn novella Gatelangs i Sacramonte som jeg skreiv i Spania inn på dataen
- skrive videre på Fiji Kitsune-fortellinga og den til Nina
- ta igjen lesestoffet jeg har gått glipp av som vennene mine på Skrivebua har lagt ut

Mulig jeg kommer til å legge til og slette punkt etter hvert. Jeg er jo tross alt myndig nå, mener jeg, og må lære å være voksen, ansvarlig og organisert. Åh satan, som jeg hater de orda...

søndag 6. april 2008

6. april...

... og hurra for meg. Dagen blei feira uten forviklinger av nevneverdig grad. Familien spiste på Mirawa (Drammens beste kinarestaurant), og før det åpna jeg ei rekke konvolutter, og ikke minst ei firkanta pakke fra min kjære søster som inneholdt Kurr-CD'en til Amiina, Heima-DVD'en til Sigur Rós (ELSK!) og ikke minst: tidenes mest kickass-veske! Sjekk bildet, hvis du skulle tro at jeg farer med usannheter.

fredag 4. april 2008

Siste oppdatering på såpefronten

Nå er løpet kjørt, og alt er over. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke bryr meg. Men jeg overlever. Jeg gjør vel det.