Russens forbannelse

Fra og med atm, skal jeg henvise til alle som spør og graver om hvorfor i helvete jeg ikke vil være ohmigodzliekRUSS!!1!11! og ha det kjempegøy med alkohol og seksualitet, til nettopp følgende blogginnlegg. Jeg er lei å gjenta forklaringa om og om igjen.

Altså. Russ er unødvendig, teit og meget lite stilfullt. Jeg er glad i alt som har stil. Russefeiringa eier ikke stil. Jeg syns ikke Norge er så altfor gæli, sånn egentlig og sammenligna med enkelte andre land, for eksempel USA (men hvem liker USA?), men på dette punktet pwner teh States de ynkelige rævene våres. Hva er vel rølp mot de fancy lange draktene og sånne hatter som ikke ser ut som hatter? Og er man ikke russ, slipper man snørrungene som kjeppjager en rundt på området. Er man så heldig å gå på sammenslått videregående, ungdomsskole og barneskole (ja, jeg bor på bygda hvis noen lurte) som nettopp undertegnede, kan man nemlig bli utsatt for nettopp dét. I fjor hadde de blitt igjen etter skoletid og stod og snørra oppetter glassdørene og venta på at de stakkars tredjeklassingene skulle slutte. Det er ei stri.

Og så er det så jævlig oppskrytt. Er det bare jeg som har merka det, eller? Allerede i 1. begynner jo alle fjortisene å fabulere om hvor mange de skal voldta i fylla i russetida, og hvor jÆvLiG fØkKiNgS cHiLl, AzZ!1!1!!!!!!11 det kommer til å bli. Jeg mener, hva er gærent med mennesker?

Jeg vil ikke være en del av sirkuset. Det er harry. Og jeg trenger ingen unnskyldning for å gjøre teite ting. Jeg greier det utmerket godt på egen hånd, ellers thank you very much.

Klar, ferdig, COSPLAY!

25. oktober er det klart for det tredje Desucon, og var det én ting jeg bestemte meg for da jeg var på Soracon, så var det at på Desucon ville jeg cosplaye. Jeg hadde så klart litt lyst til å være Misa, men det hadde bare blitt mongo om Ingrid og jeg skulle gå dit sammen - og begge være Misa. Tenkte også på at vi kunne gå som par, men hvem skulle jeg ha vært da, liksom? Light? Rem? Uansett, jeg bestemte meg uansett for et kostyme som er tusen ganger vanskeligere, nemlig Rikku fra Final Fantasy X:

Fordi jeg liker Rikku. Og sveisen er ikke så altfor vanskelig å få til. Og så er jeg blond fra før av og greier. Skal bleike det ytterligere før Desucon, tenker jeg, så da blir det maksimal effekt. Til toppen har jeg tenkt å kjøpe den her:

og så bare klippe av ermene og sy litt og sånn. Når det gjelder shortsen, tar jeg nok utgangspunkt i denne her som jeg her fra før, her modellert av mi prektige ræv:

til tross for at jeg ikke har så lyst til å sy de blonde/volanggreiene sånn ordentlig fast. Veit ikke åssen jeg skal løse det ennå.

Men. Det ekte problemet ligger uansett i alt det andre. Svømmebrillene tenker jeg like greit at jeg dropper, i og med at jeg ikke gidder å kjøpe et par svømmebriller bare for det, samt at de blå Speedo-greiene jeg har fra før... altså, jeg lar bare "de blå Speedo-greiene" tale for seg. Det går bare ikke. Beltet tenkte jeg at jeg kunne prøve å få tak i et billig beige stoffbelte og mekke litt på magisk vis på det, og til tross for at det er ei stor nok utfordring i seg sjøl, er det bare bagateller. Hva med de blå dingsebomsene som henger fast i toppen hennes bak? Den oransje hansketingen? Og, for crying out loud, støvlene!? Dette går til helvete!

Må dra med meg Fiji på Stoff og stil snart. Og håpe på et mirakel, elns. Tips og råd er VELDIG velkomne i kommentarfeltet. Jeg mener, jeg kan jo egentlig ikke sy engang.

I dag reiste Vibeke

Nå kommer det til å bli helt sinnssykt tomt her.

Alle med livet kjært i østlandsområdet bør snart holde seg innendørs

Hvorfor? Gjett hvem som snart skal slippes løs med bil og det hele. Det er ingen ringere enn yours truly, det. Og det skjer meget, meget motvillig. Du aner ikke hvor mye jeg har grini og banna for å slippe denne djevelskapen, men nå er det altså ingen utvei. Pappa har meldt meg på teorikurs. Greit nok, riktignok er det teorikurs, og prakisen lar vente på seg, men nå har jeg liksom enda mindre til unnskyldning. Før kunne jeg stolt proklamere at jeg ikke hadde traffikalt grunnkurs på samvittigheten, og derfor måtte holde meg på passasjersida, men jaggu greide ikke pappa å lure meg med på det òg. Nå er jeg altså påmeldt. Jeg føler meg skikkelig sjuk. Det skjer i morgen. Jeg kommer til å få nervøst sammenbrudd der. Og det verste er at jeg ikke har en skikkelig grunn for det engang. På overflata har det liksom vært at som kommunist mener jeg at jo færre biler, jo bedre, til og med når en bor 2,5 km under nærmeste bussholdeplass, nettopp som undertegnede, og at jeg derfor av miljømessige årsaker ikke vil ha lappen. Ikke bare er det en intelligent årsak som samtidig setter meg i et godt lys, men det er ikke så veldig usannsynlig at det hadde vært den faktiske grunnen heller. Men siden alle er så blodig ærlige på internett, skal jeg ut med hva som egentlige årsaken til at jeg lurer på om jeg skal fake mitt eget sjølmord innen morgendagen.










Jeg er livredd for å kjøre bil.

Sofies verden (1999)

Det er ikke måte på hva skolepensumet får elevene sine til å se. Bedre enn normal norskundervisning, for all del, men likevel. Bare ville ha dette nevnt for å få folk til å unngå å gjøre seg opp egne meninger om åssen i all verden jeg egentlig ender opp med å se filmer som denne.

Snart 15 år gamle Sofie får en dag et mystisk brev i posten. "Hvem er du?" er alt som står - ingen avsender, ingenting. Flere slike mystiske brev begynner å komme, og en dag får hun til og med en snerten videofilm, som viser en svenske i Athen, som på en eller annen merkelig måte kan kommunisere direkte med Sofie. Hvis hun spør om noe i stua, svarer han. Etter hvert møtes de i virkeligheten, og hun får greie på at hans navn er Alberto Knox. Han har en måte å reise gjennom tida på, og tar Sofie med til blant annet middelalderen, renessansen og den franske revolusjonen. Det er flere rare ting som skjer, blant annet finner Sofie et skikkelig sprøtt hus med et speil som viser ei jente som ligner på henne sjøl, bortsett fra at det ikke er henne. Og hvem er Majoren som Alberto hele tida snakker om?

Til tross for at den tar utgangspunkt i ei helt sikkert genial bok som har et dritspennende plott (har aldri lest den, men har så sinnssykt lyst - hadde av den grunn ikke mange planene om å se filmen først og få hele opplevelsen spolert, men som nevnt: som elev er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg for pensum), er den aldri det minste engasjerende. Hovedrollefrøken Silje Storstein er slettes ikke dum, men mora hennes er bare manisk masete og lite troverdig. Det samme gjelder veldig mange av de andre bifigurene. Og hva er egentlig greia med norsk film og svensker? De er ikke så jækla underholdende at det gjør noe.

Men det er ikke bare det overdrevne moderskipet som plager meg med sin lite troverdige tilstedeværelse. Flere sekvenser virker så animerte at jeg har store problemer med å sette meg inn i det hele. Sofies stadige spørsmål om "hvem er jeg?" og "hvem er du?" med et lett drømmende, fjernt blikk og veldig åh-så-filosofisk tonefall (noe som sikkert ikke er skuespillerens feil, stakkars, for hun har sikkert blitt fortalt å si det nettopp sånn) greier jeg ikke å se for meg at en oppegående femtenåring i edru tilstand er i stand til å stille, væffal ikke i fullt alvor, som vår venn Sofie gjør. Klasseromscena der Sofie leser stilen sin, og torden og regn bryter løs på kommando, har jeg også store problemer med ikke bare å fordøye, men å trykke inn i kjeften i det hele tatt uten skepsis.

Dessuten er det sjølve historia, da. Jeg tviler ikke på fortellerevnen til herr Gaarder, for jeg har lest både Appelsinpiken og I et speil, i en gåte, og veit at han er en mann som kan sakene sine, men det er heller regissør Eirik Gustavson (eller var det Erik?) som jeg skuler litt stygt på. Uten at jeg vil røpe for mye, kan jeg si at slutten er helt ekstremt søkt og kommer som julekvelden på kjerringa, nesten uten glidende overganger og forberedelser. Greit nok at det skal være et sjokk og en overraskelse, men fortsatt... Altså, den er jo i og for seg interessant, men det kunne med fordel ha vært lagt opp til den litt tidligere.

Og la oss ikke glemme at den er så kjedelig! Så veldig, veldig kjedelig uten noen høydepunkt, kanskje så vidt det er å ane litt spenning i mosen mot slutten der, men ellers er det ganske platt. Og hva er vitsen med han blonde duden med boybandsveis?

Nei, jeg er ikke imponert. Kanskje er jeg bare for kvikk til å dømme norsk film fra nittitallet med malplasserte svensker og dustete sveiser, men engasjert, det var jeg aldri.

Dommeren har talt: 2

The Beautiful Country (2004)

Fun fact helt innledningsvis: regissøren av denne er fetteren til faren til Martine! Følte at det bare måtte med. Jeg mener, man skryter jo av de få kjendisforbindelsene man måtte ha.

Binh er sønnen av en amerikansk soldat og ei fattig, vietnamesisk kvinne. Nå, som ung mann, bor han hos en fosterfamilie som behandler ham kjipt. Dette hjemmet flykter han fra for å dra inn til Ho Chi Minh, der hans biologiske mor bor. Etter å ha møtt henne, tar han med seg halvbroren for å flykte til Amerika og møte faren igjen.

Og det er egentlig alt det jeg vil gå inn på, for til tross for at det bare er skissa av et synopsis, og på ingen måte oppsummerer hva filmen handler om, skjer det så ufattelig mye her, så ufattelig mye som har betydning, at hvis jeg forklarte nærmere hva den dreier seg om, kunne jeg ha kommet til å grist til salaten deres noe skikkelig og ødelagt hele filmopplevelsen ved å spoile. Denne filmen har nemlig ikke noen tradisjonell handlingskurve, sånn som jeg ser den. Som Filmweb sier, er det nemlig cirka tre filmer i én, der det er tre individuelle klimaks. Litt spennende, litt slitsomt, men likevel kanskje mest det siste, ettersom jeg personlig hele tida hadde følelsen av at filmen begynte på nytt og på nytt og på nytt, uten at jeg hundre prosent greide å sette meg inn i den historia vi allerede hadde fått servert.

Karakterene i denne litt rare filmopplevelsen ("rar" fordi jeg ikke helt har greid å bestemme meg for hva jeg syns om den) er ikke akkurat endimensjonelle, men jeg føler at vi aldri helt blir kjent med dem. Mange av dem er borte i blaff, til tross for at filmen har ei relativt drøy spilletid på to timer og noen ti minutter. Greit nok, det er Binh det handler om, og dette er hans historie, men alle de han møter og blir kjent med opp gjennom trenger vel ikke framstå som innsatte roboter for at ferden hans skal komme noen vei? Dessuten syns jeg det er langt mellom de virkelige personlighetene her. Ser man bort fra en kinesisk skrulling vår venn Binh møter i en flyktningleir i Malaysia, er de fleste av dem egentlig ganske kjedelige, inkludert Binh sjøl. Han går bare rundt og er miserabel og tilbaketrukken og har lav stemme.

Men negativt pjatt til side, for den midtre delen av filmen (film nummer to av de tre, hvis vi ser på den som Filmweb gjør) er utrolig intens, nervepirrende, sterk og rørende, og det er absolutt her det aller meste av styrken til filmen ligger. Båtturen fra Malaysia til statene presenteres på en klaustrofobisk og høyst realistisk måte, og ser jeg bort fra plagsomme bagateller som at fem - seks år gamle Tam, som har bodd i den vietnamesiske slummen hele sitt unge liv, snakker overraskende bra engelsk med medpassasjerene, er akkurat denne sekvensen verdt filmen aleine. Hadde den bare valgt å fokusere litt mer på akkurat dette, og ikke den egentlig ganske uinteressante første delen, og den... ikke så veldig mye mer interessante tredje delen, så hadde nok dette tatt kaka lett. Men både begynnelsen og slutten virker famlete. Nick Nolte gjør en god og usentimental prestasjon som Binhs far, men ellers savner jeg ei mer gjennomtenkt handling og nærmere forklaring på hva som skjer med de ulike personene. For jeg mener, hvis fetteren til faren til Martine ikke hadde tenkt noe videre på bifigurene enn å bare la dem... være der, hvorfor gidde å introdusere dem i det hele tatt?

Så får det heller bare være at Binh tusler rundt i nesten klin like klær som L i to tredjedeler av filmen.

Dommeren har talt: 4

Om søte mennesker, blant annet

Se, se, se hva leserne av bloggen min har stemt fram!:
Det varmer mitt hjerte i ei tid da jeg får greie på at den vidunderlige t-skjorta jeg har bestilt ikke kan bli sendt til meg likevel på grunn av at de må ha en kopi av kredittkortet til kjøperen sendt dem på fax. Butikken, altså. Det suger. Dessuten løp/jogga/lunta jeg tre komma føkkings seks kilometer i gymmen i dag, bare for å få hele klassen, meg sjøl inkludert, til å lure på om jeg har astma. Det suger jaggu det og.

Apropos ingen verdens ting er dette blogginnlegg nummer hundre. Det er jo litt kult.