I kategorien vakreste reklame

Jada, Telenor har noen glupiser innimellom, de og. Igrunn er det mye fint som går innimellom TV-programma. Denne så jeg på kinoen, da. Og helt seriøst, jeg sleit med å holde tårene tilbake. Hahahaha.



Nå blir dessuten sikkert Aurora og Linda litt glade. Siden jeg er samfunnsbevisst og sånn, mener jeg.

(Åh, så nydelig kvalitet, a gitt.)

Star Trek (2009)

Den første tanken som slo meg da jeg hadde sett denne filmen, var følgende: var dette virkelig to og en halv time? Så så jeg på klokka, og joda, det var visst det. Men det føles mye mer som halvannen time.

Det er jo i vinden å lage opprinnelsesfilmer og sånn, så når kreativiteten går litt i stå, er det jo bare å kaste seg på bølgen. Ikke at det er noe negativt. Det gjør jo at uinnvidde òg kan ta del i morsomhetene, ikke-kunnskapsrike som de er, og likevel nyte det nesten like mye som blodfans gjør.

Så dette er altså opprinnelsen til Star Trek. Den forteller om åssen Spock og Jim Kirk møtte hverandre, og om åssen U.S.S. Enterprise endte opp med å bli Sjølvaste Skipet. Vi blir òg introdusert for romulanerne, som er en gjeng stygge, grønnaktige romvesener som er skikkelig fulle av faen. Denne gangen har de som mål å finne og utrydde alle føderasjonsskip, inkludert U.S.S. Enterprise, noe mannskapet på ingen måte kan forstå. De har jo ikke gjort de ellers så fredelige romulanerne noe. Samtidig driver hele tida kaptein Nero på romulanerskipet og babler om Spock, uten at Spock, som er kommandør på Enterprise, kjenner Nero fra før av. Dette må våre helter til bunns i. Samtidig står noen planeter, inkludert Jorda, i fare for å bli tilintetgjort. Dette er jo selvfølgelig en kompliserende faktor.

Hva kan man si? Som sci-fi-action har denne det aller meste. Et deilig, kvikt manus, fabelaktige spesialeffekter, engasjerende karakterer, heseblesende actionsekvenser og i det hele tatt. Nerden i meg var fra seg av begeistring. Psykoanalytikeren i meg kunne gjerne tenkt seg et dypere dykk i Spocks følelsesløse overflate, og i det hele tatt et dypere dykk i det meste, men det er muligens fordi jeg egentlig ikke kan så mye Star Trek fra før. Men la det være sagt: med denne filmen, har jeg fått et enda dypere ønske om det. Utifra egen erfaring, kan jeg dermed fastslå at hvis du ikke har så gode Star Trek-bekjentskaper foreløpig, kan du fint la filmen fra 2009 være den utløsende faktoren.

Så fryktelig mye mer er det vel igrunn ikke å si. Dette er en herlig suggererende film som er nesten perfekt. Som sagt kunne jeg kanskje ha tenkt meg enda mer av det som allerede er godt, men med tanke på at filmen allerede drøyer seg i to og en halv time, er det kanskje like greit. Denne tilfredsstiller de aller fleste nerde- og action-behov.

Dommeren har talt: 5

I dag har Little Ashes premiere

Jævla amerikanere. Og briter og spanjoler.

Bare fordi

Soon-to-be filmstudent som jeg tross alt er, er det direkte flaut hvor lite kortfilm jeg egentlig har fått med meg. Derfor går det fint an å argumentere med at jeg ikke har noe som helst grunnlag for å gjøre det jeg skal gjøre nå. Jeg er nemlig ikke mindre frekk enn at jeg herved poster min favorittkortfilm, erfaring som jeg har på kortfilmområdet. Akk, ja. Den varer jo bare i litt mer enn seks minutter, da. Le Marais av Gus van Sant. Hm. Jeg må se flere filmer av den fyren, ass.

Hvis Chris Crocker hadde vært med i Twilight...

Jeg kan ikke noe for det, men fyren er bare lættis. Og se på relaterte saker, da dere! "- Robert Pattinson stinker"! "Robert Pattinson naken i film"! "Robert Pattinson ville bli kvitt 'alt' fettet"! Og hvis dere klikker dere inn på sistnevnte artikkel, kommer det enda flere snasne relaterte saker opp. Jeg sier bare: "Robert Pattinson: De likte ikke tennene mine"! "Robert Pattinson liker å være intim med kollegaer"! (Little Ashes yay!) "Robert Pattinson dated plageånd"! "Daniel mener Robert Pattinson er kjekkest"! Daniel er for ordens skyld Daniel Radcliffe. Hurlumhei i settet på The Goblet of Fire, med andre ord. Fangirlkommentarene er òg verdt å få med seg. De greier visst bare ikke å holde kjeft.

(Og apropos Little Ashes; da jeg tok en quiz på Start om hvilken kunster jeg var... Vel, dere kan jo gjette hva resultatet blei. Jeg syntes det var... rivende festlig, faktisk!)

Synthpop-sukkerspinn

Woooo tyggegummi!

Crappy mobilkamera ftw!

Mamma begynte nesten å grine da hun fikk se meg, da. Og hun hater virkelig Lars. Og det til tross for at hun ikke har møtt ham engang. Med andre ord har hun bare beskrivelsene mine å basere seg på, og det kunne ikke engang falt meg inn å si ett vondt om fyren, herlig som han er.

Og egentlig skulle jeg kjøpe fine ting av Gud og hennes tredjedisippel i dag, men det tillot ikke tida. Men jeg skal nok finne dem en vakker dag!

Edit: moar pink!:

Atonement (2007)

Basert på boka av Ian McEwan, og handler om kjærleik og skyldfølelse og liv og død og religion og politikk og filosofi og sånn. Eller, egentlig mest om kjærleik og skyldfølelse, da. Enda mer konkret handler den om Briony Tallis, som er tretten hele år da hun ser søstera si Cecilia kle av seg til undertøyet (oh noes!) og hoppe ut i fontena mens gartneren deres Robbie Turner ser på. Dette er jo skammelig. I løpet av dagen gjør hun noe jævlig, which she will spend the rest of her life trying to atone, som det står på baksida av boka. Og egentlig blir det litt spoilerisk å røpe mer. Men altså; kjærleik og skyldfølelse.

Jeg veit det er feil å sammenligne den opp mot boka, men når man likevel har lest den i forkant, er det uunngåelig. Derfor må jeg bare si at i all sin treighet og oooooverdrevne detaljhet, er boka tross alt en real følelsesformidler og psykoanalytiker. Du finner hele kapitler som er tankereferat. Og sånne ting er vanskelig å få til på film. Det er så sjelden det lykkes. Dette er ikke en av de gangene.

For la oss få det straight her: det som gjorde boka tålelig å lese, var nettopp psykoanalysen. Det som helt konkret skjedde, var rett fram kjedelig. Og det verste av alt, var at det som skjedde, egentlig ikke var kjedelig i seg sjøl. Jeg nevner ikke karakternavn av spoilerårsaker, men når hendelser som voldtekt blir presentert som et gjeeeeesp, da er det jo noe alvorlig i veien med forfatterens evne til å høyne pulsen til leserne. For all del, han er en heidundrende psykolog, men som historieberetter kan jeg komme på flinkere folk. Og i og med at det var nettopp føleriet som var fint i boka, og det er dét filmen mangler, så blir det jo en smule... platt.

Filmen er jo ikke helt elendig, da. Bortsett fra at Cecilia Tallis i boka er beskrevet som "plain", og den plaineste jenta i hele verden, Keira Knightley, spiller henne, er det fin rollebesetning og sånn. Enkelte filmatiske effekter, sånn som scena der Briony sitter på t-banen, og så klikker det i den mentale skrivemaskinen i takt med lampene som slokker og går på igjen, er jo direkte orgasmiske, faktisk. Og sjøl om jeg likte slutten bedre i boka, så er det rørende og greier i filmen og.

Ellers må jeg ærlig innrømme at dette var en film som ikke ga meg så alvorlig mye.

Dommeren har talt: 3